PCI

Sammendrag

Perkutan koronar intervensjon, PCI, er kateterbasert behandling av en klinisk relevant stenose eller okklusjon i en koronararterie, vanligvis med ballongdilatasjon og implantasjon av stent. PCI brukes først og fremst til akutt reperfusjon ved STEMI, som del av en invasiv strategi ved NSTE-ACS og til symptomlindring ved kronisk koronarsykdom med livsstilsbegrensende angina til tross for optimal medisinsk behandling. Indikasjonen bekreftes med koronarangiografi og, ved kronisk sykdom eller angiografisk intermediær stenose, ved påvist myokardiskemi eller invasiv fysiologisk vurdering med fraksjonell flowreserve (FFR) eller instantaneous wave-free ratio (iFR). Hos stabile pasienter skal PCI ikke utføres ved FFR >0,80 eller iFR >0,89 [2]. Radial tilgang og medikamentavgivende stent er standard, etterfulgt av platehemmende behandling [1], mens koronar bypasskirurgi (CABG) ofte foretrekkes ved kompleks flerkarsykdom, venstre hovedstammestenose, diabetes eller redusert venstre ventrikkelfunksjon.

Prinsipper og kliniske bruksområder for PCI

Behandlingsprinsipp

Perkutan koronar intervensjon, PCI, innebærer kateterbasert behandling av en stenose eller okklusjon i en koronararterie. Inngrepet omfatter vanligvis ballongdilatasjon etterfulgt av implantasjon av stent for å gjenopprette blodstrømmen og dermed bedre myokardperfusjonen. PCI kan utføres i native koronararterier og i bypassgraft, og ofte i direkte tilknytning til diagnostisk koronarangiografi.

Radial tilgang er standard, med mindre særlige prosedyretekniske forhold taler for et annet innstikkssted [1]. Metoden reduserer risikoen for blødning og vaskulære komplikasjoner, øker pasientkomforten og muliggjør tidlig mobilisering. En stabil lavrisikopasient kan i enkelte tilfeller skrives ut samme dag eller dagen etter.

Medikamentavgivende stent skal brukes fremfor metallstent uten legemiddel [1]. Moderne medikamentavgivende stenter har tynne stentstag og lokalt avgitte antiproliferative legemidler som reduserer risikoen for restenose. Stentimplantasjon krever platehemmende behandling. Risikoen for stenttrombose påvirkes blant annet av stentens størrelse og lengde, lesjonens kompleksitet, teknikk, diabetes og pasientens etterlevelse av behandlingen.

Intravaskulær avbildning med intravaskulær ultralyd (IVUS) eller optisk koherenstomografi (OCT) bør vurderes for å veilede PCI. Ved akutt koronarsyndrom med uklar infarktrelatert lesjon kan intravaskulær avbildning vurderes, fortrinnsvis OCT. Rutinemessig trombeaspirasjon anbefales ikke [1].

Valg av lesjon og pasient

PCI skal rettes mot stenoser som er klinisk relevante og teknisk mulige å behandle. Ved kronisk koronarsykdom bør indikasjonen støttes av symptomer og objektiv myokardiskemi, påvist med ikke-invasiv belastningsundersøkelse eller invasiv fysiologisk vurdering.

Ved angina eller anginaekvivalente symptomer, uten tidligere dokumentert iskemi, og en angiografisk intermediær stenose anbefales FFR eller iFR for å avgjøre om PCI skal utføres. En stenose regnes som hemodynamisk betydningsfull ved FFR ≤0,80 eller iFR ≤0,89, og hos en stabil pasient skal PCI ikke gjøres ved høyere verdier [2]. Ved moderat stenose i venstre hovedstamme kan IVUS brukes til å vurdere stenosen.

Valget mellom medisinsk behandling, PCI og CABG skal ta utgangspunkt i symptomer, iskemi, koronaranatomi, komorbiditet og pasientens mål. Verken PCI eller CABG skal utføres ved angina uten anatomiske eller fysiologiske kriterier for revaskularisering.

