Midje-hofte-ratio

Klinisk bakgrunn

Midje-hofte-ratio fyller en funksjon som kroppsmasseindeks (BMI) ikke makter: den fanger opp fettfordelingen, ikke bare fettmengden. To personer med identisk BMI kan ha radikalt ulik kardiometabolsk risiko avhengig av om fettet er subkutant og perifert eller visceralt og sentralt. Det var nettopp dette Ohlson og medarbeidere viste i den prospektive Göteborg-kohorten av menn født i 1913: midje-hofte-ratio var assosiert med insidensen av diabetes uavhengig av BMI [1]. Et instrument som skiller sentral fedme fra total fedme, har dermed en selvstendig klinisk verdi som supplement til BMI, særlig ved vurdering av pasienter der BMI underestimerer den metabolske risikoen.

Beregning av midje-hofte-ratio

Midje-hofte-ratio beregnes som forholdet mellom midjeomkrets og hofteomkrets, begge i samme lengdeenhet:

$$\text{Midje-hofte-ratio} = \frac{\text{midjeomkrets}}{\text{hofteomkrets}}$$

Midjeomkretsen måles på midtpunktet mellom nederste ribbein og hoftekammens øvre kant, i stående stilling, ved slutten av en normal utpust, med målebåndet i horisontalplanet uten å komprimere bløtvevet. Hofteomkretsen måles på det bredeste punktet over setemuskulaturen, likeledes horisontalt.

Utledningskohorten besto av 792 menn født i 1913 i Göteborg, 54 år gamle ved baseline i 1967 [1]. Etter 13,5 års oppfølging ble baselinemålingene relatert til insidensen av diabetes mellitus. Midje-hofte-ratio var positivt og signifikant assosiert med risiko for diabetes også etter justering for BMI som mål på total fettmasse.

Tolkning i praksis

WHOs anerkjente terskler for vesentlig økt kardiometabolsk risiko er kjønnsspesifikke:

En pasient som passerer terskelen, har ikke i seg selv en diagnose, men funnet skal føre til en samlet vurdering av kardiometabolsk risiko: blodtrykk, lipidstatus, fastende plasmaglukose og HbA1c, samt en samtale om livsstilsfaktorer. Hos en pasient med normal BMI, men forhøyet midje-hofte-ratio er ratioen en grunn til ikke å feste seg ved BMI, men å vurdere den faktiske risikoen. En pasient som ligger under terskelen med samtidig normal BMI, har lav risiko for metabolsk sykdom relatert til sentral fedme, og ytterligere risikomarkører kan prioriteres lavere i utredningen.

Validering og ytelse

Assosiasjon med hjerte- og karsykdom og mortalitet. I INTERHEART-studien, en kasus-kontroll-studie med 27 098 deltakere i 52 land, viste midje-hofte-ratio en gradert og sterkt signifikant assosiasjon med akutt hjerteinfarkt (OR 2,52 for høyeste mot laveste kvintil, justert for alder, kjønn, region og røyking) [2]. BMIs assosiasjon forsvant i store trekk etter justering for midje-hofte-ratio. Den populasjonsattributive risikoen for hjerteinfarkt var 24,3 % for de to høyeste kvintilene av midje-hofte-ratio sammenlignet med 7,7 % for de tilsvarende kvintilene av BMI.

En systematisk oversikt og dose-respons-metaanalyse av 72 prospektive kohortstudier med over 2,5 millioner deltakere fant en HR på 1,20 (95 % KI 1,15–1,25) per 0,1 enhets økning av midje-hofte-ratio for total mortalitet, med en positiv monoton dose-respons-sammenheng [3].

Tilleggsverdi utover konvensjonelle risikofaktorer. Emerging Risk Factors Collaboration analyserte 221 934 individer i 58 prospektive kohorter med 14 297 kardiovaskulære hendelser i løpet av 1,87 millioner personår [4]. HR per 1 standardavvik høyere midje-hofte-ratio (0,083 enheter) var 1,12 (1,08–1,15) etter justering for alder, kjønn, røyking, systolisk blodtrykk, diabetesanamnese og lipider. Å legge midje-hofte-ratio til en modell med konvensjonelle risikofaktorer bedret imidlertid ikke diskriminasjonen på noen meningsfull måte (endring i C-indeks 0,0008). Konklusjonen var at midje-hofte-ratio, i likhet med BMI og midjeomkrets, ikke bidrar vesentlig til kardiovaskulær risikoprediksjon når blodtrykk, lipider og diabetesanamnese allerede er kjent.

