Plantarfasciopati (hælspore): diagnostikk og behandling

Sammendrag

Plantarfasciopati er den vanligste årsaken til belastningsrelatert plantar hælsmerte hos voksne. Betegnelsen hælspore er misvisende fordi en kalkaneusspore verken er nødvendig for diagnosen eller det primære behandlingsmålet. Tilstanden er hovedsakelig en klinisk diagnose. Typisk foreligger medial plantar hælsmerte som er verst ved de første skrittene etter hvile, avtar når pasienten har kommet i gang og igjen øker etter lengre tids stående, gange eller løping. Palpasjonsømhet ved plantarfascien nær den mediale kalkaneustuberkelen støtter diagnosen.

Bildediagnostikk trengs ikke ved typisk klinisk bilde. Ultralyd er førstevalget når diagnosen er usikker eller symptomene vedvarer til tross for adekvat behandling. En proksimal fascie som er tykkere enn 4 mm, hypoekkoisk og eventuelt hyperemisk, støtter diagnosen, men bildefunn skal alltid vurderes sammen med symptomene. Konvensjonell røntgen brukes først og fremst ved mistanke om skjelettpatologi, ikke for å påvise hælspore. MR reserveres for atypiske eller behandlingsresistente tilfeller der stressbrudd, tumor, infeksjon, fascieruptur eller annen bløtdelspatologi må utelukkes.

Førstevalgsbehandlingen består av informasjon, individualisert belastningstilpasning, støttende sko, plantarfasciespesifikk tøyning og gradvis styrketrening. Low-Dye-teiping kan redusere førstestegssmerte kortvarig. Innleggssåler kan prøves som symptomlindrende tillegg, men individuelt tilvirkede innlegg har ikke vist seg å være generelt bedre enn prefabrikkerte. Ved utilstrekkelig bedring etter minst 6 til 12 ukers godt gjennomført grunnbehandling kan støtbølgebehandling vurderes. Kortikosteroidinjeksjon har høyst en liten og kortvarig effekt og medfører risiko for blant annet fascieruptur og skade på fettputen. PRP, botulinumtoksin, tørr nålebehandling (dry needling) og laserbehandling har usikker klinisk nytte og bør ikke rutinemessig prioriteres foran aktiv rehabilitering og støtbølgebehandling. Kirurgi er sjelden begrunnet og bør kun vurderes etter langvarige symptomer og minst 6 til 12 måneders strukturert ikke-operativ behandling.

Bakgrunn og epidemiologi

Plantarfasciopati, ofte kalt plantar fascitt, er en belastningsrelatert smerte ved plantarfascien, vanligvis nær festet på den mediale delen av kalkaneus. Siden histologiske og bildediagnostiske funn hovedsakelig taler for en degenerativ og reparativ prosess snarere enn en primær inflammasjon, er betegnelsen plantarfasciopati mer korrekt enn plantar fascitt [1].

Plantar hælsmerte forekommer hos omtrent 4 til 7 prosent av voksne i befolkningen. Prevalensen er høyere hos middelaldrende og eldre personer og er anslått til omtrent 10 prosent blant personer som er 50 år eller eldre [2,3]. Tilstanden er vanlig både hos fysisk inaktive personer og hos idrettsutøvere. Den står for anslagsvis 8 prosent av løperelaterte skader [2]. Plantarfasciopati er vanligst mellom 40 og 60 års alder, men kan forekomme i alle voksne aldre [1].

Risikofaktorer og belastningsprofil

Den mest konsekvent påviste risikofaktoren i en ikke-idrettsaktiv populasjon er høy BMI [1]. Blant fysisk aktive personer har en metaanalyse identifisert høyere kroppsmasse, høyere BMI og større plantarfleksjonsbevegelighet som assosierte faktorer, men underlaget besto av observasjonsstudier og viser ikke sikker årsakssammenheng [4].

Vanlige kliniske utløsende faktorer er:

• rask økning av gang-, løpe- eller hoppebelastning
• bytte til hardere underlag eller mindre støttende sko
• langvarig stående eller gående arbeid
• retur til aktivitet etter en periode med inaktivitet
• vektøkning
• nedsatt kapasitet i leggmuskulatur og fotens intrinsiske muskler
• begrenset dorsalfleksjon i ankelleddet eller stram gastrocnemius, selv om sammenhengen ikke er entydig
• tidligere plager fra fot eller legg.

