Sammendrag
Peripartum kardiomyopati er en sjelden og potensielt livstruende systolisk venstre ventrikkel-dysfunksjon med LVEF <45 %, som debuterer i tilknytning til svangerskap eller i månedene etter fødsel, svangerskapsavbrudd eller spontanabort uten annen identifiserbar årsak. Mistenk tilstanden ved nyoppstått eller progredierende dyspné, ortopné, uttalt tretthet, beinødem eller palpitasjoner, særlig sent i svangerskapet eller tidlig etter fødselen. Diagnosen bekreftes med ekkokardiografi som viser nedsatt systolisk venstre ventrikkel-funksjon, og ved at andre årsaker til hjertesvikt, for eksempel lungeemboli, akutt koronarsyndrom, myokarditt, klaffefeil eller tidligere dilatert kardiomyopati, utelukkes. Behandlingen følger prinsippene for hjertesvikt med redusert ejeksjonsfraksjon og koordineres mellom kardiolog, obstetriker og anestesilege, men under svangerskapet skal ACE-hemmere, ARB og eplerenon ikke gis. Bromokriptin, som hemmer prolaktinfrisettingen, kan legges til og kombineres da med antikoagulasjon. Etter fødselen gis vanlig hjertesviktbehandling med hensyn til amming, og ved fullstendig restitusjon bør behandlingen fortsette i minst 12 måneder etter at venstre ventrikkels volumer og ejeksjonsfraksjon er normalisert.
Definisjon og epidemiologi
Definisjon
Peripartum kardiomyopati (PPCM) er en sjelden og potensielt livstruende form for kardiomyopati med systolisk venstre ventrikkel-dysfunksjon som oppstår i tidsmessig sammenheng med svangerskap. Tilstanden regnes vanligvis som en egen form for dilatert kardiomyopati, men det skal ikke foreligge noen annen identifiserbar årsak til hjertesvikten.
Ifølge ESC defineres PPCM som:
- nyoppstått hjertesvikt med venstre ventrikkels ejeksjonsfraksjon, LVEF, <45 %
- debut hovedsakelig i peripartumperioden eller i månedene etter fødsel, svangerskapsavbrudd eller spontanabort
- ingen annen identifiserbar årsak til hjertesvikten
PPCM er dermed en eksklusjonsdiagnose. Eldre definisjoner begrenset debuten til svangerskapets siste måned og de første månedene etter fødselen. Den eksakte tidsmessige avgrensningen er imidlertid ikke entydig fastsatt, og moderne definisjoner er mindre strengt tidsbegrenset. De fleste kvinner blir syke etter fødselen.
Hjertesvikt som oppstår tidligere i svangerskapet bør ikke automatisk klassifiseres som PPCM. Det kan for eksempel dreie seg om en tidligere ukjent dilatert kardiomyopati som blir tydelig på grunn av svangerskapets økte hemodynamiske belastning.
Den kliniske avgrensningen vanskeliggjøres av at vanlige svangerskapsrelaterte symptomer, som dyspné, tretthet og beinødem, også forekommer ved systolisk hjertesvikt. Dette kan bidra til forsinket diagnostikk og usikkerhet i insidensberegninger.
Forekomst
PPCM er sjelden, men insidensen varierer betydelig mellom geografiske områder, etniske grupper og sosioøkonomiske forhold. Forskjeller i diagnostisk oppmerksomhet og tilgang til ekkokardiografi kan også påvirke hvor mange tilfeller som identifiseres. Eldre estimater har angitt omkring ett tilfelle per 4 000 svangerskap, mens nyere globale data tyder på en høyere gjennomsnittlig forekomst.
| Populasjon eller region | Rapportert insidens |
|---|---|
| Globalt estimat | cirka 1 per 2 000 fødsler |
| USA | 1 per 1 000 til 1 per 4 000 fødsler |
| Nordvest-Nigeria | cirka 10 per 1 000 fødsler |
Den sanne insidensen er derfor ikke sikkert fastslått, og ett enkelt globalt tall bør tolkes med forsiktighet.
Etiologi, patofysiologi og genetisk utredning
Multifaktoriell etiologi
Peripartum kardiomyopati er en sjelden form for dilatert kardiomyopati som oppstår i slutten av svangerskapet eller i de første månedene etter fødselen. Den underliggende årsaken er ikke fullstendig klarlagt. Tilstanden regnes som multifaktoriell, der svangerskapsrelaterte hemodynamiske, vaskulære og hormonelle faktorer virker sammen med individuell, og hos en betydelig andel genetisk, sårbarhet.
Foreslåtte bidragende mekanismer omfatter:
- svangerskapets hemodynamiske belastning
- antiangiogen signalering fra placenta
- prolaktinmediert skade på endotel og kardiomyocytter
- inflammasjon, autoimmune mekanismer og myokarditt
- ernæringsmangler
De kliniske risikofaktorene er oppsummert i avsnittet Risikofaktorer nedenfor.
