Angstlidelser og panikklidelse

Sammendrag

Angstlidelser er den vanligste gruppen psykiske sykdommer. Omkring 10–14 % av voksne oppfyller kriteriene i løpet av et gitt år, og de viktigste formene er panikklidelse, generalisert angstlidelse (GAD), sosial angst, spesifikk fobi og agorafobi [1, 2]. Felles for dem er overdreven og vedvarende frykt, bekymring eller unngåelse som gir lidelse eller funksjonsnedsettelse [1, 3]. Diagnosen stilles klinisk. Før panikklidelse fastslås, skal somatiske årsaker som arytmier, iskemisk hjertesykdom, tyreotoksikose og substanspåvirkning vurderes; panikklidelse er vanlig blant pasienter som oppsøker akuttmottak for brystsmerter, og paroksysmal supraventrikulær takykardi forveksles ofte med panikkanfall [4, 5, 6]. GAD-7 og PDSS skårer alvorlighetsgrad og forløp, men stiller ikke diagnosen [7, 8]. Kognitiv atferdsterapi (KAT) med eksponering, også internettbasert, er førstevalgsbehandling ved panikklidelse, sosial angst og spesifikk fobi, mens antidepressive legemidler (i første rekke SSRI) er førstevalg ved GAD og et alternativ eller supplement til KAT ved panikklidelse og sosial angst [9, 10, 11]. Benzodiazepiner anbefales ikke til behandling av angstlidelser, og pregabalin er et sistevalg ved GAD på grunn av avhengighets- og misbrukspotensial [4, 9]. Forløpet er ofte kronisk og fluktuerende, og legemiddelbehandling bør fortsette i minst 6–12 måneder etter remisjon, fordi seponering øker risikoen for tilbakefall [10, 12, 13].

Definisjon og inndeling

Angst er en fremtidsrettet forventning om en trussel, mens frykt er en reaksjon på en trussel som oppleves som umiddelbar. Begge er normale og ofte hensiktsmessige. Angsten blir klinisk betydningsfull når den er uforholdsmessig i forhold til trusselen, alvorlig og langvarig, eller forstyrrer funksjonen [1]. Grensen mot normal angst er ikke skarp, og vurderingen bygger på alvorlighetsgrad, varighet, lidelse og funksjonspåvirkning [1, 4].

I DSM-5 og ICD-11 regnes tvangslidelse og posttraumatisk stresslidelse ikke lenger blant angstlidelsene, men hører til egne kapitler [4, 12]. Til angstlidelsene hører også separasjonsangst, som nå også kan diagnostiseres hos voksne, og selektiv mutisme [12].

Tabellen bygger på [3, 12]. Hos barn er ett assosiert symptom tilstrekkelig for GAD [3]. Symptomene skal ikke kunne forklares bedre av en substans, et legemiddel, en somatisk sykdom eller en annen psykisk lidelse [3].

Panikkanfall

Et panikkanfall er en plutselig bølge av intens frykt eller sterkt ubehag som når toppen innen noen minutter, vanligvis innen ti minutter, og som ledsages av minst fire av 13 symptomer [3, 4]:

• hjertebank eller rask puls
• svetting
• skjelving eller risting
• tungpust eller kvelningsfølelse
• følelse av at noe sitter fast i halsen
• brystsmerter eller trykk over brystet
• kvalme eller magebesvær
• svimmelhet, ustøhet eller følelse av å skulle besvime
• frysninger eller varmefølelse
• parestesier
• derealisasjon eller depersonalisering
• frykt for å miste kontrollen eller bli gal
• frykt for å dø

Anfall kan være uventede eller utløses av situasjoner, og de kan vekke pasienten fra søvn [3, 4]. Enkeltstående panikkanfall er vanlige, forekommer ved mange psykiske sykdommer og er ikke i seg selv panikklidelse. De er likevel klinisk viktige, fordi de er forbundet med funksjonspåvirkning og økt risiko for andre psykiske sykdommer [1]. Hyperventilasjon under anfallet kan i seg selv gi svimmelhet, parestesier og brystubehag, men panikkanfall og hyperventilasjon er ikke det samme.

