Katteklorsykdom (Bartonella henselae): diagnostikk og behandling

Sammendrag

Katteklorsykdom er en zoonose som vanligvis skyldes Bartonella henselae. Typisk sykdom hos en immunkompetent pasient består av en inokulasjonspapel fulgt av ensidig regional lymfadenitt, ofte etter kontakt med en kattunge. Diagnosen er i første rekke klinisk og støttes av serologi. Et enkeltstående lavt IgG-resultat viser først og fremst tidligere eksponering, mens IgM, et tydelig høyt IgG eller serokonversjon styrker diagnosen. Testgrensene varierer mellom laboratorier og må tolkes mot lokal metode. PCR har høy spesifisitet, men varierende sensitivitet. Ved suppurasjon er lymfeknutepus det beste prøvematerialet, fulgt av prøve fra inokulasjonslesjonen og finnålsaspirat. Negativ PCR, særlig i blod eller parafininnstøpt vev, utelukker ikke infeksjon.

Ukomplisert regional lymfadenitt er selvbegrensende og krever vanligvis ikke antibiotika. Smertelindring og ekspektans er førstevalgsstrategi. Ved uttalte eller langvarige plager kan azitromycin gis i fem dager. Behandlingen reduserer lymfeknutevolumet raskere i den første måneden, men er ikke vist å bedre endelig tilheling. Fluktuerende, smertefull lymfeknute kan nåleaspireres. Incisjon og drenasje bør unngås dersom aspirasjon er mulig, fordi vedvarende fistel kan oppstå. Disseminert sykdom, nevroretinitt, endokarditt, bacillær angiomatose og infeksjon hos immunsupprimerte krever spesialistvurdering, rettet diagnostikk og lengre antibiotikabehandling. Evidensen for disse behandlingene består hovedsakelig av kasusserier og ekspertanbefalinger.

Bakgrunn og epidemiologi

B. henselae er en liten, saktevoksende, gramnegativ og fakultativt intracellulær bakterie. Katter er det viktigste reservoaret. Infiserte katter kan ha langvarig eller residiverende bakteriemi uten å være klinisk syke. Katteloppen, Ctenocephalides felis, sprer bakterien mellom katter. Smitte til mennesker skjer vanligvis når infisert loppeavføring inokuleres gjennom en kloring, et bitt eller annen hudskade. Kontaminasjon av konjunktiva eller slimhinne kan også forekomme [1].

Kattunger, utekatter og loppeinfiserte katter innebærer størst smitterisiko. Mange pasienter husker imidlertid verken kloring eller bitt. Fravær av kjent kattekontakt utelukker derfor ikke diagnosen. Direkte smitte gjennom loppebitt til mennesker er biologisk mulig, men ikke like godt dokumentert som inokulasjon via en hudskade. Hundekontakt er rapportert, men hundens betydning for human B. henselae-infeksjon er betydelig mindre avklart [2].

Katteklorsykdom forekommer i alle aldre, men er vanligst hos barn, ungdom og unge voksne. I en amerikansk registerstudie fra 2005 til 2013 var den estimerte insidensen 4,7 diagnoser per 100 000 personer og år blant personer under 65 år. Høyest insidens ble sett hos barn mellom 5 og 9 år, 9,4 per 100 000 og år. Omkring 12 000 pasienter ble behandlet poliklinisk og 500 ble innlagt på sykehus årlig i USA [3]. Tilsvarende aktuelle svenske insidensdata mangler.

Forekomsten varierer med klima, loppeforekomst og kontaktmønster mellom mennesker og katt. I tempererte områder diagnostiseres flere tilfeller i sensommeren, høsten og vinteren. Dette er knyttet til kattungesesong, adopsjon av unge katter og sesongvariasjon i loppeforekomst [4].

Katteklorsykdom er et klinisk syndrom, mens human bartonellose omfatter et bredere spektrum. B. henselae kan også forårsake nevroretinitt, encefalopati, hepatosplenisk sykdom, osteomyelitt, endokarditt, bacillær angiomatose og peliosis hepatis. Bartonella quintana kan gi flere liknende manifestasjoner, særlig blodkulturnegativ endokarditt og bacillær angiomatose. Artsbestemmelse er derfor viktig ved endokarditt og hos immunsupprimerte, men mindre avgjørende ved klassisk regional katteklorsykdom.

