Parvovirus B19-infeksjon (femte barnesykdom): diagnostikk og håndtering

Sammendrag

Parvovirus B19 forårsaker erythema infectiosum, femte barnesykdom, som hos immunkompetente barn vanligvis er en mild og selvbegrensende eksantemsykdom. Hos voksne er symmetrisk polyartralgi eller artritt vanligere enn det typiske kinnutslettet. Viruset infiserer erytroide prekursorceller og kan derfor forårsake forbigående aplastisk krise ved kronisk hemolyse, vedvarende erytroblastopeni hos immunsupprimerte samt alvorlig fetal anemi og hydrops ved infeksjon under graviditet [1].

Typisk femte barnesykdom hos et ellers friskt barn er en klinisk diagnose og trenger ikke laboratorieverifisering. Prøvetaking er derimot indisert ved graviditet og relevant eksponering eller symptomer, uforklart anemi med retikulocytopeni, aplastisk krise, immunsuppresjon, fetal anemi eller hydrops samt ved atypisk alvorlig sykdom. Hos immunkompetente brukes i første rekke B19-spesifikt IgM og IgG. Hos immunsupprimerte og ved aplastisk krise kreves PCR i blod fordi antistoffresponsen kan være svak eller mangle.

Det finnes ikke noe godkjent spesifikt antiviralt legemiddel eller vaksine. Ukomplisert infeksjon behandles symptomatisk. Transfusjon gis etter klinisk vurdering ved uttalt symptomgivende anemi. Vedvarende B19-viremi med erytroblastopeni hos immunsupprimerte behandles vanligvis med intravenøst immunglobulin, IVIG, og om mulig redusert immunsuppresjon. Residiv er vanlige og krever oppfølging av blodstatus, retikulocytter og ved behov B19-DNA.

Gravid med sikker aktuell infeksjon skal følges i spesialisert svangerskapsomsorg eller fostermedisin. Ultralyd med dopplerbestemmelse av maksimal systolisk strømningshastighet i arteria cerebri media utføres vanligvis hver eller hver andre uke i opptil 12 uker. En verdi over 1,5 multipler av medianen, MoM, taler for moderat eller alvorlig fetal anemi. Mistanke om alvorlig anemi eller hydrops krever umiddelbar vurdering ved senter som kan utføre fetal blodprøvetaking og intrauterin transfusjon.

Bakgrunn og epidemiologi

Parvovirus B19 er et lite, kappeløst enkelttrådet DNA-virus i familien Parvoviridae. Mennesket er den eneste kjente naturlige verten. Viruset har global spredning og forårsaker tilbakevendende utbrudd, særlig blant barnehagebarn og yngre skolebarn. I tempererte områder ses flest tilfeller i senvinteren, våren og tidlig sommer, men tidspunktet varierer mellom epidemier. Større epidemier opptrer vanligvis med noen års mellomrom [2].

Smitten overføres hovedsakelig gjennom luftveissekret ved nær kontakt. Den kan også overføres transplacentært og, mer sjelden, via blod eller blodprodukter. Inkubasjonstiden er vanligvis 4 til 14 dager, men kan være opptil cirka 3 uker. Viremi opptrer omtrent en uke etter smittetidspunktet og sammenfaller med uspesifikke symptomer som feber, hodepine, sykdomsfølelse og muskelsmerter. Utslett og leddsymptomer oppstår senere, når antistoffresponsen utvikles [3].

Smittsomheten er størst i den viremiske fasen, altså før det typiske utslettet. Et immunkompetent barn med etablert erythema infectiosum er derfor normalt ikke lenger smittsomt og trenger ikke holdes hjemme bare på grunn av utslettet. Dette gjelder ikke pasienter med aplastisk krise eller vedvarende viremi ved immunsuppresjon, som kan skille ut virus over lengre tid [3].

