🚫 Tolkning av NT-proBNP og BNP i kliniske beslutninger

Definisjon og patofysiologi

B-type natriuretisk peptid (BNP) og N-terminalt pro-BNP (NT-proBNP) er sirkulerende markører for belastning på myokardveggen. De frigis hovedsakelig fra ventrikkelens kardiomyocytter som respons på økt transmural belastning og ventrikkelstrekk. Atrialt natriuretisk peptid produseres hovedsakelig i atrievev; analysen av midtregionalt pro-ANP kan gi informasjon som er sammenlignbar med BNP og NT-proBNP ved hjertesvikt (HF).

De biologisk aktive natriuretiske peptidene fremmer vasodilatasjon, renal utskillelse av natrium og vann samt redusert hjertefibrose gjennom aktivering av den natriuretiske peptid-A-reseptoren. NT-proBNP er et inaktivt spaltningsprodukt og har ingen direkte biologisk effekt.

BNP og NT-proBNP har ulike eliminasjonsegenskaper. Begge elimineres passivt gjennom organer med høy perfusjon, inkludert nyrene. BNP fjernes i tillegg via eliminasjonsreseptoren for natriuretiske peptider og brytes ned av sirkulerende enzymer og vevsenzymer, blant annet neprilysin. Halveringstidene er derfor betydelig forskjellige: omtrent 20 minutter for BNP og 90 minutter for NT-proBNP. Plasmakonsentrasjonene av de to peptidene kan derfor ikke brukes om hverandre.

Konsentrasjonen av natriuretiske peptider gjenspeiler hemodynamisk belastning, men frisettingen er ikke spesifikk for venstre ventrikkels systoliske dysfunksjon. Nivåene kan også øke ved:

• Venstre ventrikkels diastoliske dysfunksjon

• Klaffesykdom

• Pulmonal hypertensjon

• Iskemisk hjertesykdom

• Atriearytmier

• Perikardsykdom, inkludert konstriksjon

• Høyre ventrikkels dysfunksjon forårsaket av lungeemboli

• Infiltrative kardiomyopatier, særlig kardial amyloidose

• Sepsis og andre hyperdynamiske tilstander

Ved kardial amyloidose kan BNP eller NT-proBNP være markant forhøyet selv om det ikke foreligger tydelige tegn til stuvning. Et slikt misforhold bør, i riktig klinisk kontekst, gi mistanke om infiltrativ kardiomyopati.

Flere pasientrelaterte faktorer påvirker tolkningen. Konsentrasjonen av natriuretiske peptider øker generelt med alderen og er høyere hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, noe som gjenspeiler både redusert eliminasjon og den høye forekomsten av strukturell hjertesykdom i denne populasjonen. Fedme er forbundet med lavere BNP- og NT-proBNP-konsentrasjoner enn forventet til tross for sammenlignbar eller større belastning på ventrikkelveggen, sannsynligvis på grunn av suppresjon av produksjonen av natriuretiske peptider eller posttranslasjonell modifikasjon snarere enn en enkel effekt på eliminasjonen.

Behandlingen påvirker også tolkningen. Angiotensinreseptor–neprilysinhemmere kan øke BNP-konsentrasjonen, selv om effekten ikke er universell og kan være forbigående. Ettersom NT-proBNP ikke er et substrat for neprilysin, er det tettere knyttet til den kliniske tilstanden under behandling med en angiotensinreseptor–neprilysinhemmer.

Kliniske bruksområder

Natriuretiske peptider har tre hovedfunksjoner:

• Understøtte eller avkrefte diagnosen HF

• Estimere sykdommens alvorlighetsgrad og prognose

• Bidra til longitudinell vurdering og risikostratifisering

De er nyttige både ved akutte og polikliniske problemstillinger, men de relevante grenseverdiene varierer betydelig med den kliniske situasjonen. Verdier målt i akuttmottaket ved akutt dyspné bør ikke overføres direkte til pasienter med mindre akutte polikliniske symptomer.