Patofysiologi av klinisk betydning

Etter inokulasjon oppstår en lokal infeksjon i hud eller konjunktiva. Bakterien spres deretter via lymfebanene til regionale lymfeknuter, der en nekrotiserende granulomatøs og noen ganger suppurativ inflammasjon utvikles. Hos immunkompetente begrenses infeksjonen vanligvis av et Th1-dominert cellulært immunsvar. Dette forklarer både den selvbegrensende karakteren og at bakteriene kan være få i vevet til tross for uttalt inflammasjon.

B. henselae kan infisere endotelceller og påvirke apoptose, inflammatorisk signalering og angiogene faktorer. Ved uttalt T-celledefekt kan dette føre til karproliferative lesjoner, framfor alt bacillær angiomatose og peliosis hepatis. Immunkompetente utvikler i stedet oftere granulomatøs og suppurativ inflammasjon [5]. Immunstatus styrer derfor både klinisk bilde, diagnostisk strategi og behandlingens varighet.

Klinisk bilde

Typisk regional katteklorsykdom

En liten papel, pustel eller sårskorpe utvikles ofte på inokulasjonsstedet i løpet av noen dager. Lesjonen kan allerede være tilhelet når pasienten oppsøker lege. Etter vanligvis 1 til 3 uker tilkommer regional lymfeknuteforstørrelse. Lymfeknutene er ofte ømme, faste og ensidige. Vanlige lokalisasjoner er:

• aksillært og epitrokleært etter inokulasjon på hånd eller arm
• cervikalt og submandibulært etter inokulasjon i ansikt eller hodebunn
• ingvinalt etter inokulasjon på ben
• preaurikulært ved konjunktival inokulasjon

Grundig hudundersøkelse, inkludert hodebunn, hender, føtter og hudfolder, kan påvise en diskret inokulasjonslesjon og dermed identifisere drenasjeområdet. Feber, sykdomsfølelse, hodepine, nedsatt appetitt og tretthet forekommer, men pasienten er ofte upåvirket. Suppurasjon utvikles hos et mindretall, i noen materialer omkring en sjettedel [6].

Lymfeknuteforstørrelsen kan vedvare i 2 til 4 måneder og noen ganger lenger. Langsom regress er dermed ikke i seg selv en behandlingssvikt. Derimot skal vekst, nye lymfeknutestasjoner, allmennpåvirkning eller manglende klinisk bedring føre til revurdering av diagnosen.

Okulær sykdom

Okulære manifestasjoner forekommer hos omkring 5 til 10 prosent av pasienter med katteklorsykdom [7].

Parinauds okuloglandulære syndrom kjennetegnes av ensidig granulomatøs eller follikulær konjunktivitt med ipsilateral preaurikulær eller submandibulær lymfadenitt. Tilstanden oppstår etter direkte inokulasjon i konjunktiva.

Nevroretinitt gir subakutt, vanligvis ensidig synsnedsettelse, dyskromatopsi, sentralt eller cecocentralt skotom og relativ afferent pupilledefekt. Papilleødemet går ofte 1 til 2 uker forut for den typiske makulære stjernen. Fravær av makulær stjerne tidlig utelukker derfor ikke nevroretinitt. Uveitt, vitritt, fokal retinitt, retinokoroiditt, karokklusjon og serøs retinaavløsning forekommer sjeldnere [8].

Nevrologisk sykdom

Encefalopati er en sjelden komplikasjon og debuterer ofte noen uker etter lymfadenitten med hodepine, bevissthetspåvirkning og epileptiske anfall. Spinalvæsken kan være normal eller vise diskret pleocytose. Også myelitt, radikulitt, cerebellær ataksi, kranialnerveparese og perifer nevropati er rapportert, men årsakssammenhengen er ulikt sterk for ulike syndromer [9].

Hepatosplenisk sykdom

Hepatosplenisk katteklorsykdom gir vanligvis langvarig feber, tretthet, vekttap og noen ganger magesmerter. Perifer lymfadenitt kan mangle. CRP og senkningsreaksjon er ofte forhøyet, mens leverprøvene kan være normale eller moderat avvikende. Ultralyd, CT eller MR viser multiple små hypoekkoiske eller hypodense lesjoner i lever og milt, forenlige med granulomer eller mikroabscesser.