Kliniske bruksområder

Klinisk situasjon PCIs hovedrolle
Kronisk koronarsykdom Symptomlindring ved livsstilsbegrensende angina til tross for optimal medisinsk behandling og behandlingsbar signifikant stenose
STEMI Akutt reperfusjon med primær PCI, inkludert stent i den infarktrelaterte arterien
NSTE-ACS eller ustabil angina Del av en invasiv strategi, særlig når tidlig revaskularisering er nødvendig
Restenose eller sykdom etter CABG Behandling av stenoser i native kar eller bypassgraft
Kronisk total okklusjon Mulig alternativ ved relevant indikasjon og egnet anatomi, utført av erfaren operatør
Spontan koronar disseksjon Kun ved pågående myokardiskemi, stort truet myokardområde og redusert antegrad blodstrøm

Ved stabil anstrengelsesutløst angina gir PCI mer effektiv symptomlindring enn medisinsk behandling alene, men har ikke vist seg å redusere død eller hjerteinfarkt sammenlignet med optimal medisinsk behandling. PCI gir raskere restitusjon og lavere initial belastning enn CABG, men medfører større behov for senere gjentatte inngrep.

Tre oppskårne koronararteriesegmenter som viser stenose med ledevaier, oppblåst ballong med stent og gjenværende ekspandert stent.
PCI i tre trinn. Til venstre passerer en ledevaier en innsnevring forårsaket av aterosklerotisk plakk. I midten utvides stenosen med en ballong som bærer en stent. Til høyre ligger den ekspanderte stenten igjen mot karveggen og holder lumen åpent slik at blodstrømmen gjenopprettes.

Pasientseleksjon og valg mellom PCI og CABG

Bekreft først behovet for revaskularisering

Valget mellom PCI og CABG forutsetter at pasienten har en klinisk relevant koronarsykdom som er tilgjengelig for revaskularisering. Ved refraktær angina til tross for medisinsk behandling og signifikante stenoser anbefales revaskularisering for symptomlindring. Ved angiografisk moderate stenoser uten dokumentert iskemi styres beslutningen av FFR eller iFR som beskrevet ovenfor [2].

Akutt koronarsykdom

Ved NSTE-ACS med svært høy risiko og behov for umiddelbar revaskularisering foretrekkes PCI. Unntak er mekaniske komplikasjoner som krever kirurgi, for eksempel ventrikkelseptumruptur eller akutt papillemuskelruptur. Ved STEMI med kardiogent sjokk eller hemodynamisk ustabilitet er PCI indisert; CABG er et alternativ når PCI ikke kan gjennomføres. Dersom STEMI kompliseres av ventrikkelseptumruptur, papillemuskelinfarkt eller papillemuskelruptur med mitralinsuffisiens, eller ruptur av den frie veggen, anbefales CABG i forbindelse med det kirurgiske inngrepet [1].

Faktorer som styrer metodevalget

Når begge metodene er teknisk mulige, skal anatomisk kompleksitet, mulighet for komplett revaskularisering, komorbiditet og operasjonsrisiko veies sammen.

Faktor Taler hovedsakelig for PCI Taler hovedsakelig for CABG
Akutt situasjon NSTE-ACS med svært høy risiko som krever umiddelbar revaskularisering Mekanisk komplikasjon eller når PCI ikke kan gjennomføres
Utbredelse En- eller tokarsykdom, samt utvalgt mindre kompleks flerkarsykdom Kompleks eller diffus flerkarsykdom, særlig SYNTAX-skår ≥33
Venstre hovedstamme Kan vurderes ved lav eller moderat anatomisk kompleksitet hos utvalgte pasienter Anbefales ved høy anatomisk kompleksitet
Diabetes Kan brukes dersom pasienten er uegnet for kirurgi Foretrekkes ved flerkarsykdom med affeksjon av venstre fremre descenderende koronararterie (LAD) hos operabel pasient
Venstre ventrikkelfunksjon Kan vurderes som alternativ til CABG ved høy kirurgisk risiko eller hvis pasienten ikke er operabel LVEF ≤35 % (venstre ventrikkels ejeksjonsfraksjon) taler for CABG
Koronaranatomi Avgrensede, teknisk tilgjengelige stenoser der komplett revaskularisering kan oppnås Uttalt forkalkning, diffus in-stent-restenose eller manglende mulighet for komplett revaskularisering med PCI
Annen kirurgisk indikasjon Foreligger ikke Samtidig behov for klaff- eller aortakirurgi
Platehemming Pasienten kan gjennomføre nødvendig dobbel platehemming Kontraindikasjon mot dobbel platehemming
Operativ risiko Høy eller uakseptabelt høy kirurgisk risiko Akseptabel kirurgisk risiko og forventet prognostisk nytte