Panikklidelse og agorafobi

Panikklidelse foreligger når anfallene gjentar seg og følges av forventningsangst eller av endret atferd, for eksempel at pasienten unngår steder der anfall tidligere har inntruffet [3, 4]. Agorafobi forutgås ofte av panikkanfall, men er i DSM-5 en selvstendig diagnose som kan stilles med eller uten panikklidelse [3, 4]. I alvorlige tilfeller kan pasienten ikke forlate hjemmet [4, 15].

Epidemiologi

Angstlidelser debuterer oftest i barndom, ungdomsår eller tidlig voksen alder [1, 15]. Hos voksne oppfyller 10–14 % kriteriene i løpet av et år, vanligst spesifikk fobi fulgt av sosial angst og panikklidelse eller agorafobi [1]. Opptil en tredjedel av befolkningen rammes av en angstlidelse en eller annen gang i løpet av livet [4, 16]. Kvinner rammes 1,3–2,4 ganger oftere enn menn [1].

Amerikanske befolkningsdata fra 13 års alder etter DSM-IV-TR [2]. Prevalensen varierer mellom studier, hovedsakelig på grunn av metodeforskjeller [1, 16].

Fobier og separasjonsangst debuterer tidligst, med median 15–17 år, mens panikklidelse og GAD debuterer senere, med median 23–30 år [2].

Forekomsten avtar tydelig etter 50 års alder, og GAD er den eneste angstlidelsen som fortsatt er vanlig hos eldre [4, 12]. I svensk primærhelsetjeneste har 10–15 % av pasientene angstsymptomer av ulike årsaker, og 70–75 % av pasientene med angst og depresjon håndteres i primærhelsetjenesten [4]. Underbehandlingen er stor: globalt antas færre enn 25 % av personer med angstlidelse å få noen behandling [1].

Komorbiditet

Av voksne med én angstlidelse oppfyller 48–68 % samtidig kriteriene for ytterligere en angstlidelse, og halvparten til to tredjedeler har alvorlig depresjon [1]. Komorbiditet med alkohol- og substansbruk, personlighetsforstyrrelser og bipolar lidelse er også vanlig, og alkohol eller beroligende midler brukes iblant som selvmedisinering [1, 4]. Komorbiditet innebærer alvorligere symptomer, større funksjonsnedsettelse og dårligere forløp [1].

Angst er tydelig knyttet til hjerte- og karsykdom. I en metaanalyse av 20 prospektive studier med 249 846 initialt friske personer og en gjennomsnittlig oppfølging på 11,2 år hadde personer med angst 26 % høyere risiko for koronarsykdom (HR 1,26) og 48 % høyere risiko for hjertedød (HR 1,48), uavhengig av demografi, biologiske risikofaktorer og helseatferd [17]. Hos pasienter med hjertesykdom forverrer angst livskvalitet, etterlevelse og prognose [1].

Klinisk bilde

Ved panikklidelse dominerer ofte de kroppslige symptomene. Pasienten tolker dem som tegn på hjerteinfarkt eller annen alvorlig sykdom, noe som fører til gjentatte akuttbesøk og forlenget lidelse dersom riktig diagnose ikke stilles [9, 12]. Forventningsangsten fører til unngåelse, og unngåelsen vedlikeholder frykten i en ond sirkel [1, 3].

Ved GAD gir den vedvarende anspentheten kroppslige symptomer som tremor, spenningshodepine, klumpfølelse i halsen, pustebesvær og hjertebank, ofte sammen med søvnforstyrrelse, irritabilitet og konsentrasjonsvansker. Pasienten oppsøker ofte lege for de kroppslige symptomene og føler seg ikke sjelden misforstått av helsetjenesten [4, 9]. GAD kan være vanskelig å skille fra depresjon [4].