Belastningsfaktorer bør betraktes som modifiserbare deler av den samlede mekaniske belastningen, ikke som diagnostiske kriterier. Fotens form, pronasjon og forekomst av kalkaneusspore har begrenset prediktiv verdi hos den enkelte pasient.

Patofysiologi

Plantarfascien løper fra kalkaneus til tærnes proksimale falanger og bidrar til fotens langsgående hvelv. Ved tåekstensjon spennes fascien gjennom den såkalte windlass-mekanismen, som stabiliserer foten under frasparket. Fascien belastes både i strekk og kompresjon, særlig nær festet mot kalkaneus.

Plantarfasciopati antas å utvikle seg når gjentatt belastning overstiger vevets aktuelle kapasitet. Bildediagnostiske studier viser fortykkelse, hypoekkogenisitet, endret elastisitet og av og til økt karsignal. Disse funnene er forenlige med forstyrret kollagenorganisering og en langsom reparativ prosess [3]. Smerte kan også påvirkes av omkringliggende vev, mekanisk følsomhet og perifer eller sentral sensitivisering.

En plantar kalkaneusspore er assosiert med plantar hælsmerte, men er ikke det samme som plantarfasciopati. Personer med plantar hælsmerte har oftere spore enn kontroller, men sporer forekommer også hos asymptomatiske personer [3]. Sporen kan bli værende etter at symptomene har forsvunnet og skal ikke være behandlingsmål.

Klinisk bilde

Typiske symptomer

Den klassiske anamnesen omfatter:

• smerte plantart og noe medialt under hælen
• uttalt smerte ved de første skrittene om morgenen
• smerte når belastningen gjenopptas etter sitting eller annen hvile
• innledende bedring etter noen minutters gange
• tilbakevendende eller tiltakende smerte etter langvarig stående, gange eller løping
• gradvis debut uten tydelig traume.

Smerten kan være skarp ved de første skrittene og senere gå over i verkende belastningssmerte. Den er vanligvis mest uttalt nær plantarfascien ved den mediale kalkaneustuberkelen, men kan strekke seg fremover langs fotens hvelv. Bilaterale symptomer forekommer og bør føre til en bredere vurdering av systemisk sykdom, belastning, kroppsvekt og nevrologiske symptomer.

Smerte som dominerer om natten, opptrer i hvile, er diffus over hele hælen eller kombineres med nummenhet og brennende karakter, er mindre typisk og bør føre til ny vurdering av diagnosen.

Status

Undersøk pasienten stående, gående og liggende. Følgende bør vurderes:

• nøyaktig smertelokalisasjon
• palpasjonsømhet over plantarfascien og den mediale kalkaneustuberkelen
• ømhet sentralt i hælens fettpute
• lokal hevelse, rødhet, varmeøkning eller hudforandring
• fotens hvelv og skostabilitet
• aktiv og passiv ankelbevegelighet med både strakt og bøyd kne
• leggmuskelstyrke og evne til tåhev på ett ben
• styrke i stortå og øvrige tåfleksorer
• sensibilitet, reflekser og nervestrekk ved nevrologiske symptomer
• pulser og perifer sirkulasjon når karsykdom er mulig.

Palpasjon over plantarfascien mens tærne, særlig stortåen, dorsalfleksjoneres, kan reprodusere smerten. Et positivt funn støtter diagnosen, men en negativ test utelukker den ikke. Kalkaneal kompresjon fra sidene, en såkalt calcaneal squeeze-test, brukes ved mistanke om stressbrudd. Uttalt smerte ved denne testen er atypisk for isolert plantarfasciopati.

