Perikondritt i det ytre øret: diagnostikk og behandling

Sammendrag

Perikondritt i det ytre øret er en infeksjon i perikondriet rundt brusken i øremuslingen. Tilstanden bør mistenkes ved smerte, rødhet, varmeøkning og hevelse av helix, antihelix, scapha eller concha, vanligvis med spart øreflipp. Vanlige utløsende faktorer er piercing gjennom brusk, traume, kirurgi, brannskade og spredning fra ytre otitt. Diagnosen er som regel klinisk. Fluktuasjon, purulent sekresjon, deformering eller misfarget brusk taler for abscess eller nekrotiserende kondritt og krever akutt ØNH-vurdering, dyrkning, kirurgisk drenasje og intravenøs antibiotika.

Pseudomonas aeruginosa dominerer ved piercingrelatert og suppurativ infeksjon, mens Staphylococcus aureus er vanligere ved perikondritt uten abscess. Ved valg av empirisk behandling bør risikoen for Pseudomonas derfor alltid vurderes. En voksen pasient uten abscess, allmennpåvirkning eller betydelig komorbiditet kan ofte behandles poliklinisk med peroral ciprofloksacin og tett kontroll innen 24 til 48 timer. Abscess, brusknekrose, rask progresjon, behandlingssvikt, diabetes, immunsuppresjon eller postoperativ infeksjon begrunner sykehusinnleggelse og intravenøs antipseudomonal behandling. Antibiotikavalget skal justeres etter dyrkningssvar og lokal resistenssituasjon. Forsinket adekvat behandling øker risikoen for brusknekrose, permanent blomkålører og behov for senere rekonstruksjon.

Bakgrunn og epidemiologi

Brusken i øremuslingen har ingen egen blodforsyning og får næring gjennom det tett tilliggende perikondriet. Infeksjon og væskeansamling mellom perikondrium og brusk kan derfor raskt svekke perfusjonen til brusken. Dette skiller perikondritt fra ukomplisert cellulitt i øreflippen og forklarer hvorfor tidlig diagnostikk, antipseudomonal antibiotika i riktig situasjon og kirurgisk drenasje har stor betydning.

Tilstandens eksakte insidens er ukjent. Litteraturen består hovedsakelig av retrospektive kohorter, kasuistiske serier og kasuistikker. I en kohort med 217 voksne pasienter var 55 prosent av tilfellene piercingrelaterte. Disse pasientene var yngre, i gjennomsnitt 25 år, og hadde oftere lokalisert sykdom og abscess. Pasienter uten piercing var i gjennomsnitt 51 år, hadde oftere komorbiditet og viste flere regionale eller systemiske manifestasjoner [1].

Piercing gjennom brusk er en sentral risikofaktor. I en systematisk oversikt over 66 rapporterte tilfeller etter transkartilaginøs piercing var gjennomsnittsalderen 18,7 år, og 88 prosent av pasientene var kvinner. Gjennomsnittlig tid fra symptomdebut til kontakt med helsetjenesten var 6,1 dager. P. aeruginosa forårsaket 87 prosent av infeksjonene. Symptomer i mer enn fem dager før adekvat vurdering var forbundet med økt risiko for sykehusinnleggelse [2].

Piercing gjennom øreflippen gir vanligvis en hud- og bløtdelsinfeksjon med hudflora. Piercing gjennom helix, scapha eller concha penetrerer derimot brusk og perikondrium. Den siste typen medfører større risiko for perikondritt, abscess, brusknekrose og permanent deformitet [3]. En histologisk studie viste at ulike piercingmetoder forårsaker lignende avløsning av perikondrium, bruskfrakturer og løse bruskfragmenter. Forebyggende tiltak bør derfor først og fremst rettes mot aseptikk, vannhygiene og etterbehandling, snarere enn mot en antakelse om at en bestemt piercingteknikk fullstendig eliminerer risikoen [4].