Sosial angst kan føre til store begrensninger i privatliv og arbeidsliv, og personer med spesifikk fobi oppsøker sjelden helsehjelp, fordi de ofte kan unngå det de er redde for [9, 12]. I en amerikansk studie hadde 54,4 % av personene med panikklidelse eller agorafobi, men bare 27,3 % av personene med spesifikk fobi, oppsøkt helsehjelp i løpet av et år [12].

Diagnostikk

Anamnese og diagnostisk intervju

Det finnes ingen biomarkører, og diagnosen bygger på anamnese og psykisk status [1]. Pasienter opplever ofte bekymring, fobier og tvang som pinlige og forteller det ikke spontant, så målrettede spørsmål er nødvendige [4]. Strukturerte intervjuer som MINI kan brukes som supplement, særlig for å kartlegge komorbiditet, men er ikke vist å forbedre diagnostikken [4]. Socialstyrelsen fraråder screening for angstlidelser hos personer uten kjente risikofaktorer (ikke-gjør) [4, 9].

Kartlegg særlig:

• hvordan en typisk episode begynner, hvor raskt den når toppen og hvor lenge den varer
• om anfallene er uventede, situasjonsbetingede eller kommer under søvn
• hva bekymringen handler om, og om den gjelder ett eller flere livsområder
• unngåelse og sikkerhetsatferd, for eksempel reiser, menneskemengder, kollektivtransport og det å forlate hjemmet alene
• påvirkning på arbeid, studier, relasjoner og søvn
• alkohol, rusmidler, koffein, beroligende midler og øvrige legemidler
• depressive symptomer og suicidtanker

Somatiske differensialdiagnoser

Somatisk anamnese og vurdering skal alltid gjøres ved angst, uavhengig av alder [4]. Angst kan være et symptom på eller en reaksjon på kroppslig sykdom, og omvendt kan nye kroppslige symptomer hos en pasient med kjent angstlidelse feilaktig tilskrives angsten [4]. Ny eller forverret angst hos eldre skal vekke mistanke om depresjon eller begynnende demens [4].

Tabellen bygger på [3, 4, 6].

Hjertesykdom og panikklidelse utelukker ikke hverandre. Blant 441 konsekutive pasienter som oppsøkte akuttmottak for brystsmerter ved et kardiologisk sykehus, oppfylte 25 % kriteriene for panikklidelse. Av disse hadde 44 % kjent koronarsykdom, 25 % hadde hatt suicidtanker den siste uken, og 98 % ble ikke identifisert av de behandlende kardiologene [5].

Omvendt kan arytmier forveksles med panikklidelse. Blant 107 pasienter med reentrytakykardi (PSVT) oppfylte 67 % DSM-IV-kriteriene for panikklidelse. Arytmien ble oversett ved den første vurderingen hos 55 %, i median i 3,3 år, og hos 54 % av disse ble symptomene tilskrevet panikk, angst eller stress. Hendelsesregistrator påviste PSVT hos 47 % mot 9 % med Holter, og preeksitasjon på hvile-EKG var oversett hos 41 % av pasientene som hadde dette. Etter elektrofysiologisk styrt behandling oppfylte bare 4 % fortsatt kriteriene for panikklidelse [6]. Et normalt hvile-EKG utelukker altså ikke en paroksysmal arytmi.

Psykiatriske differensialdiagnoser og komorbiditet

Innholdet i bekymringen og det som utløser frykten, skiller lidelsene fra hverandre. Unngåelse av sosiale situasjoner kan skyldes frykt for panikkanfall (panikklidelse), for å bli gransket (sosial angst), for å bli innesperret (agorafobi) eller for separasjon (separasjonsangst) [1].

Tabellen bygger på [1, 3, 4].

Komorbiditeten innebærer sjelden at en diagnose skal velges bort. Oftere må flere diagnoser stilles og behandlingen intensiveres [1].

Skåringsskalaer

Skåringsskalaer supplerer, men erstatter ikke den kliniske vurderingen. De brukes for å måle alvorlighetsgrad ved start og for å følge forløpet med samme instrument [1, 12].

