Stikkskader i helsetjenesten: håndtering og smitteprofylakse

Sammendrag

En stikkskade eller annen eksponering for blod skal vurderes raskt. Vask hud og sår med såpe og vann, skyll eksponert slimhinne med vann eller natriumklorid og rapporter umiddelbart etter lokal rutine. Forsøk ikke å presse fram blod, og bruk ikke etsende desinfeksjonsmidler. Vurder om potensielt smittsomt materiale har kommet gjennom huden, på slimhinne eller på skadet hud. Kontakt med intakt hud innebærer ingen relevant risiko for blodsmitte [1].

Ta prøver av kildepasienten, med samtykke og etter gjeldende regler, for HIV, hepatitt B og hepatitt C. Ta samtidig prøver av den eksponerte for å dokumentere utgangsstatus. Prøvetakingen må ikke forsinke indisert profylakse. HIV-profylakse skal startes umiddelbart, uavhengig av tid på døgnet, helst innen 24 timer og aldri senere enn 72 timer etter eksponeringen, og gis med tre antiretrovirale legemidler i 28 dager [2,3]. Ved eksponering for hepatitt B avgjør kildepasientens HBsAg-status samt den eksponertes vaksinasjons- og anti-HBs-status om det er behov for hepatitt B-vaksine og hepatitt B-immunglobulin [4]. Det finnes ingen anbefalt posteksponeringsprofylakse mot hepatitt C. I stedet brukes tidlig HCV-RNA-prøvetaking og behandling hvis infeksjon påvises [5].

En dyp skade med grov, hul nål som har vært plassert i en vene eller arterie, synlig blod på instrumentet og høyt virusnivå hos kildepasienten øker risikoen. Risikoen for HIV etter perkutan eksponering for ubehandlet HIV-infisert blod er i snitt cirka 0,23 prosent. Tilsvarende moderne anslag for hepatitt C er cirka 0,2 prosent når kilden er HCV-smittet, mens hepatitt B-virus kan være betydelig mer smittsomt for en uvaksinert person [2,5]. Graviditet eller amming er ikke grunn til å avstå fra indisert HIV-profylakse.

Bakgrunn og epidemiologi

Stikkskader omfatter perkutan skade med nål, kanyle eller annet skarpt instrument som kan være forurenset med blod eller annen potensielt smittsom kroppsvæske. Samme håndteringsprinsipper gjelder for kuttskader, sprut på slimhinne, kontakt med skadet hud og blodige bitt. Håndteringen nedenfor gjelder først og fremst yrkesmessige eksponeringer i helsetjeneste, tannhelsetjeneste, laboratorievirksomhet, prehospital tjeneste og omsorgstjeneste.

Stikkskader er vanlige, men rapporteres ufullstendig. En global metaanalyse av 87 studier med i overkant av 50 000 helsearbeidere anslo at 44,5 prosent hadde hatt minst én stikkskade det siste året. Heterogeniteten var svært stor, og resultatene kan ikke overføres direkte til svensk helsetjeneste. Injeksjonsnåler sto for den største andelen skader, fulgt av intravenøse kanyler og suturnåler [6]. En annen metaanalyse anslo at omkring 60 prosent av stikkskadene ikke ble rapportert [7]. Blant sykepleierstudenter hadde 35 prosent vært utsatt, og 63 prosent av skadene var ikke rapportert [8].

Risikomomenter er blant annet:

• venøs og arteriell prøvetaking
• innleggelse og fjerning av perifert venekateter
• injeksjoner og gjenpåsetting av hylse på brukte nåler
• suturering og overlevering av instrumenter under operasjon
• avfallshåndtering og overfylte beholdere for stikkende og skjærende avfall
• manuell demontering av nål eller overføring av blod fra sprøyte til prøverør
• rengjøring av instrumenter i tannhelsetjeneste og operasjonsvirksomhet
• arbeid under tidspress, forstyrrelser, tretthet eller utilstrekkelig opplæring.

Prøvetaking med hul nål er særlig betydningsfull fordi nålen kan inneholde relativt mye ferskt blod. I europeisk overvåkingsmateriale har en stor andel av dokumenterte yrkesmessige HIV- og HCV-infeksjoner vært relatert til veneprøvetaking [9].