Seroprevalensen øker med alderen. Omtrent en tredel av barnehagebarn, omkring halvparten eller mer av yngre voksne og opptil 80 prosent av eldre voksne har IgG som tegn på gjennomgått infeksjon. Cirka 30 til 40 prosent av gravide kan dermed være mottakelige, med geografisk og tidsmessig variasjon [4].

Smitterisikoen påvirkes sterkt av graden av kontakt. Ved infeksjon i husstanden er sekundær smitte rapportert hos omkring halvparten av mottakelige kontakter. En dansk kohort med 30 946 gravide viste en årlig serokonversjon på 1,5 prosent i endemiske perioder og 13 prosent under epidemi. Risikoen økte med antallet egne barn og var høyest ved kontakt med barn i 6 til 7 års alder. Barnehagelærere hadde omtrent tredoblet risiko, men eksponering for egne barn sto for en betydelig større andel av infeksjonene enn yrkeseksponering [5].

Risikogrupper for komplisert infeksjon

Følgende grupper trenger særlig diagnostisk og klinisk årvåkenhet:

• gravide, særlig ved infeksjon i første halvdel av svangerskapet
• pasienter med kronisk hemolyse, for eksempel sigdcellesykdom, hereditær sferocytose eller talassemi
• pasienter med medfødt eller ervervet immunsvikt
• mottakere av solide organer eller hematopoetiske stamceller
• pasienter under cytostatikabehandling, etter B-celledepleterende behandling eller med avansert HIV-infeksjon
• pasienter med uforklart anemi og uttalt retikulocytopeni

Patofysiologi

Parvovirus B19 binder blant annet til globosid, også kalt P-antigen, på erytroide prekursorceller. Produktiv infeksjon i disse cellene fører til apoptose og et brått avbrudd i erytropoesen. Hos en hematologisk frisk person blir dette vanligvis klinisk ubetydelig fordi erytrocyttene har lang levetid. Retikulocyttallet synker midlertidig, men hemoglobinkonsentrasjonen endres oftest bare marginalt [1].

Ved kronisk hemolyse er erytrocyttoverlevelsen kort, og benmargen må kontinuerlig kompensere med høy nyproduksjon. Et avbrudd i erytropoesen i 7 til 10 dager kan da forårsake et raskt og uttalt hemoglobinfall. Hos immunsupprimerte kan en utilstrekkelig nøytraliserende antistoffrespons medføre fortsatt virusreplikasjon og kronisk erytroblastopeni [6,7].

Eksantem og leddsymptomer sammenfaller med at antistoffer oppstår, og anses hovedsakelig å være immunkompleksmedierte. Dette forklarer hvorfor utslett og artritt ofte oppstår etter den mest smittsomme fasen.

Fosteret er særlig følsomt på grunn av sin høye erytropoetiske aktivitet og kortere erytrocyttoverlevelse. Infeksjon av erytroide prekursorer i fetal lever og benmarg kan forårsake alvorlig anemi, vevshypoksi, hjertesvikt med høyt minuttvolum og hydrops. Fetal myokardpåvirkning og kapillærlekkasje kan bidra. Hydrops oppstår ofte ved svært lavt fetalt hemoglobin, i mange rapporter omkring 50 g/L eller lavere [4].

Klinisk bilde

Asymptomatisk og ukomplisert infeksjon

En betydelig andel av infeksjonene er asymptomatiske. Symptomatisk infeksjon kan starte med lavgradig feber, hodepine, snue, kvalme, muskelsmerter og sykdomsfølelse. Prodromalfasen varer vanligvis noen dager.

Erythema infectiosum

Det klassiske eksantemet ses framfor alt hos barn og utvikles ofte i flere trinn:

1. Intens, sammenflytende rødhet over kinnene med relativ blekhet rundt munnen.
2. Makulopapulært utslett på truncus, setet og ekstremitetene.
3. Sentral oppklaring som gir et nettformet eller girlanderlignende utseende.