PCI innebærer vanligvis lavere tidlig morbiditet og mortalitet, lavere risiko for hjerneslag og raskere restitusjon enn CABG. Ulempene er større behov for gjentatt revaskularisering, mindre komplett revaskularisering og noe dårligere langvarig lindring av angina. CABG gir derfor ofte en fordel ved utbredt og kompleks sykdom, særlig ved diabetes, redusert venstre ventrikkelfunksjon eller sykdom i venstre hovedstamme.

Hjerteteam og felles beslutning

Dersom optimal strategi er uklar, skal pasienten diskuteres i et hjerteteam med intervensjonskardiolog, thoraxkirurg og klinisk kardiolog. SYNTAX-skår kan brukes til å beskrive koronarsykdommens kompleksitet, og STS-risikoskår bør beregnes før CABG. Hos eldre kan skrøpelighet vurderes med Clinical Frailty Scale (CFS) ut fra tilstanden før sykdomsdebut.

Beslutningen skal også ta hensyn til kognitiv funksjon, forventet levetid, pasientens mål og preferanser samt evne til å følge etterbehandlingen. Pasienten skal informeres om forventet nytte, risiko, restitusjonstid, behov for eventuell gjentatt intervensjon og behandlingsalternativer, og deretter gi informert samtykke.

Primær PCI ved STEMI

Indikasjon og tidsmål

Primær PCI er førstevalg for reperfusjon ved arbeidsdiagnosen STEMI, det vil si vedvarende ST-elevasjon eller tilsvarende EKG-funn sammen med iskemiske symptomer. Reperfusjonsbehandling er indisert når symptomvarigheten er høyst 12 timer. PCI skal velges fremfor fibrinolyse dersom inngrepet vurderes å kunne gjennomføres innen 120 minutter fra diagnose [1].

Primær PCI er også førstevalg uavhengig av tidsforsinkelse når fibrinolyse er kontraindisert. Etter hjertestans anbefales en strategi med primær PCI ved gjenopprettet spontan sirkulasjon og vedvarende ST-elevasjon eller tilsvarende EKG-funn [1].

Klinisk situasjon Anbefalt håndtering
STEMI, symptomvarighet ≤12 timer, PCI mulig innen 120 minutter Primær PCI
STEMI, symptomvarighet ≤12 timer, PCI kan ikke utføres innen 120 minutter Fibrinolyse dersom kontraindikasjon ikke foreligger, etterfulgt av umiddelbar transport til PCI-senter
Kontraindikasjon mot fibrinolyse Primær PCI uavhengig av forventet forsinkelse
Kardiogent sjokk eller hemodynamisk ustabilitet PCI, eller CABG når PCI ikke er gjennomførbar, uavhengig av tid fra symptomdebut
Symptomvarighet >12 timer med pågående iskemi, hemodynamisk ustabilitet eller livstruende arytmi Akutt angiografi og PCI uavhengig av tidsforsinkelse
Sen ankomst 12–48 timer Primær PCI bør vurderes
Symptomfri stabil pasient med okkludert infarktrelatert arterie >48 timer etter symptomdebut Rutinemessig PCI anbefales ikke

Aktivering og transport

PCI-senteret skal kontaktes umiddelbart når STEMI-diagnosen er stilt. Transporten skal prioriteres og organiseres slik at unødvendige overføringer mellom behandlingsnivåer unngås. Pasienten bør om mulig transporteres direkte til sykehus med døgnkontinuerlig PCI-virksomhet og kan gå direkte til kateteriseringslaboratoriet uten å passere akuttmottaket.