Hepatitt B-virus, hepatitt C-virus og HIV står for den klinisk viktigste risikoen. Et stort antall andre virus, bakterier, parasitter og sopp er imidlertid overført ved yrkesmessig inokulasjon. Ved eksponering for blod fra en pasient med for eksempel viral hemoragisk feber, malaria, syfilis eller annen kjent blodbåren infeksjon kreves særskilt infeksjonsmedisinsk risikovurdering [10].

Smitteoverføring og risikovurdering

For at smitte skal kunne overføres, kreves et infeksiøst agens hos kilden, et potensielt smittsomt materiale, en relevant eksponeringsvei og et tilstrekkelig inokulum. Risikoen bestemmes derfor ikke bare av om kildepasientens screeningprøve er positiv.

Potensielt smittsomme materialer

Blod og kroppsvæsker med synlig blodtilblanding skal betraktes som potensielt smittsomme. Cerebrospinalvæske, pleuravæske, perikardvæske, peritonealvæske, synovialvæske og fostervann kan også innebære risiko, selv om den absolutte risikoen er dårlig kvantifisert [2].

Saliva, urin, avføring, oppkast, sputum, nesesekret, svette og tårer betraktes normalt ikke som risikomateriale for HIV, HBV eller HCV hvis de ikke har synlig blodtilblanding. Saliva kan være relevant i tannhelsetjenesten når blodtilblanding er sannsynlig. Ved menneskebitt kreves blodkontakt for en relevant risiko for blodsmitte. Både den som ble bitt, og den som bet, kan ha blitt eksponert.

Relevant eksponeringsvei

En eksponering er klinisk relevant når potensielt smittsomt materiale kommer i kontakt med:

• perkutan skade gjennom huden
• øyne, munn eller annen slimhinne
• eksem, sår, fissurer eller hud som er skadet på annen måte
• et bitt der huden er penetrert og det har forekommet blod.

Kontakt bare med intakt hud innebærer ingen relevant risiko for HIV, HBV eller HCV. En skade med et rent instrument som ikke har vært i kontakt med pasient eller pasientmateriale, er ikke en eksponering for blodsmitte.

Faktorer som øker risikoen

I en kasus-kontrollstudie av yrkesmessig HIV-smitte var dyp skade, synlig blod på instrumentet, en nål som hadde vært plassert i kildepasientens blodkar, og terminal HIV-sykdom uavhengige risikofaktorer. Zidovudinprofylakse var assosiert med lavere risiko for serokonversjon, men den direkte evidensen for HIV-profylakse bygger hovedsakelig på observasjonsdata og dyrestudier [11].

Omtrentlige overføringsrisikoer

Anslagene er snittverdier for populasjoner og skal ikke erstatte individuell vurdering. HBV-risikoen er høyest når kildepasienten har høyt HBV-DNA-nivå eller HBeAg-positiv infeksjon. Vaksinerte personer med dokumentert anti-HBs på minst 10 mIE/ml betraktes som beskyttet [4].

Effektiv antiretroviral behandling med vedvarende umålbart HIV-RNA innebærer at seksuell overføring ikke skjer. For yrkesmessig perkutan eksponering er kunnskapsgrunnlaget mindre omfattende. I den amerikanske retningslinjen fra 2025 anbefales derfor delt beslutningstaking om å avstå fra eller avbryte profylakse når kildepasienten har dokumentert umålbart virusnivå [2]. Vurderingen bør ta hensyn til hvor aktuelt virusnivået er, etterlevelsen av behandlingen og alvorlighetsgraden av eksponeringen.

Akutt håndtering

Umiddelbare tiltak

1. Avbryt arbeidsoppgaven når det kan gjøres uten å sette pasienten i fare.
2. Vask stikk- eller kuttskaden med såpe og rennende vann.
3. Dekk ved behov til med ren bandasje.
4. Skyll øyet rikelig med vann eller natriumklorid. Ta ut kontaktlinser.
5. Skyll munn eller nese gjentatte ganger med vann etter sprut.
6. Rapporter umiddelbart til arbeidsleder og den funksjonen som har ansvar for stikkskader.
7. Sørg for medisinsk risikovurdering innen samme time når HIV- eller HBV-profylakse kan bli aktuelt.

