Kaliumklorid
Kaliummangel korrigeres langsomt fordi det ekstracellulære kaliumet bare er to prosent av kroppens totale kaliumlager — plasmaverdien sier hvor man begynner, ikke hvor stort underskuddet er. Hastigheten, ikke døgndosen, er det som avgjør sikkerheten: perifert 10 mmol/t, i sentralvene opp til 20 mmol/t og høyst 40 mmol/t ved livstruende hypokalemi under kontinuerlig EKG-overvåking. Hypokalemi som ikke vil stige til tross for adekvat tilførsel skyldes nesten alltid samtidig hypomagnesemi, og da må magnesium gis først.
Konsentrert kaliumklorid må aldri gis som bolus eller ufortynnet — det gir asystoli innen sekunder og er en av de klassiske dødelige legemiddelforvekslingene. Konsentratet skal alltid blandes i infusjonspose, vendes og merkes før det kobles til, og ferdigblandede løsninger bør brukes når slike finnes.
Dosering til voksne
| Indikasjon | Regime | Kommentar |
|---|---|---|
| Mild hypokalemi (p-kalium 3,0–3,5 mmol/l) med fungerende tarm | peroralt 40–80 mmol per døgn fordelt på 2–3 doser | perorale depottabletter er førstevalg når pasienten kan svelge |
| Moderat hypokalemi (p-kalium 2,5–3,0 mmol/l) | 40 mmol kaliumklorid i 1 000 ml natriumklorid 9 mg/ml iv over 4–6 timer, gjentas etter kontroll | perifert høyst 10 mmol/t og konsentrasjon høyst 40 mmol/l |
| Alvorlig hypokalemi (p-kalium < 2,5 mmol/l) eller arytmi | 10–20 mmol/t i sentralvene, opp til 40 mmol/t ved livstruende hypokalemi | krever SVK, kontinuerlig EKG-overvåking og kontroll hvert til annethvert time |
| Underskuddsberegning | en senkning av p-kalium med 0,3 mmol/l under 3,5 tilsvarer grovt 100 mmol totalt underskudd; p-kalium 2,5 innebærer ofte 300–400 mmol | grov estimering — styr på gjentatte prøver, ikke på formelen |
| Terapiresistent hypokalemi | magnesiumsulfat 20–40 mmol iv per døgn parallelt med kaliumtilførselen | uten magnesiumkorrigering fortsetter nyrene å tape kalium |
Ved eGFR under 30 ml/min halveres tilførselen og p-kalium kontrolleres minst hvert 4. time; ved oligo- eller anuri skal kalium normalt ikke gis uten at årsaken er utredet. Kaliumsparende diuretika, ACE-hemmere, ARB og MRA skal seponeres eller dosejusteres før substitusjon påbegynnes.
Ingen dosejustering. Ved levercirrose med sekundær hyperaldosteronisme og diuretikabehandling er kaliumtapene ofte store og behovet større enn beregnet.
0,5–1 mmol/kg iv over 1–2 timer, høyst 0,5 mmol/kg/t og maksimalt voksendose. Konsentrasjon perifert høyst 40 mmol/l; høyere konsentrasjon krever sentral inngang og EKG-overvåking.
Unngå å jage plasmaverdien med raskere infusjon når kaliumet ikke stiger — den vanligste årsaken er ubehandlet hypomagnesemi, og løsningen er magnesium, ikke høyere hastighet. Unngå også iv-substitusjon når pasienten kan svelge: peroral tilførsel er like effektiv, betydelig sikrere og slipper både veneretasjon og risikoen for overkorrigering.
Farmakokinetikk
| ANSLAGSTID | minutter iv, 1–2 timer peroralt |
|---|---|
| FORDELING | 98 % intracellulært — plasmaverdien speiler lageret dårlig |
| INNHOLD | Addex-Kaliumklorid 2 mmol/ml, 20 ml ampulle = 40 mmol |
| MAKSHASTIGHET PERIFERT | 10 mmol/t, konsentrasjon høyst 40 mmol/l |
| MAKSHASTIGHET SENTRALT | 20 mmol/t, unntaksvis 40 mmol/t med EKG-overvåking |
| UTSKILLELSE | Renal, aldosteronav hengig tubulær sekresjon |
| NORMALVERDI | 3,5–4,4 mmol/l i plasma |
| OMREGNING | 1 g kaliumklorid ≈ 13,4 mmol kalium |