Håndflater og fotsåler er vanligvis upåvirket. Kløe forekommer. Utslettet blekner gradvis, men kan komme tilbake i flere uker etter varme, sollys, fysisk aktivitet eller emosjonelt stress [3,8].

Hos voksne er utslettet ofte diskret, uspesifikt eller helt fraværende. Et papulopurpurisk hanske- og sokkesyndrom med smertefullt eller kløende akralt utslett og iblant forandringer i munnslimhinnen er en mindre vanlig manifestasjon.

Leddsymptomer

Artralgi og artritt er vanligst hos ungdommer og voksne, særlig kvinner. Bildet er ofte akutt, symmetrisk og kan likne tidlig revmatoid artritt. Småledd i hendene, håndledd, knær, ankler og føtter affiseres typisk. Morgenstivhet kan forekomme, men erosiv leddsykdom er ikke typisk.

Plagene går vanligvis tilbake innen 1 til 3 uker, men kan vedvare eller residivere i flere måneder. B19-DNA kan påvises lenge i ulike vev, og en isolert positiv vevsprøve beviser derfor ikke at viruset forårsaker en kronisk revmatologisk sykdom [9].

Forbigående aplastisk krise

Aplastisk krise skal mistenkes hos en pasient med kronisk hemolytisk anemi som utvikler:

• raskt økende blekhet, tretthet eller dyspné
• uttalt hemoglobinfall
• svært lavt eller umålbart retikulocyttall
• iblant feber eller uspesifikke luftveissymptomer
• iblant samtidig leukopeni eller trombocytopeni

Hos pasienter med sigdcellesykdom kan samtidig splenisk sekvestrering, akutt brystsyndrom, hjertesvikt eller cerebrovaskulær komplikasjon forekomme. Krisen er vanligvis forbigående når nøytraliserende antistoffer utvikles og erytropoesen kommer tilbake, oftest innen 1 til 2 uker [3].

Vedvarende erytroblastopeni hos immunsupprimerte

Kronisk B19-infeksjon gir vanligvis langsomt eller raskt økende normocytær anemi med uttalt retikulocytopeni. Feber kan forekomme, mens utslett og leddsymptomer ofte mangler fordi disse manifestasjonene forutsetter en fungerende antistoffrespons. Tilstanden kan bli transfusjonstrengende.

Etter transplantasjon bør B19 særlig vurderes ved alvorlig eller vedvarende anemi uten tydelig blødning, hemolyse, jernmangel, legemiddeltoksisitet eller graftdysfunksjon. I sammenstillinger av organtransplanterte er anemi og lavt retikulocyttall de klart vanligste funnene [7].

Uvanlige organmanifestasjoner

Myokarditt, encefalitt, meningitt, perifer nevropati, hepatitt, glomerulonefritt og trombotisk mikroangiopati er rapportert i forbindelse med B19-infeksjon. Siden infeksjonen er vanlig og viralt DNA kan være til stede etter gjennomgått infeksjon, er kausaliteten ofte vanskelig å fastslå.

B19 bør inngå i en rettet differensialdiagnostikk ved uforklart encefalitt, særlig hvis sykdommen sammenfaller med utslett, artritt, anemi eller retikulocytopeni. En systematisk oversikt identifiserte 129 rapporterte pasienter med nevrologiske manifestasjoner, der cirka 61 prosent hadde affeksjon av sentralnervesystemet og 32 prosent av det perifere nervesystemet. Encefalitt var vanligst, men grunnlaget besto hovedsakelig av kasusrapporter og små kasusserier [10].