Såret skal ikke klemmes eller suges. Det finnes ingen støtte for å skjære opp såret, bruke blekemiddel eller påføre etsende antiseptika. Slike tiltak kan skade hudbarrieren [1].

flowchart TD
A["Stikkskade, kuttskade<br>eller blodsprut"] --> B["Vask eller skyll<br>umiddelbart"]
B --> C["Rapporter og dokumenter<br>samme vakt"]
C --> D["Vurder materiale,<br>eksponeringsvei og inokulum"]
D -->|"Ingen relevant eksponering"| E["Ingen oppfølging for blodsmitte,<br>informer og dokumenter"]
D -->|"Relevant eksponering"| F["Ta prøver av kildepasient og<br>eksponert person raskt"]
F --> G["Vurder HIV-profylakse<br>uten å avvente prøvesvar"]
F --> H["Vurder hepatitt B-vaksine<br>og immunglobulin"]
F --> I["Planlegg HCV-RNA-prøve<br>hvis oppfølging trengs"]
G --> J["Ny vurdering innen 72 timer<br>og videre prøvetaking"]
H --> J
I --> J

Dokumentasjon

Dokumenter:

• dato og eksakt klokkeslett
• type instrument og om det var hult
• prosedyren før skaden
• om instrumentet har vært i vene eller arterie
• dybden av skaden og om det oppsto blødning
• bruk av hansker og annet verneutstyr
• hvilken kroppsvæske som var involvert
• eksponert kroppsdel eller slimhinne
• kildepasientens identitet når den er kjent
• førstehjelp og tidspunktet for denne
• tidspunkt for rapportering, prøvetaking og eventuell profylakse
• den eksponertes hepatitt B-vaksinasjon og dokumenterte anti-HBs-respons.

Hendelsen skal også håndteres som avvik i arbeidsmiljøet etter lokal rutine. Prøvesvar og medisinske opplysninger om kildepasienten må bare håndteres av autorisert personell.

Utredning og diagnostikk

Anamnese hos den eksponerte

Spør om tidligere hepatitt B-vaksinasjon, dokumentert anti-HBs, tidligere HBV-, HCV- eller HIV-infeksjon, nyre- og leversykdom, graviditet, amming, aktuelle legemidler og allergier. Spør om den eksponerte bruker HIV-PrEP, særlig langtidsvirkende kabotegravir, fordi dette kan påvirke valg av profylakse og diagnostisk oppfølging [2].

Vurder også tetanusbeskyttelse og risikoen for bakteriell sårinfeksjon når skaden er forårsaket av en gjenstand som kan være kontaminert på annen måte. Tetanusprofylakse hindrer ikke blodsmitte, men kan være indisert ut fra sårtype og vaksinasjonsstatus.

Prøvetaking av kildepasienten

Prøvetaking skal skje med informert samtykke og etter gjeldende lovgivning og lokale rutiner. Den eksponerte bør ikke selv ha ansvar for samtale med eller prøvetaking av kildepasienten.

Ta snarest:

• HIV-antigen/antistoff med laboratoriebasert test av fjerde generasjon
• HBsAg
• HCV-RNA, alternativt anti-HCV med refleksanalyse av HCV-RNA ved positivt resultat.

HCV-RNA er å foretrekke hvis kildepasienten har kjent eller mistenkt nylig smitterisiko, fordi anti-HCV kan være negativt under tidlig infeksjon [5]. Ved kjent HIV-infeksjon kontrolleres aktuelt HIV-RNA, antiretroviral behandling, etterlevelse og eventuell resistens. Ved kjent HBV-infeksjon er aktuelt HBV-DNA-nivå verdifullt, men det må ikke forsinke posteksponeringsprofylakse.

En negativ HIV-test hos en kilde uten mistanke om svært nylig ervervet infeksjon gjør at HIV-profylakse kan avsluttes, og at videre HIV-oppfølging normalt kan avbrytes. Tilsvarende gjelder ved negativ HCV-utredning, forutsatt at vindusperiode ikke mistenkes.

Kasserte nåler eller andre instrumenter skal ikke sendes til HIV-, HBV- eller HCV-analyse. Resultatene blir vanskelige å tolke, og håndteringen medfører ny skaderisiko [2].

Utgangsprøver hos den eksponerte

Utgangsprøvene viser ikke om den aktuelle eksponeringen har overført smitte. Et positivt resultat ved den første prøvetakingen taler som regel for en infeksjon som allerede foreligger, og skal håndteres separat.