Dersom transporttiden gjør PCI innen 120 minutter umulig, skal fibrinolyse gis så snart som mulig, forutsatt at symptomvarigheten er høyst 12 timer og at kontraindikasjon ikke foreligger. Pasienten skal deretter umiddelbart overflyttes til PCI-senter.

Mislykket fibrinolyse krever akutt rednings-PCI av den infarktrelaterte arterien. Tegn på manglende effekt er:

  • reduksjon av ST-elevasjonen <50 % innen 60–90 minutter
  • vedvarende eller tiltakende brystsmerter
  • forverret iskemi
  • hemodynamisk ustabilitet
  • elektrisk ustabilitet

Etter vellykket fibrinolyse anbefales angiografi med PCI ved behov innen 2–24 timer. Ved nyoppstått eller vedvarende hjertesvikt eller sjokk skal angiografi gjøres akutt [1].

Gjennomføring

Innstikk i arteria radialis er standard med mindre særlige anatomiske eller tekniske forhold taler for en annen tilgang. Den infarktrelaterte arterien behandles vanligvis med stent under det primære inngrepet. Medikamentavgivende stent anbefales fremfor metallstent uten legemiddel. Rutinemessig trombeaspirasjon skal ikke utføres [1].

Parenteral antikoagulasjon skal gis i forbindelse med inngrepet. Ufraksjonert heparin brukes rutinemessig ved PCI, med vektjustert intravenøs bolus 70–100 IE/kg. Fondaparinuks skal ikke brukes som antikoagulant ved primær PCI [1]. Platehemming gis med acetylsalisylsyre (ASA) og en P2Y12-hemmer, se nedenfor.

Flerkarsykdom og kardiogent sjokk

Hos hemodynamisk stabile pasienter med STEMI og flerkarsykdom anbefales fullstendig revaskularisering, enten under det første sykehusoppholdet eller innen 45 dager [1]. PCI av signifikante stenoser i de øvrige koronararteriene gjøres ofte som et planlagt senere inngrep, men ved lav anatomisk kompleksitet kan behandling under samme inngrep vurderes. Ved kompleks flerkarsykdom kan elektiv CABG være rimelig.

Ved kardiogent sjokk skal den akutte PCI-en begrenses til den infarktrelaterte arterien. Rutinemessig flerkar-PCI under samme inngrep skal ikke utføres, fordi dette medfører økt risiko for død eller nyresvikt [1]. Dersom PCI av den infarktrelaterte arterien ikke er mulig eller mislykkes, kan akutt CABG være aktuelt, særlig når et stort myokardområde er truet og kirurgisk revaskularisering er teknisk gjennomførbar.

Invasiv strategi og PCI ved NSTE-ACS

Velg tidspunkt ut fra klinisk risiko

Ved NSTE-ACS betyr en invasiv strategi koronarangiografi med etterfølgende PCI, CABG eller fortsatt medisinsk behandling avhengig av koronaranatomi og klinisk situasjon. Tidspunktet styres av risikoen for pågående eller residiverende iskemi [1].

Risikonivå Anbefalt strategi
Svært høy risiko Umiddelbar invasiv strategi, med akutt koronarangiografi og PCI ved behov. Dette gjelder særlig når tilstanden er ustabil og umiddelbar revaskularisering kan bli nødvendig.
Høy risiko Invasiv strategi under innleggelsen anbefales. Tidlig koronarangiografi innen 24 timer bør vurderes.
Ingen høyrisikokriterier, men sterk mistanke om ustabil angina Invasiv strategi under innleggelsen anbefales.
Ingen høyrisikokriterier og lav klinisk mistanke om NSTE-ACS Selektiv invasiv strategi etter egnet ikke-invasiv utredning, for eksempel stresstest eller CT-koronarangiografi.

En tidlig invasiv strategi innen 24 timer bør vurderes dersom noe av følgende foreligger:

Akutt koronarangiografi skal ikke utsettes i påvente av rutinemessig risikovurdering når pasienten er hemodynamisk ustabil eller har residiverende iskemi i hvile. Hos pasienter med lav klinisk sannsynlighet for akutt koronarsyndrom og negativt troponin anbefales derimot ikke en tidlig rutinemessig invasiv strategi.