Tabellen bygger på [1, 7, 8, 18, 19].

Ved valideringen av GAD-7 i primærhelsetjenesten ga den optimale grenseverdien 10 poeng 89 % sensitivitet og 82 % spesifisitet for GAD [7]. I en metaanalyse av tolv studiepopulasjoner med 5 223 deltakere var den samlede sensitiviteten 83 % og spesifisiteten 84 % ved grenseverdien 8, med liknende verdier for grenseverdier mellom 7 og 10 [18]. PDSS ble utviklet for å skåre alvorlighetsgrad hos pasienter med fastslått diagnose, ikke for å stille diagnosen [8]. Ved sosial angst brukes ofte Liebowitz Social Anxiety Scale [12].

Behandling

Overordnede prinsipper

Behandling er indisert når pasienten har betydelig lidelse eller komplikasjoner som sekundær depresjon, suicidtanker eller alkoholmisbruk. Lette, forbigående symptomer uten funksjonsnedsettelse trenger ikke alltid å behandles [12]. Alle pasienter skal få psykoedukasjon om diagnosen, kroppens angstreaksjoner og behandlingsalternativene [12]. Behandlingen bør være trinnvis, med lavintensive tiltak ved lette plager og tidlig intensiv behandling ved alvorlige [1]. Pasienter som får den behandlingen de foretrekker, avbryter sjeldnere, og pasientens preferanse bør derfor tas med i vurderingen [1, 10].

Både KAT og SSRI eller SNRI er internasjonalt førstevalgsbehandlinger [11]. Socialstyrelsen og Läkemedelsverket rangerer dem ulikt avhengig av lidelse: ved GAD er legemidler førstevalg, og ved øvrige angstlidelser er KAT førstevalg framfor legemidler [9, 10].

Socialstyrelsens svenske nasjonale retningslinjer 2021, der prioritet 1 er høyest og 10 lavest [9]. Opplysningen om legemidler ved spesifikk fobi kommer fra [4].

Kognitiv atferdsterapi med eksponering

KAT er en korttidsbehandling med vanligvis 8–20 sesjoner. Den sentrale komponenten er eksponering for det fryktede, i virkeligheten eller i forestillingen, som bryter unngåelsen og gir ny læring om at den fryktede katastrofen ikke inntreffer eller er mulig å håndtere. Kognitiv omstrukturering brukes mot katastrofetanker og angstskapende indre bilder [1].

I en metaanalyse av 41 placebokontrollerte studier hadde KAT en moderat effekt på målsymptomene (Hedges g 0,56), og oddsratioen for behandlingsrespons var 2,97 sammenlignet med placebo. Effekten var stor ved GAD og liten til moderat ved panikklidelse og sosial angst, og behandlinger som hovedsakelig bygde på eksponering, hadde numerisk større effekt [20]. I en større metaanalyse av 234 studier var individuell KAT mer effektiv enn venteliste, psykologisk placebo og tablettplacebo, og kombinasjonen av KAT og legemidler ga en stor bedring fra behandlingsstart (Cohen d 2,12), men sammenligningen bygde på få studier [12, 21]. Ved spesifikk fobi er ofte én til fem sesjoner med eksponeringsbehandling tilstrekkelig [12].

Internettbasert kognitiv atferdsterapi

Socialstyrelsens anbefalinger om psykologisk behandling for voksne gjelder også når behandlingen gis via internett, og ved sosial angst er det særlig grunn til å vurdere internettbasert KAT med behandlerstøtte [9]. I en metaanalyse av 20 studier ved psykiatriske og somatiske tilstander som direkte sammenlignet behandlerstøttet internett-KAT med KAT ansikt til ansikt, var effekten likeverdig (Hedges g 0,05), men få studier gjaldt hver enkelt tilstand [22]. SBU har vurdert at det finnes begrenset vitenskapelig støtte for at internett-KAT har gunstig effekt ved panikklidelse og sosial fobi [4]. Internett-KAT til barn og ungdom likestilles ennå ikke med KAT ansikt til ansikt [4, 9].