Behandling og smitteprofylakse

HIV-profylakse

HIV-profylakse er en akutt behandling. Den skal startes umiddelbart, uavhengig av tid på døgnet, og helst innen 24 timer. Vent ikke på prøvesvaret til kildepasienten hvis dette forsinker behandlingen. Ifølge RAV 2025 skal profylakse aldri startes senere enn 72 timer etter eksponeringen (anbefalingsgrad D) [3]. Den amerikanske retningslinjen anbefaler profylakse til og med 72 timer og umiddelbar konsultasjon med HIV-spesialist ved senere presentasjon og en eksepsjonelt alvorlig eksponering [2].

Profylakse er normalt indisert når potensielt HIV-infisert blod er inokulert perkutant eller har kommet på slimhinne eller tydelig skadet hud. Ved ukjent kilde gjøres en samlet vurdering ut fra arten av eksponeringen og sannsynligheten for at materialet inneholdt smittsomt blod. En overfladisk skade av en kassert nål med ukjent opphav innebærer vanligvis svært lav HIV-risiko og tilsier ikke automatisk profylakse. Ifølge RAV 2025 anbefales profylakse etter stikkuhell med instrumenter som har hatt kontakt med blod fra en ubehandlet eller ikke velbehandlet person, og etter slimhinneeksponering for slikt blod. Ved velkontrollert HIV vurderes risikoen som fraværende ved overfladiske nålestikk og ved slimhinneeksponering; ved dypere stikk er risikoen sannsynligvis også lav, men studier mangler. Profylakse anbefales vanligvis ikke når HIV-statusen til kilden er ukjent (anbefalingsgrad D). Hvis behandlingsstatusen til kilden er ukjent i den akutte situasjonen, kan profylakse startes og beslutningen revurderes når informasjonen foreligger [3].

Anbefalte moderne regimer inneholder tre legemidler. Ifølge RAV 2025 gis profylakse i Sverige som emtricitabin/tenofovirdisoproksil pluss dolutegravir i fire uker [3]. Amerikanske og kanadiske retningslinjer angir også en fast kombinasjon av biktegravir, emtricitabin og tenofoviralafenamid som førstevalg [2,13]. En prospektiv studie av dolutegravirbasert profylakse rapporterte 90 prosents fullføring, mens en senere kohort rapporterte høyere fullføring med en daglig kombinasjonstablett med biktegravir enn med dolutegravir pluss to nukleosidanaloger [14,15].

I svensk helsetjeneste bør valg og tilgjengelighet av preparater følge regionalt behandlingsprogram og anbefalingen fra infeksjonsklinikken. Startdose fra et lokalt beredskapslager kan gis før spesialistvurdering. Hvis kildepasienten har kjent eller mistenkt antiretroviral resistens, skal spesialist kontaktes, men behandlingsstarten må ikke forsinkes.

Vanlige bivirkninger er kvalme, diaré, hodepine og tretthet. Gjør en fullstendig interaksjonskontroll. Dolutegravir og biktegravir interagerer blant annet med antacida og kosttilskudd som inneholder magnesium, aluminium, kalsium eller jern. Tenofovirdisoproksil krever særlig forsiktighet ved nedsatt nyrefunksjon. Avbryt ikke behandlingen uten medisinsk kontakt hvis det oppstår bivirkninger, fordi bytte av regime ofte er mulig.

Graviditet er ingen kontraindikasjon mot HIV-profylakse. Risikoen ved å erverve HIV under graviditet er betydelig større enn den forventede risikoen ved en kort moderne profylaksekur. Gravid eller ammende personell bør håndteres sammen med HIV-spesialist og ved behov obstetriker. Ved amming skal risikoen for overføring til barnet ved en eventuell akutt HIV-infeksjon veies mot konsekvensene av en midlertidig ammepause [2].

Hepatitt B-profylakse

Forebyggende vaksinasjon er det viktigste tiltaket. Alt personell med forutsigbar risiko for blodkontakt bør være fullvaksinert og helst ha dokumentert anti-HBs en til to måneder etter avsluttet grunnvaksinasjon. Anti-HBs på minst 10 mIE/ml etter en fullstendig vaksinasjonsserie betraktes som beskyttende [4].