Rutinemessig eller selektiv angiografi

Ved bekreftet NSTEMI anbefales som regel koronarangiografi under sykehusoppholdet. Det samme gjelder ved arbeidsdiagnosen NSTE-ACS og sterk mistanke om ustabil angina. En selektiv strategi innebærer initial medisinsk behandling, og at angiografi reserveres for pasienter som utvikler hemodynamisk ustabilitet, residiverende iskemi i hvile eller iskemi ved ikke-invasiv provokasjon.

Rutinemessig invasiv strategi reduserer først og fremst sammensatte iskemiske hendelser, særlig hos høyrisikopasienter, men noen sikker reduksjon av total mortalitet er ikke vist for hele NSTE-ACS-populasjonen. Tidlig angiografi innen 24 timer reduserer risikoen for residiverende eller refraktær iskemi og forkorter liggetiden sammenlignet med senere angiografi. Studier har derimot ikke vist noen tydelig generell reduksjon av mortalitet eller ikke-fatalt hjerteinfarkt. Evidensen for den eksakte tidsgrensen er delvis usikker, fordi sammenligningsgruppenes tid til angiografi har variert mellom studiene.

En invasiv strategi skal individualiseres når komorbiditet eller skrøpelighet medfører at risikoen ved angiografi og revaskularisering kan overstige nytten. Vurder blant annet nyrefunksjon, blødningsrisiko, kognitiv funksjon, forventet levetid og mulighet for etterlevelse av påfølgende behandling.

PCI etter koronarangiografi

Ved NSTE-ACS med svært høy risiko som krever umiddelbar revaskularisering, er PCI vanligvis førstevalg, forutsatt at anatomien er egnet. Dersom optimal revaskulariseringsmetode er uklar, bør beslutningen tas av et hjerteteam.

Ved NSTE-ACS med flerkarsykdom bør komplett revaskularisering vurderes, også under samme inngrep. Beslutningen skal baseres på koronaranatomi, sykdommens kompleksitet og komorbiditet [1]. PCI kan følge direkte etter den diagnostiske angiografien når behandlingsindikasjonen og anatomien er klare. De tekniske prinsippene med radial tilgang, medikamentavgivende stent og selektiv intravaskulær avbildning er de samme som ved annen PCI.

Platehemmende behandling i forbindelse med PCI

ASA

ASA er basisbehandling ved PCI og reduserer risikoen for trombedannelse i den behandlede koronararterien og i stenten. Ved akutt koronarsyndrom gis ASA så snart som mulig, og behandlingen skal ikke utsettes i påvente av at koronaranatomien er avklart. Ved planlagt PCI for kronisk koronarsykdom skal ASA-behandlingen være etablert før inngrepet.

Klinisk situasjon ASA-dosering [1]
Metningsdose ved akutt koronarsyndrom 150–300 mg peroralt, eller 75–250 mg intravenøst dersom peroral tilførsel ikke er mulig
Vedlikeholdsdose 75–100 mg én gang daglig

Valg av P2Y12-hemmer

Etter PCI kombineres ASA med en P2Y12-hemmer som dobbel platehemming (DAPT). Ved akutt koronarsyndrom brukes i første rekke prasugrel eller tikagrelor, mens klopidogrel brukes når de mer potente preparatene er kontraindisert, ikke tolereres eller ikke er tilgjengelige [1, 3]. Klopidogrel er også førstevalg ved elektiv PCI for kronisk koronarsykdom, ved høy blødningsrisiko og ved samtidig oral antikoagulasjon [1, 3].