I en systematisk gjennomgang av rapporterte voksentilfeller var feber nærmest obligat, mens magesmerter forekom hos omtrent halvparten. Klinisk remisjon tok i gjennomsnitt omkring fem uker og radiologisk tilheling flere måneder, men materialet var lite og selektert [10].

Osteomyelitt

Osteomyelitt er uvanlig og er anslått å forekomme i mindre enn 0,3 prosent av tilfellene. Ryggsøylen og bekkenet hører til de vanligste lokalisasjonene, men multifokal sykdom forekommer. Pasienten kan ha fokale skjelettsmerter uten tydelige lokale funn. MR er mest sensitiv. Serologi kan være negativ, og diagnosen kan da kreve PCR fra en samtidig lymfeknute eller annen lesjon [11].

Endokarditt

Bartonella er en viktig årsak til blodkulturnegativ endokarditt. Risikofaktorer omfatter eksisterende klaffesykdom, klaffeprotese, medfødt hjertesykdom, immunsuppresjon og intens katteeksponering. Det kliniske bildet er ofte subakutt med feber, vekttap, hjertesvikt, embolisering eller glomerulonefritt. Bartonella-endokarditt kan gi PR3-ANCA-positiv glomerulonefritt og dermed feiltolkes som primær vaskulitt [12].

Endokarditt skal særlig vurderes ved vedvarende feber, nyoppstått bilyd, emboliske fenomener, hjertesvikt, hematuri, proteinuri eller forverret nyrefunksjon. Fravær av lymfadenitt taler ikke mot diagnosen.

Immunsuppresjon

Hos personer med avansert HIV-infeksjon, etter organtransplantasjon eller ved annen uttalt T-celledefekt er disseminert infeksjon vanligere. I en sammenstilling av 29 organtransplanterte pasienter hadde 72 prosent disseminert sykdom. Feber forekom hos 93 prosent, mens lymfadenopati bare ble sett hos 41 prosent [13].

Bacillær angiomatose gir røde til violaceøse papler, knuter eller tumorliknende hudlesjoner som blør lett og kan etterligne Kaposis sarkom eller pyogent granulom. Peliosis hepatis gir blodfylte cystiske leverforandringer og kan forårsake magesmerter, hepatomegali, leverpåvirkning eller blødning. Disse tilstandene skal håndteres som invasiv bartonellose, ikke som ukomplisert katteklorsykdom.

Utredning og diagnostikk

Innledende klinisk vurdering

Anamnesen skal omfatte:

• kontakt med katt eller kattunge, inkludert kloring, bitt, slikking og loppeforekomst
• tid mellom eksponering, hudlesjon og lymfeknuteforstørrelse
• feberens varighet, vekttap og nattesvette
• synssymptomer, øyesmerter eller ensidig konjunktivitt
• hodepine, bevissthetspåvirkning eller epileptiske anfall
• magesmerter, ryggsmerter eller andre fokale skjelettsmerter
• kjent klaffesykdom, klaffeprotese eller hjertesvikt
• HIV-infeksjon, transplantasjon, immunsuppressive legemidler eller malignitet
• tuberkuloseeksponering, reise, flåtteksponering og kontakt med andre dyr

Statusundersøkelsen bør dokumentere lymfeknutestørrelse, konsistens, bevegelighet, ømhet, fluktuasjon og hudaffeksjon. Inspiser hele huden for inokulasjonslesjon. Vurder lever og milt, hjertebilyder, perifere endokardittegn, nevrologisk status og synsfunksjon.

Basal prøvetaking

Ved typisk lokal sykdom hos en upåvirket pasient er omfattende laboratorieutredning ikke nødvendig. Blodstatus, CRP og leverprøver er rimelige ved feber, allmennsymptomer eller atypisk bilde. Uttalt cytopeni, kraftig stigende inflammasjonsmarkører eller betydelig leverpåvirkning bør øke mistanken om disseminert infeksjon eller alternativ diagnose.