Natriuretiske peptider supplerer, men erstatter ikke, den kliniske vurderingen. Resultatet skal integreres med sykehistorie, klinisk undersøkelse, EKG, ekkokardiografi og andre relevante undersøkelser.

Klinisk presentasjon og symptomer

Måling av natriuretiske peptider er særlig nyttig når symptomene gir mistanke om HF, men diagnosen fortsatt er usikker. Akutt HF gir generelt høyere BNP- og NT-proBNP-konsentrasjoner enn kronisk, stabil sykdom, og større volumoverbelastning er vanligvis forbundet med høyere nivåer. Denne sammenhengen gjelder imidlertid ikke alltid.

Hos polikliniske pasienter kan dyspnéen være mindre uttalt, og peptidkonsentrasjonene er vanligvis lavere. I denne situasjonen brukes målingen hovedsakelig til å utelukke HF, med grenseverdier valgt for høy negativ prediktiv verdi. Et forhøyet resultat bør vanligvis føre til videre utredning, inkludert ekkokardiografi når det er klinisk indisert.

Symptomer og funn som taler for testing, omfatter:

• Dyspné

• Perifere ødemer

• Symptomer som gir mistanke om akutt HF

• Uforklart anstrengelsesbegrensning

• Klinisk mistanke om kardiomyopati eller strukturell hjertesykdom

I perioperativ sammenheng bør dyspné eller perifere ødemer uten en klar ikke-kardial forklaring føre til EKG og måling av BNP eller NT-proBNP. Dersom det natriuretiske peptidet er forhøyet, anbefales transthorakal ekkokardiografi før ikke-kardial kirurgi.

Utredning og klinisk undersøkelse

Resultater av natriuretiske peptider skal tolkes sammen med en strukturert klinisk vurdering. Undersøkelsen bør avklare om symptomene ledsages av tegn til stuvning, nedsatt perfusjon, klaffesykdom, pulmonal hypertensjon, arytmi eller annen kardiovaskulær sykdom.

Det bør utvises særlig oppmerksomhet når peptidkonsentrasjonene synes uforholdsmessig høye i forhold til de kliniske funnene. Markert forhøyelse uten tydelige tegn til stuvning kan forekomme ved infiltrativ kardiomyopati, mens en relativt lav verdi ikke pålitelig utelukker HF hos pasienter med fedme.

Ved preoperativ vurdering:

• Det anbefales en nøyaktig sykehistorie og klinisk undersøkelse hos alle pasienter som skal gjennomgå ikke-kardial kirurgi.

• Hos pasienter med dyspné og/eller perifere ødemer er EKG og måling av BNP eller NT-proBNP indisert, med mindre det foreligger en sikker ikke-kardial forklaring.

• Forhøyet BNP eller NT-proBNP i denne situasjonen bør følges opp med transthorakal ekkokardiografi.

• Hos pasienter med mistenkt eller kjent HF som skal gjennomgå høyrisikokirurgi, bør venstre ventrikkels funksjon vurderes med ekkokardiografi, og BNP eller NT-proBNP bør måles med mindre disse vurderingene nylig er utført.

• Pasienter med HF bør få optimal retningslinjestyrt medisinsk behandling og regelmessig vurdering av volumstatus og organperfusjon.

Rutinemessig testing er ikke hensiktsmessig hos lavrisikopasienter som skal gjennomgå kirurgi med lav eller intermediær risiko, når det ikke foreligger kjent kardiovaskulær sykdom, kardiovaskulære risikofaktorer eller symptomer eller funn som gir mistanke om kardiovaskulær sykdom.

Diagnostisk tolkning

Akutt hjertesvikt

Verdiene nedenfor er foreslått ved klinisk bruk av BNP og NT-proBNP ved akutte presentasjoner.

