OESIL-score for synkope

Klinisk bakgrunn

Synkope er en vanlig akuttmedisinsk problemstilling der den kliniske utfordringen er å skille pasienter med god prognose fra dem som har en alvorlig bakenforliggende årsak. Omkring 10 prosent av synkopepasientene i akuttmottaket har en alvorlig eller potensielt livstruende årsak som ikke alltid er åpenbar ved den initiale vurderingen [2]. OESIL-skåren ble utviklet for å anslå totaldødeligheten innen 12 måneder ut fra enkle variabler som er tilgjengelige allerede ved akuttbesøket, og dermed støtte beslutningen om innleggelse eller poliklinisk videre utredning.

Beregning av OESIL

Skåren er en enkel aritmetisk sum av fire binære variabler:

$$\text{OESIL} = (\text{alder} > 65) + (\text{kardiovaskulær sykdom i anamnesen}) + (\text{synkope uten prodromalsymptomer}) + (\text{avvikende EKG})$$

Hver variabel gir 0 eller 1 poeng. Intervallet er 0 til 4.

Utledningskohorten besto av 270 fortløpende pasienter (145 kvinner, gjennomsnittsalder 59,5 år) som oppsøkte seks italienske sykehus i Lazio-regionen for synkope [1]. Multivariat analyse identifiserte fire uavhengige prediktorer for totaldødelighet innen 12 måneder. Skåren ble validert prospektivt i en separat kohort på 328 pasienter (178 kvinner, gjennomsnittsalder 57,5 år) med et tilsvarende mønster av stigende dødelighet ved stigende skår [1].

I utledningskohorten var dødeligheten per poengtrinn:

Tolkning i praksis

Skårens tydeligste styrke er å identifisere lavrisikopasienter. En pasient med 0 poeng hadde ingen dødsfall i utledningskohorten, og 1 poeng innebar under 1 prosent dødelighet. Disse pasientene kan som regel håndteres poliklinisk, forutsatt at det kliniske bildet for øvrig er forenlig med en godartet årsak.

Fra 2 poeng stiger dødeligheten bratt, og ved 3 eller 4 poeng er dødeligheten så høy at innleggelse og rask kardial utredning er berettiget. En viktig nyanse er at terskelen kan trenge å settes høyere i eldre populasjoner. I en italiensk valideringskohort med betydelig eldre pasienter (gjennomsnittsalder 72,4 år mot 59,5 år i utledningen) var OESIL-skår 2 eller høyere ikke assosiert med noen utfall bortsett fra behov for større terapeutiske tiltak, mens skår 3 eller høyere var en sterk prediktor for alvorlige hendelser både ved 1 måned og 1 år [3]. Forfatterne foreslo derfor at terskelen for innleggelse bør heves til 3 poeng når pasientpopulasjonen er eldre enn den opprinnelige utledningskohorten.

Validering og ytelse

OESIL er ett av tre synkopeinstrumenter som er validert i mer enn to eksterne studier (de andre er San Francisco Syncope Rule og Canadian Syncope Risk Score). En systematisk oversikt og metaanalyse fra 2025 identifiserte fem valideringsstudier for OESIL med positiv likelihood ratio (LR+) 1,16 til 3,32 og negativ likelihood ratio (LR−) 0,14 til 0,46 [2]. I utledningsstudiene hadde OESIL den laveste LR− (0,04), noe som tyder på at en lav skår er relativt god til å utelukke risiko [2]. Den poolede sensitiviteten for OESIL hadde moderat heterogenitet (I² = 37,1 %), lavere enn for de andre instrumentene [2].

I en prospektiv observasjonsstudie som sammenlignet OESIL med San Francisco-regelen og ustrukturert klinisk vurdering, hadde OESIL en sensitivitet på 88 prosent og en spesifisitet på 60 prosent for alvorlige korttidsutfall (innen 10 dager), med en innleggelsesfrekvens på 43 prosent [2]. Klinisk vurdering var mer spesifikk (69 prosent) og medførte færre innleggelser (34 prosent), men overså to pasienter som døde etter utskrivning, og begge disse ble fanget opp av OESIL [2].

