Sammendrag
Blodstatus er en samleprøve som beskriver erytrocytter, leukocytter og trombocytter ved blant annet Hb, erytrocyttindekser, LPK og TPK; differensialtelling må rekvireres uttrykkelig når leukocyttfordelingen er relevant. Avvik gjenkjennes ved sammenligning med det aktuelle laboratoriets alders- og situasjonstilpassede referanseintervall og ved en samlet vurdering av symptomer og samtlige cellelinjer. Anemi klassifiseres med MCV og utredes videre med fremfor alt retikulocytter og målrettede analyser for blødning, hemolyse, jernmangel, vitaminmangel, inflammasjon, nyresykdom eller beinmargspåvirkning. Leukocyttavvik vurderes med differensialtelling, mens uventet trombocytopeni skal bekreftes med blodutstryk og en ny prøve i et annet prøverør for å utelukke pseudotrombocytopeni. Behandlingen rettes mot den underliggende årsaken. Erytrocytt- og trombocyttransfusjon styres av restriktive grenseverdier for Hb og TPK, som vurderes samlet med symptomer, blødning, komorbiditet og planlagte inngrep.
Analyser i blodstatus og referanseintervaller
Blodstatus er en samleprøve som beskriver erytrocytter, leukocytter og trombocytter. Blodstatus kan rekvireres både som en samlet rekvisisjon og som separate analyser, for eksempel Hb, LPK, differensialtelling og TPK. Ved kliniske problemstillinger der fordelingen av leukocytter er relevant, skal blodstatus med differensialtelling rekvireres uttrykkelig.
Analyser som inngår
| Analyse | Betegnelse og betydning | Klinisk bruk |
|---|---|---|
| B-Hb | Hemoglobinkonsentrasjon i blod, angis i g/L | Vurdering av blodprosent, for eksempel ved blødning eller før inngrep |
| B-EVF | Erytrocyttvolumfraksjon, hematokrit, angis som andel eller prosent | Gjenspeiler erytrocyttenes andel av blodvolumet. Forhøyet EVF kan være et tegn på væskemangel eller hypovolemi |
| B-MCV | Erytrocyttenes midlere cellevolum | Brukes sammen med Hb og øvrige erytrocyttvariabler ved vurdering av anemi |
| B-LPK | Leukocyttpartikkelkonsentrasjon, antall hvite blodceller | Inngår blant annet ved vurdering av infeksjon og oppfølging av hematologisk sykdom |
| B-Diff | Differensialtelling av leukocytter | Viser fordelingen mellom ulike typer leukocytter og kan supplere LPK ved for eksempel residiverende infeksjoner, inflammasjon eller mistenkt hematologisk sykdom |
| B-TPK | Trombocyttpartikkelkonsentrasjon, antall blodplater | Vurdering av trombocyttallet, blant annet før inngrep og ved blødningstendens |
Blodstatus omfatter ikke koagulasjonsanalyser. INR og APTT rekvireres separat, for eksempel ved blødningstendens, antikoagulasjonsbehandling samt lever- eller nyresykdom. Også blodtyping og BAS-test er separate undersøkelser. Før enkelte inngrep rekvireres derfor B-Hb og B-TPK sammen med INR, APTT, blodtyping og BAS-test.
Differensialtelling inngår ikke alltid når Hb, LPK og TPK etterspørres, og må rekvireres når leukocyttfordelingen er relevant, for eksempel ved residiverende infeksjoner eller mistenkt hematologisk sykdom. Supplerende analyser som LD, ALAT og kreatinin inngår ikke i blodstatus.