Utredning og diagnostikk

Når prøvetaking er nødvendig

Laboratoriediagnostikk anbefales ved:

• graviditet med symptomer eller nær kontakt med mistenkt eller verifisert femte barnesykdom
• fetal anemi, hydrops eller uforklart intrauterin fosterdød
• akutt uttalt anemi og retikulocytopeni
• aplastisk krise ved kronisk hemolyse
• vedvarende anemi eller erytroblastopeni hos immunsupprimert
• atypisk, alvorlig eller organspesifikk sykdom der resultatet påvirker håndteringen
• epidemiologiske eller smittevernfaglige problemstillinger etter individuell vurdering

Prøvetaking er normalt ikke nødvendig hos et ellers friskt barn med typisk eksantem og ukomplisert forløp [8].

Grunnleggende laboratorieprøver

Ved mistanke om hematologisk påvirkning tas:

• blodstatus med differensialtelling
• retikulocytter
• bilirubin, laktatdehydrogenase og haptoglobin hvis hemolyse må vurderes
• blodtyping og forlikelighetsprøve ved mulig transfusjon
• kreatinin og leverprøver avhengig av klinisk bilde

Retikulocytopenien er det viktigste ledetrådsfunnet. Benmargsundersøkelse er sjelden nødvendig ved et typisk akutt forløp. Hvis den utføres, kan kraftig redusert erytropoese og karakteristiske store pronormoblaster med virusinklusjoner ses. Funnet er sterkt suggestivt, men fravær utelukker ikke infeksjon [6].

Serologi og PCR

Valget av test styres av immunstatus, tid siden eksponering og klinisk syndrom.

IgM opptrer vanligvis omkring 10 til 12 dager etter infeksjon og kan vedvare i 2 til 3 måneder, iblant lenger. IgG opptrer noe senere og vedvarer vanligvis livslangt. PCR kan påvise B19-DNA tidlig i viremien, før antistoffer har utviklet seg [3,6].

Svært sensitiv PCR kan påvise lave nivåer av B19-DNA uker eller måneder etter akutt infeksjon. Et lavt positivt resultat viser derfor ikke alene at en aktuell sykdom skyldes B19. Resultatet må vurderes sammen med virusnivå, serologi, tidligere prøver og klinikk. Ved usikker tidsbestemmelse kan IgG-aviditet eller supplerende antistoffanalyse brukes i samråd med klinisk mikrobiolog [4].

Praktisk serologisk tolkning ved graviditet

Serokonversjon fra IgG-negativ til IgG-positiv i parede prøver er det sikreste serologiske tegnet på aktuell primærinfeksjon. En prøve som tas innen den første uken etter eksponering, kan være negativ for både IgM og IgG til tross for begynnende infeksjon. Hos gravide med mistenkt eksponering anbefales derfor rask initial prøvetaking, fulgt av ny prøve etter 2 til 3 uker hvis begge antistoffene mangler [4,11].

Diagnostisk håndtering

flowchart TD
A["Mistenkt B19-infeksjon"] --> B["Typisk eksantem hos<br>friskt barn"]
B -->|"Ja"| C["Klinisk diagnose<br>ingen rutineprøvetaking"]
B -->|"Nei"| D["Graviditet, anemi,<br>immunsuppresjon eller alvorlig sykdom"]
D --> E["Blodstatus og retikulocytter<br>samt rettet B19-diagnostikk"]
E --> F["Immunkompetent"]
E --> G["Immunsupprimert eller<br>aplastisk krise"]
F --> H["B19-IgM og IgG<br>suppler ved behov med PCR"]
G --> I["PCR i blod<br>suppler med serologi"]
H --> J["Aktuell infeksjon bekreftet"]
I --> J
J --> K["Risikogruppe eller komplikasjon"]
K -->|"Nei"| L["Symptomatisk behandling"]
K -->|"Ja"| M["Spesialistvurdering og<br>syndromspesifikk behandling"]

Differensialdiagnoser

Differensialdiagnostikken styres av pasientens alder og dominerende syndrom.

Et positivt B19-DNA-funn i vev skal ikke brukes som eneste forklaring på kronisk artritt, kardiomyopati eller nevrologisk sykdom. Alternative og mer etablerte årsaker må utredes parallelt.