Den rapporterte ytelsen til grenseverdiene for utelukkelse er høy. BNP under 30–50 pg/mL har en sensitivitet på omtrent 97 % og en negativ prediktiv verdi på omtrent 96 % for å utelukke akutt dekompensert HF. NT-proBNP under 300 pg/mL har en sensitivitet på omtrent 99 % og en negativ prediktiv verdi på omtrent 99 %.

For å identifisere akutt HF har en enkelt BNP-grenseverdi på 100 pg/mL rapportert sensitivitet på 90 %, spesifisitet på 76 %, positiv prediktiv verdi på 79 % og negativ prediktiv verdi på 89 %. En enkelt NT-proBNP-grenseverdi på 900 pg/mL har rapportert sensitivitet på 90 %, spesifisitet på 85 %, positiv prediktiv verdi på 76 % og negativ prediktiv verdi på 94 %.

BNP-strategien med flere grenseverdier identifiserer et område med lav sannsynlighet under 100 pg/mL, et intermediært område eller en «gråsone» på 100–400 pg/mL og et område med høyere sannsynlighet over 400 pg/mL. Den tilsvarende NT-proBNP-tilnærmingen er aldersstratifisert. Verdiene skal ikke anvendes mekanisk; alder, nyrefunksjon, fedme, rytme, klaffesykdom og den kliniske fenotypen påvirker alle resultatet.

Poliklinisk eller mindre akutt dyspné

Ved poliklinisk utredning kreves lavere grenseverdier enn ved akutt dyspné.

Den rapporterte negative prediktive verdien av de polikliniske BNP-grenseverdiene er omtrent 96 % hos asymptomatiske pasienter og 98 % hos symptomatiske pasienter. For NT-proBNP har de aldersstratifiserte grenseverdiene rapportert negative prediktive verdier på omtrent 91 % hos pasienter under 75 år og 98 % hos pasienter i alderen 75 år eller eldre.

Et forhøyet poliklinisk resultat fastslår ikke HF alene. Det indikerer behov for ytterligere diagnostisk utredning, vanligvis inkludert ekkokardiografi.

Hjertesviktfenotype og alvorlighetsgrad

Konsentrasjonen av natriuretiske peptider øker vanligvis med forverret funksjonsklasse etter NYHA. Nivåene er generelt høyere ved HFrEF enn ved HFmrEF eller HFpEF, selv om diastolisk funksjon bidrar uavhengig til konsentrasjonen.

Nivåene er typisk høyere ved akutt HF enn ved kronisk stabil sykdom. En pasients stabile utgangsverdi kan derfor være klinisk nyttig når senere symptomer oppstår, fordi endringer fra individets utgangsverdi kan være mer informative enn en enkeltmåling.

Biomarkører og laboratoriefunn

Prognostisk informasjon ved hjertesvikt

BNP og NT-proBNP gir prognostisk informasjon gjennom hele HF-spekteret, også etter justering for sykehistorie, kliniske funn, ekkokardiografiske målinger og kardiopulmonal arbeidsbelastningstest.

Seriemålinger gir ytterligere prognostisk informasjon utover en enkeltmåling:

• Vedvarende høye eller stigende nivåer hos polikliniske pasienter med HF identifiserer en populasjon med særlig høy risiko.

• Ved akutt HF er manglende betydelig reduksjon ved utskrivning fra sykehus forbundet med høyere morbiditet og mortalitet.

• En reduksjon på minst 30 % ved utskrivning fra sykehus er foreslått som en ønskelig respons.

• I kriteriene for kardial respons som presenteres i kildematerialet, defineres respons som en reduksjon på 30 % eller 300 pg/mL, avhengig av hva som er størst; progresjon defineres som en økning på 30 % eller 300 pg/mL.

Kildematerialet beskriver også en sammenheng mellom reduksjon av NT-proBNP til under 1000 pg/mL innen 12 måneder og revers remodellering av venstre ventrikkel samt bedre utfall, uavhengig av hvilken behandlingsstrategi som er brukt. Dette understøtter betydningen av behandlingsrespons fremfor bruk av biomarkørkonsentrasjonen som et isolert behandlingsmål.