Etiologi og risikofaktorer

Vanlige utløsende faktorer er:

• piercing gjennom brusk, særlig i helix eller scapha
• stumpt eller penetrerende traume
• othematom
• rifter, kløe og gjentatt manipulasjon
• kirurgi med innsnitt eller eksponering av brusken i det ytre øret
• brannskade eller kuldeskade
• insektbitt
• akupunktur i øremuslingen
• ytre otitt med spredning til perikondriet
• hudsykdom eller allergisk reaksjon med skadet hudbarriere
• diabetes, røyking eller immunsuppresjon.

Akupunktur skal betraktes som et penetrerende traume. Perikondritt etter øreakupunktur kan kreve åpen drenasje dersom antibiotikabehandling ikke er tilstrekkelig [5].

Postoperativ perikondritt skiller seg delvis fra piercingrelatert sykdom. I en kasuistisk serie etter endaural tympanoplastikk debuterte symptomene 2 til 37 dager etter operasjonen. Sopp ble påvist hos halvparten av pasientene, flere trengte gjentatte eksisjoner, og to utviklet stenose i hørselsgangen [6]. I en senere kohort med 127 innlagte pasienter med refraktær perikondritt var postoperativ infeksjon den hyppigst identifiserte årsaken. Sopp utgjorde 23 prosent av alle isolater og var særlig vanlig etter ørekirurgi [7].

Mikrobiologi

Det mikrobiologiske spekteret avhenger av etiologi og av om abscess foreligger.

I den moderne kohorten med 217 pasienter ble P. aeruginosa påvist hos 52 prosent av de dyrkningspositive piercingrelaterte tilfellene, sammenlignet med 21 prosent av tilfellene uten piercing [1]. I en dansk studie med 112 pasienter ble P. aeruginosa funnet i 58 prosent av abscesstilfellene. Ved infeksjon uten abscess dominerte i stedet S. aureus, som utgjorde 49 prosent av de relevante dyrkningsfunnene [8].

Resistenssituasjonen varierer geografisk. I den kinesiske kohorten med refraktære sykehustilfeller var bare ca. 65 til 67 prosent av bakterieisolatene følsomme for fluorokinoloner, mens følsomheten var høyere for ceftazidim og cefepim [7]. Disse resultatene kan ikke direkte overføres til svensk poliklinisk behandling, men viser hvorfor dyrkning bør tas, og hvorfor ciprofloksacin ikke kan regnes som sikkert virksomt mot alle pseudomonasisolater.

Utbrudd etter piercing kan stamme fra kontaminert vann. Ved et britisk utbrudd hadde ti pasienter besøkt samme piercingstudio. Identiske P. aeruginosa-isolater ble påvist hos pasienter samt i vaskeservant, springvann og varmtvannsbereder. Ingen ytterligere tilfeller ble identifisert etter sanering [9]. Flere tidsmessig eller geografisk sammenhengende tilfeller bør derfor føre til kontakt med smittevern eller smittevernmyndighetene etter lokale rutiner.

Patofysiologi

Perikondriet inneholder karene som forsyner den underliggende brusken. Når bakterier introduseres gjennom en piercingkanal, et sår eller et kirurgisk innsnitt, oppstår inflammasjon og ødem. Eksudat eller pus kan separere perikondriet fra brusken. Dette skaper et subperikondrielt rom, øker vevstrykket og bryter bruskens indirekte blodforsyning.

Den kombinerte effekten av infeksjon, vevstrykk og iskemi kan forårsake kondrocyttdød og likvefaktiv brusknekrose. Antibiotikapenetrasjonen til avaskulær eller nekrotisk brusk er da utilstrekkelig. Derfor er kirurgisk drenasje og fjerning av devitalisert brusk nødvendig når abscess eller nekrose har utviklet seg [10].

Etter nekrose erstattes brusken av granulasjonsvev og fibrose. Kontraksjon og uregelmessig bruskdannelse kan føre til en fortykket og foldet øremusling, såkalt blomkålører. En stor subperikondriell abscess kan også forårsake tap av helix, kollaps av den øvre øremuslingen eller innsnevring av åpningen til hørselsgangen.

Klinisk bilde

Typiske symptomer

Debuten skjer vanligvis i løpet av noen dager til uker etter et utløsende traume, men intervallet kan være lengre. Piercingrelaterte tilfeller debuterer generelt tidligere enn perikondritt uten piercing [1].

