BMI og kroppsoverflate

Klinisk bakgrunn

BMI og kroppsoverflate (BSA) er to antropometriske mål som fyller ulike funksjoner. BMI klassifiserer vektstatus og brukes til risikostratifisering av metabolsk og kardiovaskulær sykdom. BSA indekserer hemodynamiske variabler, for eksempel minuttvolum (hjerteindeks = minuttvolum/BSA), og utgjør doseringsgrunnlaget for legemidler med smalt terapeutisk vindu, framfor alt cytostatika.

Begge målene bygger utelukkende på vekt og høyde. Det som gjør dem praktiske, at de verken krever laboratorieanalyse eller avansert måleutstyr, er også deres svakhet: målene reduserer kroppens sammensetning til to ytre dimensjoner og skiller ikke fettmasse fra muskelmasse.

Beregning av BMI og kroppsoverflate

BMI beregnes som vekt dividert med høyde i annen:

$$\text{BMI} = \frac{\text{vekt (kg)}}{\text{høyde (m)}^2}$$

Kroppsoverflate beregnes med empirisk utledede formler. Kalkulatoren viser tre:

Mosteller [1]: $$\text{BSA} = \sqrt{\frac{\text{høyde (cm)} \times \text{vekt (kg)}}{3600}}$$

Du Bois: $$\text{BSA} = 0{,}007184 \times \text{høyde (cm)}^{0{,}725} \times \text{vekt (kg)}^{0{,}425}$$

Haycock: $$\text{BSA} = 0{,}024265 \times \text{høyde (cm)}^{0{,}3964} \times \text{vekt (kg)}^{0{,}5378}$$

Mostellers formel ble publisert i 1987 som en forenkling av tidligere formler, framfor alt Du Bois-likningen, og fikk raskt stor utbredelse på grunn av sin enkelhet [1]. Du Bois-likningen ble utledet i 1916 fra ni forsøkspersoner, hvorav flere var spedbarn, og har til tross for sitt smale utledningsgrunnlag vært den mest brukte kroppsoverflateformelen gjennom et århundre [2]. Haycocks formel ble validert i 1978 på spedbarn, barn og voksne og gis ofte forrang i pediatrien [2].

Tolkning i praksis

BMI klassifiseres etter WHO i fire hovedkategorier:

Tersklene 25 og 30 ble valgt ut fra assosiasjonen mellom BMI og dødelighet i store kohortstudier og er beholdt av WHO siden 1997. Ved BMI i grensesjiktet, særlig mellom 24 og 26, bør målet tolkes sammen med abdominal fedme og metabolsk risikoprofil snarere enn som eneste klassifiserende variabel.

BSA har ingen klassifiseringsbånd. Verdien brukes som en kontinuerlig variabel: cytostatikadosen tilpasses etter BSA (mg/m²), og minuttvolumet indekseres som minuttvolum dividert med BSA (l/min/m²). Normal hjerteindeks ligger omkring 2,5–4,0 l/min/m². Hos voksne pasienter i klinisk rutine ligger BSA oftest mellom 1,5 og 2,2 m².

Når flere BSA-formler sammenlignes hos samme pasient, avviker resultatene oftest med noen få prosent. Ved uttalt fedme kan forskjellen bli større, noe som er viktig å ta hensyn til ved dosering av cytostatika med smalt terapeutisk vindu.

Validering og ytelse

BMIs evne til å identifisere fedme, definert som forhøyet fettprosent målt med bioelektrisk impedans, ble evaluert i NHANES III-kohorten med 13 601 voksne deltakere i alderen 20–80 år [3]. Ved grensen BMI ≥30 var spesifisiteten høy: 95 prosent hos menn og 99 prosent hos kvinner. Sensitiviteten var derimot lav: 36 prosent hos menn og 49 prosent hos kvinner. BMI korrelerte moderat med fettprosent (R² = 0,44 hos menn, 0,71 hos kvinner), men like godt med fettfri masse (R² = henholdsvis 0,50 og 0,55), noe som bekrefter at målet ikke skiller fett fra muskelmasse. Den diagnostiske ytelsen avtok med stigende alder, og ved BMI i det intermediære intervallet 25–30 var instrumentet aller svakest.

For BSA-formlene har Verbraecken m.fl. [2] sammenlignet Mosteller, Du Bois og seks andre formler hos 1868 voksne pasienter fordelt på normalvekt, overvekt og fedme. Samtlige formler korrelerte høyt med hverandre. Du Bois-likningen underestimerte kroppsoverflaten hos pasienter med fedme sammenlignet med en 3D-basert referansemetode, og Mosteller ble anbefalt for voksne pasienter på grunn av sin enkelhet og tilfredsstillende samsvar.

Fancher m.fl. [4] sammenlignet Du Bois- og Mosteller-formlene ved ekstreme høyde- og vektverdier og fant at differansen kunne medføre klinisk betydningsfulle forskjeller i cytostatikadose, særlig hos pasienter i de øvre persentilene for høyde og vekt.

Begrensninger

BMI bygger på antakelsen om at vekt og høyde fanger opp kroppssammensetningen, noe som bare delvis stemmer. Veltrente individer med stor muskelmasse kan få BMI i fedmeklassen uten forhøyet fettprosent. Omvendt kan eldre pasienter med sarkopeni og relativt høyere fettprosent ha normalvektig BMI og likevel ha metabolsk risiko. Hos pasienter med ascites eller ødem gjenspeiler vekten ikke kroppsmasse, men væskeretensjon.

BSA-formlene deler en felles svakhet: de er empirisk utledet fra små og ikke alltid representative kohorter. Du Bois-likningen bygger på ni forsøkspersoner, hvorav flere var barn. Ingen av formlene er validert mot moderne 3D-skanning hos pasienter med uttalt fedme, og samsvaret dem imellom er dårligst nettopp i denne gruppen.

For cytostatikadosering er det reist spørsmål om BSA-basert dosering i det hele tatt er rasjonell, ettersom farmakokinetikken varierer uavhengig av kroppsoverflate. Enkelte protokoller har derfor gått over til faste doser eller dosering per kg kroppsvekt snarere enn per BSA.

Kilder

1. Mosteller RD. Simplified calculation of body-surface area. N Engl J Med. 1987;317(17):1098. PMID: 3657876
2. Verbraecken J m.fl. Body surface area in normal-weight, overweight, and obese adults. A comparison study. Metabolism. 2006;55(4):515–524. PMID: 16546483
3. Romero-Corral A m.fl. Accuracy of body mass index in diagnosing obesity in the adult general population. Int J Obes (Lond). 2008;32(6):959–966. PMID: 18283284
4. Fancher KM m.fl. Comparison of two different formulas for body surface area in adults at extremes of height and weight. J Oncol Pharm Pract. 2016;22(5):690–695. PMID: 26385906