Biventrikulær hypertrofi

Samtidig hypertrofi av venstre og høyre ventrikkel er en relativt vanlig tilstand i kardiologisk praksis, ofte assosiert med komplekse hemodynamiske belastninger. EKG har generelt lav sensitivitet med hensyn til å påvise biventrikulær hypertrofi. Dette skyldes at de sterke og motsatt rettede elektromotoriske kreftene (vektorene) fra henholdsvis venstre og høyre ventrikkel har en tendens til å utligne hverandre. Følgelig kan en pasient med betydelig muskelmasseøkning i begge hjertekamre presentere et EKG som tilsynelatende er normalt, eller hvor voltagenormeringen er «pseudonormalisert». EKG-et kan imidlertid vise spesifikke trekk som er karakteristiske for biventrikulær hypertrofi dersom man ser etter kombinasjoner av funn som sjeldent opptrer isolert.

Årsaker og patofysiologi

Biventrikulær hypertrofi oppstår ofte som følge av global hjertebelastning eller ved progresjon av sykdom som primært affiserer én hjertehalvdel. Vanlige etiologier inkluderer:

• Alvorlig hjertesvikt: Hvor svikt i venstre ventrikkel fører til pulmonal venøs hypertensjon og sekundær høyre ventrikkelhypertrofi (RVH).
• Klaffesykdom: For eksempel kombinasjon av mitralstenose og aortastenose, eller revmatisk hjertesykdom som affiserer flere klaffer.
• Kardiomyopatier: Spesielt hypertrofisk kardiomyopati som involverer septum og begge ventrikler, eller infiltrative tilstander som amyloidose.
• Medfødte hjertefeil: Særlig ved store venstre-til-høyre-shunter (f.eks. ventrikkelseptumdefekt, VSD, eller persisterende ductus arteriosus) som gir volum- og trykkbelastning på begge kamre.

EKG ved biventrikulær hypertrofi

Diagnosen på EKG baserer seg ofte på at man observerer tegn til venstre ventrikkelhypertrofi (LVH) i prekordialavledningene, samtidig som frontplanet eller spesifikke avledninger viser tegn som er inkompatible med ren LVH. Hvis EKG eller andre undersøkelser indikerer LVH, bør man mistenke samtidig høyre ventrikkelhypertrofi (RVH) hvis ett eller flere av følgende kriterier foreligger:

• Høyre akseavvik (>90°) – Dette forekommer aldri ved ukomplisert LVH. Funn av høyre akseavvik i nærvær av spenningskriterier for LVH er sterkt suspekt på biventrikulær affeksjon.
• Dyp S-bølge i V5 eller V6 (> 6–7 mm). Ved ren LVH forventes små S-bølger i laterale avledninger. En dyp S-bølge her indikerer at høyre ventrikkel bidrar med betydelige krefter rettet mot høyre/posterior.
• Store bifasiske RS-komplekser i flere avledninger, spesielt i midtre prekordialavledninger (V2–V4). Dette fenomenet, hvor summen av R-bølge og S-bølge er svært stor (f.eks. > 50 mm), kalles gjerne Katz-Wachtel-fenomenet og er klassisk assosiert med biventrikulær hypertrofi (f.eks. ved VSD).
• P pulmonale (høyre forkammerbelastning) i avledning II, III og aVF i kombinasjon med LVH-kriterier.
• Uventet R-bølgeprogresjon eller dominant R i V1/V2 i kombinasjon med tegn på LVH i laterale avledninger.

Diagnostiske utfordringer og videre utredning

Da EKG har begrensninger, er det avgjørende å korrelere funnene med klinikken. Dersom QRS-kompleksene viser svært høy voltage i både høyre- og venstresidige avledninger uten at det foreligger grenblokk, øker sannsynligheten for biventrikulær hypertrofi. Den definitive diagnosen stilles vanligvis ved ekkokardiografi, som nøyaktig kan kvantifisere veggtykkelse og kammerdimensjoner for begge ventrikler. I komplekse tilfeller, spesielt ved infiltrative sykdommer, kan hjerte-MR (CMR) være nødvendig for presis karakteristikk av myokard.