Andre biomarkører ved hjertesvikt

En lang rekke biomarkører har prognostisk betydning ved HF. Omvendte sammenhenger med overlevelse er beskrevet for nevrohormonelle og inflammatoriske markører, inkludert noradrenalin, renin, argininvasopressin, aldosteron, BNP, NT-proBNP, endotelin-1, tumornekrosefaktor, løselige tumornekrosefaktorreseptorer, C-reaktivt protein, galektin-3, pentraxin-3 og løselig ST2.

Hjertetroponiner kan være forhøyet ved ikke-iskemisk HF og predikerer ugunstige kardiale utfall og nyoppstått HF. Anemi er forbundet med mer symptomer, dårligere funksjonsstatus etter NYHA, økt HF-relatert sykehusinnleggelse og redusert overlevelse. Jernmangel er også vanlig og er forbundet med økt mortalitet og dårligere livskvalitet, selv når anemi ikke foreligger.

Kildematerialet definerer jernmangel ved HF som:

• Ferritin <100 µg/L, eller

• Ferritin 100–299 µg/L med transferrinmetning <20 %

Det bør gjennomføres standard diagnostisk utredning hos pasienter med anemi, og reversible årsaker bør behandles i henhold til gjeldende retningslinjer. Rutinemessig blodtransfusjon anbefales ikke ved stabil HF-relatert anemi på grunnlag av det foreliggende materialet. Behandling med erytropoesestimulerende terapi med darbepoetin alfa forbedret ikke de beskrevne kliniske utfallene, og retningslinjene fra ACC/AHA/HFSA fra 2022 fraråder erytropoietinstimulerende midler ved HFrEF.

Akutt lungeemboli

Akutt lungeemboli medfører trykkoverbelastning av høyre ventrikkel og myokardstrekk, noe som stimulerer frisetting av BNP og NT-proBNP. Konsentrasjonene gjenspeiler derfor alvorlighetsgraden av høyre ventrikkels dysfunksjon og den hemodynamiske belastningen.

Blant uselekterte pasienter med akutt lungeemboli hadde 51 % forhøyet BNP eller NT-proBNP ved innleggelsen. I denne gruppen var den rapporterte risikoen for tidlig død 10 %, mens risikoen for et ugunstig klinisk utfall var 23 %.

Ved normotensiv lungeemboli har forhøyede natriuretiske peptider begrenset spesifisitet og positiv prediktiv verdi for tidlig mortalitet. Lave konsentrasjoner har derimot høy sensitivitet og negativ prediktiv verdi for å utelukke et ugunstig tidlig utfall.

En NT-proBNP-konsentrasjon under 500 pg/mL ble brukt til å selektere pasienter for hjemmebehandling i en multisenterstudie av behandlingsstrategi. Når det er ønskelig med større prognostisk spesifisitet, kan en grenseverdi på minst 600 pg/mL være mer hensiktsmessig.

Laktat gir komplementær informasjon. En arteriell plasmalaktatkonsentrasjon på minst 2 mmol/L indikerer ubalanse mellom vevets oksygentilførsel og -behov og predikerer lungeemboli-relaterte komplikasjoner både hos uselekterte pasienter og hos pasienter som initialt er normotensive.

Akutte koronarsyndromer

Ved akutte koronarsyndromer tilfører natriuretiske peptider prognostisk informasjon til hjertetroponin, kliniske variabler og EKG-funn. BNP og NT-proBNP bidrar til å predikere:

• Mortalitet

• Akutt HF

• Utvikling av atrieflimmer

Konsentrasjoner av høysensitivt troponin og nyrefunksjon bidrar også vesentlig til risikovurderingen. S-kreatinin og estimert glomerulær filtrasjonsrate bør bestemmes hos pasienter med akutte koronarsyndromer fordi de påvirker prognosen og inngår i GRACE-risikoskåren.

