Tannframbrudd hos barn: normalforløp og avvik

Sammendrag

Tannframbrudd er en fysiologisk prosess med stor normal variasjon. De første primære tennene, vanligvis de sentrale fortennene i underkjeven, bryter oftest frem rundt 6 til 10 måneders alder. Den primære dentisjonen er vanligvis komplett ved cirka 2,5 til 3 års alder. Permanent tannframbrudd begynner oftest ved 5 til 7 års alder med fortenner i underkjeven eller første permanente molarer og fortsetter til omtrent 12 til 14 års alder, med unntak av tredje molarer. Jenter har i snitt noe tidligere permanent tannframbrudd enn gutter, og tenner i underkjeven bryter ofte frem tidligere enn tilsvarende tenner i overkjeven. Populasjon, arvelighet, kroppsvekst, prematuritet og lokal anatomi påvirker tidspunktet [1,2].

Lokal ømhet, irritabilitet, økt spyttsekresjon, bitebehov og lett påvirket appetitt eller søvn kan forekomme rundt frambrudd av primære tenner. Høy feber, tydelig allmennpåvirkning, vedvarende diaré, oppkast eller andre uttalte symptomer skal ikke forklares med tanning, men utredes på vanlig måte [3,4]. Symptomer lindres i første rekke med en avkjølt, fast bitering og forsiktig gingival massasje. Lokalanestetika eller alternative produkter mot tanning bør unngås hos spedbarn fordi nytten er usikker og feilbruk kan være skadelig.

En isolert variasjon på noen måneder hos et ellers friskt barn er sjelden patologisk. Tannlegevurdering er indisert ved tydelig asymmetri, manglende frambrudd mer enn cirka 6 måneder etter den kontralaterale tannen, fravær av permanent tann når tilsvarende tann på den andre siden har brutt frem, gjenstående primær tann, infraokklusjon, patologisk tannmobilitet eller lokal hevelse. En forsinkelse på omtrent 2 år sammenlignet med forventet frambrudd, særlig hvis flere tenner er berørt, krever strukturert utredning [5]. Vanlige lokale årsaker er plassmangel, ektopisk leie, overtallig tann, odontom, traume mot primær tann, ankylose og odontogen cyste. Generalisert avvik kan blant annet skyldes hypotyreose, underernæring, skjelettsykdom, ektodermal dysplasi eller genetisk syndrom. For tidlig tap av kariesfrie primære tenner med liten eller ingen rotresorpsjon er et varselsignal blant annet for hypofosfatasi og skal ikke regnes som en normalvariant [6,7].

Bakgrunn og epidemiologi

Definisjoner

Tannframbrudd innebærer at en tann under utvikling flyttes fra sitt leie i kjevebenet gjennom alveolarprosessen og munnslimhinnen til funksjonell posisjon i tannbuen. Det klinisk synlige tidspunktet er bare en del av en lengre prosess som omfatter benremodellering, utvikling av tannfollikkel og periodontalligament samt fortsatt okklusal tilpasning etter gjennombruddet [5].

Følgende begreper bør skilles fra hverandre:

• Forsinket tannframbrudd: tannen bryter frem senere enn forventet, men kan fortsatt være på vei mot normal posisjon.
• Retensjon: frambruddet har stoppet opp før eller etter at tannen har penetrert slimhinnen.
• Impaktert tann: frambruddet hindres av en fysisk barriere, avvikende retning eller plassmangel.
• Ektopisk tannframbrudd: tannen bryter frem eller utvikles langs en unormal bane.
• Ankylose: rotens sement har forent seg med alveolarbenet, slik at tannen ikke følger kjevens vertikale vekst og derfor havner i infraokklusjon.
• Primær frambruddsforstyrrelse, PFE: sjelden forstyrrelse der én eller flere tenner ikke når okklusjon til tross for fri frambruddsvei og uten identifiserbar mekanisk barriere [8].
• For tidlig tannframbrudd: en tann bryter frem betydelig tidligere enn forventet.
• For tidlig eksfoliasjon: en primær tann går tapt tidligere enn forventet, spontant eller som følge av sykdom, traume eller behandling.