Vanlige symptomer er:

• raskt tiltagende smerte i øremuslingen
• uttalt berøringsømhet
• rødhet og varmeøkning
• hevelse i helix, antihelix, scapha eller concha
• purulent eller blodtilblandet sekresjon fra piercingkanal eller sår
• feber og sykdomsfølelse, særlig ved utbredt infeksjon
• preaurikulær eller cervikal lymfeknuteforstørrelse.

Smerten kan være uforholdsmessig sterk sammenlignet med de tidlige hudforandringene. Ved piercing ligger epicenteret ofte rundt smykket eller piercingkanalen. Smykket kan være innleiret i hovent vev.

Statusfunn

Det klassiske funnet er rødhet og ødem over de bruskholdige delene av øremuslingen med spart myk øreflipp. Øreflippen mangler brusk og er derfor normalt ikke primært affisert [11]. Spart øreflipp er et verdifullt diagnostisk tegn, men utelukker ikke samtidig cellulitt som har spredt seg utenfor perikondriet.

Undersøk og dokumenter:

• utbredelse over helix, antihelix, scapha, concha og tragus
• om øreflippen er spart
• fluktuasjon eller lokal oppdrivning
• purulent sekresjon
• sår, piercingkanal, fremmedlegeme eller innleiret smykke
• grå, svart eller myk brusk som tegn på nekrose
• deformering eller tap av normal bruskkontur
• hørselsgangens lumen og hud
• trommehinne dersom den kan visualiseres
• mastoidømhet, postaurikulær hevelse og utstående øre
• regionale lymfeknuter
• kranialnervefunksjon ved sterk otalgi, diabetes eller mistenkt nekrotiserende ytre otitt.

Tegn på abscess eller komplisert infeksjon

Følgende funn skal betraktes som varselsignaler:

• tydelig eller mistenkt fluktuasjon
• pus fra piercingkanal eller innsnitt
• raskt progredierende hevelse
• misfarget eller eksponert brusk
• deformering av øremuslingen
• feber, hypotensjon eller annen allmennpåvirkning
• hevelse som strekker seg mot ansikt eller hodebunn
• immunsuppresjon eller dårlig regulert diabetes
• manglende bedring innen 24 til 48 timer
• postoperativ infeksjon
• tilbakevendende eller bilateral kondritt.

Abscess er den viktigste prognostiske risikomarkøren. I kohorten med 217 pasienter var abscess forbundet med ca. 36 ganger høyere odds for et komplisert forløp. Komplikasjonsmålet omfattet blant annet drenasje eller debridering, residiv, mer enn 21 dagers antibiotikabehandling eller behov for sentral venekanyle [1].

Utredning og diagnostikk

Klinisk diagnose

Diagnosen er i første rekke klinisk og stilles ut fra anamnese og inspeksjon av hele øremuslingen. Spør særlig om:

• dato og sted for piercing
• traume, brannskade, kuldeskade, kirurgi eller akupunktur
• bading, vanneksponering og rengjøringsløsninger
• tidligere ytre otitt
• antibiotika før vurderingen
• diabetes, karsykdom og immunsuppresjon
• tidligere lignende episoder
• symptomer fra nese, ledd, øyne eller luftveier som kan tale for residiverende polykondritt.

Fotodokumentasjon er verdifull for å følge utbredelse og bruskkontur. Marker gjerne den ytre grensen av rødheten på huden ved usikker progresjon.

Mikrobiologisk diagnostikk

Ta dyrkning før antibiotika gis dersom dette ikke forsinker behandlingen. Dyrkning bør prioriteres ved:

• abscess eller purulent sekresjon
• piercingrelatert infeksjon
• sykdom som krever sykehusinnleggelse
• postoperativ infeksjon
• tidligere antibiotikabehandling
• immunsuppresjon
• residiv eller terapisvikt.

Overflatisk pinneprøve fra intakt hud har begrenset verdi. Aspirat, pus eller vev fra det subperikondrielle rommet gir bedre diagnostikk. Be om bakteriedyrkning og resistensbestemmelse. Ved postoperativ, langvarig eller refraktær infeksjon bør også soppdyrkning og ved behov histopatologi vurderes [7].