Vaskulær og hormonell patofysiologi
Under svangerskapet øker plasmavolum, minuttvolum og hjertets arbeidsbelastning. Hos genetisk eller biologisk predisponerte individer kan denne belastningen bidra til at en tidligere subklinisk kardiomyopati blir manifest. Hjertesvikt som debuterer tidligere i svangerskapet kan derfor være en tidligere udiagnostisert dilatert kardiomyopati som blir manifest under svangerskapet, snarere enn egentlig peripartum kardiomyopati.
En sentral hypotese er den såkalte vaskulohormonelle modellen. Flere risikofaktorer for peripartum kardiomyopati er assosiert med antiangiogen signalering. Placenta kan frigjøre hemmere av vaskulær endotelial vekstfaktor (VEGF), fremfor alt løselig FLT1, sFLT1. Høye sFLT1-nivåer har vært knyttet til dårligere prognose. Redusert angiogen signalering kan svekke myokardets mikrovaskulære tilpasning til svangerskapets økte sirkulatoriske krav.
Også prolaktin er foreslått å bidra. Prolaktinnivåene stiger i sen graviditet og i barseltiden. I eksperimentelle modeller har oksidativt stress og katepsin D-mediert spalting av prolaktin gitt opphav til et N-terminalt fragment på 16 kDa. Fragmentet kan fremme apoptose i endotelceller og kardiomyocytter samt svekke den vaskulære responsen. Dette er det biologiske grunnlaget for at prolaktinhemming med bromokriptin er blitt studert, men de kliniske studiene har vært små og resultatene ikke entydige.
Genetisk overlapp med dilatert kardiomyopati
Peripartum kardiomyopati har en tydelig genetisk overlapp med dilatert kardiomyopati. Svangerskapet kan dermed fungere som en miljømessig utløser som fremskynder den fenotypiske ekspresjonen av en genetisk kardiomyopati.
Trunkerende varianter er påvist blant annet i TTN, FLNC, BAG3 og DSP. Trunkerende TTN-varianter er vanligst og forekommer hos omkring 10 til 15 prosent av pasientene. I en kohort med 172 kvinner hadde 15 prosent trunkerende varianter i kardiomyopatigener, og omkring to tredjedeler av disse, tilsvarende cirka 10 prosent av kvinnene, lå i TTN. I en større kohort med 469 kvinner hadde 10,4 prosent en trunkerende TTN-variant og ytterligere 4,3 prosent en trunkerende variant i et annet kardiomyopatigen. Den samlede andelen patogene eller sannsynlig patogene trunkerende varianter var 14,7 prosent, og den genetiske andelen er i enkelte sammenhenger anslått til opptil 20 prosent. Slike funn, særlig TTN-varianter, har vært assosiert med lavere sannsynlighet for restitusjon av systolisk funksjon.
Familiær opphopning forekommer. Blant 90 familier med dilatert kardiomyopati hadde 6 prosent minst ett familiemedlem med peripartum kardiomyopati. Ved undersøkelse av pårørende til tre pasienter med vedvarende venstre ventrikkel-dysfunksjon ble tidligere udiagnostisert dilatert kardiomyopati identifisert i alle tre familiene.
Praktisk genetisk utredning
Genetisk veiledning og testing bør vurderes ved peripartum kardiomyopati, etter de samme prinsippene som ved nyoppdaget dilatert kardiomyopati. Utredningen bør omfatte:
- familieanamnese over minst tre generasjoner med fokus på dilatert kardiomyopati eller uforklart hjertesvikt, PPCM hos kvinnelige slektninger, hjertetransplantasjon og plutselig hjertedød
- pasientens egen tidligere svangerskapsrelaterte hjertesvikt
- genetisk veiledning før og etter testing
- genetisk analyse av etablerte kardiomyopatigener
- klinisk kardiologisk screening av førstegradsslektninger
- informasjon om mulig arvegang og betydningen for fremtidige svangerskap
Et genetisk funn kan ha betydning for mors prognose og for identifisering av slektninger med latent eller manifest kardiomyopati. Resultatene bør tolkes i et tverrfaglig kardiogenetisk team, fordi variantklassifisering og kommunikasjon av familierisiko kan være komplekst. En positiv familieanamnese styrker indikasjonen for genetisk veiledning og testing, men genetisk predisposisjon kan foreligge også uten kjent arvelighet.
Risikofaktorer
Peripartum kardiomyopati er sannsynligvis multifaktoriell. Ingen enkelt risikofaktor er nødvendig eller tilstrekkelig for at sykdommen skal oppstå, og tilstanden kan også ramme en kvinne uten kjente risikofaktorer. Risikofaktorene bør derfor brukes til å skjerpe den kliniske årvåkenheten, ikke til å utelukke diagnosen.