Normal variasjon

Frambruddstider er populasjonsbaserte referanser, ikke biologiske tidsgrenser. En systematisk oversikt over 42 studier med godt over 42 000 barn viste betydelig geografisk variasjon i den primære dentisjonen. Den sentrale fortannen i underkjeven ble rapportert å bryte frem fra cirka 6 måneder i noen populasjoner til over 13 måneder i andre. Den siste primære molaren ble rapportert fra cirka 20 til 29 måneder [1].

Tilsvarende oversikt over permanent tannframbrudd omfattet mer enn 939 000 barn og ungdommer. Første permanente molar kunne bryte frem allerede like etter 4 års alder i enkelte materialer, mens overkjevens andre permanente molar i andre populasjoner først brøt frem etter 13 års alder. Permanent tannframbrudd var i snitt tidligere hos jenter og i underkjeven [2].

Barnets eget mønster er derfor ofte mer informativt enn sammenligning med én enkelt tabell. Frambruddet er vanligvis relativt symmetrisk mellom høyre og venstre side, selv om en forskyvning på flere måneder kan forekomme. Tydelig eller tiltakende asymmetri er mer mistenkelig for et lokalt avvik enn for et generelt sent tannframbrudd.

Prematuritet og lav fødselsvekt kan medføre langsommere dental utvikling, særlig de første leveårene. De mest premature barna har også økt forekomst av emaljehypoplasi og andre utviklingsdefekter. Vurdering etter korrigert alder er derfor rimelig i spedbarnstiden, men forklarer ikke en uttalt eller vedvarende asymmetrisk forsinkelse [9].

Normalforløp

Primære tenner

Barn har normalt 20 primære tenner: fire fortenner, to hjørnetenner og fire molarer i hver kjeve. Det vanligste forløpet er at de sentrale fortennene i underkjeven kommer først, etterfulgt av fortennene i overkjeven. Deretter bryter vanligvis første molarer, hjørnetenner og til slutt andre molarer frem.

Tabellen viser praktiske omtrentlige aldersintervaller. Variasjon utenfor intervallene kan være normal, særlig hvis tannframbruddet er symmetrisk og barnets øvrige vekst og utvikling er normal [1].

Fravær av synlige tenner ved 12 måneders alder kan fortsatt være en normalvariant. Barnet bør likevel få en målrettet undersøkelse av munnhule, vekst og utvikling. Ved fortsatt fravær nær 18 måneders alder bør tannlege vurdere om tannanlegg finnes og om det foreligger en lokal eller generell forstyrrelse, særlig ved andre kliniske avvik.

Bytteperioden og permanente tenner

Den permanente dentisjonen omfatter normalt 32 tenner inkludert tredje molarer. Bytteperioden begynner vanligvis rundt 6 års alder. Første permanente molar bryter frem bak den siste primære molaren og erstatter altså ingen primær tann. Dette misforstås av og til av foresatte, noe som kan føre til at en kariesfølsom permanent tann feilaktig oppfattes som en midlertidig melketann.

Sentrale fortenner i underkjeven og første permanente molarer kommer vanligvis først. Deretter følger øvrige fortenner, premolarer og hjørnetenner. Rekkefølgen varierer mellom kjevene. I overkjeven bryter hjørnetannen ofte frem etter premolarene, mens hjørnetannen i underkjeven vanligvis kommer tidligere.

Permanente tenner erstatter normalt de primære tennene mellom cirka 6 og 12 års alder. Fortennene i underkjeven viser relativt liten tidsvariasjon, mens andre premolarer varierer mer [10].

Eksfoliasjon av primære tenner

Når den permanente etterfølgeren nærmer seg, resorberes den primære tannens røtter. Tannen blir mobil og løsner. Dette er normalt når det skjer i forventet rekkefølge og uten uttalt gingival inflammasjon, smerte eller patologisk bentap.