Behandling

Ukomplisert femte barnesykdom og artritt

Det finnes ikke noe spesifikt antiviralt legemiddel. Ukomplisert infeksjon behandles med væske, hvile og vanlig smertestillende eller febernedsettende behandling. NSAID kan brukes ved uttalt artralgi eller artritt hvis det ikke foreligger kontraindikasjon. Antibiotika har ingen effekt.

Kortikosteroider er ikke nødvendig ved vanlig B19-artritt. Ved langvarige leddsymptomer bør diagnosen vurderes på nytt før immunmodulerende behandling vurderes. IVIG anbefales ikke ved ukomplisert eller langvarig artralgi fordi effekten er utilstrekkelig dokumentert [3,9].

Aplastisk krise

Behandlingen er støttende:

• akutt klinisk vurdering av sirkulasjon og oksygenering
• erytrocyttransfusjon ved alvorlig eller symptomgivende anemi
• nøye væskebalanse, særlig ved hjertesvikt eller sigdcellesykdom
• overvåking av hemoglobin og retikulocytter til benmargen har hentet seg inn
• vurdering av samtidig splenisk sekvestrering og andre komplikasjoner

Transfusjonsbeslutninger skal baseres på symptomer, hastigheten på hemoglobinfallet, sirkulatorisk påvirkning, komorbiditet og pasientens normale hemoglobinnivå, ikke bare på en generell grenseverdi. IVIG er normalt ikke nødvendig ved en forbigående aplastisk krise hos en immunkompetent pasient.

Vedvarende infeksjon og erytroblastopeni

Ved PCR-verifisert vedvarende B19-infeksjon med transfusjonstrengende eller uttalt retikulocytopen anemi brukes vanligvis IVIG. Kunnskapsgrunnlaget bygger på kasusserier og retrospektive sammenstillinger, ikke randomiserte studier. I en sammenstilling av 133 behandlede pasienter ble anemien korrigert etter første kur hos 93 prosent, men cirka 34 prosent fikk residiv, i gjennomsnitt etter vel fire måneder [12].

Et vanlig initialt opplegg er en totaldose på 2 g/kg fordelt over 2 til 5 dager. Lavere totaldoser er også brukt, særlig etter organtransplantasjon. Høyere døgndoser øker risikoen for nyrepåvirkning, trombose, hemolyse og volumbelastning. Dose, infusjonshastighet og produkt må derfor tilpasses nyrefunksjon, tromboserisiko, hjertefunksjon og lokal behandlingsrutine.

Hos organtransplanterte kombineres IVIG ofte med forsiktig reduksjon av immunsuppresjonen. I en litteratursammenstilling av 194 mottakere av solide organer fikk 91 prosent IVIG, vel halvparten i tillegg redusert immunsuppresjon, og residivfrekvensen var 17,5 prosent [13]. En endring av immunsuppresjonen må balanseres mot risikoen for rejeksjon og skal håndteres av transplantasjonsansvarlig spesialist.

Etter allogen stamcelletransplantasjon kan B19-infeksjon bli oversett fordi anemi og andre cytopenier har mange konkurrerende årsaker. Rutinemessig screening anbefales ikke, men PCR bør tas ved uforklart retikulocytopen anemi [14].

Kronisk B19-infeksjon kan iblant bedres når immunfunksjonen kommer tilbake, for eksempel etter optimalisert HIV-behandling eller avsluttet immunsuppressiv behandling. Hos nyretransplanterte har erytroblastopeni vært den vanligste godt dokumenterte manifestasjonen. Det finnes rapporter om glomerulopati og trombotisk mikroangiopati, men årsakssammenhengen er mindre sikker [15].