Etablerte og rapporterte risikofaktorer
| Risikofaktor | Klinisk betydning |
|---|---|
| Høy alder hos mor | PPCM forekommer oftere hos eldre gravide, men noen sikker aldersgrense angis ikke. |
| Multiparitet | Økt paritet har vært assosiert med høyere risiko. |
| Flerlingsvangerskap | Tvillingsvangerskap er en tydelig rapportert risikofaktor, sannsynligvis relatert til større hemodynamisk og hormonell belastning. |
| Preeklampsi og andre hypertensive svangerskapstilstander | Opptil halvparten av tilfellene er rapportert i forbindelse med hypertensive svangerskapskomplikasjoner, inkludert preeklampsi. |
| Kronisk hypertensjon | Hypertensjon angis som risikofaktor og kan virke sammen med svangerskapets sirkulatoriske belastning. |
| Fedme | Fedme er identifisert som en assosiert risikofaktor. |
| Afrikansk opphav | I amerikanske materialer har risikoen vært omkring fire ganger høyere hos svarte kvinner enn hos hvite kvinner. Restitusjonen av venstre ventrikkels funksjon synes også å være langsommere og mindre sannsynlig. |
| Sosioøkonomisk sårbarhet | Har vært assosiert med økt forekomst. |
| Underernæring eller ernæringsmangel | Er rapportert som mulig bidragende risikofaktor, men årsakssammenhengen er ikke fastslått. |
| Tokolytisk behandling | Behandling med tokolytika ved truende prematur fødsel har vært assosiert med PPCM. |
| Genetisk predisposisjon og familiær opphopning | Sykdomsfremkallende varianter i gener knyttet til dilatert kardiomyopati forekommer hos en betydelig andel av pasientene. |
Hemodynamisk og obstetrisk belastning
Svangerskapet innebærer en uttalt sirkulatorisk omstilling. Blodvolumet øker med cirka 40–50 % og minuttvolumet med 30–50 %, samtidig som den perifere karmotstanden reduseres. Denne fysiologiske belastningen tolereres normalt godt, men kan bidra til å utløse hjertesvikt hos en kvinne med underliggende sårbarhet i hjertemuskelen.
Flerlingsvangerskap, høy paritet og hypertensive svangerskapstilstander innebærer ytterligere belastning. Preeklampsi er særlig relevant fordi flere risikofaktorer for PPCM har vært knyttet til antiangiogen signalering fra placenta. Høye nivåer av den løselige VEGF-hemmeren sFLT1 har vært assosiert med dårligere utfall. Sammenhengen mellom preeklampsi og PPCM skal derfor ikke betraktes som utelukkende et resultat av forhøyet blodtrykk.
Symptomer og kliniske funn
Typisk symptombilde
Peripartum kardiomyopati gir symptomer og kliniske funn forenlige med systolisk hjertesvikt. Debuten skjer vanligvis sent i svangerskapet eller i den første tiden etter fødselen. Hjertesvikt som oppstår tidligere i svangerskapet bør vekke mistanke om annen årsak, for eksempel tidligere uoppdaget dilatert kardiomyopati som er blitt klinisk manifest på grunn av svangerskapets økte hemodynamiske belastning.
Vanlige symptomer er:
- Dyspné, initialt ofte ved anstrengelse, men ved mer alvorlig hjertesvikt også i hvile.
- Ortopné, det vil si tungpust i liggende stilling.
- Tretthet og nedsatt fysisk yteevne.
- Deklive ødemer med vedvarende groptegn, vanligvis i beina.
- Palpitasjoner, som kan gjenspeile sinustakykardi eller annen arytmi.
Symptombildet kan utvikle seg gradvis, men også forverres raskt. Funksjonsnivået bør beskrives systematisk, for eksempel etter NYHA-klasse, fordi dette gjør det lettere å følge sykdomsforløpet og kommunisere graden av begrensning.
Vanskeligheten med å skille sykdom fra normale svangerskapsplager
Dyspné, beinødem og tretthet er vanlig også i et normalt svangerskap og etter fødselen. Dette kan føre til at symptomene bagatelliseres av både pasient og helsepersonell, og at diagnosen forsinkes. Enkeltstående milde symptomer er derfor uspesifikke. Mistanken om hjertesvikt bør øke når flere symptomer forekommer samtidig, når plagene er uttalte eller når de progredierer.
Særlig ortopné og tydelig nedsatt funksjonsevne taler for at symptomene ikke bare bør tilskrives svangerskapet. Også nyoppståtte palpitasjoner i kombinasjon med dyspné eller uttalt tretthet skal tas på alvor.