En primær tann kan bli sittende til tross for at den permanente etterfølgeren bryter frem lingualt eller palatinalt. Hos yngre barn kan en fortann i underkjeven av og til bryte frem lingualt hvis den primære tannen ennå ikke har løsnet. Hvis den primære tannen er tydelig mobil, kan man kortvarig avvente spontan eksfoliasjon. Tannlegevurdering trengs hvis den ikke løsner, hvis den permanente tannen havner langt utenfor tannbuen eller hvis det er plassmangel.

Klinisk bilde ved tannframbrudd

Lokale og lette allmennsymptomer

Mange foresatte opplever symptomer i forbindelse med tanning. I kohortstudier er irritabilitet, økt spyttsekresjon, bitebehov, lett nedsatt appetitt og søvnforstyrrelse rapportert rundt dagene for frambruddet. En mindre temperaturstigning kan forekomme, men målte temperaturer har holdt seg under febernivå [3].

En annen prospektiv studie fant ingen tydelig sammenheng mellom tannframbrudd og feber, diaré, hudutslett, søvnforstyrrelse eller generelt velbefinnende. Foresatte rapporterte betydelig flere symptomer retrospektivt enn det daglige observasjoner viste [4]. I populasjonsbaserte kohorter oppgir 73 til 82 prosent av de foresatte en eller annen form for symptomer på tannframbrudd, men rapporteringen påvirkes av familiemessige, sosioøkonomiske og kulturelle faktorer [11,12].

Rimelige symptomer er:

• lokal gingival rødhet, hevelse og ømhet
• økt spyttsekresjon
• behov for å bite eller gnage
• kortvarig irritabilitet
• lett forstyrret søvn
• midlertidig redusert appetitt.

Symptomer som krever annen forklaring

Følgende skal ikke tilskrives normalt tannframbrudd:

• rektal temperatur 38,0 °C eller høyere
• tydelig slapphet eller allmennpåvirkning
• vedvarende diaré eller gjentatt oppkast
• dehydrering
• pustebesvær
• petekkier eller utbredt utslett
• fokal hevelse med puss, fluktuasjon eller ansiktsasymmetri
• uttalt eller langvarig smerte
• manglende evne til å spise eller drikke.

Å forklare slike symptomer med tanning kan forsinke diagnostikk av infeksjon eller annen sykdom. Vurder barnets alder, vaksinasjonsstatus, væskeinntak og infeksjonssymptomer etter vanlige pediatriske prinsipper.

Utredning og diagnostikk

Anamnese

Utredningen bør avgjøre om avviket er lokalt eller generalisert og om det gjelder tannens dannelse, dens frambruddsvei eller selve frambruddsmekanismen.

Spør etter:

• når den første tannen brøt frem
• rekkefølge og symmetri
• hvilke tenner som er tapt og i hvilken alder
• smerte, hevelse, puss eller blødning
• tidligere karies, tanntrekking eller traume
• slag mot primære fortenner, også flere år tilbake
• prematuritet, lav fødselsvekt og neonatal intensivbehandling
• lengde- og vektutvikling
• kosthold, malabsorpsjon og kronisk sykdom
• legemidler, cytostatika og strålebehandling mot hode eller hals
• familiær forekomst av sene, manglende, overtallige eller infraokkluderte tenner
• avvik i hår-, hud-, negle- og svettefunksjon
• frakturer, skjelettsmerter, gangavvik eller kortvoksthet
• gjentatte infeksjoner, gingivitt eller tidlig tannmobilitet.

Klinisk undersøkelse

Dokumenter tannstatus og bruk korrekt tannidentifikasjon. Vurder:

• hvilke tenner som finnes i munnhulen
• om tilsvarende tann på den andre siden har brutt frem
• gjenstående primære tenner
• plassforhold og trangstilling
• gingival hevelse, fargeendring eller fistel
• palpabel tannbule i vestibulum eller gane
• tannmobilitet
• infraokklusjon og okklusjonsnivå
• tannform, emalje og antall tenner
• periodontal inflammasjon og bentap
• kjeveasymmetri, hevelse og palpasjonsømhet.