Ved mistenkt endokarditt tas minst to, helst tre, sett blodkulturer før antibiotika. Ved negative kulturer og fortsatt mistanke suppleres utredningen med Bartonella- og Coxiella burnetii-serologi samt ekkokardiografi [14].

Serologi

Serologi med indirekte immunfluorescens eller enzymimmunanalyse er den vanligste laboratoriestøtten. Resultatet må tolkes sammen med klinikk, sykdomsvarighet og laboratoriets metodespesifikke grenser.

En IgG-verdi over 1:256 er i flere studier brukt som støtte for aktuell katteklorsykdom, men dette er ikke en universell diagnostisk grense. Noen laboratorier bruker andre antigener, fortynninger og beslutningsgrenser. En positiv prøve uten kompatibelt syndrom er derfor ikke tilstrekkelig for diagnose [15].

IgM kan mangle når pasienten oppsøker lege sent og vedvarer vanligvis bare i noen måneder. IgG kan vedvare lenger. Kryssreaksjon forekommer mellom B. henselae og B. quintana, og også med blant annet C. burnetii. Ved negativ initial serologi, men høy klinisk sannsynlighet, bør nytt serum tas etter 2 til 3 uker for å påvise serokonversjon eller titerstigning [16].

PCR og valg av prøvemateriale

PCR er særlig nyttig ved atypisk sykdom, negativ eller vanskelig tolkbar serologi, suppurativ lymfadenitt og når vevsprøve likevel tas. Et positivt resultat i en relevant steril prøve har høy spesifisitet. Sensitiviteten avhenger mer av prøvematerialet enn av hvilken PCR-metode som brukes.

I en 25-årig retrospektiv studie var PCR-sensitiviteten 96 prosent i lymfeknutepus, 88 prosent i inokulasjonslesjon, 85 prosent i finnålsaspirat, 73 prosent i fersk lymfeknutebiopsi og 59 prosent i parafininnstøpt lymfeknute. Spesifisiteten var 100 prosent i studiens kontrollmateriale [6].

En annen sammenliknende studie fant lav overensstemmelse mellom serologi og PCR. Kombinasjonen av klinisk vurdering, serologi og PCR ga flere verifiserte tilfeller enn noen av laboratoriemetodene alene [16]. Negativ PCR skal dermed ikke brukes som eneste grunn til å avskrive diagnosen.

Dyrkning

Rutinedyrkning har lav sensitivitet fordi B. henselae vokser langsomt og krever spesielle betingelser. I en femårig laboratoriestudie var serologi og PCR tydelig mer sensitive enn dyrkning ved katteklorsykdom. Dyrkning fra lymfeknute hadde svært lavt utbytte [17]. Ved mistenkt endokarditt eller disseminert bartonellose bør mikrobiologisk laboratorium kontaktes før prøvetaking, slik at spesialdyrkning, molekylær diagnostikk og egnet prøvehåndtering kan planlegges.

Ultralyd og annen bildediagnostikk

Ultralyd av lymfeknuten er nyttig når klinisk undersøkelse ikke kan avgjøre om det foreligger suppurasjon. Funnene er ikke spesifikke og kan ikke sikkert skille katteklorsykdom fra mykobakteriell infeksjon, tularemi eller malignitet.

CT eller MR av abdomen er indisert ved langvarig feber, hepatosplenomegali, magesmerter eller laboratoriefunn som taler for visceral sykdom. MR brukes ved fokale skjelettsmerter eller nevrologiske symptomer. Nevroretinitt krever rask vurdering hos øyelege med visus, fargesyn, pupillereaksjon, øyebunnsundersøkelse og ved behov optisk koherenstomografi.

Ved mistanke om endokarditt utføres transtorakal ekkokardiografi, fulgt av transøsofageal ekkokardiografi ved negativ eller inkonklusiv første undersøkelse og vedvarende mistanke. Ved operasjon skal ferskt klaffevev sendes til histopatologi, dyrkning og PCR eller bred bakteriell sekvensering. PCR på klaffevev er betydelig mer sensitiv enn PCR i blod [12].

Histopatologi

Lymfeknutebiopsi er ikke en rutineundersøkelse ved typisk katteklorsykdom. Den er indisert når malignitet, tuberkulose, atypisk mykobakteriose eller annen diagnose ikke kan utelukkes, eller når forløpet er progressivt og laboratoriediagnostikken ikke gir svar.