Blodkultur tas ved feber, allmennpåvirkning eller mistenkt sepsis. Ved lokale utbrudd etter piercing bør isolater lagres for epidemiologisk typing.

Laboratorieprøver

Blodprøver er ikke rutinemessig nødvendig ved en liten, ukomplisert infeksjon hos en upåvirket pasient. Ved mer uttalt sykdom er følgende rimelig:

• blodstatus med differensialtelling
• CRP
• kreatinin og estimert nyrefunksjon før dosering
• leverstatus ved forventet lengre antibiotikabehandling
• plasmaglukose og HbA1c ved kjent eller mistenkt diabetes
• blodkultur ved feber eller sepsis.

Normal CRP eller normalt leukocyttall utelukker ikke lokal perikondritt eller tidlig abscess.

Bildediagnostikk

CT eller MR er normalt ikke nødvendig. Ultralyd kan i tvilstilfeller påvise en overfladisk væskeansamling, men skal ikke forsinke kirurgisk vurdering ved klinisk tydelig abscess.

Bildediagnostikk vurderes ved:

• uklar dyp utbredelse
• mistenkt mastoiditt
• mistenkt nekrotiserende ytre otitt eller skallebaseosteomyelitt
• postaurikulær eller cervikal spredning
• kranialnervepåvirkning
• alvorlig infeksjon med utilstrekkelig klinisk oversikt
• manglende respons til tross for adekvat behandling og drenasje.

Nekrotiserende ytre otitt rammer typisk eldre personer med diabetes eller immunsuppresjon og gir sterk otalgi, otoré og granulasjonsvev i hørselsgangen. Ved mistanke kreves bildediagnostikk og spesialisert håndtering [12].

Praktisk håndteringsalgoritme

flowchart TD
A["Smertefull rødhet og hevelse<br>av det ytre øret"] --> B["Inspiser hele øremuslingen,<br>øreflipp, hørselsgang og mastoid"]
B --> C["Bruskdel affisert og<br>øreflippen relativt spart"]
C --> D["Vurder fluktuasjon, pus,<br>nekrose og deformering"]
D -->|"Abscess eller nekrose"| E["Akutt ØNH-vurdering<br>Dyrkning og kirurgisk drenasje"]
E --> F["Intravenøs antipseudomonal<br>antibiotika"]
D -->|"Ingen abscess"| G["Vurder allmennpåvirkning,<br>komorbiditet og pseudomonasrisiko"]
G -->|"Høy risiko eller alvorlig infeksjon"| H["Sykehusinnleggelse og intravenøs<br>antibiotika"]
G -->|"Lav risiko og mild infeksjon"| I["Peroral behandling og<br>kontroll innen 24 til 48 timer"]
I --> J["Evaluer smerte, rødhet,<br>hevelse og dyrkningssvar"]
J -->|"Bedring"| K["Fortsett målrettet behandling<br>og følg bruskkonturen"]
J -->|"Ingen bedring"| E

Differensialdiagnoser

Othematom

Et akutt othematom oppstår når blod samles mellom perikondrium og brusk etter stumpt traume. Ubehandlet hematom kan, i likhet med infeksiøs perikondritt, føre til blomkålører. Evidensen for optimal drenasje- og kompresjonsmetode er svak. En Cochrane-oversikt fant ingen kontrollerte studier som oppfylte inklusjonskriteriene [13]. Klinisk skal hematom dreneres og perikondriet føres tilbake mot brusken, men antibiotika skal ikke erstatte drenasje.

Residiverende polykondritt

Vurder residiverende polykondritt ved bilateral eller tilbakevendende inflammasjon uten tydelig infeksiøs inngangsport, særlig ved samtidig nesekondritt, ikke-erosiv artritt, øyebetennelse, hørsels- eller balansepåvirkning eller laryngotrakeale symptomer. Aurikulær kondritt forekommer hos opptil 90 prosent i løpet av sykdomsforløpet og sparer typisk øreflippen, slik at utseendet kan ligne infeksiøs perikondritt [14]. Manglende klinisk bedring til tross for mikrobiologisk adekvat behandling bør også vekke spørsmålet.