For permanent hjørnetann i overkjeven bør tannens bule normalt kunne palperes bukkalt før frambrudd. Manglende palpasjon, asymmetri eller gjenstående primær hjørnetann bør føre til vurdering hos tannlege eller kjeveortoped. Palatinalt forskjøvet permanent hjørnetann forekommer hos omtrent 1 til 3 prosent og kan skade nærliggende fortannsrøtter [13].

Når er avviket klinisk betydningsfullt?

Det finnes ingen eksakt universell grense. Følgende praktiske funn begrunner tannlegevurdering:

Bildediagnostikk

Røntgen skal rekvireres når resultatet kan påvirke håndteringen. Valget gjøres av tannlege ut fra problemstilling og strålehygieniske prinsipper.

• Intraoral røntgen: egnet ved en enkelt avvikende tann, traume, mistenkt periapikal forandring eller behov for høy detaljoppløsning.
• Panoramarøntgen: gir oversikt over tannanlegg, frambruddsretning, overtallige tenner, odontom og større cystiske forandringer.
• Okklusal røntgen eller parallaksebilder: kan lokalisere en tann eller overtallig tann i bukkolingual retning.
• CBCT: forbeholdes komplisert lokalisasjon, mistenkt rotresorpsjon eller kirurgisk og ortodontisk planlegging når todimensjonal bildediagnostikk ikke er nok.

Røntgen kan skille mellom manglende tannanlegg, mekanisk hinder og en tann som har en fri, men inaktiv frambruddsvei. Ved primær retensjon er radiografisk oppfølging i minst 6 måneder foreslått for å avgjøre om tannen flytter seg [5].

Laboratorieutredning

Laboratorieprøver er ikke nødvendige ved et isolert, sannsynligvis lokalt avvik hos et velfungerende barn. Ved generalisert forsinkelse, vekstavvik, skjelettsymptomer eller for tidlig tanntap kan målrettet utredning omfatte:

• blodstatus og differensialtelling
• CRP eller SR ved mistanke om inflammasjon
• TSH og fritt T4
• kalsium, fosfat, magnesium og kreatinin
• alkalisk fosfatase, vurdert mot alderstilpasset referanseintervall
• 25-OH-vitamin D
• leverprøver, albumin og prøver for malabsorpsjon ved klinisk mistanke.

Lav alkalisk fosfatase for alderen sammen med tidlig tap av primære fortenner, bevarte røtter eller skjelettsymptomer skal gi mistanke om hypofosfatasi. Et normalt eller bare lett nedsatt nivå ved en enkelt prøve utelukker ikke mild odontohypofosfatasi. Ved mistanke kreves vurdering hos barneendokrinolog eller metabolsk spesialist og ofte genetisk diagnostikk [6,7].

Håndteringsalgoritme

flowchart TD
A["Avvikende tannframbrudd<br>eller for tidlig tanntap"] --> B["Vurder tannstatus, symmetri,<br>vekst og allmenntilstand"]
B -->|"Isolert lett forsinkelse"| C["Sammenlign med kontralateral tann<br>og følg klinisk"]
B -->|"Asymmetri, hevelse<br>eller gjenstående primær tann"| D["Tannlegevurdering<br>og målrettet røntgen"]
B -->|"Flere tenner eller<br>andre organsymptomer"| E["Tannlege og barnelege<br>med målrettet prøvetaking"]
D --> F["Identifiser plassmangel,<br>barriere, ankylose eller cyste"]
F --> G["Observasjon, kirurgi eller<br>ortodontisk behandling"]
E --> H["Utred endokrin, metabolsk,<br>genetisk eller hematologisk årsak"]
H --> I["Tverrfaglig behandling<br>og langsiktig tannoppfølging"]
C -->|"Ingen progresjon"| D

Differensialdiagnoser og viktige avvik

Natal og neonatal tann

En natal tann finnes ved fødselen. En neonatal tann bryter frem i løpet av de første 30 levedagene. De fleste er for tidlig frembrutte primære fortenner i underkjeven, men en mindre andel er overtallige. Komplikasjoner er matingsvansker, sår på tungens underside og, hvis tannen er svært mobil, aspirasjonsrisiko [14].