Referanseintervaller hos voksne
Referanseintervallene nedenfor kommer fra det nordiske referanseintervallprosjektet NORIP og bygger på venøse EDTA-prøver fra 1 826 friske kvinner og menn i alderen 18 til 90 år, analysert på tolv typer automatiserte hematologiinstrumenter [1]. Ved tolkning gjelder intervallet som oppgis sammen med det aktuelle laboratoriesvaret.
| Analyse | Kvinner | Menn |
|---|---|---|
| B-Hb | 117–153 g/L | 134–170 g/L |
| B-EPK | 3,94–5,16 × 10¹²/L | 4,25–5,71 × 10¹²/L |
| B-EVF | 0,348–0,459 | 0,395–0,500 |
| B-MCV | 82–98 fL | 82–98 fL |
| Erc-MCH | 27,1–33,3 pg | 27,1–33,3 pg |
| Erc-MCHC | 317–357 g/L | 317–357 g/L |
| B-LPK | 3,5–8,8 × 10⁹/L | 3,5–8,8 × 10⁹/L |
| B-TPK | 165–387 × 10⁹/L | 145–348 × 10⁹/L |
I samme materiale økte gjennomsnittsverdien for Hb noe med stigende alder hos kvinner og avtok noe hos menn. Røyking økte gjennomsnittsverdien for LPK med 1,1 × 10⁹/L, og regelmessig alkoholforbruk økte MCV med 0,8 fL, men effektene var små og begrunnet ikke separate referanseintervaller [1].
Referanseintervaller hos barn
Hb og flere andre blodstatusvariabler endrer seg kraftig gjennom barneårene. Alders- og kjønnsspesifikke referanseintervaller er nødvendige, og kjønnsforskjellene opptrer hovedsakelig i forbindelse med puberteten [2]. Vurderingen skal derfor gjøres mot det aktuelle laboratoriets alderstilpassede intervall. Referanseintervaller skal samtidig skilles fra kliniske tiltaksgrenser, som transfusjonsgrenser.
Indikasjoner for blodstatus
Blodstatus rekvireres når en klinisk problemstilling krever vurdering av én eller flere blodcellelinjer. Rekvisisjonen bør tilpasses problemstillingen. I noen situasjoner er Hb tilstrekkelig, mens andre krever Hb, LPK, TPK og differensialtelling. Prøven inngår også i flere standardiserte utredninger, kontroller og forberedelser før inngrep.
Før operasjon og invasive inngrep
Hb og TPK tas når anemi, trombocytopeni eller blødningstendens kan påvirke anestesi eller inngrep. Koagulasjonsanalyser, blodtyping og BAS-test rekvireres separat ut fra blødningsanamnese, antitrombotisk behandling, lever- og nyresykdom og forventet blødning.
Mistenkt eller kjent hematologisk sykdom
Fullstendig blodstatus med differensialtelling er begrunnet når flere blodcellelinjer må vurderes, for eksempel ved mistanke om hematologisk sykdom. Ved oppfølging av kjent hematologisk sykdom brukes Hb, leukocytter, trombocytter og differensialtelling til vurdering av aktuelt stadium og ved mistenkt residiv eller progresjon. I denne sammenhengen kan prøvetakingen kombineres med LD, ALAT og kreatinin. Flowcytometri av perifert blod kan vurderes når den kliniske problemstillingen krever nærmere karakterisering av blodets cellepopulasjoner.
Erytrocyttparametere og definisjon av anemi
Hemoglobin og anemi
Hemoglobin, Hb, er den sentrale analysen for å påvise anemi. Anemi innebærer en Hb under den grensen som gjelder for den aktuelle pasientgruppen og situasjonen. Vurderingen kan derfor ikke gjøres ut fra én enkelt allmenngyldig grenseverdi. Under svangerskapet brukes følgende grenser for å starte basal anemiutredning:
| Tidspunkt i svangerskapet | Hb som utløser prøvetaking |
|---|---|
| Før svangerskapsuke 28 | Hb <110 g/L |
| Etter svangerskapsuke 28 | Hb <105 g/L |
Disse grensene brukes for å identifisere pasienter som trenger vurdering med tanke på fremfor alt fortynningsanemi, jernmangel og vitamin B12- eller folatmangel. De skal ikke automatisk tolkes som transfusjonsgrenser.