HBIG og vaksine kan gis samtidig, men på ulike injeksjonssteder. Effekten er best når HBIG gis så snart som mulig. Nytten etter mer enn sju dager er usikker. Grunnvaksinasjon gis vanligvis ved måned 0, 1 og 6, men eksakte intervaller og vaksinedoser skal følge valgt produkt og regional rutine. Amerikanske retningslinjer bruker HBIG 0,06 ml/kg intramuskulært, mens svenske preparater kan ha annen konsentrasjon og doseangivelse [4,12]. Kontakt infeksjonslege eller vakthavende lege når HBIG kan være indisert.

Når en mottakelig person er eksponert for en HBsAg-positiv eller ukjent kilde, tas normalt anti-HBc som utgangsprøve og HBsAg samt anti-HBc etter cirka seks måneder. Anti-HBs for kontroll av vaksinerespons tas en til to måneder etter siste vaksinedose, men minst fire til seks måneder etter HBIG, fordi passivt tilførte antistoffer ellers kan gi misvisende resultater.

Hepatitt C

Det finnes ingen vaksine, immunglobulin eller anbefalt antiviral posteksponeringsprofylakse mot HCV. Den moderne strategien er tidlig diagnostikk og behandling hvis HCV-RNA blir påvisbart [5].

Kildepasienten testes helst med HCV-RNA. Hvis kilden er HCV-RNA-positiv, anti-HCV-positiv uten tilgjengelig RNA-resultat eller ikke kan testes, følges den eksponerte med:

• anti-HCV med refleksanalyse av HCV-RNA som utgangsprøve, helst innen 48 timer
• HCV-RNA etter 3 til 6 uker
• anti-HCV med refleksanalyse av HCV-RNA etter 4 til 6 måneder.

Hvis den eksponerte allerede er anti-HCV-positiv, men HCV-RNA-negativ, brukes HCV-RNA ved oppfølgingen, fordi anti-HCV vanligvis forblir positivt livet ut. Ved feber, tretthet, ikterus, mørk urin, kvalme eller stigende aminotransferaser tas HCV-RNA umiddelbart, uavhengig av planlagt prøvedato.

HCV-RNA blir vanligvis påvisbart før antistoffer og kan påvises allerede en til to uker etter smitteoverføring. Intermitterende viremi kan forekomme under akutt infeksjon, noe som begrunner en endelig serologisk kontroll også etter en tidlig negativ RNA-prøve [5]. Påvist HCV-RNA skal føre til rask henvisning for antiviral behandling. Å avvente spontan tilheling anbefales ikke som rutine i moderne behandlingsstrategier.

Oppfølging

Tidlig revurdering

Den eksponerte skal vurderes på nytt innen 72 timer. Gå da gjennom:

• prøvesvarene til kildepasienten
• om HIV-profylakse fortsatt er indisert
• etterlevelse og bivirkninger
• nyre- og leverfunksjon når utgangsprøvene er avvikende eller det har kommet symptomer
• behov for HBIG og videre hepatitt B-vaksinasjon
• planlagte prøvedatoer
• psykologisk støtte og arbeidsevne.

Rutinemessig gjentatt kontroll av kreatinin og aminotransferaser under 28 dagers HIV-profylakse er ikke nødvendig hos en symptomfri person med normale utgangsprøver, ifølge den amerikanske retningslinjen fra 2025. Kontroller derimot ved komorbiditet, avvikende utgangsverdier eller symptomer på nyre- eller leverskade [2].

HIV-prøvetaking

Ifølge RAV 2025 tas HIV-test dag 0 og 6 uker etter avsluttet profylakse, det vil si minst 10 uker etter behandlingsstart. Hvis profylakse ikke gis, tas HIV-test dag 0 og 6 uker etter eksponeringen [3].

Den amerikanske retningslinjen fra 2025 anbefaler i stedet:

• HIV-antigen/antistoff som utgangsprøve
• HIV-antigen/antistoff samt HIV-NAT etter 4 til 6 uker hvis profylakse ble startet mer enn 24 timer etter eksponeringen, eller hvis doser er glemt
• sluttprøve med laboratoriebasert HIV-antigen/antistofftest samt HIV-NAT etter 12 uker [2].