Tannen skal om mulig bevares hvis den tilhører den normale primære dentisjonen og er stabil. Skarpe kanter kan slipes og ammeteknikken justeres. Ekstraksjon vurderes ved uttalt mobilitet, aspirasjonsrisiko eller behandlingsresistent traumatisk ulserasjon. Inngrepet bør utføres av tannlege med erfaring med spedbarn og under hensyn til barnets blødningsrisiko og vitamin K-profylakse.

Eruksjonscyste og eruksjonshematom

En eruksjonscyste er en myk, gjennomskinnelig eller blåaktig hevelse over en tann som er på vei til å bryte frem. Blødning i cysten gir et blåsvart eruksjonshematom. Lesjonen forekommer både i primær og permanent dentisjon, ofte over permanente tenner i overkjeven hos barn i 5 til 9 års alder [15].

Tilstanden er vanligvis selvlimiterende når tannen bryter gjennom. Observasjon er egnet hvis lesjonen er typisk, smertefri og ikke infisert. Incisjon eller eksisjon kan være nødvendig ved uttalt smerte, infeksjon eller hvis lesjonen mekanisk hindrer frambrudd. Hard, voksende, atypisk eller vedvarende hevelse skal utredes radiologisk.

Tannagenesi

Tannagenesi innebærer at ett eller flere tannanlegg mangler. Hypodonti omfatter vanligvis inntil seks manglende permanente tenner, med unntak av tredje molarer, og oligodonti flere enn seks. Fravær er vanligere i permanent enn i primær dentisjon. De permanente tennene som oftest mangler, er andre premolarer og laterale fortenner [10].

Isolert tannagenesi kan være sporadisk eller familiær og er blant annet knyttet til WNT10A, PAX9 og MSX1. Flere manglende tenner, koniske tenner, glissen hårvekst eller nedsatt svetting taler for ektodermal dysplasi. Hypohidrotisk ektodermal dysplasi kjennetegnes av hypotrikose, hypohidrose og hypodonti. De få tennene som finnes, bryter ofte frem sent og har avvikende form [16].

Barn med tannagenesi trenger tidlig pedodontisk og ortodontisk planlegging. Målet er å bevare primære tenner når prognosen er god, opprettholde funksjon og estetikk samt planlegge plasslukking eller fremtidig tannerstatning.

Overtallige tenner og odontom

En overtallig tann i overkjevens midtlinje, mesiodens, kan hindre eller avlede fortennenes frambrudd. Odontom er hamartomatøse odontogene lesjoner som ofte oppdages ved utredning av en gjenstående primær tann eller manglende permanent tann. I en serie på 242 odontom var medianalderen 14 år, og tannimpaksjon var det vanligste kliniske funnet [17].

Behandlingen er vanligvis kirurgisk fjerning av hinderet med bevaring av den permanente tannen når dette er mulig. Deretter følger observasjon av spontant frambrudd eller ortodontisk fremtrekking. Tidlig diagnose bedrer muligheten til å bevare tannen og føre den inn i tannbuen [18].

Dentigerøs cyste

En dentigerøs cyste omslutter kronen på en ikke frembrutt tann og fester seg ved emalje-sement-grensen. Den kan gi forsinket frambrudd, feilstilling, ekspansiv kjevehevelse og rotresorpsjon. Behandlingen er kirurgisk og tilpasses cystens størrelse, tannens verdi og barnets alder.

Etter marsupialisering eller dekompresjon av dentigerøse cyster rundt premolarer i underkjeven brøt omtrent 62 prosent av tennene frem spontant i en metaanalyse. Yngre alder og rotutvikling som ikke oversteg omtrent halvparten av endelig rotlengde talte for spontant frambrudd, men evidensen var svært usikker [19].