Behandling

Evidensen bygger hovedsakelig på retrospektive studier og kasuistiske serier. Det finnes ingen randomiserte studier som sikkert fastslår optimalt antibiotikavalg, administrasjonsmåte eller behandlingslengde. Tre prinsipper er likevel godt etablert:

1. identifiser og drener en eventuell abscess
2. dekk sannsynlige bakterier, særlig P. aeruginosa ved piercing eller abscess
3. kontroller pasienten tidlig og endre behandling etter dyrkning og klinisk respons.

Innledende tiltak

• Fjern et smykke som er innleiret, forårsaker trykk eller hindrer drenasje. Manipulasjon skal skje forsiktig og skal ikke erstatte kirurgisk vurdering.
• Ta dyrkning fra pus, aspirat eller dypt vev.
• Gi adekvat analgesi, for eksempel paracetamol og ved behov NSAID dersom kontraindikasjon mangler.
• Dokumenter bruskkontur og hudutbredelse før behandling.
• Konsulter ØNH akutt ved abscess, nekrose, deformering, postoperativ infeksjon eller usikker diagnose.
• Kontroller tetanusbeskyttelse ved kontaminert penetrerende traume etter gjeldende vaksinasjonsanbefalinger.

Topikal antibiotika når ikke tilstrekkelige nivåer i perikondriet og skal ikke brukes som eneste behandling. Øredråper kan derimot være nødvendig ved samtidig ytre otitt.

Perikondritt uten abscess

Pasienter som er upåvirket, ikke har omfattende komorbiditet og ikke har fluktuasjon eller nekrose, kan behandles poliklinisk, forutsatt at ny kontroll kan skje innen 24 til 48 timer.

Ved piercing, vanneksponering eller sterk klinisk mistanke om Pseudomonas er ciprofloksacin det viktigste perorale alternativet. Fluorokinoloner har god biotilgjengelighet og vevspenetrasjon. Vellykket poliklinisk behandling av dyrkningsverifisert pseudomonasperikondritt med peroral ciprofloksacin er beskrevet, men grunnlaget består av små kasuistiske serier [15].

Ved lav pseudomonasrisiko og fravær av abscess kan behandling rettet mot S. aureus være rimelig. I den danske kohorten ble det ikke sett noen signifikant forskjell i klinisk forløp, liggetid, residiv eller kosmetiske følger mellom antistafylokokkbehandling og antipseudomonal behandling ved perikondritt uten abscess [8]. Resultatet skal brukes med forsiktighet, særlig ved bruskpiercing der pseudomonasrisikoen er betydelig høyere.

Abscess eller nekrotiserende kondritt

Abscess skal ikke behandles med antibiotika alene. Pasienten trenger:

• innsnitt og fullstendig drenasje
• dyrkning fra pus og helst dypt vev
• nøye inspeksjon av brusken
• sparsom debridering av tydelig devitalisert brusk
• spyling
• metode for å føre hud og perikondrium tilbake mot brusken
• intravenøs antibiotika med aktivitet mot P. aeruginosa.

Innsnittet planlegges slik at synlig arrdannelse og ytterligere skade begrenses. En eksisterende piercingkanal er sjelden tilstrekkelig for drenasje. Et lite dren kan være nødvendig. Etter drenasje brukes ofte gjennomgående madrassuturer, kompresjonsbandasje eller formede bolsterbandasjer for å forhindre ny væskeansamling. Bandasjen må ikke gi en slik iskemi at ytterligere bruskskade oppstår.

I en britisk kasuistisk serie med 20 abscesser i øremuslingen gjennomgikk 80 prosent kirurgisk inngrep. Blant dem som ble fulgt opp, hadde 29 prosent gjenværende deformitet. Lang tid til presentasjon, bruskpiercing og pseudomonasfunn var forbundet med dårligere kosmetisk resultat [16].

Antibiotikaregimer

Følgende regimer er praktiske eksempler for voksne med normal nyre- og leverfunksjon. Valget skal tilpasses lokal resistensstatistikk, dyrkningssvar, allergi, interaksjoner, graviditet og nyrefunksjon. Ved alvorlig infeksjon bør infeksjonslege eller klinisk mikrobiolog konsulteres.