Tidlig ses follikulær hyperplasi. Senere utvikles nekrotiserende granulomer og stjerneformede mikroabscesser omgitt av histiocytter. Funnene er typiske, men ikke spesifikke. Warthin–Starry-farging kan påvise bakterier, men har begrenset sensitivitet og kan også farge andre organismer. Dersom biopsi gjøres, bør materialet deles før formalinfiksering, slik at ferskt vev finnes for PCR og mikrobiologisk diagnostikk [18].

Praktisk diagnostisk algoritme

flowchart TD
A["Regional lymfadenitt<br>eller atypisk syndrom"] --> B["Anamnese, fullstendig status<br>og vurdering av immunstatus"]
B --> C["Typisk lokal sykdom<br>uten alarmsymptomer"]
C -->|"Ja"| D["Bartonella-serologi<br>og klinisk sannsynlighetsvurdering"]
D --> E["Forenlig klinikk<br>og støttende serologi"]
E -->|"Ja"| F["Ekspektans eller azitromycin<br>ved uttalte plager"]
E -->|"Nei eller uklart"| G["Gjenta serologi etter 2 til 3 uker<br>og vurder PCR"]
C -->|"Nei"| H["Rettet utredning for øye, CNS,<br>lever, milt, skjelett eller hjerte"]
H --> I["Ta PCR fra relevant lesjon<br>og serologi"]
I --> J["Immunsuppresjon, endokarditt<br>eller disseminert sykdom"]
J -->|"Ja"| K["Infeksjonsmedisiner og<br>organspesialist"]
J -->|"Nei"| L["Behandle etter manifestasjon<br>og følg klinisk"]
B --> M["Fluktuerende lymfeknute"]
M -->|"Ja"| N["Ultralyd og nåleaspirasjon,<br>pus sendes til PCR og dyrkning"]

Differensialdiagnoser

Differensialdiagnosen styres av lymfeknutestasjon, tidsforløp, eksponering og immunstatus.

Ved nevroretinitt omfatter differensialdiagnosene syfilis, borreliose, tuberkulose, toksoplasmose og andre infeksjoner samt idiopatisk nevroretinitt. Ved blodkulturnegativ endokarditt skal blant annet C. burnetii, Tropheryma whipplei, Brucella, soppinfeksjon og ikke-bakteriell trombotisk endokarditt vurderes [14].

Behandling

Ukomplisert regional lymfadenitt

De fleste immunkompetente pasientene trenger ikke antibiotika. Informer om at lymfeknuten kan vedvare i flere måneder. Gi analgetika ved behov. Klinisk oppfølging er viktigere enn gjentatte antistofftitre.

Den eneste randomiserte placebokontrollerte behandlingsstudien omfattet 29 pasienter. Innen 30 dager hadde lymfeknutevolumet avtatt med minst 80 prosent hos 7 av 14 azitromycinbehandlede, sammenliknet med 1 av 15 placebobehandlede. Etter den første måneden var det ingen signifikant forskjell mellom gruppene [19]. En systematisk oversikt fant ikke at antibiotika sikkert bedret tilhelingsfrekvensen eller den totale tiden til tilheling ved typisk katteklorsykdom [20].

Azitromycin kan vurderes ved:

• stor eller uttalt smertefull lymfeknute
• plagsom lokalisasjon
• langvarige allmennsymptomer
• behov for å framskynde tidlig reduksjon av lymfeknutevolumet
• usikker oppfølgingsmulighet etter at alvorlig differensialdiagnose er vurdert som usannsynlig

Antibiotika erstatter ikke diagnostisk revurdering ved atypisk eller progressivt forløp.

Suppurativ lymfadenitt

En spent, fluktuerende og smertefull lymfeknute kan nåleaspireres for symptomlindring. Send pus til Bartonella-PCR og relevante dyrkninger. Aspirasjonen kan måtte gjentas. Incisjon og kirurgisk drenasje bør unngås dersom nåleaspirasjon er mulig, fordi vedvarende fistel og langsom sårtilheling kan oppstå. Ekstirpasjon reserveres for diagnostisk usikkerhet eller terapiresistent lokal sykdom.