Ankylose og infraokklusjon

Ankylose er vanligst i primære molarer. Tannen ligger lavere enn nabotennenes okklusjonsplan fordi den ikke følger alveolarprosessens vertikale vekst. Klinisk kan den gi en skarp eller metallisk perkusjonslyd, men verken perkusjon eller røntgen er fullt pålitelige.

Mild eller moderat infraokklusjon med permanent etterfølger kan ofte følges. Ekstraksjon vurderes hvis etterfølgerens frambruddsvei avviker, nabotenner tipper inn, infraokklusjonen er uttalt eller den primære tannen ikke eksfolierer innen rimelig tid. Evidensen er begrenset, men konservativ oppfølging anbefales innledningsvis i mange tilfeller [20]. Bevaring kan være rimelig ved høyst moderat infraokklusjon, mindre enn halv rotresorpsjon og fravær av karies eller større restaurering [21].

Primær frambruddsforstyrrelse

PFE er sjelden og rammer hovedsakelig molarer og premolarer. Typisk ses posterior infraokklusjon og åpent bitt til tross for at frambruddsveien er fri. Alle tenner distalt for den mest mesiale berørte tannen har en tendens til å være påvirket. Tilstanden kan være ensidig eller tosidig og forekomme uten kjent familiehistorie [8].

Varianter i PTH1R er assosiert med PFE. Ortodontisk fremtrekking av den berørte tannen mislykkes vanligvis og kan utløse eller forverre ankylose. PTH1R-analyse bør vurderes før ortodontisk behandling når det kliniske bildet taler for PFE [8]. Behandlingen individualiseres og kan omfatte observasjon, okklusal oppbygging, ekstraksjon, protetikk eller i spesielle tilfeller segmentell kirurgi.

Syndrom og systemsykdom

Generalisert sent eller manglende frambrudd kan inngå i flere sjeldne tilstander. Kliniske ledetråder er ofte viktigere enn graden av tannforsinkelse.

Kleidokranial dysplasi skyldes vanligvis RUNX2-variant og har en estimert prevalens på omtrent 1 per million. De dentale funnene kan være det som først fører til diagnosen. Behandlingen krever ofte ekstraksjon av primære og overtallige tenner, kirurgisk frilegging og langvarig ortodontisk fremtrekking [23].

For tidlig tanntap

De vanligste årsakene er karies og traume. Når disse mangler, må patologisk eksfoliasjon vurderes. Systematiske kartlegginger har identifisert et stort antall assosierte systemsykdommer, men grunnlaget består hovedsakelig av kasuistikker og kasusserier. Hypofosfatasi og Papillon-Lefèvre-syndrom er best dokumentert [7].

Varselsignaler er:

• tap av flere kariesfrie tenner
• liten eller ingen fysiologisk rotresorpsjon
• uttalt gingivitt og alveolært bentap
• gjentatte infeksjoner eller nøytropeni
• palmoplantar hyperkeratose
• skjelettsmerter, frakturer eller kortvoksthet
• hudutslett, forstørrede lymfeknuter eller radiologisk såkalte flytende tenner.

Differensialdiagnoser omfatter hypofosfatasi, Papillon-Lefèvre-syndrom, leukocyttadhesjonsdefekt, syklisk nøytropeni, Langerhanscelle-histiocytose og andre sjeldne metabolske, hematologiske eller immunologiske sykdommer [6,7].

Behandling

Normalt tannframbrudd og tanning

Informasjon og avdramatisering er ofte tilstrekkelig. Anbefal:

• fast bitering som er avkjølt i kjøleskap, ikke i fryser
• ren, kjølig vaskeklut å bite på under oppsyn
• forsiktig massasje av gingiva med rent finger
• avtørking av spytt og barrierekrem på huden ved irritativt utslett
• fortsatt normal mating og væsketilførsel.