Klaffesykdom

BNP og troponin kan bidra ved oppfølging av progresjon av klaffesykdom og ved vurdering av tidspunkt for intervensjon. Ved klaffesykdom er forholdet mellom målt BNP eller NT-proBNP og analysens øvre referansegrense for pasientens alder og kjønn en uavhengig og inkrementell prediktor for mortalitet.

Opphopning av flere forhøyede biomarkører for kardiovaskulær belastning hos pasienter som gjennomgår aortaklaffeutskifting, er forbundet med høyere totalmortalitet og kardiovaskulær mortalitet samt hyppigere reinnleggelse.

Medfødt hjertesykdom hos voksne

BNP og NT-proBNP er de best undersøkte biomarkørene for natriuretiske peptider hos voksne med medfødt hjertesykdom. De gir viktig prognostisk informasjon, men den diagnostiske verdien ved HF varierer avhengig av den underliggende lesjonen og typen reparasjon, fordi grenseverdiene ikke er ensartede.

De er mest nyttige hos pasienter med biventrikulær sirkulasjon og minst nyttige hos pasienter med Fontan-sirkulasjon. Seriemålinger kan identifisere pasienter med risiko for ugunstige hendelser. Natriuretiske peptider kan også være forhøyet ved cyanotisk hjertesykdom fordi hypoksi kan stimulere peptidsekresjonen.

Graviditet

Under graviditet og tidlig i postpartumperioden har natriuretiske peptidverdier innenfor normalområdet høy negativ prediktiv verdi for HF, mens den positive prediktive verdien er lavere. Hos kvinner med kardiomyopati, medfødt hjertesykdom hos voksne eller klaffesykdom bør man vurdere baseline- og individuelt tilpassede seriemålinger ved vurdering av mulige kardiale komplikasjoner.

De foreliggende dataene om graviditet omfatter følgende funn:

• En NT-proBNP-konsentrasjon over 125 pg/mL ble funnet hos 20 % av gravide i én generell populasjon, sammenlignet med 8 % hos ikke-gravide.

• NT-proBNP kan forbli høyere gjennom hele graviditeten hos kvinner med høyrisikolesjoner, strukturell hjertesykdom, venstre ventrikkels systoliske dysfunksjon eller medfødt hjertesykdom, til tross for klinisk stabilitet.

• Pasienter som utviklet HF, hadde høyere median NT-proBNP enn de som ikke gjorde det, selv om det var betydelig overlapp.

• NT-proBNP under 200 pg/mL hadde en spesifisitet på 91 % og en negativ prediktiv verdi på 95 % for å predikere HF og preeklampsi i den refererte studien.

• BNP under 100 pg/mL eller NT-proBNP under 128 pg/mL under graviditet har høy negativ prediktiv verdi for å utelukke HF.

Rutinemessig måling av troponin alene anbefales ikke under graviditet fordi standardiserte verdier for graviditet og postpartumperioden ikke er etablert.

Perioperativ risikovurdering

BNP og NT-proBNP kvantifiserer hemodynamisk belastning på hjerteveggen, mens høysensitivt hjertetroponin T eller I kvantifiserer myokardskade. Begge biomarkørgruppene supplerer klinisk vurdering og EKG ved prediksjon av perioperative kardiale komplikasjoner.

Forhøyet BNP eller NT-proBNP er forbundet med perioperativ kardiovaskulær død, hjertestans, akutt HF og takyarytmier. I perioperativ sammenheng bør BNP og NT-proBNP tolkes kvantitativt som markører for HF, med hensyn til alder, kjønn, fedme, nyresvikt og kjent hjertesykdom.

Kildematerialet definerer unormale konsentrasjoner ved perioperativ vurdering som:

• BNP ≥35 pg/mL

• NT-proBNP ≥125 pg/mL

Hos pasienter med kjent kardiovaskulær sykdom, kardiovaskulære risikofaktorer inkludert alder ≥65 år eller symptomer som gir mistanke om kardiovaskulær sykdom, bør høysensitivt troponin T eller I måles før ikke-kardial kirurgi med intermediær eller høy risiko og på nytt etter 24 og 48 timer. BNP eller NT-proBNP bør ikke måles rutinemessig hos lavrisikopasienter som gjennomgår inngrep med lav eller intermediær risiko.