Hb-verdien må vurderes sammen med symptomer og komorbiditet. Tretthet, svimmelhet, hjertebank, dyspné og nyoppståtte brystsmerter taler for klinisk betydningsfull anemi. Eldre pasienter og pasienter med hjerte- og karsykdom kan trenge høyere Hb for god symptomlindring enn andre pasienter. Grenser for erytrocyttransfusjon beskrives i avsnittet om Hb og TPK som grunnlag for transfusjon.
EVF og EPK
EVF, erytrocyttvolumfraksjon, også kalt hematokrit, angir den andelen av blodvolumet som utgjøres av erytrocytter. EPK angir erytrocyttpartikkelkonsentrasjonen. Sammen med Hb bidrar disse analysene til å vurdere om en lav Hb kan skyldes fortynning.
Ved akutt blodtap kan EVF initialt være normal. En normal tidlig EVF utelukker derfor ikke en klinisk betydningsfull blødning. Dette er særlig viktig ved anemi som oppdages første levedøgn. Hos nyfødte taler en initialt normal EVF mer for akutt blodtap i forbindelse med fødselen, mens en påvirket EVF vanligvis ses ved kronisk anemi som allerede forelå ved fødselen.
Erytrocyttindekser
MCV, MCH og MCHC beskriver erytrocyttenes størrelse og hemoglobininnhold og brukes til å målrette den videre anemiutredningen.
| Parameter | Beskriver | Klinisk bruk |
|---|---|---|
| MCV | Erytrocyttenes størrelse | Identifiserer mikrocytært eller makrocytært bilde |
| MCH | Hemoglobinmengde per erytrocytt | Supplerer vurderingen av erytrocyttenes hemoglobininnhold |
| MCHC | Hemoglobinkonsentrasjon i erytrocyttene | Supplerer beskrivelsen av erytrocyttene |
En lav MCV taler for jernmangel eller talassemi. MCV skal derfor vurderes sammen med S-ferritin og øvrige erytrocyttparametere. Ved mistanke om vitamin B12- eller folatmangel gir erytrocyttindeksene veiledning for videre målrettet prøvetaking, men fastslår ikke alene årsaken.
Mikrocytær, normocytær og makrocytær anemi
Anemi klassifiseres morfologisk etter erytrocyttenes størrelse, uttrykt som MCV. MCH og MCHC beskriver erytrocyttenes hemoglobininnhold og bidrar til vurderingen av om erytrocyttene er hypokrome eller normokrome. Klassifikasjonen er et utgangspunkt for videre utredning, men fastslår ikke alene årsaken. Vurder derfor MCV sammen med MCH, MCHC, EVF, EPK, retikulocytter og målrettede analyser.
| Morfologisk type | Typisk laboratoriemønster | Viktige årsaker eller problemstillinger i videre utredning |
|---|---|---|
| Mikrocytær anemi | Lav Hb og lav MCV, ofte også hypokromi med lavt hemoglobininnhold i erytrocyttene | Jernmangel eller talassemi |
| Normocytær anemi | Lav Hb med normalstore erytrocytter | Fortynning, akutt blødning, infeksjon eller inflammasjon, hemolyse og beinmargsdepresjon må vurderes ut fra øvrige prøver |
| Makrocytær anemi | Lav Hb med forstørrede erytrocytter | Mangel på vitamin B12 eller folat må vurderes |
Mikrocytær anemi
Ved lav MCV er de sentrale differensialdiagnosene jernmangel og talassemi. MCV kan ikke alene skille disse tilstandene fra hverandre. S-ferritin brukes til å vurdere jernlagrene. Ved spesielle problemstillinger kan jernstatus suppleres med S-jern, transferrin, transferrinmetning og TIBC.
MCH og MCHC gir ytterligere informasjon om erytrocyttenes hemoglobininnhold. Mikrocytære og hypokrome erytrocytter taler for at hemoglobiniseringen er utilstrekkelig, men også dette må vurderes sammen med ferritin og det øvrige kliniske bildet. Dersom lav MCV foreligger uten laboratoriemessig støtte for jernmangel, bør talassemi vurderes og utredningen rettes deretter.