Unngå harde eller små gjenstander som kan føre til kvelning, frosne biteringer som kan skade slimhinnen samt halskjeder og armbånd beregnet på tannframbrudd. Unngå å skjære i gingiva.

Lokale preparater med lidokain eller benzokain bør ikke brukes rutinemessig til spedbarn. Effekten er kortvarig og preparatet kan svelges, feildoseres eller spres i munn og svelg. Benzokain kan forårsake methemoglobinemi. Homeopatiske produkter, alkoholholdige løsninger og ravhalskjeder mangler dokumentert klinisk nytte.

Ved smerte som påvirker søvn eller matinntak kan et vanlig systemisk analgetikum til barn vurderes etter kontroll av barnets vekt, alder, kontraindikasjoner og gjeldende preparatomtale. Gjentatt behov eller kraftig smerte bør føre til klinisk vurdering fremfor fortsatt egenbehandling.

Forsinket eller manglende frambrudd

Behandle årsaken, ikke bare den sene tannen:

• Plassmangel eller ektopisk leie: ortodontisk vurdering.
• Gjenstående primær tann: observasjon eller ekstraksjon avhengig av mobilitet, anlegg og den permanente tannens leie.
• Overtallig tann eller odontom: kirurgisk fjerning når hinderet påvirker frambrudd eller nærliggende strukturer.
• Cyste: dekompresjon, marsupialisering eller enukleasjon med plan for den tilhørende tannen.
• Ankylose: oppfølging, okklusal oppbygging eller ekstraksjon avhengig av alder og infraokklusjon.
• PFE: unngå rutinemessig ortodontisk ekstrusjonskraft før diagnosen er klar.
• Systemsykdom: behandle i samarbeid mellom tannhelsetjenesten, barnemedisin og relevant subspesialitet.

Ved palatinalt forskjøvet hjørnetann i overkjeven er ekstraksjon av den primære hjørnetannen foreslått for å fremme spontant frambrudd. En Cochrane-oversikt fant mulig nytte, men konfidensintervallene var vide og evidensen svært usikker. Dobbel ekstraksjon av primær hjørnetann og primær molar er ikke vist å være bedre enn ekstraksjon av bare den primære hjørnetannen [13]. Beslutningen bør derfor tas av kjeveortoped etter klinisk og radiologisk vurdering.

Oppfølging og prognose

Normal variasjon

Barn med isolert sent, men symmetrisk tannframbrudd, normal vekst og uten alarmsymptomer har god prognose. Dokumenter gjeldende tannstatus og følg opp ved ordinær tannhelsetjeneste. Et kortere oppfølgingsintervall, ofte 6 måneder, er egnet hvis frambruddet ligger tydelig etter forventet tid eller hvis en enkelt tann må følges radiologisk [5].

Etter fjerning av lokalt hinder

Spontant frambrudd påvirkes av barnets alder, rotutvikling, tannens leie, tilgjengelig plass og hinderets varighet. En ung tann med ufullstendig rotutvikling har generelt bedre mulighet for spontant frambrudd. Manglende radiologisk eller klinisk bevegelse etter egnet observasjon bør føre til ny ortodontisk og kirurgisk vurdering.

Ankylose og PFE

Infraokkluderte primære molarer skal følges med vurdering av:

• endret vertikalt nivå
• tipping av nabotenner
• tap av plass i tannbuen
• retningen på permanent etterfølger
• karies og restaurerbarhet
• rotresorpsjon.

PFE krever langsiktig spesialistoppfølging. Prognosen for konvensjonell ortodontisk fremtrekking er dårlig, men funksjonen kan noen ganger bevares med restaurativ oppbygging eller senere protetiske og kirurgiske løsninger. Familiemedlemmer kan trenge tilbud om tannundersøkelse og genetisk veiledning.

Forebyggende tannhelse

Tannpuss med fluortannkrem skal begynne når den første tannen bryter frem. En liten mengde tilpasset barnets alder brukes to ganger daglig under oppsyn av en voksen. Hyppig småspising og søte drikker øker kariesrisikoen fra første tann er i munnen. Barn med emaljedefekter, prematuritet, syndromer, munntørrhet eller kompliserte frambruddsforstyrrelser trenger individualisert forebyggingsprogram og tettere tannhelsekontroller.