Graviditet

Maternell diagnostikk og risikovurdering

Rutinemessig screening av alle gravide anbefales ikke i internasjonale retningslinjer. Grunnene er at majoriteten allerede er immune, at de fleste infeksjonene ikke skader fosteret, at forebyggende behandling mangler, og at et screeningprogram ville generere omfattende oppfølging. Svensk lokal praksis kan avvike, særlig under større utbrudd, og regionale laboratorie- og fostermedisinske rutiner bør følges.

Gravide bør prøvetas ved:

• nær kontakt med et mistenkt eller verifisert tilfelle
• eget eksantem, feber eller nyoppstått polyartralgi
• ultralydfunn som fetal anemi, ascites, kardiomegali, placentomegali eller hydrops
• uforklart intrauterin fosterdød

Transplacentær overføring skjer i omtrent 30 til 50 prosent av maternelle primærinfeksjoner, men bare en mindre andel utvikler alvorlig anemi eller hydrops. Den samlede risikoen for alvorlig fetal anemi eller hydrops angis ofte til 3 til 4 prosent og er høyere, omkring 6 til 7 prosent, når moren infiseres før svangerskapsuke 20 [4]. B19 er ikke vist å være teratogent, og infeksjonen er ikke i seg selv indikasjon for svangerskapsavbrudd [16].

Fosterovervåking

Ved sikker aktuell maternell infeksjon bør den gravide henvises til spesialisert svangerskapsomsorg eller fostermedisin. Overvåkingen omfatter:

• ultralyd hver eller hver andre uke
• doppler av maksimal systolisk strømningshastighet i arteria cerebri media
• vurdering av ascites, pleura- og perikardvæske, hudødem og placentaødem
• vurdering av hjertestørrelse, hjertefunksjon og fostervann
• fortsatt overvåking vanligvis i 10 til 12 uker etter sannsynlig infeksjon

De fleste fetale komplikasjonene oppstår 2 til 6 uker etter maternell infeksjon, men senere debut forekommer. Derfor er én enkelt normal ultralydundersøkelse ikke tilstrekkelig [4,11].

En strømningshastighet i arteria cerebri media over 1,5 MoM taler for moderat eller alvorlig fetal anemi. I en metaanalyse var sensitiviteten 86 prosent og spesifisiteten 71 prosent hos tidligere ikke-transfunderte fostre. Testens presisjon forverres etter gjentatte intrauterine transfusjoner [17].

Hydrops er et prognostisk alvorlig funn. I en metaanalyse av 611 infiserte fostre var spontan regress av anemi eller hydrops uten transfusjon bare cirka 5 prosent hos hydropiske fostre, sammenlignet med omkring 50 prosent når hydrops ikke forelå. Hydrops var også sterkt assosiert med fetal og perinatal død samt avvikende nevrologisk utfall [18].

Fetal blodprøvetaking og intrauterin transfusjon

Påvist maternell infeksjon alene er ikke indikasjon for amniocentese eller fetal blodprøvetaking. Hvis doppler og ultralyd taler for alvorlig anemi, bør pasienten derimot umiddelbart vurderes ved fostermedisinsk senter.

Fetal blodprøvetaking kan bekrefte anemien og muliggjør direkte overgang til intrauterin erytrocyttransfusjon. B19-PCR kan da analyseres i fetalt blod. Amnionvæske kan også analyseres med PCR når invasiv diagnostikk utføres av annen grunn, men å bare verifisere fetal infeksjon endrer ikke alltid håndteringen.

Intrauterin transfusjon er den etablerte behandlingen ved alvorlig fetal anemi. Ofte er det behov for én eller to transfusjoner til fosterets erytropoese har hentet seg inn. Observasjonsdata taler for betydelig bedre overlevelse etter transfusjon, men prognosen er dårligere hvis hydrops allerede har utviklet seg. I en kohort med verifisert maternell infeksjon var vertikal transmisjon cirka 32 prosent, og alle anemiske fostre hadde strømningshastighet over 1,8 MoM. Tilfellene med hydrops hadde klart dårligere utfall enn ukompliserte infeksjoner [19].