Følg regional rutine, særlig etter eksponering under pågående PrEP eller langtidsvirkende kabotegravir. Feber, utslett, faryngitt, hovne lymfeknuter eller annet bilde forenlig med akutt HIV-infeksjon skal føre til umiddelbar HIV-RNA-analyse, uavhengig av tidligere prøvesvar.

Rådgivning under oppfølgingen

Den eksponerte skal informeres om at den absolutte smitterisikoen vanligvis er lav, og at en positiv utgangsprøve ikke kan skyldes den aktuelle hendelsen. Fram til avsluttende HIV-prøve bør personen unngå donasjon av blod, organer, vev og sæd. Ved en faktisk høyrisikoeksponering anbefales barrierebeskyttelse ved sex til sluttprøven er negativ.

Vanlig samvær, hudkontakt, felles toaletter og felles husholdningsgjenstander innebærer ingen risiko for HIV-, HBV- eller HCV-smitte. Arbeidsrestriksjon er normalt ikke nødvendig bare på grunn av eksponeringen. Ved påvist infeksjon gjøres en individuell vurdering av arbeidsoppgaver og smitterisiko.

Stikkskader kan gi betydelig engstelse selv når den medisinske risikoen er svært liten. Tydelig informasjon, en skriftlig oppfølgingsplan og en navngitt kontaktvei reduserer usikkerheten. Tilby bedriftshelsetjeneste eller annen psykologisk støtte ved uttalt engstelse, søvnvansker eller påvirkning av arbeidsevnen.

Prognose

De fleste stikkskader fører ikke til blodsmitte. Yrkesmessig ervervet HIV-infeksjon er nå svært sjelden i høyinntektsland, noe som sannsynligvis skyldes lavere eksponeringstall, effektiv behandling hos kildepasienter, rask diagnostikk og tilgang til posteksponeringsprofylakse [1,16].

Hepatitt B kan i praksis forebygges gjennom fullstendig vaksinasjon og dokumentert immunrespons. HCV-smitte er uvanlig etter en enkelt eksponering, og moderne direktevirkende antiviral behandling kurerer de fleste infeksjoner. Prognosen er derfor god når rapportering, prøvetaking og oppfølging skjer uten forsinkelse.

Forebygging

Arbeidsgiveren skal ha en rutine, tilgjengelig døgnet rundt, for rapportering, medisinsk vurdering, prøvetaking og rask tilgang til HIV-profylakse og HBIG. Rutinen skal omfatte studenter, innleid personell, renholdere og andre som kan bli eksponert.

Viktige forebyggende tiltak er:

• fjern unødvendige nåler og blodprøver
• bruk sikkerhetsprodukter som aktiveres automatisk eller umiddelbart etter bruk
• plasser avfallsbeholderen innen rekkevidde før prosedyren
• bytt beholderen før den blir overfylt
• sett ikke beskyttelseshylsen tilbake på en brukt nål
• demonter ikke nål og sprøyte med hendene
• overfør ikke blod fra sprøyte til prøverør med nål
• bruk nøytral sone for overlevering av skarpe instrumenter under operasjon
• bruk øyebeskyttelse eller visir når sprut kan forventes
• vaksiner risikoutsatt personell mot hepatitt B og dokumenter anti-HBs
• analyser hvert avvik i et systemperspektiv uten skyldplassering.

Evidensen for sikkerhetsprodukter varierer, men taler samlet for færre stikkskader. En metaanalyse fant relativ risiko 0,28 for sikkerhetsprodukter ved intravenøse prosedyrer og 0,57 ved blodprøvetaking sammenlignet med konvensjonelle produkter [17]. En Cochrane-oversikt fant mer usikker og heterogen evidens, samt risiko for mer blodsprut med visse aktivt utløste systemer. Sikkerhetsprodukter skal derfor velges etter brukervennlighet og innføres med praktisk opplæring [18].

Opplæring kan gi en liten reduksjon av stikkskader, men evidensen er svak, og effekten avtar hvis opplæringen ikke kombineres med sikrere systemer, tilbakemelding og oppfølging [19]. På operasjonsavdelinger reduserer doble hansker både perforasjon av den indre hansken og blod på huden [20]. Butte suturnåler reduserer hanskeperforasjon og selvrapporterte stikkskader ved inngrep der de kan brukes uten å forverre operasjonsresultatet [21].

Forebygging skal dermed bygge på en kombinasjon av organisering, teknikk, vaksinasjon, verneutstyr og gjentatt trening. Oppfordringen om å være forsiktig er alene utilstrekkelig.