Faresignaler

Utred raskt ved:

• akutt manglende evne til å belaste foten
• traume med plutselig knekklyd eller mistenkt fascieruptur
• tiltakende hvilesmerter eller nattlig smerte
• feber, rødhet, uttalt varmeøkning eller sår
• kjent malignitet
• immunsuppresjon
• uttalt osteoporose eller rask økning av løpebelastning med mistenkt stressbrudd
• progressive nevrologiske utfall
• smerte hos barn eller ungdom, der annen diagnostikk er vanligere
• multiple entesitter, inflammatoriske ryggsymptomer, psoriasis, inflammatorisk tarmsykdom eller uveitt.

Utredning og diagnostikk

Klinisk diagnose

Diagnosen kan i normaltilfellet stilles klinisk når følgende tre komponenter foreligger:

1. Belastningsrelatert plantar medial hælsmerte.
2. Uttalt førstestegssmerte etter hvile.
3. Lokal palpasjonsømhet ved plantarfascien nær den mediale kalkaneustuberkelen.

Det finnes ingen allment aksepterte laboratorieprøver eller bildediagnostiske kriterier som alene fastslår diagnosen. Utredningen skal i stedet verifisere et typisk symptombilde og identifisere avvikende funn.

Bildediagnostikk

Bildediagnostikk trengs ikke innledningsvis ved typisk anamnese og status. Overbruk kan gi irrelevante funn og forsterke forestillingen om at en synlig spore må fjernes.

I en systematisk oversikt med 42 studier og 2 928 deltakere var plantarfascien i snitt omtrent 2 mm tykkere ved ultralyd hos personer med plantar hælsmerte enn hos kontroller. Fortykkelse over 4 mm og hypoekkogenisitet var sterkt assosiert med symptomer, men heterogeniteten mellom studiene var høy [3].

Bildefunn har begrenset prognostisk verdi. I en langtidsoppfølging avtok fascienes tykkelse over tid både hos pasienter som ble symptomfrie og hos dem som fortsatt hadde vondt. Bare 24 prosent av de symptomfrie hadde normaliserte ultralydfunn [5]. Gjentatt bildediagnostikk bør derfor ikke brukes rutinemessig for å styre retur til aktivitet.

Laboratorieprøver

Laboratorieprøver trengs ikke ved typisk unilateral plantarfasciopati. Målrettet prøvetaking kan bli aktuelt ved mistanke om inflammatorisk revmatisk sykdom, infeksjon, urinsyregikt, diabeteskomplikasjon eller annen systemisk årsak. Prøvevalget styres da av den alternative diagnosen, ikke av hælsmerten i seg selv.

flowchart TD
A["Plantar hælsmerte"] --> B["Anamnese, belastningsprofil<br>og klinisk undersøkelse"]
B --> C["Typisk førstestegssmerte<br>og medial fasciømhet"]
C -->|"Ja"| D["Klinisk plantarfasciopati<br>Ingen rutinemessig bildediagnostikk"]
C -->|"Nei"| E["Søk alternativ diagnose<br>og vurder faresignaler"]
D --> F["Informasjon, belastningstilpasning<br>tøyning og styrketrening"]
F --> G["Evaluer etter<br>6 til 12 uker"]
G -->|"Tydelig bedring"| H["Fortsatt gradvis<br>belastningsøkning"]
G -->|"Utilstrekkelig bedring"| I["Kontroller diagnose, etterlevelse<br>og relevant komorbiditet"]
I --> J["Vurder ultralyd<br>og støtbølgebehandling"]
E --> K["Målrettet røntgen, ultralyd<br>MR eller laboratorieprøver"]
J --> L["Langvarige plager til tross for<br>strukturert behandling"]
L --> M["Spesialistvurdering<br>og selektert kirurgisk diskusjon"]

Differensialdiagnoser

Plantar hælsmerte er et symptom, ikke en enhetlig diagnose. Smertens nøyaktige lokalisasjon, døgnvariasjon og forhold til belastning er sentralt for differensieringen.

Smertesyndrom i hælens fettpute kan være den nest vanligste årsaken til plantar hælsmerte. Evidensen for diagnostiske kriterier er begrenset, men sentral hælømhet, smerte ved langvarig stående og smerte barfot taler mer for fettputen, mens medial festeømhet og førstestegssmerte taler for plantarfasciopati [6].