Komplisert og disseminert infeksjon

Kontrollerte studier mangler nesten helt. Valget av behandling bør gjøres sammen med infeksjonsmedisiner og relevant organspesialist. Regimene nedenfor bygger hovedsakelig på ekspertanbefalinger, observasjonsstudier og kasusserier [21].

Nevroretinitt

Mange immunkompetente pasienter gjenvinner godt syn også uten behandling, men antibiotika brukes vanligvis ved moderat eller alvorlig synspåvirkning, bilateral sykdom eller systemisk infeksjon. Doksysyklin kombinert med rifampicin i 4 til 6 uker er et ofte anbefalt voksenregime. Kortikosteroider skal ikke gis som monoterapi ved mistenkt infeksiøs nevroretinitt. Ved uttalt papilleødem eller alvorlig synsnedsettelse kan tillegg av kortikosteroid vurderes av øyelege etter at effektiv antibiotikabehandling er startet. Evidensen for steroidtillegg er usikker [8].

Nevrologisk sykdom

Encefalopati behandles støttende, inkludert antiepileptisk behandling ved anfall. Antibiotikavalget individualiseres. Doksysyklin og rifampicin brukes ofte på grunn av vevspenetrasjonen, men det mangler kontrollerte data som viser at antibiotika forkorter nevrologiske symptomer [9]. Alternative infeksjoner og autoimmune encefalitter skal utelukkes før immunmodulerende behandling vurderes.

Hepatosplenisk sykdom og osteomyelitt

Mild hepatosplenisk sykdom kan tilhele spontant, men antibiotika er berettiget ved høy eller langvarig feber, betydelige smerter, omfattende lesjoner, osteomyelitt eller allmennpåvirkning. Azitromycin pluss rifampicin eller doksysyklin pluss rifampicin brukes ofte. Behandlingstiden individualiseres, vanligvis minst 4 til 6 uker og lenger ved osteomyelitt. Publiserte kasusserier viser stor variasjon i både antibiotikavalg og behandlingstid, noe som understreker den lave evidensgraden [10,11].

Endokarditt

Endokarditt skal håndteres av et multidisiplinært endokarditt-team. Behandlingen mangler randomisert grunnlag. Ifølge ekspertanbefalingen fra 2004 gis doksysyklin 100 mg to ganger daglig i 6 uker kombinert med gentamicin 3 mg/kg intravenøst en gang daglig i de første 14 dagene, med rifampicin 300 mg to ganger daglig i stedet for gentamicin når gentamicin ikke kan gis. Gentamicin har baktericid aktivitet mot Bartonella, og i en retrospektiv serie var aminoglykosidbehandling i minst 14 dager assosiert med høyere andel fullstendig tilheling og bedre overlevelse [21]. AHAs vitenskapelige uttalelse om blodkulturnegativ endokarditt fra 2025 foretrekker i stedet doksysyklin, alternativt azitromycin, i 12 uker pluss rifampicin i 6 uker. Gentamicin anses der som effektivt, men ikke som førstevalg, fordi det øker risikoen for immunkompleksmediert glomerulonefritt ved Bartonella-endokarditt [14]. Kontroller nyrefunksjon og legemiddelkonsentrasjon etter lokale rutiner. Klaffekirurgi vurderes etter vanlige endokardittindikasjoner, for eksempel hjertesvikt, alvorlig klaffedysfunksjon, abscess, persisterende infeksjon eller høy embolirisiko [12,14].

Bacillær angiomatose og peliosis hepatis

Erytromycin eller doksysyklin gis i minst tre måneder. Ved alvorlig, multifokal eller visceral sykdom kan rifampicin legges til. Residiv er vanlig dersom behandlingen er for kort eller immunsuppresjonen vedvarer. Hos personer med HIV bør effektiv antiretroviral behandling optimaliseres. En systematisk oversikt over bacillær angiomatose hos personer uten uttalt immunsuppresjon fant stor variasjon i behandlingstid og utilstrekkelig grunnlag for å definere en kort standardbehandling [22].