Etter en større obstetrisk blødning kan prøvebildet endre seg over tid. Prøver tatt nær blødningen kan vise normocytære og normokrome erytrocytter samt lav EVF som følge av fortynning. Etter noen dager kan mikrocytære og hypokrome erytrocytter tre frem når jernmangelen begrenser nydannelsen av erytrocytter. En tidlig normal MCV utelukker derfor ikke jernmangel etter akutt blodtap.
Normocytær anemi
Normal MCV innebærer ikke at anemien er lett eller at videre utredning er unødvendig. Ved normocytær anemi er retikulocyttallet særlig nyttig for å vurdere beinmargens respons. Retikulocytter bør derfor inngå når anemi eller annen beinmargssykdom mistenkes.
En tydelig retikulocyttrespons kan ses etter blødning og ved økt erytrocyttomsetning. Ved mistenkt hemolyse suppleres vurderingen med blant annet haptoglobin.
Dersom retikulocyttresponsen ikke svarer til anemiens grad, bør utilstrekkelig nydannelse eller beinmargspåvirkning vurderes. Samtidige avvik i LPK eller TPK styrker mistanken om annen hematologisk eller beinmargsrelatert sykdom. CRP og SR kan bidra ved mistanke om infeksjon eller systemisk inflammasjon.
Makrocytær anemi
Ved makrocytær anemi bør mangel på vitamin B12 eller folat utredes. I den målrettede prøvetakingen kan S-homocystein, S-holotranskobalamin og S-folat inngå. Resultatene skal tolkes sammen med blodstatus og det kliniske bildet, fordi MCV alene ikke avgjør hvilken mangel som foreligger.
Også ved mistenkt B12- eller folatmangel er det viktig å gjennomgå samtlige cellelinjer. Avvikende LPK eller TPK kan tale for at anemien ikke bare forklares av en isolert ernæringsmangel, og begrunner en bredere vurdering av mulig beinmargspåvirkning.
Retikulocytter og mekanismebasert anemiutredning
Retikulocytter er umodne erytrocytter og brukes til å vurdere beinmargens erytrocyttproduksjon. Analysen bør tolkes sammen med Hb, MCV, MCH, MCHC, EVF og EPK og i lys av det kliniske forløpet. Ved anemi er det sentrale spørsmålet om beinmargen responderer med økt nydannelse, eller om produksjonen er utilstrekkelig.
Retikulocytter kan rekvireres sammen med differensialtelling når problemstillingen er anemi eller annen beinmargssykdom. En enkelt retikulocyttverdi fastslår imidlertid ikke årsaken. Resultatet må kobles til for eksempel blødning, hemolyse, jernmangel, vitaminmangel, infeksjon, nyresykdom eller beinmargsdepresjon.
Vurder beinmargens respons
| Retikulocyttmønster ved anemi | Tolkning | Eksempler på videre utredning |
|---|---|---|
| Økte retikulocytter | Beinmargen responderer med økt erytrocyttproduksjon. Tenk først og fremst på blodtap eller økt erytrocyttnedbrytning. | Blødningsanamnese, haptoglobin, LD, bilirubin og differensialtelling. |
| Ikke økte eller lave retikulocytter | Utilstrekkelig produksjonsrespons i forhold til anemien. Tenk på mangeltilstander, infeksjon, nyresykdom eller beinmargsdepresjon. | Ferritin, homocystein, folat, holotranskobalamin, kreatinin, urinprotein, LPK, TPK og differensialtelling. |
| Endring over tid | Kan gjenspeile restitusjon etter blodtap eller behandling av et produksjonshinder. | Sammenlign med tidspunkt for blødning, behandling og tidligere blodstatus. |
Manglende retikulocyttøkning ved anemi taler altså for at beinmargen ikke kompenserer tilstrekkelig. Dersom også LPK eller TPK er lave, styrkes mistanken om en mer generell beinmargspåvirkning. Beinmargsdepresjon kan gi nøytropeni, anemi og trombocytopeni, for eksempel etter kondisjoneringsbehandling før stamcelletransplantasjon.