Den tidsmessige relasjonen til svangerskapet er sentral. Nyoppstått hjertesvikt i siste trimester eller tidlig etter fødselen er forenlig med peripartum kardiomyopati. Samtidig er tidspunktet ikke i seg selv diagnostisk, og andre årsaker til hjertesvikt må vurderes.
Arytmier og alvorlig presentasjon
Arytmier kan inngå i det kliniske bildet, og palpitasjoner er et vanlig symptom. Nyoppstått ventrikkeltakykardi i svangerskapets siste seks uker eller tidlig etter fødselen skal føre til at peripartum kardiomyopati utelukkes. Arytmier kan være det som først leder til kardiologisk vurdering.
Alvorlige tilfeller kan debutere med uttalt hjertesvikt og hemodynamisk ustabilitet. Et slikt sykdomsbilde krever umiddelbar vurdering av sirkulasjon og hjertefunksjon. Hvor alvorlige symptomene er, fremgår ikke alltid av hvor uskyldige de innledende plagene kan virke, noe som begrunner en lav terskel for videre vurdering ved progredierende hjertesviktsymptomer i den aktuelle tidsperioden.
Klinisk undersøkelse
Undersøkelsen skal rettes mot tegn på hjertesvikt og sirkulatorisk påvirkning. Dokumenter særlig:
- blodtrykk
- hjertefrekvens og hjerterytme
- forekomst og utbredelse av deklive ødemer med vedvarende groptegn
- funksjonsnivå etter NYHA
- tegn på hemodynamisk påvirkning i hvile
Hjerteundersøkelsen bør suppleres med vurdering av perifere pulser, inkludert femoralispulser. Ved mistenkt peripartum kardiomyopati skal kliniske funn alltid vurderes sammen med symptomenes utvikling og tidspunkt. Beskjedne funn ved klinisk undersøkelse utelukker ikke betydelig systolisk venstre ventrikkel-dysfunksjon, særlig ikke når symptomene er blitt tolket som normale svangerskapsplager.
Diagnostiske kriterier, utredning og differensialdiagnoser
Diagnostiske kriterier
Peripartum kardiomyopati er en klinisk eksklusjonsdiagnose. Ifølge definisjonen fra European Society of Cardiology skal følgende foreligge:
- Nyoppstått hjertesvikt med debut i slutten av svangerskapet eller i de første månedene etter fødselen.
- Objektivt verifisert systolisk venstre ventrikkel-dysfunksjon.
- Ingen tidligere kjent dilatert kardiomyopati som forklarer funnene.
- Ingen annen identifisert årsak til hjertesvikten.
Venstre ventrikkel kan være dilatert, men diagnosen bygger på nedsatt systolisk funksjon og ikke bare på ventrikkelens dimensjoner. Tidligere uoppdaget genetisk dilatert kardiomyopati kan debutere i forbindelse med svangerskapets hemodynamiske belastning og må vurderes, særlig ved familiær opphopning, ufullstendig restitusjon eller atypisk sykdomsforløp.
Symptomer som dyspné, ortopné, tretthet, palpitasjoner og deklive pittingødemer er uspesifikke og kan delvis forekomme også i et normalt svangerskap. Diagnosen kan derfor ikke stilles ut fra symptombildet alene.
Initial vurdering
Vurder pasientens sirkulasjon og respirasjon umiddelbart. Hemodynamisk påvirkning, uttalt hviledyspné, hypoksi eller mistenkt alvorlig arytmi gir grunn til rask sykehusbasert utredning.
Anamnesen bør særlig omfatte:
- Tidspunkt for symptomdebut i forhold til svangerskap og fødsel.
- Utvikling av dyspné, ortopné, ødemer, tretthet, nedsatt funksjonsevne og palpitasjoner.
- Brystsmerter, synkope eller symptomer som gir mistanke om tromboembolisk sykdom.
- Tidligere hjerte- og karsykdom, hypertensjon, kardiotoksisk kreftbehandling eller kjent kardiomyopati.
- Preeklampsi og andre svangerskapskomplikasjoner.
- Familieanamnese med tanke på kardiomyopati, tidlig hjertesvikt og plutselig død.
Klinisk undersøkelse skal omfatte vitale parametere, blodtrykk samt auskultasjon av hjerte og lunger. Vurder tegn på lungestuvning, perifere ødemer, halsvenestuvning, klaffefeil og nedsatt perifer sirkulasjon.
Kardiologisk utredning
Ekkokardiografi er den sentrale undersøkelsen og skal verifisere venstre ventrikkels systoliske funksjon. Undersøkelsen bør også beskrive:
- Venstre og høyre ventrikkels dimensjoner og funksjon.
- Regional eller global funksjonsnedsettelse.
- Klaffeinsuffisienser.
- Estimert lungearterietrykk.
- Perikard- eller pleuravæske.
- Eventuell annen strukturell hjertesykdom.