Behandling og håndtering

Bruk av natriuretiske peptider til behandlingsstyring

Selv om BNP og NT-proBNP er sterke prognostiske markører, har studier av biomarkørstyrt farmakologisk dosejustering ved HFrEF gitt motstridende resultater. Den tilgjengelige dokumentasjonen fastslår ikke en rutinemessig gevinst utover nøye gjennomføring av retningslinjeanbefalt behandling.

Rutinemessig måling av BNP eller NT-proBNP utelukkende for å styre dosejustering av HFrEF-behandling støttes derfor ikke. Trender i biomarkørverdiene kan likevel bidra til den kliniske vurderingen, særlig når de tolkes sammen med symptomer, funn, volumstatus, ventrikkelfunksjon og behandlingsrespons.

En fallende konsentrasjon av natriuretiske peptider under behandling er generelt forbundet med bedre prognose. Behandlingsbeslutninger bør imidlertid ikke baseres på peptidverdien alene.

Generelle behandlingsprinsipper

Behandlingen bør rette seg mot den underliggende kardiovaskulære sykdommen og den hemodynamiske tilstanden som biomarkøren gjenspeiler. Kildematerialet støtter følgende prinsipper:

• Anvend retningslinjeanbefalt HF-behandling konsekvent fremfor å basere deg på biomarkørstyrt dosejustering alene.

• Utred og behandle reversible årsaker til anemi.

• Identifiser og behandle jernmangel når den foreligger.

• Ved perioperativ HF: optimaliser den medisinske behandlingen i henhold til gjeldende retningslinjer for HF.

• Følg volumstatus og organperfusjon regelmessig.

• Utvis særlig forsiktighet ved perioperativ væsketilførsel ved kardiomyopati, fordi postoperativ mobilisering av intraoperative væsker kan føre til hypervolemi og pulmonal stuvning.

• Ved obstruktiv hypertrofisk kardiomyopati bør faktorer og legemidler som øker obstruksjonen i venstre ventrikkels utløpstrakt, unngås, og adekvat farmakologisk behandling og intravaskulær væskebehandling gis ved behov.

• Under graviditet bør natriuretiske peptider brukes som supplement til klinisk vurdering og ekkokardiografi, ikke som isolerte diagnostiske tester.

Legemidler og praktiske hensyn

Det foreliggende materialet angir ikke et fullstendig farmakologisk behandlingsregime for HF basert på BNP eller NT-proBNP, og det oppgis ingen spesifikke doser av HF-legemidler.

Viktige legemiddelrelaterte hensyn omfatter:

• Angiotensinreseptor–neprilysinhemmere kan gi en forbigående økning i BNP; NT-proBNP er ikke et substrat for neprilysin og kan derfor være mer nyttig ved monitorering av det kliniske forløpet under behandlingen.

• Erytropoiesestimulerende midler anbefales ikke ved behandling av anemi ved HFrEF i henhold til de refererte retningslinjene fra ACC/AHA/HFSA.

• Rutinemessig blodtransfusjon anbefales ikke ved stabil HF-assosiert anemi på grunnlag av kildematerialet.

• Ved perioperativ behandling bør eksisterende HF-medikasjon optimaliseres i henhold til gjeldende HF-retningslinjer, med oppmerksomhet på nyrefunksjon, volumstatus og organperfusjon.

Retningslinjeanbefalinger

Hjertesvikt

Hovedanbefalingen er at BNP og NT-proBNP ikke bør måles rutinemessig for å styre farmakologisk dosejustering ved HFrEF, fordi biomarkørstyrte strategier har gitt motstridende resultater og ikke har vist en konsistent fordel sammenlignet med konsekvent bruk av retningslinjeanbefalt behandling.