Retikulocytose ved blødning og hemolyse
Etter en akutt blødning kommer retikulocyttøkningen først etter noen dager og kan da ledsages av stigende TPK, et mønster som er beskrevet etter obstetrisk blødning. Uttalt jernmangel kan samtidig begrense den videre erytrocyttnydannelsen.
Ved mistenkt hemolyse skal retikulocytter vurderes sammen med haptoglobin og LD. Bilirubin og differensialtelling kan supplere bildet. Ved hemolytisk uremisk syndrom inngår hemolytisk anemi sammen med trombocytopeni og forhøyet kreatinin. Supplerende prøvetaking omfatter blant annet retikulocytter, bilirubin, LD og blodutstryk med problemstillingen fragmenterte erytrocytter (schistocytter).
Sigdcellesykdom er et eksempel på kronisk hemolyse med tydelig retikulocytose. Typisk ses retikulocytter på 5–20 %, Hb 60–100 g/L, sigdceller i differensialtellingen og lavt haptoglobin. Ved mistanke om sigdcellesykdom eller betatalassemi minor analyseres hemoglobinfraksjoner.
Utilstrekkelig erytrocyttproduksjon
Ved lav eller manglende retikulocyttrespons bør utredningen rettes mot produksjonshindre:
- Jernmangel: kontroller ferritin og ved behov øvrig jernstatus.
- B12- eller folatmangel: kontroller homocystein, folat og holotranskobalamin, og tolk resultatene mot laboratoriets beslutningsgrenser.
- Nyresykdom: kontroller kreatinin og urinprotein.
- Infeksjon eller inflammasjon: vurder CRP, SR og klinisk bilde.
- Beinmargspåvirkning: gjennomgå samtlige cellelinjer og rekvirer differensialtelling.
Retikulocyttverdien skal altså brukes som veiviser. Den avgjør om den videre anemiutredningen i første rekke skal lete etter blodtap eller hemolyse, eller etter en utilstrekkelig produksjonsrespons.
Leukocyttall og differensialtelling
LPK angir det totale antallet leukocytter i blodet. Differensialtellingen viser hvordan leukocyttene fordeler seg mellom ulike cellepopulasjoner, og er nødvendig når totalantallet ikke gir tilstrekkelig informasjon. En normal eller avvikende LPK skal derfor ikke vurderes isolert når problemstillingen gjelder for eksempel nøytropeni, lymfopeni, hematologisk sykdom eller behandlingsrelatert beinmargspåvirkning.
Rekvirer differensialtelling sammen med blodstatus ved mistanke om:
- nøytropeni eller lymfopeni
- infeksjon hos en pasient med risiko for beinmargsdepresjon
- hematologisk sykdom
- residiv eller progresjon av kjent hematologisk sykdom
- legemiddelutløst påvirkning av leukocyttene
- behov for behandlingskontroll der både LPK og enkelte leukocyttpopulasjoner styrer håndteringen
Tolkning av lavt leukocyttall
Leukopeni innebærer at LPK er lav, men den kliniske betydningen avgjøres av hvilken leukocyttpopulasjon som er redusert. Differensialtellingen er derfor sentral. Nøytropeni er særlig relevant for infeksjonsrisikoen, mens lymfopeni kan påvirke om en planlagt behandling kan startes eller fortsette.