Natriuretiske peptider (BNP eller NT-proBNP), EKG og ekkokardiografi anbefales for raskt å stille eller utelukke diagnosen hjertesvikt [1]. Peptidene er ikke spesifikke for PPCM, men normale verdier gjør akutt hjertesvikt usannsynlig [2]. EKG kan også påvise arytmi eller forandringer som gir grunn til utredning av iskemi eller myokardsykdom. Ved palpitasjoner, synkope eller mistenkt intermitterende arytmi kan langtids-EKG være nødvendig. Røntgen thorax kan brukes til å vurdere lungestuvning, hjertestørrelse og alternative lungerelaterte årsaker til dyspné.
MR hjerte kan supplere ekkokardiografien når morfologi eller etiologi er uklar, og gjør det mulig å vurdere myokardskade og arrdannelse. Myokardbiopsi er ingen rutineundersøkelse, men kan ha verdi ved spesielle differensialdiagnostiske overveielser. Koronar angiografi bør vurderes ved anginalignende brystsmerter eller annen mistanke om koronarsykdom.
Viktige differensialdiagnoser
| Differensialdiagnose | Klinisk betydning og målrettet utredning |
|---|---|
| Normal svangerskapsrelatert dyspné og ødem | Gir ikke objektiv systolisk venstre ventrikkel-dysfunksjon. Ekkokardiografi skiller fysiologiske plager fra hjertesvikt. |
| Lungeemboli | Vurder ved akutt dyspné, hypoksi, brystsmerter eller sirkulatorisk påvirkning. Utred med EKG og hjertemarkører samt lungescintigrafi eller CT med lungeembolprotokoll avhengig av stabilitet og tilgjengelighet. |
| Akutt koronarsyndrom | Mistenk ved anginalignende brystsmerter, iskemiske EKG-forandringer eller forhøyede hjertemarkører. Koronar angiografi kan være nødvendig. |
| Myokarditt eller perikarditt | Vurder ved mistanke om pågående myokardsykdom. Vurder symptombilde, EKG, hjertemarkører, ekkokardiografi og ved behov MR hjerte. |
| Takotsubo-kardiomyopati | Kan gi akutt venstre ventrikkel-dysfunksjon i forbindelse med fysisk eller emosjonell belastning og må skilles fra peripartum kardiomyopati og iskemi. |
| Tidligere uoppdaget dilatert kardiomyopati | Kartlegg tidligere symptomer og familieanamnese. Sykdomsbildet kan overlappe med peripartum kardiomyopati. |
| Klaffefeil eller medfødt hjertefeil | Identifiseres først og fremst med ekkokardiografi. |
Diagnosen skal revurderes dersom tidsforløpet er atypisk, dersom funnene taler for regional snarere enn global venstre ventrikkel-dysfunksjon, eller dersom en alternativ hjerte- eller lungesykdom avdekkes.
Behandling under svangerskap og etter fødsel
Overordnede prinsipper
Peripartum kardiomyopati behandles i bunn og grunn som hjertesvikt med redusert ejeksjonsfraksjon, men legemiddelvalget må tilpasses svangerskap og amming. Håndteringen bør koordineres mellom kardiolog, obstetriker, anestesilege og ved behov neonatolog. Gjør en strukturert legemiddelgjennomgang og vurder mors grad av hjertesvikt, venstre ventrikkels ejeksjonsfraksjon, arytmier og behov for antikoagulasjon.
Under svangerskapet begrenses behandlingen av risikoen for påvirkning av fosteret. Etter fødselen kan vanlig hjertesviktbehandling i større grad startes eller gjenopptas, samtidig som det kontrolleres om legemidlene er forenlige med amming.
Legemiddelbehandling
| Behandling | Under svangerskap | Etter fødsel |
|---|---|---|
| Betablokkere | Kan brukes når nytten oppveier risikoen. Metoprolol kan gis. Følg fostervekst og det nyfødte barnets tilstand nøye. | Fortsettes eller justeres i henhold til vanlig hjertesviktbehandling og klinisk toleranse. |
| ACE-hemmere | Skal ikke gis under svangerskap. | Kan startes etter fødselen. ACE-hemmere anses som forenlige med amming. |
| Angiotensinreseptorblokkere, ARB | Skal ikke gis under svangerskap. | Kan vurderes som del av vanlig behandling av hjertesvikt med redusert ejeksjonsfraksjon, etter individuell legemiddelgjennomgang. |
| Eplerenon | Skal ikke gis under svangerskap. | Behandlingen vurderes etter fødselen etter vanlige prinsipper for systolisk hjertesvikt og med hensyn til amming. |
| Antikoagulasjon ved atrieflimmer | Terapeutisk antikoagulasjon anbefales. Valg mellom LMWH og vitamin K-antagonist tilpasses svangerskapsstadiet. | Fortsatt indikasjon og valg av preparat vurderes individuelt. Heparin, LMWH og warfarin er forenlige med amming. |
Før utskrivning skal alle legemidler gjennomgås, inkludert dosering og forenlighet med amming. Ved tvil bør neonatolog eller legemiddelinformasjonssentral konsulteres. Direktevirkende orale antikoagulantia som rivaroksaban og apiksaban går over i morsmelk og er kontraindisert ved amming.