Ytelsen synker imidlertid i populasjoner og for utfall som instrumentet ikke ble utformet for. I en iransk studie på 187 synkopepasienter (gjennomsnittsalder 64,2 år) var AUC for OESIL 0,54 for dødelighet, 0,62 for hjerteinfarkt og 0,47 for hjerneslag innen 1 uke, det vil si nær tilfeldighetsnivå [4]. Ingen av de fire testede modellene (OESIL, San Francisco, Boston, ROSE) skilte seg signifikant fra hverandre [4]. Dette er vesentlig: OESIL ble utledet for 12-månedersdødelighet, og evnen til å predikere alvorlige kardiale eller nevrologiske korttidshendelser er begrenset.

En retrospektiv kanadisk studie på pasienter som allerede var innlagt på en medisinsk avdeling, fant at 30,6 prosent hadde OESIL 0 til 1 og potensielt kunne vært håndtert poliklinisk, mens de øvrige 69,4 prosent med skår 2 til 4 hadde en dødelighetsrisiko på 20 prosent per år [5]. Dette bekrefter at skåren kan identifisere lavrisikopasienter også i en innlagt populasjon, men studien var retrospektiv og selektert.

Begrensninger

OESIL måler totaldødelighet, ikke spesifikke kardiale hendelser. Dette er et viktig skille: en pasient kan dø av årsaker som ikke har sammenheng med synkopen, og skåren sier ingenting om behovet for spesifikk kardial diagnostikk. Instrumentet mangler dessuten variabler som inngår i nyere og mer detaljerte instrumenter, som vitalparametre, hjertebiomarkører og detaljert anamnese om hjertesvikt.

Skåren er utledet i en italiensk akuttmottakspopulasjon fra tidlig på 2000-tallet med relativt lav gjennomsnittsalder. I eldre kohorter, der en stor andel av pasientene automatisk får 1 poeng for alder, mister terskelen på 2 poeng diskriminerende evne [3]. I en tsjekkisk studie på 153 pasienter oppnådde OESIL en sensitivitet på 93 prosent, men en spesifisitet på bare 54,6 prosent for å klassifisere synkopen som kardial, noe som innebærer en høy andel falskt positive [6].

Den systematiske oversikten slår fast at dokumentasjonskvaliteten for alle de tre godt validerte synkopeinstrumentene er lav, med betydelig overlapping i operative egenskaper og mistanke om publikasjonsskjevhet [2]. Ingen av instrumentene når en LR+ over 5, som er det nivået som generelt kreves for at en test skal endre pretestsannsynligheten nok til å begrunne et tiltak på egen hånd [2].

OESIL erstatter ikke klinisk vurdering og bør ikke brukes som eneste grunnlag for innleggelsesbeslutninger. Hos pasienter med mistenkt kardial årsak, avvikende vitalparametre eller biomarkører bør egne synkoperetningslinjer og eventuelt Canadian Syncope Risk Score vurderes.

Kilder

1. Colivicchi F, Ammirati F, Melina D, m.fl. Development and prospective validation of a risk stratification system for patients with syncope in the emergency department: the OESIL risk score. Eur Heart J. 2003;24(9):811–819. PMID: 12727148
2. Wakai A, Sinert R, Zehtabchi S, m.fl. Risk-stratification tools for emergency department patients with syncope: A systematic review and meta-analysis of direct evidence for SAEM GRACE. Acad Emerg Med. 2025;32(1):72–86. PMID: 39496561
3. Numeroso F, Mossini G, Montali F, m.fl. Prognostic value of the OESIL risk score in a cohort of Emergency Department patients with syncope. Minerva Med. 2013;104(4):413–419. PMID: 24008603
4. Safari S, Baratloo A, Hashemi B, m.fl. Comparison of different risk stratification systems in predicting short-term serious outcome of syncope patients. J Res Med Sci. 2016;21:57. PMID: 27904602
5. Baranchuk A, McIntyre W, Harper W, m.fl. Application of the American College of Emergency Physicians (ACEP) recommendations and a risk stratification score (OESIL) for patients with syncope admitted from the emergency department. Indian Pacing Electrophysiol J. 2011;11(5):134–144. PMID: 21994471
6. Plasek J, Doupal V, Fürstova J, m.fl. The EGSYS and OESIL risk scores for classification of cardiac etiology of syncope: comparison, revaluation, and clinical implications. Biomed Pap Med Fac Univ Palacky Olomouc Czech Repub. 2010;154(2):169–173. PMID: 20668500