IVIG til moren anbefales ikke som posteksponeringsprofylakse og har ingen etablert rolle for å forhindre fetal infeksjon. Direkte fetal immunglobulinbehandling er eksperimentell.

Arbeid og smitteforebyggende råd

Siden smittsomheten er størst før utslettet opptrer, kan utelukkelse av et barn med etablert utslett sjelden forhindre eksponering. En mottakelig gravid trenger ikke rutinemessig å tas ut av arbeid i barnehage, skole eller helsetjeneste. Risikovurderingen bør individualiseres ut fra pågående utbrudd, arbeidsoppgaver, svangerskapsvarighet og muligheten for å redusere nær kontakt.

Håndhygiene, unngåelse av felles drikkebegre og bestikk samt redusert kontakt med luftveissekret er rimelige tiltak. Det finnes ingen tilgjengelig vaksineprofylakse. B19 kan overføres via blod og plasmabaserte produkter, men moderne framstilling og screening av visse plasmapooler reduserer risikoen. Rutinene varierer mellom land og produkttyper [20].

Oppfølging og prognose

Ukomplisert infeksjon

Prognosen er svært god. Feber og allmennsymptomer går vanligvis tilbake innen noen dager. Utslettet kan fluktuere i flere uker uten at dette betyr residiverende viremi eller fornyet smittsomhet. Leddsymptomer kan være mer langvarige, særlig hos voksne kvinner, men fører vanligvis ikke til destruktiv leddsykdom.

Ny vurdering er indisert ved:

• økende allmennpåvirkning
• dyspné, brystsmerter, synkope eller vedvarende takykardi
• nevrologiske symptomer
• purpura eller blødning
• vedvarende artritt
• tegn på anemi
• graviditet som ikke tidligere er oppdaget

Aplastisk krise

Blodstatus og retikulocytter følges til hemoglobinet har stabilisert seg og retikulocyttene tydelig har hentet seg inn. Stigende retikulocytter markerer at benmargen er i gang igjen, og kan komme før hemoglobinøkningen. Immunkompetente utvikler normalt langvarig immunitet, og en ny B19-utløst aplastisk krise er derfor uvanlig.

Vedvarende infeksjon hos immunsupprimerte

Etter IVIG kontrolleres klinikk, hemoglobin og retikulocytter. Kvantitativ B19-PCR kan brukes for å følge virusnivået, men hematologisk bedring kan inntreffe før PCR er blitt negativ. Et vedvarende lavt DNA-funn uten anemi krever ikke automatisk ny behandling.

Synkende hemoglobin, fornyet retikulocytopeni eller stigende virusnivå taler for residiv. Behandlingen kan da måtte gjentas, og muligheten for å redusere immunsuppresjonen vurderes på nytt. Pasienter med uendret uttalt immunsvikt kan i sjeldne tilfeller trenge gjentatt IVIG [7,12].

Barn etter fetal infeksjon

Hvis svangerskapet har forløpt uten fetal anemi, hydrops eller andre ultralydavvik, er det vanligvis ikke behov for noen særskilt neonatal B19-utredning. Barn som har hatt alvorlig fetal anemi, hydrops, myokardpåvirkning eller har fått intrauterin transfusjon, bør følges av barnelege. Oppfølgingen bør omfatte blodstatus, hjertevurdering når slik påvirkning har forekommet, samt utviklingsvurdering.

De fleste ikke-hydropiske fostre har god prognose. Etter hydrops er avvikende bildediagnostikk av hjernen og nevrologisk utviklingsavvik rapportert hos omkring 10 prosent, men anslagene bygger på få tilfeller og har stor usikkerhet [18]. Risikoen synes først og fremst å være relatert til alvorlig anemi, hypoksi og hydrops, ikke til en direkte teratogen effekt av viruset.