Behandling

Behandlingsprinsipper

Målet er ikke fullstendig avlastning, men å tilpasse belastningen til vevets kapasitet og deretter gradvis øke kapasiteten. Pasienten bør informeres om at:

• tilstanden vanligvis er ufarlig
• sporen ikke behøver å forsvinne
• langsom bedring over måneder er vanlig
• noe smerte under rehabilitering ikke nødvendigvis innebærer ny vevsskade
• konsekvent egenbehandling er viktigere enn enkeltstående passive tiltak.

En evidensbasert grunnbehandling består av plantarfasciespesifikk tøyning, kortvarig teiping og individualisert informasjon om belastning og sko. Disse tiltakene bør gjennomføres samtidig i minst 4 til 6 uker før mer ressurskrevende behandling legges til [2].

Belastningstilpasning

Kartlegg aktiviteten som utløste eller vedlikeholder plagene. Reduser midlertidig toppbelastningen ved å:

• redusere løpevolum, hastighet, bakker og hopp
• dele opp lange perioder med stående
• unngå lengre barfotgange på harde gulv
• erstatte noe løping med sykling, svømming eller annen tolerert trening
• planlegge restitusjon mellom belastende dager.

Total hvile er sjelden nødvendig. Et praktisk prinsipp er at aktiviteten kan fortsette dersom smerten er akseptabel, ikke medfører tydelig halting og har gått tilbake til omtrent forrige nivå neste morgen. Uttalt økning av førstestegssmerten taler for at forrige dags belastning var for høy.

Arbeidstilpasning kan være nødvendig ved langvarig stående eller gående arbeid. Kortere avlastningsperioder, varierte arbeidsoppgaver, støtdempende underlag og hensiktsmessige arbeidssko er ofte mer realistisk enn full sykmelding.

Sko

Anbefal sko som er komfortable, stabile og tilstrekkelig romslige, med noe støtdemping og moderat høydeforskjell mellom hæl og forfot. En altfor myk sko er ikke automatisk bedre. Skoen skal fungere sammen med pasientens fot, arbeid og aktivitet.

Midlertidig bør pasienten unngå flate, helt ustabile sko og langvarig barfotgange hvis dette provoserer smerten. Ingen enkelt skomodell har vist seg å være best. Komfort og symptomrespons er viktigere enn kategoriske råd ut fra fottype.

Plantarfasciespesifikk tøyning

Plantarfasciespesifikk tøyning har bedre støtte enn bare generell tøyning av leggmuskulaturen. I en randomisert studie av kroniske plager ga fasciespesifikk tøyning bedre resultater etter 8 uker enn vektbærende tøyning av akillessenen [7]. Bedringen vedvarte ved to års oppfølging, da 94 prosent rapporterte redusert smerte og 92 prosent var fornøyde eller fornøyde med små forbehold [8].

Praktisk utførelse:

1. Sitt med den smertefulle foten over motsatt kne.
2. Dra tærne, særlig stortåen, bakover til plantarfascien spennes.
3. Kontroller med en finger at en stram fasciestreng kjennes i fotens hvelv.
4. Hold tøyningen i omtrent 10 sekunder.
5. Gjenta 10 ganger, minst tre ganger daglig.
6. Utfør gjerne serien før de første skrittene om morgenen og etter lengre tids sitting.

Suppler med tøyning av gastrocnemius og soleus dersom dorsalfleksjonen i ankelen er begrenset eller pasienten opplever tydelig stramhet.

Progressiv styrketrening

Gradvis tung styrketrening er rimelig for å øke belastningstoleransen i legg, fot og plantarfascie. I en mindre randomisert studie ga tåhev på ett ben med tærne plassert på et sammenrullet håndkle bedre funksjon etter tre måneder enn tøyning alene, men forskjellen vedvarte ikke etter 6 eller 12 måneder [9].

Et praktisk program er:

• begynn med tåhev på begge ben hvis øvelse på ett ben er for smertefull
• plasser et håndkle under tærne slik at metatarsofalangealleddene dorsalfleksjoneres
• utfør langsomme tåhev med kontrollert opp- og nedgang
• tren annenhver dag
• øk først antall repetisjoner, deretter ekstern belastning i ryggsekk eller maskin
• suppler ved behov med tåfleksjon mot motstand og balanseøvelser.