SSRI og SNRI

SSRI og SNRI er førstevalgslegemidler ved panikklidelse, GAD og sosial angst etter internasjonale retningslinjer [11]. Läkemedelsverket anbefaler SSRI i første rekke ved alle tre lidelsene, SNRI i andre rekke ved GAD og klomipramin som alternativ ved panikklidelse og sosial angst [10]. I Sverige anbefales i første rekke sertralin eller escitalopram [4]. I en nettverksmetaanalyse av 89 studier ved GAD var duloksetin, pregabalin, venlafaksin og escitalopram effektive med relativt god aksept [23].

Oppstart og oppfølging

• Start med lav dose og øk langsomt med 1–2 ukers intervall mot planlagt måldose [4]. Det reduserer den forbigående angstforsterkningen som særlig pasienter med panikklidelse er sårbare for [4, 12].
• Informer om at effekten kommer etter 2–4 uker, iblant opptil 6 uker, og at kvalme og uro ofte er forbigående [4, 12].
• Følg opp etter omkring en uke og sett opp kontroll etter 2–4 uker [4].
• Bytt preparat dersom effekten helt mangler etter fire uker på måldose. Full effekt skal ses etter tre måneder [4].
• Hos omkring 75 % er doser i den nedre delen av doseintervallet tilstrekkelige [12].
• Ved manglende effekt eller bivirkninger: bytt til et annet SSRI eller til SNRI, i første rekke venlafaksin [4]. Kontroller først diagnose, etterlevelse, dose og behandlingstid [12].

Dosering hos voksne

Tabellen bygger på [4, 12, 27]. Kolonnen dokumentert effekt angir lidelser med effekt i randomiserte studier, noe som ikke alltid svarer til godkjent indikasjon i Sverige. Kontroller alltid gjeldende preparatomtale og doser ved nedsatt nyre- eller leverfunksjon.

Bivirkninger og sikkerhet

Kvalme, diaré og økt uro er vanlig de første ukene. Hodepine, svetting, tremor, søvnforstyrrelse og seksuelle bivirkninger kan vedvare [4]. SSRI, SNRI og klomipramin kan forlenge QT-tiden, noe som er relevant ved langt QT-syndrom eller samtidig behandling med andre QT-forlengende legemidler. Citalopram og escitalopram gir doseavhengig QT-forlengelse og er kontraindisert ved kjent QT-forlengelse eller medfødt langt QT-syndrom samt sammen med andre QT-forlengende legemidler [27]. Legemidlene kan også gi hyponatremi, særlig hos eldre kvinner og ved diuretikabehandling, øke blødningstendensen og senke krampeterskelen [4]. SNRI kan øke blodtrykket [4]. Hos eldre skal startdosen være lav, og dersom preparatomtalen mangler en egen maksdose, kan den normale maksdosen halveres [4].

Behandlingstid og seponering

Legemiddelbehandling bør fortsette i minst 6–12 måneder etter remisjon, og ut fra studiene på tilbakefallsforebygging anbefales ofte tolv måneder eller lenger [12]. Läkemedelsverket angir at dosen forsøksvis kan reduseres etter seks måneders symptomfrihet ved panikklidelse og etter tolv måneder ved sosial angst, og at behandlingen kan bli flerårig [10]. Läkemedelsboken anbefaler ett års symptomfrihet ved panikklidelse før dosen senkes, og ved GAD blir behandlingen ofte langvarig [4]. I en metaanalyse av 28 studier på tilbakefallsforebygging med 5 233 pasienter økte seponering av antidepressiva oddsen for tilbakefall (OR 3,11) sammenlignet med fortsatt behandling, med tilbakefall hos 36,4 % mot 16,4 % i løpet av opptil ett års oppfølging [13]. Dosen skal trappes ned gradvis for å unngå seponeringssymptomer som svimmelhet, sykdomsfølelse og følelse av elektriske støt, som er vanligst ved preparater med kort halveringstid, som paroksetin og venlafaksin [4].