Kilder

1. Heegaard ED, Brown KE. Human parvovirus B19. Clinical Microbiology Reviews 2002. PMID: 12097253
2. Ceccarelli G, Branda F, Ciccozzi A et al. Reassessing the Risk of Severe Parvovirus B19 Infection in the Immunocompetent Population: A Call for Vigilance in the Wake of Resurgence. Viruses 2024. PMID: 39339829
3. Bloise S, Cocchi E, Mambelli L et al. Parvovirus B19 infection in children: a comprehensive review of clinical manifestations and management. Italian Journal of Pediatrics 2024. PMID: 39696462
4. Kagan KO, Hoopmann M, Geipel A et al. Prenatal parvovirus B19 infection. Archives of Gynecology and Obstetrics 2024. PMID: 39073431
5. Valeur-Jensen AK, Pedersen CB, Westergaard T et al. Risk factors for parvovirus B19 infection in pregnancy. JAMA 1999. PMID: 10188660
6. Zerbini M, Gallinella G, Cricca M et al. Diagnostic procedures in B19 infection. Pathologie Biologie 2002. PMID: 12116852
7. Landry ML. Parvovirus B19. Microbiology Spectrum 2016. PMID: 27337440
8. Servey JT, Reamy BV, Hodge J. Clinical presentations of parvovirus B19 infection. American Family Physician 2007. PMID: 17304869
9. Arvia R, Stincarelli MA, Manaresi E et al. Parvovirus B19 in Rheumatic Diseases. Microorganisms 2024. PMID: 39203550
10. Barah F, Whiteside S, Batista S et al. Neurological aspects of human parvovirus B19 infection: a systematic review. Reviews in Medical Virology 2014. PMID: 24459081
11. Crane J, Mundle W, Boucoiran I et al. Parvovirus B19 infection in pregnancy. Journal of Obstetrics and Gynaecology Canada 2014. PMID: 25668048
12. Crabol Y, Terrier B, Rozenberg F et al. Intravenous immunoglobulin therapy for pure red cell aplasia related to human parvovirus B19 infection: a retrospective study of 10 patients and review of the literature. Clinical Infectious Diseases 2013. PMID: 23243178
13. Zhong Q, Zeng J, Lin T et al. The detection, treatment of parvovirus B19 infection induced anemia in solid organ transplants: A case series and literature review of 194 patients. Transfusion Clinique et Biologique 2022. PMID: 35007720
14. Kampouri E, Little JS, Crocchiolo R et al. Human herpesvirus-6, HHV-8 and parvovirus B19 after allogeneic hematopoietic cell transplant: the lesser-known viral complications. Current Opinion in Infectious Diseases 2024. PMID: 38726832
15. Waldman M, Kopp JB. Parvovirus-B19-associated complications in renal transplant recipients. Nature Clinical Practice Nephrology 2007. PMID: 17895931
16. Tolfvenstam T, Broliden K. Parvovirus B19 infection. Seminars in Fetal and Neonatal Medicine 2009. PMID: 19231308
17. Martinez-Portilla RJ, Lopez-Felix J, Hawkins-Villareal A et al. Performance of fetal middle cerebral artery peak systolic velocity for prediction of anemia in untransfused and transfused fetuses: systematic review and meta-analysis. Ultrasound in Obstetrics and Gynecology 2019. PMID: 30932276
18. Bascietto F, Liberati M, Murgano D et al. Outcome of fetuses with congenital parvovirus B19 infection: systematic review and meta-analysis. Ultrasound in Obstetrics and Gynecology 2018. PMID: 29785793
19. Puccetti C, Contoli M, Bonvicini F et al. Parvovirus B19 in pregnancy: possible consequences of vertical transmission. Prenatal Diagnosis 2012. PMID: 22777688
20. Kumari S, Thomas RK, R K et al. Ensuring Transfusion Safety: Screening Blood Donors for Human Parvovirus B19. Cureus 2024. PMID: 39310657