Legemiddeldoser

Doksysyklin kan brukes hos barn når nytten vurderes å oppveie risikoen, særlig ved alvorlig infeksjon. Pediatrisk dosering ved komplisert bartonellose skal besluttes sammen med barneinfeksjonsmedisiner. Rifampicin har omfattende legemiddelinteraksjoner, blant annet med antikoagulantia, antiepileptika, immunsuppressive legemidler og flere antivirale behandlinger. Svensk preparatomtale og lokale endokarditt- eller barneinfeksjonsrutiner skal kontrolleres før ordinasjon.

Behandling som bør unngås

Betalaktamantibiotika, inkludert penicillin, amoksicillin og cefalosporiner, er ikke pålitelig behandling av etablert katteklorsykdom, selv om in vitro-følsomhet noen ganger kan påvises. Trimetoprim-sulfametoksazol og fluorokinoloner er brukt i kasusserier, men har ikke bedre dokumentasjon enn anbefalte regimer.

En positiv serologi uten kompatibel klinisk sykdom skal ikke behandles. Det finnes heller ikke støtte for langvarige eller gjentatte antibiotikakurer mot uspesifikke kroniske symptomer bare på grunn av lave vedvarende antistofftitre. Behandlingsrespons er ikke en tilstrekkelig diagnostisk test.

Oppfølging og prognose

Lokal sykdom

Ukomplisert katteklorsykdom har svært god prognose. Feber og allmennsymptomer går vanligvis tilbake innen noen uker, mens lymfeknuten kan vedvare i måneder. Planlegg klinisk kontroll etter omkring 2 til 4 uker dersom lymfeknuten er stor, diagnosen ikke er helt sikker eller symptomene er uttalte.

Følg:

• lymfeknutens størrelse og smerte
• feber og allmenntilstand
• tegn på suppurasjon
• nye lymfeknutestasjoner
• synssymptomer, nevrologiske symptomer, magesmerter eller skjelettsmerter

Gjentatte serologiske prøver er ikke nødvendige ved tydelig klinisk bedring. Antistofftiteren korrelerer dårlig med tilheling.

Biopsi eller utvidet utredning bør vurderes dersom lymfeknuten fortsetter å vokse, dersom nye lymfeknutestasjoner tilkommer, dersom feber eller B-symptomer vedvarer, eller dersom regress mangler etter et rimelig observasjonsintervall. Et vedvarende lite, uømt restfunn i en lymfeknute hos en ellers restituert pasient krever derimot sjelden intervensjon.

Komplisert sykdom

Ved nevroretinitt følges visus, fargesyn, synsfelt og øyebunnsfunn til papilleødemet og de retinale forandringene har gått tilbake. Makulære eksudater kan vedvare lenger enn øvrige symptomer. Synsprognosen er vanligvis god, men permanent synsfeltsdefekt eller optikusatrofi forekommer [8].

Ved hepatosplenisk sykdom følges klinikk, CRP, blodstatus og leverprøver. Kontroll med ultralyd kan være rimelig ved omfattende initiale lesjoner eller vedvarende symptomer, men fullstendig radiologisk normalisering behøver ikke avventes dersom pasienten er klinisk restituert. Gjentatt CT bør unngås når ultralyd eller MR gir tilstrekkelig informasjon [10].

Osteomyelitt følges med smerte, funksjon, inflammasjonsmarkører og ved behov MR. Radiologiske forandringer kan vedvare etter klinisk bedring.

Endokarditt følges etter etablerte endokardittrutiner med klinikk, nyrefunksjon, inflammasjonsmarkører, ekkokardiografi og vurdering av kirurgisk behov. Vedvarende serologisk positivitet er ikke i seg selv tegn på behandlingssvikt. Ved residiverende feber, tiltagende klaffeinsuffisiens eller emboliske hendelser kreves umiddelbar ny vurdering.

Forebygging

Katten behøver normalt ikke å fjernes fra hjemmet. Forebyggende tiltak er særlig viktige i husholdninger med små barn eller immunsupprimerte personer:

• bruk regelmessig veterinæranbefalt loppemiddel
• unngå hardhendt lek med kattunger
• vask klore- og bittsår med såpe og vann
• la ikke katten slikke sår, øyne eller munn
• vask hendene etter kontakt med katter
• vurder en voksen, loppefri katt snarere enn en kattunge i husholdninger med uttalt immunsuppresjon

Antibiotikaprofylakse etter en vanlig kattekloring er ikke vist å forebygge katteklorsykdom. Vurdering av tetanusbeskyttelse, sårinfeksjon og rabiesrisiko gjøres separat ut fra skadens karakter og eksponeringsland. Det finnes ingen human vaksine mot B. henselae.