Benzodiazepiner

Socialstyrelsen fraråder benzodiazepiner ved GAD, panikklidelse og sosial angst (ikke-gjør), fordi toleranseutvikling, avhengighet og kognitiv påvirkning veier tyngre enn den gode effekten på angstsymptomene [9]. Läkemedelsverket angir at benzodiazepiner bare i unntakstilfeller bør vurderes som korttidsbehandling [10]. I en Cochrane-oversikt av 24 studier ved panikklidelse ga benzodiazepiner bedre korttidsrespons enn placebo (RR 1,65), men evidensen var av lav kvalitet, flere avbrøt på grunn av bivirkninger, og langtidseffekt og avhengighetsrisiko ble ikke undersøkt [24].

Dersom midlertidig angstlindring likevel er nødvendig, bør regelmessig bruk ikke vare mer enn fire uker, og oksazepam er førstevalgspreparat fordi det har langsommere anslag og kort halveringstid [4]. Benzodiazepiner bør unngås ved tidligere eller pågående substansbruk og ikke forskrives dersom pasienten ikke kan følges opp [4, 12]. Langvarig behandling skal trappes ned langsomt, fordi for rask dosereduksjon kan gi alvorlig angst, depresjon og delirium [4].

Pregabalin og øvrige legemidler

Pregabalin hadde i en metaanalyse av åtte studier med 2 299 pasienter med GAD effekt sammenlignet med placebo (Hedges g 0,37) [25]. Effekten kommer raskere enn med antidepressiva, og preparatet interagerer ikke via cytokrom P450. Vanlig døgndose er 150–600 mg [12]. Socialstyrelsen gir likevel pregabalin ved GAD lavest prioritet (10), og Läkemedelsboken beskriver det som et sistevalg i utvalgte alvorlige tilfeller, fordi langtidsstudier mangler og legemidlet har avhengighets- og misbrukspotensial [4, 9]. Pregabalin er i Sverige narkotikaklassifisert siden 2018, subsidieres bare når SSRI og SNRI er prøvd uten effekt, og bør unngås ved tidligere substansbruk [4]. Samtidig bruk sammen med opioider eller benzodiazepiner øker risikoen for overdose [26].

Hydroksyzin har ingen spesifikk angstdempende effekt, men virker sederende. Det har antikolinerge bivirkninger, kan forlenge QT-tiden og bør unngås hos eldre; dersom det likevel brukes hos eldre, bør døgndosen ikke overstige 50 mg [4].

Propranolol 20–40 mg omkring en time før den fryktede situasjonen kan forsøkes ved sosial angst som er begrenset til enkelte prestasjonssituasjoner, for eksempel det å tale foran publikum [4].

Kvetiapin har stor effekt ved GAD, men tolereres dårlig og brukes bare utenfor godkjent indikasjon ved behandlingsresistens [12, 23]. Buspiron har utilstrekkelig dokumentasjon, og ingen plantebaserte legemidler har avklart effekt [4].

Samtidig hjertesykdom

Angst hos hjertepasienter skal behandles uavhengig av om den vurderes som primær eller sekundær [1]. Behandlingsprinsippene er de samme som for andre pasienter, men hjertesykdommen påvirker legemiddelvalget. Sertralin eller escitalopram er rimelige førstevalg. Respekter dosegrensene for citalopram og escitalopram og bruk dem ikke ved kjent QT-forlengelse eller sammen med andre QT-forlengende legemidler, kontroller blodtrykket ved SNRI og unngå trisykliske antidepressiva, som har kardiovaskulære bivirkninger og er toksiske ved overdose [4, 12, 27]. Ved alvorlig hjertesykdom eller kontraindikasjon mot standardlegemidler kan benzodiazepiner i unntakstilfeller brukes i begrenset tid [12].