Internasjonale anbefalinger oppgir ceftazidim, cefepim eller piperacillin og tazobaktam som egnede parenterale antipseudomonale alternativer ved alvorlig perikondritt [12]. Svenske sykehus kan ha andre førstevalg avhengig av lokale resistensdata og antibiotikaprogram. Dosering av intravenøs antibiotika skal alltid kontrolleres mot lokalt kunnskapsstøtte og tilpasses nyrefunksjonen.

Ved dyrkningsverifisert MSSA uten samtidig pseudomonasrisiko bør behandlingen smalnes av. MRSA-dekning er ikke rutinemessig nødvendig i svensk praksis, men bør vurderes ved tidligere MRSA, epidemiologisk risiko eller dyrkningsfunn. Soppbehandling skal ikke gis empirisk ved vanlig piercingrelatert infeksjon, men kan bli aktuell ved postoperativ eller refraktær sykdom etter dyrkning og spesialistvurdering.

Behandlingslengde

Optimal behandlingstid er ikke fastslått. Ved tidlig perikondritt uten abscess brukes ofte 7 til 10 dagers behandling. Behandlingen bør fortsette til tydelig klinisk regress foreligger. Abscess, brusknekrose, postoperativ infeksjon eller langsom bedring kan kreve 10 til 21 dager eller lengre, styrt av kirurgisk funn, dyrkning og klinisk forløp.

Kort behandling er uhensiktsmessig dersom det er gjenværende smerte, rødhet, sekresjon eller bløthet i brusken. Lang behandling kompenserer samtidig ikke for utilstrekkelig drenasje eller gjenværende nekrotisk vev.

Fluorokinoloner

Fluorokinoloner, først og fremst ciprofloksacin, er i praksis de eneste perorale alternativene med pålitelig aktivitet mot følsom P. aeruginosa. Før behandling bør risikoen for resistens, legemiddelinteraksjoner og alvorlige bivirkninger vurderes.

Vær særlig forsiktig ved:

• tidligere alvorlig reaksjon på fluorokinolon
• kjent senesykdom etter kinolonbehandling
• samtidig systemisk kortikosteroidbehandling
• høy alder eller organtransplantasjon
• uttalt QT-forlengelse eller flere QT-forlengende legemidler
• epilepsi eller annen senket krampeterskel
• myasthenia gravis
• kjent aortaaneurisme eller betydelige risikofaktorer for aortasykdom
• graviditet.

Pasienten skal instrueres om å avbryte behandlingen og søke lege ved nytilkommen senesmerte, muskelsvakhet, uttalte nevrologiske symptomer eller alvorlig allergisk reaksjon. Samtidig behandling med tizanidin er kontraindisert. Ciprofloksacin interagerer dessuten blant annet med polyvalente kationer, warfarin og teofyllin. Samtidig administrering av jern, kalsium, magnesium eller antacida svekker absorpsjonen.

Barn

Barn med mistenkt abscess, uttalt infeksjon eller usikker oppfølging bør vurderes på sykehus. Frykt for forbigående muskel- og skjelettbivirkninger må ikke føre til underbehandling av en infeksjon som medfører risiko for permanent bruskdestruksjon.

En systematisk oversikt som omfattet 16 184 barn eksponert for ciprofloksacin, fant muskel- og skjelettbivirkninger hos 1,6 prosent. Rapporterte plager bedret seg eller gikk tilbake etter håndtering. I de fleste studiene ble det brukt totalt 10 til 30 mg/kg per døgn fordelt på to doser [18]. Valg og dose til barn skal gjøres sammen med barnelege eller ØNH-lege og kontrolleres mot oppdatert pediatrisk doseringsstøtte.

Graviditet og amming

Graviditet endrer ikke behovet for drenasje. Antibiotikavalg skal diskuteres med obstetriker, infeksjonslege eller klinisk farmakolog. Fluorokinoloner brukes normalt restriktivt under graviditet når andre virksomme alternativer finnes. Ciprofloksacin utskilles i morsmelk, og ifølge preparatomtalen skal det ikke brukes under amming. Ved alvorlig pseudomonasinfeksjon kan et intravenøst betalaktamantibiotikum være mer egnet.