Kilder

1. Chomel BB. Cat-scratch disease. Revue Scientifique et Technique 2000. PMID: 11189710
2. Álvarez-Fernández A et al. Bartonella infections in cats and dogs including zoonotic aspects. Parasites & Vectors 2018. PMID: 30514361
3. Nelson CA et al. Cat-Scratch Disease in the United States, 2005-2013. Emerging Infectious Diseases 2016. PMID: 27648778
4. Windsor JJ. Cat-scratch disease: epidemiology, aetiology and treatment. British Journal of Biomedical Science 2001. PMID: 11440202
5. Angelakis E, Raoult D. Pathogenicity and treatment of Bartonella infections. International Journal of Antimicrobial Agents 2014. PMID: 24933445
6. Goaz S et al. Molecular Diagnosis of Cat Scratch Disease: a 25-Year Retrospective Comparative Analysis of Various Clinical Specimens and Different PCR Assays. Microbiology Spectrum 2022. PMID: 35262411
7. Biancardi AL, Curi AL. Cat-scratch disease. Ocular Immunology and Inflammation 2014. PMID: 24107122
8. Abdelhakim A, Rasool N. Neuroretinitis: a review. Current Opinion in Ophthalmology 2018. PMID: 30148725
9. Jurja S et al. The Clinical Profile of Cat-Scratch Disease's Neuro-Ophthalmological Effects. Brain Sciences 2022. PMID: 35203980
10. Tirotta D et al. Hepatosplenic Cat Scratch Disease: Description of Two Cases Undergoing Contrast-Enhanced Ultrasound for Diagnosis and Follow-Up and Systematic Literature Review. SN Comprehensive Clinical Medicine 2021. PMID: 34151189
11. Zellali K et al. Multifocal pelvic osteomyelitis in a child associated with cat-scratch disease: a case report and review of the literature. Paediatrics and International Child Health 2019. PMID: 30092749
12. McHugh J, Saleh OA. Updates in Culture-Negative Endocarditis. Pathogens 2023. PMID: 37623987
13. Psarros G et al. Bartonella henselae infections in solid organ transplant recipients: report of 5 cases and review of the literature. Medicine 2012. PMID: 22391473
14. DeSimone DC et al. Blood Culture-Negative Endocarditis: A Scientific Statement From the American Heart Association. Journal of the American Heart Association 2025. PMID: 40094211
15. Klotz SA et al. Cat-scratch Disease. American Family Physician 2011. PMID: 21243990
16. Allizond V et al. Serological and molecular detection of Bartonella henselae in specimens from patients with suspected cat scratch disease in Italy: A comparative study. PLoS One 2019. PMID: 30735549
17. La Scola B, Raoult D. Culture of Bartonella quintana and Bartonella henselae from human samples: a 5-year experience, 1993 to 1998. Journal of Clinical Microbiology 1999. PMID: 10325344
18. Sander A et al. Detection of Bartonella henselae DNA by two different PCR assays and determination of the genotypes of strains involved in histologically defined cat scratch disease. Journal of Clinical Microbiology 1999. PMID: 10074515
19. Bass JW et al. Prospective randomized double blind placebo-controlled evaluation of azithromycin for treatment of cat-scratch disease. Pediatric Infectious Disease Journal 1998. PMID: 9655532
20. Prutsky G et al. Treatment outcomes of human bartonellosis: a systematic review and meta-analysis. International Journal of Infectious Diseases 2013. PMID: 23602630
21. Rolain JM et al. Recommendations for treatment of human infections caused by Bartonella species. Antimicrobial Agents and Chemotherapy 2004. PMID: 15155180
22. Rotundo S et al. A systematic review on antibiotic therapy of cutaneous bacillary angiomatosis not related to major immunocompromising conditions: from pathogenesis to treatment. BMC Infectious Diseases 2024. PMID: 38589795