Bromokriptin
Bromokriptin hemmer prolaktinfrisettingen fra hypofysen og retter seg dermed mot den prolaktinmedierte mekanismen. Det gis som tillegg til vanlig hjertesviktbehandling og har gitt lovende resultater i to kliniske studier [1]. Behandlingen opphever ammingen, noe som må diskuteres med pasienten.
I en randomisert multisenterstudie av 63 kvinner med PPCM og LVEF ≤35 % ble et kort og et langt behandlingsregime sammenlignet [3]:
| Regime | Dosering | Resultat etter 6 måneder |
|---|---|---|
| Kort | 2,5 mg daglig i 7 dager | LVEF økte fra 28 % til 49 %; fullstendig restitusjon (LVEF ≥50 %) hos 52 % |
| Langt | 2,5 mg 2 ganger daglig i 2 uker, deretter 2,5 mg daglig i 6 uker | LVEF økte fra 27 % til 51 %; fullstendig restitusjon hos 68 % |
Forskjellen mellom regimene var ikke statistisk signifikant, og studien manglet placebogruppe [3]. I EORP-registeret var bromokriptin assosiert med færre negative utfall etter 6 måneder (død, reinnleggelse eller vedvarende LVEF <35 %: 22 % sammenlignet med 33 %), uten økt andel tromboemboliske hendelser [4]. Fordi kasuistikker tyder på en protrombotisk effekt, bør bromokriptin alltid kombineres med antikoagulasjon i minst profylaktisk dose [2].
Akutt alvorlig hjertesvikt og kardiogent sjokk
Ved kardiogent sjokk legges bromokriptin til den akutte hjertesviktbehandlingen [2]. Betaadrenerge katekolaminer som dobutamin har i registerdata og dyreeksperimentelle studier vært forbundet med dårligere utfall ved PPCM; levosimendan eller midlertidig mekanisk sirkulasjonsstøtte foreslås derfor som alternativ [2]. Diuretika gis ved væskeoverbelastning [2].
Terskelen for implantasjon av ICD, CRT og langtidsbehandling med ventrikkelpumpe er høyere ved PPCM enn ved andre kardiomyopatier, fordi en stor andel gjenvinner venstre ventrikkels funksjon [1].
Fødselsplanlegging
Vaginal fødsel anbefales for de fleste kvinner med kardiomyopati. Forløsningsmetoden skal imidlertid individualiseres ut fra hjertefunksjon, symptomer, pågående antikoagulasjon og obstetriske forhold.
Keisersnitt kan være begrunnet ved:
- obstetrisk indikasjon
- alvorlig hjertesvikt, NYHA-klasse III til IV
- pågående fødsel hos en kvinne som behandles med perorale antikoagulantia
En individuell fødselsplan skal dokumenteres i journalen. Den bør angi ansvarlig behandlingsnivå, overvåking, legemidler, antikoagulasjonsplan og behandling etter fødselen. Gravide med betydelig hjertesykdom kan ha behov for behandling etter fødselen på en enhet med særskilt kompetanse og mulighet for kardiologisk overvåking.
Behandling etter fødselen
Etter fødselen behandles pasienten i henhold til retningslinjer for hjertesvikt med redusert ejeksjonsfraksjon. Behandlingen skal ikke avsluttes bare fordi symptomene bedres eller ejeksjonsfraksjonen normaliseres. Når forløpet vurderes som reversibelt, bør retningslinjebasert hjertesviktbehandling fortsette i minst 12 måneder etter fullstendig restitusjon av venstre ventrikkel, det vil si normaliserte venstre ventrikkel-volumer og normalisert ejeksjonsfraksjon.
Videre behandling og eventuell senere nedtrapping skal styres av klinisk tilstand og gjentatte vurderinger av venstre ventrikkels funksjon. Pasienten skal informeres om risikoen for tilbakefall ved et fremtidig svangerskap. Effektiv prevensjon og veiledning før svangerskap bør derfor diskuteres før et nytt svangerskap planlegges.
Komplikasjoner, prognose og restitusjon
Klinisk forløp og alvorlige komplikasjoner
Forløpet ved peripartum kardiomyopati varierer fra fullstendig normalisering av venstre ventrikkels funksjon til vedvarende symptomgivende hjertesvikt. Tilstanden kan være reversibel, men skal i utgangspunktet betraktes som potensielt livstruende. Tidlig klinisk bedring innebærer ikke sikkert at venstre ventrikkels volumer og ejeksjonsfraksjon er normalisert.