Ikke-kardial kirurgi

De relevante anbefalingene er oppsummert nedenfor.

Andre kliniske situasjoner

Ved klaffesykdom, medfødt hjertesykdom hos voksne, akutte koronarsyndromer, lungeemboli, graviditet og perioperativ vurdering er BNP og NT-proBNP hovedsakelig supplerende biomarkører. Betydningen av resultatet avhenger av den kliniske situasjonen, den underliggende hjerteforandringen, nyrefunksjon, alder, fedme, rytme og behandling.

Begrensninger og vanlige tolkningsfeil

Å behandle verdien som sykdomsspesifikk

Et forhøyet BNP eller NT-proBNP indikerer myokardbelastning, men identifiserer ikke én enkelt årsak. Pulmonal hypertensjon, høyre ventrikkel-belastning, klaffesykdom, atriearytmi, perikardsykdom, sepsis, lungeemboli og infiltrativ kardiomyopati kan alle gi forhøyede verdier.

Å anvende akutte grenseverdier hos polikliniske pasienter

Grenseverdier fra akuttmottaket ved akutt dyspné bør ikke overføres til polikliniske pasienter. Poliklinisk utredning krever lavere grenseverdier som primært er optimalisert for å utelukke HF.

Å overse lave verdier ved fedme

Fedme kan føre til uventet lave peptidkonsentrasjoner. Et lavt resultat bør derfor tolkes med forsiktighet når kliniske funn gir sterk mistanke om HF.

Å overse nyresvikt og alder

Både alder og nedsatt nyrefunksjon øker konsentrasjonen av BNP og NT-proBNP. Disse faktorene kan redusere spesifisiteten og bør inngå i tolkningen.

Å erstatte klinisk vurdering med biomarkører

Natriuretiske peptider styrker den diagnostiske og prognostiske vurderingen, men erstatter ikke sykehistorie, klinisk undersøkelse, EKG, ekkokardiografi eller andre målrettede undersøkelser.

Å bruke BNP og NT-proBNP som om de var innbyrdes likeverdige

De ulike eliminasjonsmekanismene og halveringstidene innebærer at absolutte konsentrasjoner ikke kan likestilles direkte. Trender bør ideelt sett følges med samme analytt og analysemetode.

Feiltolkning av BNP under behandling med angiotensinreseptor–neprilysinhemmer

BNP kan øke under behandling med angiotensinreseptor–neprilysinhemmer. NT-proBNP er ikke et substrat for neprilysin og kan i denne sammenhengen bedre gjenspeile det kliniske forløpet.

Prognose og oppfølging

BNP og NT-proBNP er sterke prognostiske markører ved både akutt og kronisk HF. Høyere konsentrasjoner indikerer generelt større risiko, mens vedvarende forhøyede eller stigende verdier identifiserer pasienter med økt risiko for fremtidige ugunstige hendelser. Ved kronisk poliklinisk HF kan økninger komme flere uker til måneder før kliniske hendelser.

Seriemålinger kan gi informasjon utover den initiale verdien:

• En reduksjon under behandling av akutt HF er forbundet med bedre prognose.

• Manglende robust reduksjon ved utskrivning fra sykehus er forbundet med større morbiditet og mortalitet.

• Stigende verdier under kronisk oppfølging identifiserer en høyrisikopopulasjon.

• Responskategorier kan defineres ved hjelp av prosentvise og absolutte endringer fra utgangsverdien.

Oppfølgingen bør fortsatt være klinisk styrt. Seriemålinger av BNP eller NT-proBNP kan være nyttige ved vurdering av et klinisk bilde i utvikling, behandlingsrespons eller prognose, men rutinemessig biomarkørstyrt dosejustering støttes ikke. Den mest pålitelige tolkningen kombinerer biomarkørforløpet med symptomer, kliniske funn, volumstatus, nyrefunksjon, EKG, ekkokardiografi og den underliggende kardiovaskulære diagnosen.