Nøytropeni defineres vanligvis som et absolutt nøytrofiltall under 1,5 × 10⁹/L. Friske personer av europeisk og asiatisk opprinnelse har som regel nøytrofiltall på 1,5–7,0 × 10⁹/L. Den kliniske betydningen avhenger først og fremst av graden [3]:
| Absolutt nøytrofiltall | Klinisk betydning |
|---|---|
| 1,0–1,5 × 10⁹/L | Svekker ikke infeksjonsforsvaret, men kan begrunne utredning av årsaken |
| 0,5–1,0 × 10⁹/L | Kan øke infeksjonsrisikoen noe dersom også andre deler av immunforsvaret er svekket |
| 0,2–0,5 × 10⁹/L | Økt infeksjonsrisiko hos de fleste |
| ≤0,2 × 10⁹/L, agranulocytose | Risiko for alvorlige, livstruende infeksjoner, også med opportunistiske mikroorganismer |
Gradinndelingen bygger på erfaring fra cytostatikautløst nøytropeni, og ved isolert nøytropeni med ellers normalt immunforsvar er infeksjonsrisikoen lavere ved samme nøytrofiltall. Personer av afrikansk opprinnelse har ofte lavere normale nøytrofiltall; i en amerikansk befolkningsundersøkelse hadde omkring 4,5 % av de svarte deltakerne et nøytrofiltall under 1,5 × 10⁹/L, knyttet til Duffy-negativ blodtype. Nøytrofiltallet varierer dessuten med tid på døgnet, fysisk aktivitet, måltider, infeksjon, inflammasjon og kortikosteroidbehandling, og kronisk nøytropeni forutsetter et nøytrofiltall under 1,5 × 10⁹/L i mer enn 3 måneder. Gjentatte målinger er derfor nødvendige før graden fastslås [3].
Etter kondisjoneringsbehandling før stamcelletransplantasjon kan beinmargsdepresjon samtidig gi:
- nøytropeni
- anemi
- trombocytopeni
Kombinasjonen viser at flere blodcellelinjer er påvirket, og taler for en generell beinmargspåvirkning snarere enn et isolert leukocyttavvik. Hos disse pasientene skal leukocyttverdier vurderes sammen med kliniske tegn på infeksjon og de øvrige delene av blodstatus. Feber hos en pasient med uttalt nøytropeni krever rask vurdering og behandling.
Leukocytose, blaster og hematologisk mistanke
Forhøyet LPK må vurderes ut fra det kliniske bildet, differensialtellingen og de øvrige blodcellelinjene. Ved mistanke om hematologisk sykdom bør vurderingen omfatte Hb, LPK, TPK og differensialtelling. LD, ALAT og kreatinin kan inngå i den bredere vurderingen. Ved mistanke om residiv eller progresjon kan flowcytometri av perifert blod vurderes.
Ved primær myelofibrose inngår både leukocytose og blaster i perifert blod i etablerte prognostiske modeller:
| Risikofaktor | Grense |
|---|---|
| Leukocytose | >25 × 10⁹/L |
| Blaster i perifert blod | ≥1 % |
Grensene er prognostiske faktorer ved primær myelofibrose og skal ikke overføres til generell vurdering av leukocytose. Også anemi, trombocytopeni, konstitusjonelle symptomer, alder, transfusjonsavhengighet og ugunstig karyotype kan inngå i disse modellene.
Trombocyttall
TPK angir antallet trombocytter i perifert blod. En avvikende verdi skal vurderes sammen med blødningssymptomer, øvrige cellelinjer, legemiddelbehandling, pågående infeksjon og planlagte inngrep. Ved trombocytopeni er det særlig viktig å skille et reelt lavt trombocyttall fra en prøvetakings- eller analysefeil.
Trombocytopeni
Trombocytopeni kan oppstå gjennom én eller flere av tre hovedmekanismer:
- Redusert produksjon i beinmargen, medfødt eller ervervet.
- Sekvestrering, vanligvis i en forstørret milt.
- Økt destruksjon eller forbruk av trombocytter.
Vurder om trombocytopenien er isolert eller kombinert med anemi, nøytropeni eller andre avvik. Samtidig påvirkning av flere cellelinjer taler for at beinmargssykdom må vurderes. Perifert blodutstryk er en sentral del av vurderingen.
Ved akutt leukemi er trombocytopeni vanlig allerede ved diagnose, og sirkulerende blaster kan mangle. En automatisk blodstatus utelukker derfor ikke akutt leukemi, og mistanke krever vurdering av blodutstryk og beinmarg, etterfulgt av immunologisk, cytogenetisk og molekylær klassifisering.