Legemiddel Metningsdose Vedlikeholdsdose Viktige begrensninger
Klopidogrel 300–600 mg peroralt 75 mg én gang daglig Svakere platehemmende effekt enn prasugrel og tikagrelor
Prasugrel 60 mg peroralt 10 mg én gang daglig; 5 mg ved kroppsvekt <60 kg og dersom behandling anses nødvendig ved alder ≥75 år Kontraindisert ved tidligere hjerneslag eller TIA, aktiv patologisk blødning og alvorlig nedsatt leverfunksjon. Anbefales generelt ikke ved alder ≥75 år [1, 5]
Tikagrelor 180 mg peroralt 90 mg to ganger daglig Ved høy blødningsrisiko kan bytte til klopidogrel vurderes
Kangrelor 30 µg/kg intravenøs bolus 4 µg/kg/min infusjon i minst 2 timer eller under hele inngrepet, avhengig av hva som varer lengst Se nedenfor [1, 4]

Ved NSTE-ACS med ukjent koronaranatomi og planlagt tidlig invasiv strategi anbefales ikke rutinemessig forbehandling med P2Y12-hemmer. Legemidlet gis da på kateteriseringslaboratoriet når anatomien er kartlagt og det er besluttet å utføre PCI. Ved STEMI som behandles med primær PCI, kan P2Y12-hemmeren gis før angiografi eller senest ved PCI [1]. Denne forsiktigheten gjelder ikke ASA, som skal gis tidlig.

Kangrelor

Kangrelor er en intravenøs P2Y12-hemmer som gis sammen med ASA til voksne med koronarsykdom som gjennomgår PCI, som ikke har fått noen peroral P2Y12-hemmer før inngrepet, og der peroral behandling ikke er mulig eller ønskelig [4]. Eksempler er intubert pasient eller pasient som ikke kan svelge, der legemidler heller ikke kan gis via sonde.

Kangrelor er kontraindisert ved [4]:

  • aktiv blødning eller økt blødningsrisiko på grunn av svekket hemostase, irreversible koagulasjonsforstyrrelser, nylig gjennomgått større kirurgisk inngrep eller traume eller ukontrollert alvorlig hypertensjon
  • tidligere hjerneslag eller transitorisk iskemisk anfall (TIA)
  • overfølsomhet for virkestoffet eller noen av hjelpestoffene

Halveringstiden er tre til seks minutter, og trombocyttfunksjonen gjenopprettes innen én time etter avsluttet infusjon. Ingen dosejustering er nødvendig ved nyre- eller leversvikt eller hos eldre. Kangrelor anbefales ikke under graviditet [4]. Ved overgang til peroral behandling gis metningsdose av klopidogrel eller prasugrel umiddelbart etter avsluttet infusjon (prasugrel kan alternativt gis inntil 30 minutter før avsluttet infusjon), mens tikagrelor kan gis når som helst under infusjonen eller rett etter [4].

DAPT-varighet og individuell blødningsrisiko

Grunnstrategi etter PCI

Etter PCI ved akutt koronarsyndrom, inkludert STEMI, er grunnstrategien 12 måneders DAPT, med mindre blødningsrisikoen er så høy at den utgjør en kontraindikasjon [1, 3]. Formålet er først og fremst å forebygge stenttrombose og residiverende iskemiske hendelser. Deretter gis enkel platehemming inntil videre.

Etter elektiv PCI ved kronisk koronarsykdom er grunnstrategien DAPT med ASA og klopidogrel i inntil 6 måneder, etterfulgt av enkel platehemming. Ved høy blødningsrisiko uten høy iskemisk risiko anbefales det at DAPT avsluttes etter 1–3 måneder [3].

Risikoen for stenttrombose er størst den første måneden og avtar deretter, mens blødningsrisikoen holder seg omtrent konstant etter den periprosedyrale fasen [3]. Et for tidlig avbrudd av DAPT kan medføre alvorlig stenttrombose, og ved akutt koronarsyndrom anbefales ikke deeskalering av platehemmingen i løpet av de første 30 dagene [1].

Velg varighet ut fra konkurrerende risikoer

Beslutningen skal veie risikoen for stenttrombose og nye koronare hendelser mot risikoen for behandlingsrelatert blødning. Vurderingen gjøres ved utskrivelse og revurderes ved blødning, ny indikasjon for antikoagulasjon, planlagt kirurgi eller annen tydelig endring i risikobildet [3].