Kilder

1. Muthu MS et al. Global variations in eruption chronology of primary teeth: A systematic review and meta-analysis. Archives of Oral Biology 2024. PMID: 38128337
2. Vandana S et al. Global variations in eruption chronology of permanent teeth: A systematic review and meta-analysis. American Journal of Human Biology 2024. PMID: 38426348
3. Ramos-Jorge J et al. Prospective longitudinal study of signs and symptoms associated with primary tooth eruption. Pediatrics 2011. PMID: 21824888
4. Wake M et al. Teething and tooth eruption in infants: A cohort study. Pediatrics 2000. PMID: 11099591
5. Roulias P et al. Teeth Eruption Disorders: A Critical Review. Children 2022. PMID: 35740708
6. Spodzieja K, Olczak-Kowalczyk D. Premature Loss of Deciduous Teeth as a Symptom of Systemic Disease: A Narrative Literature Review. International Journal of Environmental Research and Public Health 2022. PMID: 35329073
7. Heggie C et al. Diagnosis and initial management of children presenting with premature loss of primary teeth associated with a systemic condition: A scoping review and development of clinical aid. International Journal of Paediatric Dentistry 2024. PMID: 38609350
8. Hanisch M et al. Primary failure of eruption: a systematic review. Head and Face Medicine 2018. PMID: 29544499
9. Seow WK. Effects of preterm birth on oral growth and development. Australian Dental Journal 1997. PMID: 9153835
10. Klein OD et al. Developmental disorders of the dentition: an update. American Journal of Medical Genetics Part C 2013. PMID: 24124058
11. Feldens CA et al. Teething symptoms in the first year of life and associated factors: a cohort study. Journal of Clinical Pediatric Dentistry 2010. PMID: 20578655
12. Mantelli AR et al. Clinical manifestations of tooth eruption in the first year of life and related risk factors in three regions of Brazil: multicenter birth cohort study. European Archives of Paediatric Dentistry 2023. PMID: 36239737
13. Benson PE et al. Interventions for promoting the eruption of palatally displaced permanent canine teeth, without the need for surgical exposure, in children aged 9 to 14 years. Cochrane Database of Systematic Reviews 2021. PMID: 34967448
14. DeSeta M et al. Natal and neonatal teeth: a review and case series. British Dental Journal 2022. PMID: 35396420
15. Aguiló L et al. Eruption cysts: retrospective clinical study of 36 cases. ASDC Journal of Dentistry for Children 1998. PMID: 9617449
16. Wright JT et al. Hypohidrotic Ectodermal Dysplasia. GeneReviews 2025. PMID: 20301291
17. DeColibus KA et al. Clinicoradiopathologic Analysis of Odontomas: A Retrospective Study of 242 Cases. Dentistry Journal 2023. PMID: 37999017
18. Ćabov T et al. Odontomas: Pediatric case report and review of the literature. Acta Clinica Croatica 2021. PMID: 34588736
19. Nahajowski M et al. Factors influencing an eruption of teeth associated with a dentigerous cyst: a systematic review and meta-analysis. BMC Oral Health 2021. PMID: 33827533
20. Tieu LD et al. Management of ankylosed primary molars with premolar successors: a systematic review. Journal of the American Dental Association 2013. PMID: 23729457
21. Patano A et al. Therapeutic Strategies of Primary Molar Infraocclusion: A Systematic Review. Children 2023. PMID: 36980140
22. de la Dure-Molla M et al. Pathognomonic oral profile of Enamel Renal Syndrome caused by recessive FAM20A mutations. Orphanet Journal of Rare Diseases 2014. PMID: 24927635
23. Pan CY et al. Craniofacial features of cleidocranial dysplasia. Journal of Dental Sciences 2017. PMID: 30895069