Utelukk pseudotrombocytopeni
Pseudotrombocytopeni er et laboratoriefenomen der trombocytter aggregerer i prøverøret og dermed gir en falskt lav automatisk TPK. Fenomenet skyldes vanligvis antistoffmediert trombocyttagglutinasjon i EDTA-antikoagulert blod.
Mistenk pseudotrombocytopeni når en uventet lav TPK mangler en tydelig klinisk forklaring, særlig dersom pasienten ikke blør. Håndteringen er:
- Gjennomgå perifert blodutstryk med tanke på trombocyttaggregater.
- Ta ny TPK i rør med natriumcitrat eller heparin.
- Alternativt vurder en fersk prøve uten antikoagulantia, for eksempel kapillærblod.
Bekreft altså at trombocytopenien er reell før en omfattende utredning eller behandling settes i gang.
Hb og TPK som grunnlag for transfusjon
Transfusjonsgrenser er kliniske beslutningsgrenser og ikke referanseintervaller. Internasjonale retningslinjer anbefaler restriktive strategier, fordi restriktive grenser i randomiserte studier ikke har forverret pasientviktige utfall sammenlignet med liberale grenser. Beslutningen skal alltid ta hensyn til det samlede kliniske bildet, symptomer, pågående blødning og alternativer til transfusjon [4,5].
Erytrocyttransfusjon
| Pasientgruppe | Vurder transfusjon ved |
|---|---|
| Hemodynamisk stabile innlagte voksne | Hb <70 g/L |
| Hjertekirurgi | Hb <75 g/L kan velges |
| Ortopedisk kirurgi eller kjent hjerte- og karsykdom | Hb <80 g/L kan velges |
| Innlagte voksne med hematologisk eller onkologisk sykdom | Hb <70 g/L |
| Kritisk syke, hemodynamisk stabile barn uten hemoglobinopati, cyanotisk hjertesykdom eller alvorlig hypoksemi | Hb <70 g/L |
Kilde: AABB 2023 [4]
Trombocyttransfusjon
| Klinisk situasjon | Transfusjon ved TPK |
|---|---|
| Hypoproliferativ trombocytopeni uten blødning ved cytostatikabehandling eller allogen stamcelletransplantasjon | <10 × 10⁹/L |
| Konsumptiv trombocytopeni hos voksne uten større blødning | <10 × 10⁹/L |
| Innleggelse av sentralt venekateter på komprimerbart sted hos voksne | <10 × 10⁹/L |
| Lumbalpunksjon | <20 × 10⁹/L |
| Intervensjonsradiologi hos voksne, henholdsvis lavrisiko- og høyrisikoinngrep | <20 henholdsvis <50 × 10⁹/L |
| Større ikke-nevroaksial kirurgi hos voksne | <50 × 10⁹/L |
| Konsumptiv trombocytopeni hos nyfødte uten større blødning | <25 × 10⁹/L |
Kilde: AABB og ICTMG 2025 [5]
Profylaktisk trombocyttransfusjon anbefales ikke hos voksne uten blødning ved autolog stamcelletransplantasjon eller aplastisk anemi, ikke ved hjertekirurgi hos pasienter uten trombocytopeni og uten større blødning, og ikke ved ikke-operativt behandlet intrakraniell blødning med TPK over 100 × 10⁹/L, selv om pasienten behandles med trombocytthemmere [5]. Trombocyttransfusjon anbefales heller ikke rutinemessig ved immun trombocytopeni, trombotisk mikroangiopati eller heparinindusert trombocytopeni.
Avvikende blodstatus og videre utredning
En avvikende blodstatus skal vurderes opp mot den kliniske problemstillingen og pasientens aktuelle tilstand. Vurder om avviket gjelder én enkelt cellelinje eller flere, og gjennomgå Hb, LPK, TPK og differensialtelling samlet. Markert avvikende laboratorieverdier, inkludert anemi, begrunner legevurdering. Ved avvikende funn skal årsaken følges opp og om mulig korrigeres før en planlagt utredning eller behandling går videre.