Kilder

1. Pierce A. Management of occupational exposure to blood and body fluids in primary care. Australian Prescriber 2024. PMID: 39228461
2. Kofman AD et al. 2025 US Public Health Service Guidelines for the Management of Occupational Exposures to Human Immunodeficiency Virus and Recommendations for Post-exposure Prophylaxis in Healthcare Settings. Infection Control and Hospital Epidemiology 2025. PMID: 41569270
3. Referensgruppen för Antiviral Terapi (RAV). Antiretroviral behandling av hivinfektion 2025: behandlingsrekommendation. RAV och Läkemedelsverket 2025. https://forening.sls.se/media/yl5e5yza/antiretroviral-behandling-av-hivinfektion-2025-behandlingsrekommendation-1.pdf
4. Schillie S et al. CDC guidance for evaluating health-care personnel for hepatitis B virus protection and for administering postexposure management. MMWR Recommendations and Reports 2013. PMID: 24352112
5. Moorman AC et al. Testing and Clinical Management of Health Care Personnel Potentially Exposed to Hepatitis C Virus, CDC Guidance, United States, 2020. MMWR Recommendations and Reports 2020. PMID: 32701942
6. Bouya S et al. Global Prevalence and Device Related Causes of Needle Stick Injuries among Health Care Workers: A Systematic Review and Meta-Analysis. Annals of Global Health 2020. PMID: 32346521
7. Behzadmehr R et al. Prevalence and causes of unreported needle stick injuries among health care workers: a systematic review and meta-analysis. Reviews on Environmental Health 2023. PMID: 34913621
8. Xu X et al. Prevalence of needle-stick injury among nursing students: A systematic review and meta-analysis. Frontiers in Public Health 2022. PMID: 36045726
9. De Carli G et al. The importance of implementing safe sharps practices in the laboratory setting in Europe. Biochemia Medica 2014. PMID: 24627714
10. Tarantola A et al. Infection risks following accidental exposure to blood or body fluids in health care workers: a review of pathogens transmitted in published cases. American Journal of Infection Control 2006. PMID: 16877106
11. Young TN et al. Antiretroviral post-exposure prophylaxis for occupational HIV exposure. Cochrane Database of Systematic Reviews 2007. PMID: 17253483
12. U.S. Public Health Service. Updated U.S. Public Health Service Guidelines for the Management of Occupational Exposures to HBV, HCV, and HIV and Recommendations for Postexposure Prophylaxis. MMWR Recommendations and Reports 2001. PMID: 11442229
13. Tan DHS et al. Canadian guideline on HIV pre- and postexposure prophylaxis: 2025 update. CMAJ 2025. PMID: 41326046
14. McAllister JW et al. Dolutegravir with tenofovir disoproxil fumarate-emtricitabine as HIV postexposure prophylaxis in gay and bisexual men. AIDS 2017. PMID: 28301425
15. Gan L et al. Safety and adherence of bictegravir/emtricitabine/tenofovir alafenamide for HIV post-exposure prophylaxis among adults in Guiyang China: a prospective cohort study. BMC Infectious Diseases 2024. PMID: 38844855
16. Al-Amad SH. Bloodborne Infections Relevant to Dental Practice. International Dental Journal 2024. PMID: 39515930
17. Ballout RA et al. Use of safety-engineered devices by healthcare workers for intravenous and/or phlebotomy procedures in healthcare settings: a systematic review and meta-analysis. BMC Health Services Research 2016. PMID: 27581947
18. Reddy VK et al. Devices for preventing percutaneous exposure injuries caused by needles in healthcare personnel. Cochrane Database of Systematic Reviews 2017. PMID: 29190036
19. Cheetham S et al. Education and training for preventing sharps injuries and splash exposures in healthcare workers. Cochrane Database of Systematic Reviews 2021. PMID: 33871067
20. Mischke C et al. Gloves, extra gloves or special types of gloves for preventing percutaneous exposure injuries in healthcare personnel. Cochrane Database of Systematic Reviews 2014. PMID: 24610769
21. Parantainen A et al. Blunt versus sharp suture needles for preventing percutaneous exposure incidents in surgical staff. Cochrane Database of Systematic Reviews 2011. PMID: 22071864