Behandlingssvikt

Dersom pasienten ikke bedres innen 24 til 48 timer, skal følgende aktivt ettersøkes:

• oversett eller nytilkommen abscess
• nekrotisk brusk
• resistent P. aeruginosa
• feil diagnose
• gjenværende fremmedlegeme eller innleiret smykke
• manglende etterlevelse eller utilstrekkelig absorpsjon
• soppinfeksjon etter kirurgi eller lang antibiotikaeksponering
• samtidig ytre otitt eller nekrotiserende ytre otitt
• residiverende polykondritt.

Ny ØNH-vurdering, fornyet dyrkning og kirurgisk eksplorasjon kan være nødvendig. Gjentatte små innsnitt uten tilstrekkelig eksponering og drenasje kan forlenge sykdomsforløpet og forverre deformiteten.

Oppfølging og prognose

Tidlig oppfølging

Polikliniske pasienter skal kontrolleres innen 24 til 48 timer. Ved kontrollen vurderes:

• smerteintensitet
• rødhetens utbredelse
• hevelse og fluktuasjon
• eventuell sekresjon
• bruskkontur
• feber og allmenntilstand
• dyrkningssvar og resistens
• bivirkninger og etterlevelse.

Smerten bør begynne å avta tidlig. Rødhet og hevelse kan bruke flere dager på å gå tilbake. Uendret eller tiltagende smerte er mer bekymringsfullt enn gjenværende lett rødhet.

Etter kirurgisk drenasje trengs ofte daglige eller tette kontroller til dren og kompresjon kan fjernes og ny væskeansamling sikkert er utelukket. Bruskens vitalitet skal vurderes gjentatte ganger.

Prognose

Tidlig diagnostisert perikondritt uten abscess leger vanligvis uten varige mén. Prognosen forverres ved:

• mer enn fem dagers forsinkelse før adekvat behandling
• piercing i scapha
• abscess
• infeksjon med P. aeruginosa
• postoperativ genese
• diabetes eller immunsuppresjon
• feil initialt antibiotikavalg
• utilstrekkelig drenasje.

I den systematiske oversikten over piercingrelatert infeksjon var deformitet vanligere etter piercing i scapha enn etter piercing i helix, 100 prosent sammenlignet med 43 prosent blant de rapporterte tilfellene [2]. Disse tallene stammer fra selekterte kasuistikker og overvurderer sannsynligvis risikoen ved all klinisk perikondritt, men understreker at affeksjon av scapha er alvorlig.

Initial antibiotika manglet aktivitet mot det senere dyrkede agens i 53 prosent av tilfellene i samme oversikt. Blant disse pasientene trengte 88 prosent sykehusinnleggelse [2]. Cefaleksin, flukloksacillin eller amoksicillin og klavulansyre kan være rimelige ved vanlig hudinfeksjon, men skal ikke brukes som eneste empiriske behandling ved en typisk piercingrelatert bruskinfeksjon med høy pseudomonasrisiko.

Sene følger og rekonstruksjon

Mulige sene komplikasjoner er:

• blomkålører
• tap eller innsunkning av helix
• kollaps av den øvre øremuslingen
• arr og asymmetri
• stenose i hørselsgangen
• tilbakevendende lokale infeksjoner
• behov for brusktransplantasjon eller annen rekonstruktiv kirurgi.

Rekonstruksjon planlegges først når infeksjon og inflammasjon har vært fullstendig tilhelet over en lengre periode, ofte minst seks måneder. Inngrepet individualiseres og kan omfatte arrkorreksjon, omforming av gjenværende brusk, lokale lapper eller brusktransplantat fra concha eller ribbein. Rekonstruksjon etter omfattende brusktap er teknisk krevende, men kan gi et funksjonelt og kosmetisk akseptabelt resultat [19].

Forebygging og pasientråd

Etter tilheling bør pasienten avstå fra ny piercing i skadet brusk. Ved fremtidig piercing skal pasienten informeres om at bruskpiercing har høyere risiko enn hulltaking i øreflippen.