Ytelse hos pasienter med type 2-diabetes. I ADVANCE-studien, 11 140 pasienter med type 2-diabetes fulgt i gjennomsnitt 4,8 år, var midje-hofte-ratio den sterkeste prediktoren for kardiovaskulære hendelser og død blant tre antropometriske mål [5]. HR per 1 SD (0,08) var 1,12 (1,05–1,19) for kardiovaskulære hendelser og 1,19 (1,09–1,31) for kardiovaskulær død. BMI var ikke signifikant assosiert med noe utfall. AUC skilte seg ikke signifikant mellom de tre målene, men integrated discrimination improvement var høyere for midje-hofte-ratio enn for BMI.

Kjønns- og aldersforskjeller. I den tyske KORA-kohorten (13 307 deltakere, 25–74 år, 15,4 års oppfølging) var midje-hofte-ratio signifikant assosiert med total og kardiovaskulær mortalitet hos begge kjønn, men assosiasjonen var særlig uttalt hos kvinner [6]. Kvinner i tredje og fjerde kvartil hadde kraftig forhøyet total mortalitet sammenlignet med referansekvartilen, mens mønsteret hos menn var mer sammensatt, med bidrag fra flere antropometriske indekser.

Reproduserbarhet. I en studie av selvmålt og teknikermålt midje- og hofteomkrets var intraklassekorrelasjonen mellom selvmåling og tekniker 0,97 for midje og 0,96 for hofte, med små systematiske forskjeller [7]. Emerging Risk Factors Collaboration fant likevel lavere reproduserbarhet for midje-hofte-ratio (regresjonsfortynningsforhold 0,63) enn for BMI (0,95) og midjeomkrets (0,86), noe som gjenspeiler at et forholdstall mellom to målinger akkumulerer målefeil fra begge [4].

Begrensninger

Midje-hofte-ratio tilfører ikke kardiovaskulær risikoprediksjon utover etablerte risikofaktorer som blodtrykk, lipider og diabetesanamnese [4]. Den viktigste kliniske verdien ligger i å identifisere sentral fedme hos pasienter der BMI ikke gjenspeiler den metabolske risikoen, ikke i å erstatte en formell risikoberegning.

Reproduserbarheten er lavere enn for BMI, og måleteknikken er avgjørende. Landemerkene (midtpunktet mellom nederste ribbein og hoftekammens øvre kant henholdsvis det bredeste punktet over setemuskulaturen) skal identifiseres konsekvent. Ulike måleprotokoller kan gi systematisk forskjellige resultater og vanskeliggjøre sammenligninger over tid og mellom behandlere.

Tersklene ≥0,90 for menn og ≥0,85 for kvinner er befolkningsbasert utledet og kan trenge justering for enkelte etniske grupper der kroppssammensetningen og fettfordelingen er annerledes. Midje-hofte-ratio gjelder ikke for gravide, barn eller pasienter med tilstander som endrer buk- eller hoftekonfigurasjonen (ascites, større buksvulster, stomi, lumbopelvin kirurgi). Hos svært gamle pasienter kan endret kroppssammensetning og muskelmasse påvirke både midje- og hofteomkrets og dermed hvor tolkbar ratioen er.

Kilder

1. Ohlson LO, Larsson B, Svärdsudd K m.fl. The influence of body fat distribution on the incidence of diabetes mellitus. 13.5 years of follow-up of the participants in the study of men born in 1913. Diabetes 1985;34(10):1055–8. PMID: 4043554
2. Yusuf S, Hawken S, Ounpuu S m.fl. Obesity and the risk of myocardial infarction in 27,000 participants from 52 countries: a case-control study. Lancet 2005;366(9497):1640–9. PMID: 16271645
3. Jayedi A, Soltani S, Zargar MS m.fl. Central fatness and risk of all cause mortality: systematic review and dose-response meta-analysis of 72 prospective cohort studies. BMJ 2020;370:m3324. PMID: 32967840
4. Emerging Risk Factors Collaboration, Wormser D, Kaptoge S m.fl. Separate and combined associations of body-mass index and abdominal adiposity with cardiovascular disease: collaborative analysis of 58 prospective studies. Lancet 2011;377(9771):1085–95. PMID: 21397319
5. Czernichow S, Kengne AP, Huxley RR m.fl. Comparison of waist-to-hip ratio and other obesity indices as predictors of cardiovascular disease risk in people with type-2 diabetes: a prospective cohort study from ADVANCE. Eur J Cardiovasc Prev Rehabil 2011;18(2):312–9. PMID: 20628304
6. Rost S, Freuer D, Peters A m.fl. New indexes of body fat distribution and sex-specific risk of total and cause-specific mortality: a prospective cohort study. BMC Public Health 2018;18(1):427. PMID: 29609587
7. Barrios P, Martin-Biggers J, Quick V m.fl. Reliability and criterion validity of self-measured waist, hip, and neck circumferences. BMC Med Res Methodol 2016;16:49. PMID: 27145829