Oppfølging og behandlingssvikt

Skår symptomnivået med samme instrument ved start, under behandling og ved avslutning, og vurder også unngåelse, funksjon og bivirkninger [1, 12]. Før en pasient vurderes som behandlingsresistent, skal diagnose, etterlevelse, dose og behandlingstid kontrolleres, i tillegg til komorbiditet med depresjon, personlighetsforstyrrelse eller substansbruk [12]. Ved utilstrekkelig effekt av legemidler anbefales tillegg av KAT, og kombinasjonen av psykoterapi og legemidler er mer effektiv enn legemidler alene [1, 12]. Suicidalitet, manglende effekt av standardbehandling og betydelig komorbiditet er grunner til psykiatrisk spesialistvurdering [12].

Forløp og prognose

Ubehandlede angstlidelser har oftest et kronisk forløp med vekslende alvorlighetsgrad [15]. GAD og panikklidelse fluktuerer mellom perioder med tilbakefall og remisjon, mens sosial angst oftere er kronisk [12]. Blant pasienter med bare én angstlidelse var remisjonsfrekvensen etter to år omkring 70 % ved panikklidelse uten agorafobi og ved GAD, 50–55 % ved sosial angst og panikklidelse med agorafobi, og 43 % ved flere samtidige angstlidelser [1].

I en tolvårig prospektiv studie fra Harvard/Brown Anxiety Disorders Research Program hadde de fleste angstlidelsene et kronisk forløp med lav sannsynlighet for å bli frisk og høy risiko for residiv. Sosial angst hadde lavest sannsynlighet for å bli frisk. Samtidig alvorlig depresjon, alkohol- og ruslidelse samt kombinasjonen av GAD og panikklidelse med agorafobi forverret prognosen [14]. Gjenværende symptomer er vanlige også etter KAT. I en sammenstilling av åtte randomiserte studier hadde 48 % fortsatt symptomer 2–14 år etter behandlingen [12].

Uten adekvat behandling er det risiko for gradvis forverring med økt funksjonsnedsettelse, sekundære psykiatriske og kroppslige komplikasjoner og suicidtanker [9]. Angstlidelser er forbundet med 1,4 ganger høyere dødelighet av naturlige årsaker og 2,5 ganger høyere dødelighet av unaturlige årsaker, og med økt risiko for hjerte- og karsykdom [1, 17]. Det finnes likevel effektiv behandling for alle angstlidelser [9, 10].