Viktige forebyggende råd er:

• velg en virksomhet med dokumenterte hygienerutiner
• bruk sterile engangsprodukter når det er mulig
• unngå kontakt med potensielt kontaminert vann under tilhelingen
• følg skriftlige instruksjoner for etterbehandling
• unngå å vri og manipulere smykket gjentatte ganger
• søk lege tidlig ved tiltagende smerte, rødhet eller hevelse
• ikke vent til pus eller deformering har oppstått.

Barn og ungdom samt deres foresatte bør særlig informeres om at tidlig perikondritt kan ligne en mindre lokal piercingreaksjon, men raskt utvikle seg til en destruktiv bruskinfeksjon [20].

Kilder

1. Ungar OJ et al. Auricular Perichondritis in the Cartilage Piercing Era. The Laryngoscope 2025. PMID: 40631793
2. Sosin M et al. Transcartilaginous ear piercing and infectious complications: a systematic review and critical analysis of outcomes. The Laryngoscope 2015. PMID: 25825232
3. Meltzer DI. Complications of body piercing. American Family Physician 2005. PMID: 16342832
4. van Wijk MP et al. Ear piercing techniques and their effect on cartilage, a histologic study. Journal of Plastic, Reconstructive and Aesthetic Surgery 2008. PMID: 17684004
5. Davis O, Powell W. Auricular perichondritis secondary to acupuncture. Archives of Otolaryngology 1985. PMID: 4051870
6. Tseng CC, Shiao AS. Postoperative auricular perichondritis after an endaural approach tympanoplasty. Journal of the Chinese Medical Association 2006. PMID: 17051753
7. Zhang X et al. Etiology, Microbiological Isolates, and Antibiotic Susceptibilities in Inpatients with Refractory Auricular Perichondritis: A 10-Year Retrospective Study. Infection and Drug Resistance 2024. PMID: 38312521
8. Klug TE et al. Perichondritis of the auricle: bacterial findings and clinical evaluation of different antibiotic regimens. European Archives of Oto-Rhino-Laryngology 2019. PMID: 31079204
9. Brown CE et al. Outbreak of Pseudomonas aeruginosa perichondritis associated with ear piercings and a contaminated water system. Epidemiology and Infection 2025. PMID: 39791339
10. Perry AW, Sosin M. Reconstruction of ear deformity from post-piercing perichondritis. Archives of Plastic Surgery 2014. PMID: 25276662
11. Bress E, Cohn JE. Perichondritis: inspect the lobule. International Journal of Emergency Medicine 2020. PMID: 33115411
12. Olzowy B et al. Calculated parenteral initial treatment of bacterial infections: Infections in the ear, nose, throat and mouth and jaw area. GMS Infectious Diseases 2020. PMID: 32373439
13. Jones SE, Mahendran S. Interventions for acute auricular haematoma. Cochrane Database of Systematic Reviews 2004. PMID: 15106240
14. Borgia F et al. Relapsing Polychondritis: An Updated Review. Biomedicines 2018. PMID: 30072598
15. Noel SB et al. Treatment of Pseudomonas aeruginosa auricular perichondritis with oral ciprofloxacin. Journal of Dermatologic Surgery and Oncology 1989. PMID: 2723226
16. Mitchell S et al. Pinna abscesses: can we manage them better? A case series and review of the literature. European Archives of Oto-Rhino-Laryngology 2015. PMID: 25348338
17. Tobar DFC, Kosoko AA. Auricular Perichondritis after a High Ear Piercing: A Case Report. Journal of Education and Teaching in Emergency Medicine 2021. PMID: 37465706
18. Adefurin A et al. Ciprofloxacin safety in paediatrics: a systematic review. Archives of Disease in Childhood 2011. PMID: 21785119
19. Fernandez AP et al. Post-piercing perichondritis. Brazilian Journal of Otorhinolaryngology 2008. PMID: 19582352
20. Kim MM, Goldman RD. Ear-piercing complications in children and adolescents. Canadian Family Physician 2022. PMID: 36100383