Klinisk situasjon DAPT-strategi
Akutt koronarsyndrom etter PCI uten uttalt blødningsrisiko 12 måneder
Høy risiko for alvorlige blødningskomplikasjoner etter STEMI Vurder seponering av P2Y12-hemmeren etter 6 måneder
Blødningsrisiko som overstiger iskemisk risiko Forkortet DAPT kan vurderes
Utvalgt pasient etter akutt koronarsyndrom Alternativ behandlingstid 1 måned eller 3–6 måneder, avhengig av balansen mellom blødningsrisiko og iskemisk risiko
Elektiv PCI ved kronisk koronarsykdom Inntil 6 måneder, ved høy blødningsrisiko 1–3 måneder [3]
Fortsatt høy iskemisk risiko etter 12 måneder Forlenget DAPT kan redusere iskemiske hendelser, men øker ikke-fatale blødninger. Ny individuell vurdering kreves

Forkortelse til 1 måned eller 3–6 måneder etter akutt koronarsyndrom er et alternativ til standardbehandlingen, ikke en generell rutine. Evidensen bygger i stor grad på studier som primært er utformet for å påvise forskjeller i blødning, og som ofte har vært utformet for å vise ikke-underlegenhet. De har derfor begrenset evne til å avdekke klinisk betydningsfulle forskjeller i iskemiske hendelser. Pasienter med aller høyest risiko etter akutt koronarsyndrom har dessuten ofte vært ekskludert eller underrepresentert.

Måter å redusere blødningsrisikoen på

Dersom DAPT må tilpasses, finnes det to hovedstrategier:

  • Forkorte behandlingstiden til 1 måned eller 3–6 måneder og fortsette med én enkelt platehemmer, enten ASA eller en P2Y12-hemmer [3].
  • Bytte fra prasugrel eller tikagrelor til klopidogrel, som har svakere platehemmende effekt og kan være egnet ved høy blødningsrisiko eller hos eldre.

I en samlet analyse på individnivå var tikagrelor som monoterapi etter kort DAPT ikke underlegen standard-DAPT med hensyn til død, hjerteinfarkt og hjerneslag, og ga færre større blødninger. Klopidogrel som monoterapi reduserte også blødninger, men oppfylte ikke kriteriet for ikke-underlegenhet med hensyn til iskemiske hendelser [3].

Protonpumpehemmer anbefales sammen med DAPT ved økt risiko for gastrointestinal blødning, for eksempel ved tidligere ulkus eller gastrointestinal blødning, samtidig antikoagulasjon eller kronisk behandling med NSAID eller kortikosteroider [1].

Samtidig oral antikoagulasjon

Ved samtidig indikasjon for oral antikoagulasjon, for eksempel atrieflimmer, er standardstrategien etter ukomplisert PCI trippelbehandling med DOAK, ASA og klopidogrel i inntil 1 uke, etterfulgt av dobbelbehandling med DOAK i dose for slagforebygging og én platehemmer, fortrinnsvis klopidogrel, i inntil 12 måneder [1]. Ved høy iskemisk risiko eller anatomiske og prosedyrerelaterte faktorer som veier tyngre enn blødningsrisikoen, bør trippelbehandlingen forlenges til inntil 1 måned [1]. Etter 12 måneder fortsetter vanligvis kun oral antikoagulasjon [1].

Kirurgi og andre inngrep under platehemming

ASA bør om mulig ikke seponeres før kirurgi hos pasienter som har gjennomgått hjerteinfarkt eller PCI, fordi fortsatt behandling reduserer risikoen for hjerteinfarkt i forbindelse med operasjonen. Tidlig seponering av DAPT etter PCI medfører betydelig risiko for stenttrombose og reinfarkt.

  • Planlagt elektiv kirurgi bør om mulig utsettes til den planlagte DAPT-behandlingen er avsluttet.
  • Kardiolog skal alltid konsulteres før DAPT som er startet på kardiologisk indikasjon, seponeres. Dette gjelder særlig dersom PCI eller hjerteinfarkt har funnet sted i løpet av det siste året, eller dersom pasienten samtidig behandles med antikoagulantia.
  • Dersom pause i behandlingen med P2Y12-hemmeren er nødvendig, skal den være så kort som klinisk mulig, og ASA bør om mulig fortsette.
  • Etter inngrepet gjenopptas behandlingen så snart blødningsrisikoen tillater det.