Klinisk vurdering
Anamnese og klinisk undersøkelse styrer hvilke supplerende analyser og undersøkelser som trengs. Kartlegg særlig:
- aktuell sykdom og sykdomsstadium
- tegn på residiv eller progresjon av kjent sykdom
- komorbiditet, inkludert malignitet, nyresvikt og leverpåvirkning
- røyking og alkoholforbruk
- pågående antitrombotisk behandling eller annen komplisert legemiddelbehandling
- blødningstendens
- feber, vekttap og nattesvette
- magesmerter, endrede avføringsvaner eller blodtilblandet avføring
- kjent inflammatorisk tarmsykdom, hematologisk malignitet eller revmatisk sykdom
Den kliniske undersøkelsen bør omfatte allmenntilstand samt undersøkelse av hjerte, lunger og abdomen. Vurder også tegn på organskade. Funnene avgjør om utredningen kan gjennomføres i primærhelsetjenesten eller må suppleres i samråd med for eksempel hematolog, gastroenterolog, lungelege, urolog eller annen organspesialist.
Supplerende laboratorieutredning
Valget av analyser skal ta utgangspunkt i hvilket funn som skal forklares.
| Funn eller problemstilling | Supplerende analyser som bør vurderes |
|---|---|
| Anemi eller mistanke om annen beinmargssykdom | Retikulocytter samt samlet gjennomgang av Hb, MCV, MCH, MCHC, EVF, LPK og TPK |
| Mistenkt forstyrrelse i jernomsetningen | Transferrinmetning, S-jern, transferrin og TIBC |
| Mistenkt systemisk inflammasjon | CRP og SR |
| Mistenkt leverpåvirkning | ALAT, ASAT, bilirubin og ALP |
| Mistanke om økt celleomsetning eller hematologisk sykdom | LD |
| Samtidig nedsatt nyrefunksjon | Kreatinin |
| Mistenkt monoklonal komponent eller amyloidose | S- og U-elektroforese samt frie lette kjeder i serum |
| Mistenkt hematologisk cellepopulasjon i blodet | Flowcytometri av perifert blod |
Flowcytometri av perifert blod kan vurderes når blodstatus og differensialtelling gir mistanke om hematologisk sykdom, særlig dersom det samtidig foreligger kliniske tegn på residiv eller progresjon. Videre utredning kan da måtte skje i samarbeid med hematolog.
Videre organspesifikk utredning
Dersom anamnese, klinisk undersøkelse eller laboratoriefunn taler for underliggende organsykdom, skal utredningen rettes deretter. Supplerende undersøkelser kan etter spesialistvurdering omfatte gastroskopi, koloskopi, bronkoskopi, målrettet bildediagnostikk eller biopsi. Valget skal styres av de samlede kliniske funnene, ikke bare av én enkelt avvikende verdi i blodstatus.
Kilder
- Nordin G, Mårtensson A, Swolin B, m.fl. A multicentre study of reference intervals for haemoglobin, basic blood cell counts and erythrocyte indices in the adult population of the Nordic countries. Scand J Clin Lab Invest 2004. PMID: 15223702
- Bohn MK, Higgins V, Tahmasebi H, m.fl. Complex biological patterns of hematology parameters in childhood necessitating age- and sex-specific reference intervals for evidence-based clinical interpretation. Int J Lab Hematol 2020. PMID: 32786136
- Newburger PE, Dale DC. Evaluation and management of patients with isolated neutropenia. Semin Hematol 2013. PMID: 23953336
- Carson JL, Stanworth SJ, Guyatt G, m.fl. Red Blood Cell Transfusion: 2023 AABB International Guidelines. JAMA 2023. PMID: 37824153
- Metcalf RA, Nahirniak S, Guyatt G, m.fl. Platelet Transfusion: 2025 AABB and ICTMG International Clinical Practice Guidelines. JAMA 2025. PMID: 40440268