Kilder

1. Penninx BW, Pine DS, Holmes EA, et al. Anxiety disorders. Lancet 2021. PMID: 33581801
2. Kessler RC, Petukhova M, Sampson NA, et al. Twelve-month and lifetime prevalence and lifetime morbid risk of anxiety and mood disorders in the United States. Int J Methods Psychiatr Res 2012. PMID: 22865617
3. American Psychiatric Association. Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, Fifth Edition, Text Revision (DSM-5-TR). Washington DC: American Psychiatric Association Publishing; 2022.
4. Björkelund C, Sigström R. Ångestsyndrom och orostillstånd. Läkemedelsboken. Uppsala: Läkemedelsverket; 2024.
5. Fleet RP, Dupuis G, Marchand A, et al. Panic disorder in emergency department chest pain patients: prevalence, comorbidity, suicidal ideation, and physician recognition. Am J Med 1996. PMID: 8873507
6. Lessmeier TJ, Gamperling D, Johnson-Liddon V, et al. Unrecognized paroxysmal supraventricular tachycardia. Potential for misdiagnosis as panic disorder. Arch Intern Med 1997. PMID: 9066458
7. Spitzer RL, Kroenke K, Williams JB, et al. A brief measure for assessing generalized anxiety disorder: the GAD-7. Arch Intern Med 2006. PMID: 16717171
8. Shear MK, Brown TA, Barlow DH, et al. Multicenter collaborative panic disorder severity scale. Am J Psychiatry 1997. PMID: 9356566
9. Socialstyrelsen. Nationella riktlinjer för vård vid depression och ångestsyndrom. Stöd för styrning och ledning, med tillstånds- och åtgärdslista. Stockholm: Socialstyrelsen; 2021. Artikelnummer 2021-4-7339.
10. Läkemedelsverket. Depression, ångest och tvångssyndrom. Behandlingsrekommendation. Uppsala: Läkemedelsverket; 2025.
11. Bandelow B, Allgulander C, Baldwin DS, et al. World Federation of Societies of Biological Psychiatry (WFSBP) guidelines for treatment of anxiety, obsessive-compulsive and posttraumatic stress disorders. Version 3. Part I: Anxiety disorders. World J Biol Psychiatry 2023. PMID: 35900161
12. Bandelow B, Michaelis S, Wedekind D. Treatment of anxiety disorders. Dialogues Clin Neurosci 2017. PMID: 28867934
13. Batelaan NM, Bosman RC, Muntingh A, et al. Risk of relapse after antidepressant discontinuation in anxiety disorders, obsessive-compulsive disorder, and post-traumatic stress disorder: systematic review and meta-analysis of relapse prevention trials. BMJ 2017. PMID: 28903922
14. Bruce SE, Yonkers KA, Otto MW, et al. Influence of psychiatric comorbidity on recovery and recurrence in generalized anxiety disorder, social phobia, and panic disorder: a 12-year prospective study. Am J Psychiatry 2005. PMID: 15930067
15. Craske MG, Stein MB, Eley TC, et al. Anxiety disorders. Nat Rev Dis Primers 2017. PMID: 28470168
16. Bandelow B, Michaelis S. Epidemiology of anxiety disorders in the 21st century. Dialogues Clin Neurosci 2015. PMID: 26487813
17. Roest AM, Martens EJ, de Jonge P, et al. Anxiety and risk of incident coronary heart disease: a meta-analysis. J Am Coll Cardiol 2010. PMID: 20620715
18. Plummer F, Manea L, Trepel D, et al. Screening for anxiety disorders with the GAD-7 and GAD-2: a systematic review and diagnostic metaanalysis. Gen Hosp Psychiatry 2016. PMID: 26719105
19. Houck PR, Spiegel DA, Shear MK, et al. Reliability of the self-report version of the panic disorder severity scale. Depress Anxiety 2002. PMID: 12112724
20. Carpenter JK, Andrews LA, Witcraft SM, et al. Cognitive behavioral therapy for anxiety and related disorders: a meta-analysis of randomized placebo-controlled trials. Depress Anxiety 2018. PMID: 29451967
21. Bandelow B, Reitt M, Röver C, et al. Efficacy of treatments for anxiety disorders: a meta-analysis. Int Clin Psychopharmacol 2015. PMID: 25932596
22. Carlbring P, Andersson G, Cuijpers P, et al. Internet-based vs. face-to-face cognitive behavior therapy for psychiatric and somatic disorders: an updated systematic review and meta-analysis. Cogn Behav Ther 2018. PMID: 29215315
23. Slee A, Nazareth I, Bondaronek P, et al. Pharmacological treatments for generalised anxiety disorder: a systematic review and network meta-analysis. Lancet 2019. PMID: 30712879
24. Breilmann J, Girlanda F, Guaiana G, et al. Benzodiazepines versus placebo for panic disorder in adults. Cochrane Database Syst Rev 2019. PMID: 30921478
25. Generoso MB, Trevizol AP, Kasper S, et al. Pregabalin for generalized anxiety disorder: an updated systematic review and meta-analysis. Int Clin Psychopharmacol 2017. PMID: 27643884
26. Evoy KE, Drain D, Pedigo J, et al. Misuse of pregabalin and gabapentin: a second systematic review update. Drugs 2026. PMID: 42236659
27. Produktresuméer för sertralin, escitalopram, citalopram, paroxetin, venlafaxin, duloxetin och klomipramin. FASS. Stockholm: Läkemedelsindustriföreningens Service AB; 2026.