PCI og platehemming ved diabetes mellitus

Hvorfor diabetes innebærer høyere risiko

Indikasjonene for myokardrevaskularisering er i utgangspunktet de samme hos pasienter med og uten diabetes mellitus. Diabetes påvirker derimot både valget av revaskulariseringsmetode og risikovurderingen ved PCI. Etter PCI har pasienter med diabetes høyere risiko for komplikasjoner, restenose, sykdomsprogresjon i ikke-revaskulariserte karsegmenter og stenttrombose.

Den økte risikoen kan forklares av:

  • større utbredelse av koronar aterosklerose
  • endret karreaksjon ved ballongdilatasjon og stentimplantasjon
  • raskere progresjon i ubehandlede koronarsegmenter
  • høyere trombocyttreaktivitet
  • protrombotisk miljø med redusert fibrinolyse
  • økt inflammasjon og proliferasjon i karveggen

Diabetes skal derfor betraktes som en iskemisk risikomarkør ved planlegging og oppfølging av PCI.

Velg PCI selektivt ved flerkarsykdom

Ved diabetes og flerkarsykdom gir CABG ofte bedre resultater på mellomlang og lang sikt, fordi bypass leder blodet forbi større deler av det syke karet i stedet for å behandle enkeltstående stenoser.

Koronaranatomi og klinisk situasjon Foretrukket strategi
Flerkarsykdom med affeksjon av LAD, egnet kandidat for kirurgi CABG med graft fra venstre arteria mammaria interna (LIMA) til LAD foretrekkes fremfor PCI for å redusere mortalitet og behov for ny revaskularisering
Kompleks eller diffus flerkarsykdom CABG foretrekkes vanligvis fremfor kompleks PCI
Enkarsykdom eller tokarsykdom uten affeksjon av LAD PCI med nyere generasjons medikamentavgivende stent kan være egnet
Koronarsykdom med SYNTAX-skår ≤22 PCI kan være et akseptabelt alternativ avhengig av øvrig anatomi og operasjonsrisiko
Flerkarsykdom med indikasjon for revaskularisering, men pasienten er uegnet for kirurgi PCI kan brukes for å redusere langsiktige iskemiske hendelser
Hovedstammestenose og lav eller intermediær kompleksitet i øvrige koronararterier PCI kan vurderes som alternativ til CABG

Evidensen for valg av revaskulariseringsmetode kommer hovedsakelig fra pasienter med type 2-diabetes. Tilgjengelige data taler likevel for at CABG også er PCI overlegen ved type 1-diabetes og flerkarsykdom.

Platehemming ved diabetes

Diabetes medfører ikke i seg selv et separat standardregime for platehemming. Pasienten behandles med ASA og en P2Y12-hemmer i henhold til indikasjonen for PCI, samtidig som den økte iskemiske risikoen veies mot blødningsrisikoen. Nyere generasjons medikamentavgivende stent skal brukes for å redusere restenose, hjerteinfarkt og stenttrombose.

Sørg særlig for at pasienten:

  • har forstått at platehemmingen ikke må avbrytes på eget initiativ
  • kan ta forordnede legemidler regelmessig
  • har en plan før fremtidig kirurgi eller annet invasivt inngrep
  • vet hvor vedkommende skal henvende seg ved blødning eller problemer med legemiddelinntaket

Kilder

  1. Byrne RA m.fl. 2023 ESC Guidelines for the management of acute coronary syndromes. European Heart Journal 2023. PMID: 37622654
  2. Vrints C m.fl. 2024 ESC Guidelines for the management of chronic coronary syndromes. European Heart Journal 2024. PMID: 39210710
  3. Di Leo G m.fl. Antithrombotic Therapy in Primary and Secondary Prevention of Coronary Artery Disease. Journal of Clinical Medicine 2026. PMID: 42279109
  4. Det europeiske legemiddelbyrået (EMA). Kengrexal (kangrelor), preparatomtale. 2026.
  5. Det europeiske legemiddelbyrået (EMA). Efient (prasugrel), preparatomtale. 2026.

Oppdatert 13. oktober 2026