De viktigste kardiale komplikasjonene er:
- Vedvarende eller progredierende systolisk hjertesvikt.
- Uttalt nedsatt venstre ventrikkel-funksjon.
- Arytmier.
- Hjertestans.
- Behov for avansert hjertesviktbehandling ved alvorlig eller behandlingsrefraktær sykdom.
Nyoppstått hjertebank, synkope, forverret dyspné, ortopné, raskt tiltakende ødemer eller tydelig forverret fysisk kapasitet skal føre til rask ny vurdering.
Vurdering av restitusjon
Restitusjon skal vurderes med både kliniske og objektive mål. Symptomfrihet er ikke tilstrekkelig for å fastslå fullstendig kardial restitusjon. Oppfølgingen bør omfatte:
- Symptomutvikling og funksjonsklasse etter NYHA.
- Klinisk status inkludert blodtrykk og tegn på hjertesvikt.
- EKG.
- Ekkokardiografi med vurdering av venstre ventrikkels volumer og ejeksjonsfraksjon.
- Vurdering av høyre ventrikkels funksjon, klaffeinsuffisienser samt eventuell perikard- eller pleuravæske når dette er relevant.
- Ved arytmisymptomer eller dokumentert arytmi, supplerende rytmeovervåking, for eksempel langtids-EKG.
- Funksjonsundersøkelse, for eksempel 6 minutters gangtest eller arbeids-EKG, når resultatet kan påvirke videre håndtering.
| Forløp | Klinisk betydning | Videre håndtering |
|---|---|---|
| Fullstendig restitusjon | Normaliserte venstre ventrikkel-volumer og normalisert ejeksjonsfraksjon | Fortsatt hjertesviktbehandling bør vurderes i minst 12 måneder etter fullstendig restitusjon |
| Klinisk bedring, men vedvarende venstre ventrikkel-dysfunksjon | Symptomene kan ha avtatt til tross for fortsatt strukturell eller funksjonell hjertepåvirkning | Fortsatt kardiologisk oppfølging og behandling i henhold til retningslinjer for hjertesvikt |
| Vedvarende eller forverret hjertesvikt | Fortsatte symptomer, betydelig nedsatt venstre ventrikkel-funksjon eller komplikasjoner | Spesialistoppfølging og ved behov vurdering innen avansert hjertesviktbehandling |
Tidspunktet for eventuell nedtrapping må individualiseres ut fra hjertefunksjon, symptomer og klinisk forløp.
Prognose
Prognosen bestemmes først og fremst av graden av funksjonell restitusjon og forekomsten av komplikasjoner. I det globale EORP-registeret med 739 kvinner var dødeligheten etter 6 måneder 6 %, med lavest andel i Europa (4 %). Dødsfallene skyldtes hovedsakelig hjertesvikt eller plutselig død. Tromboemboliske hendelser inntraff hos 7 %, og venstre ventrikkels funksjon ble gjenvunnet (LVEF >50 %) hos 46 % [5]. Mange pasienter kan etter stabilisering leve et normalt og aktivt liv, mens en mindre gruppe får betydelige vedvarende symptomer og risiko for sykdomsrelaterte komplikasjoner. Pasienten trenger derfor tydelig informasjon om sin hjertefunksjon, legemiddelbehandling, varselsymptomer og planlagt oppfølging. Tidligere klinisk og ekkokardiografisk restitusjon eliminerer ikke risikoen for tilbakefall ved et senere svangerskap (se nedenfor).
Oppfølging, psykisk helse og fremtidige svangerskap
Kardiologisk oppfølging etter sykdomsdebut
Oppfølgingen skal sikre at hjertesvikten stabiliseres, at behandlingen tolereres og at venstre ventrikkels funksjon følges over tid. Forløpet er variabelt, og normalisert ejeksjonsfraksjon innebærer ikke at risikoen for fremtidige problemer sikkert er eliminert. Pasienten trenger derfor en tydelig plan for videre kardiologisk oppfølging og for hvordan legemiddelbehandlingen skal revurderes.
Før nedtrapping vurderes, må restitusjonen være objektivt dokumentert. Videre behandling og oppfølging individualiseres dersom venstre ventrikkel-dysfunksjon eller hjertesviktsymptomer vedvarer.
Ved oppfølgingen bør også familieplanlegging tas opp aktivt. Pasienten skal ikke måtte ta initiativ til spørsmålet selv, fordi et nytt svangerskap kan innebære risiko for tilbakevendende hjertesykdom. Planen bør omfatte prevensjon, ønsker om fremtidig svangerskap, tidspunkt for eventuell prekonsepsjonell vurdering og behov for genetisk veiledning.
Psykisk helse og sosial belastning
Peripartum kardiomyopati kan medføre betydelig psykisk og sosialt stress. Akutt hjertesykdom i nær tilknytning til svangerskap eller fødsel påvirker kvinnen, barnet og familien. Bekymring for død, vedvarende hjertesvikt, legemiddelbehandling, omsorgsevne som forelder og fremtidige svangerskap kan vedvare også etter at hjertefunksjonen er bedret.
Vær særlig oppmerksom på:
- alvorlig depressiv lidelse
- panikklidelse
- posttraumatisk stresslidelse
- annen perinatal psykiatrisk sykelighet.
Slike tilstander kan forverre prognosen og skal ikke avfeies som en forventet reaksjon etter et komplisert svangerskap. Psykisk helse bør derfor etterspørres strukturert under oppfølgingen. Ved mistenkte symptomer er det behov for diagnostisk vurdering og en koordinert plan mellom kardiologi, svangerskapsomsorg eller obstetrikk samt psykiatri eller annen relevant behandler. Også partnerens og familiens behov for informasjon og støtte bør ivaretas.
Prevensjon og prekonsepsjonell veiledning
Alle kvinner i fertil alder som har gjennomgått peripartum kardiomyopati, og deres partner når det er hensiktsmessig, bør få veiledning om sikker og effektiv prevensjon. Prevensjon er nødvendig inntil et eventuelt nytt svangerskap er vurdert og planlagt. Valget skal tilpasses individuelt etter hjertesykdommens alvorlighetsgrad, komorbiditet og aktuell legemiddelbehandling.
Før forsøk på å bli gravid anbefales en prekonsepsjonell risikovurdering etter mWHO-klassifikasjonen for maternell risiko. Vurderingen bør gjøres i samarbeid mellom kardiolog og obstetriker med erfaring med hjertesykdom i svangerskapet. Den skal omfatte aktuell klinisk tilstand, vedvarende hjertesvikt, venstre ventrikkels funksjon og pågående behandling.
Alle legemidler skal gjennomgås i god tid før svangerskap. Preparater som ikke er egnet under svangerskap, må justeres ut fra sikkerhet og hvor godt de tolereres. Pasienten skal frarådes å seponere hjertesviktlegemidler på egen hånd ved ønske om svangerskap eller positiv graviditetstest.
Risiko ved fremtidig svangerskap
Etter peripartum kardiomyopati er det risiko for tilbakevendende hjerteproblemer ved et senere svangerskap. I en metaanalyse av 266 kvinner var tilbakefall vanlig både hos dem med gjenvunnet (LVEF ≥50 %) og ikke gjenvunnet venstre ventrikkel-funksjon før det nye svangerskapet, uten signifikant forskjell. Mødredødeligheten var derimot 1,7 % ved gjenvunnet og 10,9 % ved ikke gjenvunnet funksjon [6]. Normalisert ejeksjonsfraksjon er altså ikke alene tilstrekkelig for risikovurderingen. Veiledningen skal være individuell og tydelig beskrive den maternelle risikoen, usikkerhetene og mulige handlingsalternativer. Beslutningen bør tas i fellesskap etter en åpen samtale som respekterer kvinnens reproduktive autonomi.
Genetisk veiledning og genetisk testing bør vurderes. Før konsepsjon bør også mulig arvelighet og risikoen for sykdom hos barnet diskuteres. Dersom svangerskap likevel inntreffer, skal det tidlig etableres kontakt med kardiolog og spesialisert svangerskapsomsorg for ny risikovurdering og planlagt tverrfaglig oppfølging.
Kilder
- Bauersachs J m.fl. Pathophysiology, diagnosis and management of peripartum cardiomyopathy: a position statement from the Heart Failure Association of the European Society of Cardiology Study Group on peripartum cardiomyopathy. European Journal of Heart Failure 2019. PMID: 31243866
- Koenig T m.fl. Bromocriptine for the Treatment of Peripartum Cardiomyopathy. Cardiac Failure Review 2018. PMID: 29892477
- Hilfiker-Kleiner D m.fl. Bromocriptine for the treatment of peripartum cardiomyopathy: a multicentre randomized study. European Heart Journal 2017. PMID: 28934837
- van der Meer P m.fl. Bromocriptine treatment and outcomes in peripartum cardiomyopathy: the EORP PPCM registry. European Heart Journal 2025. PMID: 39221911
- Sliwa K m.fl. Clinical presentation, management, and 6-month outcomes in women with peripartum cardiomyopathy: an ESC EORP registry. European Heart Journal 2020. PMID: 32840318
- Prameswari HS m.fl. Recurrence of peripartum cardiomyopathy in subsequent pregnancy stratified by left ventricular function: a systematic review and meta-analysis. European Journal of Heart Failure 2026. PMID: 41795865