Belastningen skal individualiseres. Pasienten bør kunne gjennomføre øvelsen uten skarp smerte eller tydelig forverret gangmønster etterpå.

Teiping

Low-Dye-teiping kan brukes til rask, kortvarig symptomlindring og som test før innleggssåler. I en randomisert studie reduserte teiping førstestegssmerten med 12,3 mm mer enn placebobehandling på en 100 mm-skala etter en uke [10]. Effekten på generell funksjon var derimot ikke sikret.

Kontroller huden og sirkulasjonen. Fjern teipen ved nummenhet, hudreaksjon, økende smerte eller følelse av at den sitter for stramt. I studien fikk 28 prosent (13 deltakere i teipegruppen) forbigående bivirkninger; de fleste var milde til moderate, men tre ble vurdert som alvorlige. Vanligst var hudreaksjon, stramhet og ny smerte, og fem deltakere fjernet teipen for tidlig på grunn av bivirkning (tre på grunn av allergisk reaksjon, to på grunn av stram teip) [10].

Innleggssåler og hælstøtte

Prefabrikkerte eller individuelt tilpassede innleggssåler kan prøves når sko, teiping og belastningstilpasning ikke gir tilstrekkelig lindring. De bør ses som et supplement for å fordele belastning, ikke som en korrigering av en påstått feilaktig fot.

En metaanalyse av 19 randomiserte studier med 1 660 deltakere viste en liten smertereduksjon etter 7 til 12 uker sammenlignet med placeboinnlegg, men ingen tydelig funksjonsgevinst og ingen sikker langtidseffekt. Individuelt tilvirkede innlegg var ikke bedre enn prefabrikkerte [11]. Begynn derfor vanligvis med et komfortabelt prefabrikkert innlegg og evaluer den faktiske symptomnytten.

Nattskinne

En nattskinne holder ankelen i dorsalfleksjon og tærne lett ekstendert. Den kan prøves i 1 til 3 måneder hos pasienter med uttalt førstestegssmerte, særlig ved symptomer i mer enn noen måneder. Evidensen er motstridende. I en randomisert studie med 116 pasienter ga tillegg av nattskinne ingen bedre effekt enn tøyning, skoanbefalinger og legemiddelbehandling uten skinne [12].

Nytten begrenses ofte av søvnforstyrrelse og ubehag. Fortsett bare dersom pasienten opplever en tydelig effekt.

Smertestillende legemidler

Paracetamol eller NSAID kan brukes kortvarig til symptomlindring dersom det er medisinsk hensiktsmessig, men påvirker sannsynligvis ikke grunnforløpet. Siden tilstanden ikke primært er inflammatorisk, bør NSAID ikke være hovedbehandling. En liten placebokontrollert studie fant ingen statistisk sikker forskjell mellom celekoksib og placebo når begge gruppene samtidig fikk tøyning, hælkopp og nattskinne [13].

Ta hensyn til vanlige kontraindikasjoner og risiko for gastrointestinale, renale og kardiovaskulære bivirkninger. Lokal nedkjøling eller rulling av foten over en kald flaske kan brukes dersom pasienten opplever lindring, men evidensen for langtidseffekt er begrenset.

Støtbølgebehandling

Ekstrakorporal støtbølgebehandling, ESWT, er det best underbygde tillegget ved vedvarende plager etter strukturert grunnbehandling. Både fokusert og radiell behandling kan redusere smerte. En praksisveiledende systematisk oversikt fant effekter på førstestegssmerte på kort, mellomlang og lang sikt, med få alvorlige bivirkninger [2]. En senere metaanalyse fant også effekt på smerte og funksjon sammenlignet med placebo, men protokollene varierte betydelig mellom studiene [14].

Vurder ESWT når:

• diagnosen er rimelig sikker
• plagene har vart i minst 3 måneder
• pasienten har gjennomført belastningstilpasning og aktiv rehabilitering
• funksjonsinnskrenkningen fortsatt er betydelig.

Vanlige bivirkninger er forbigående smerte under behandlingen, rødhet og lokal ømhet. Optimalt energinivå, antall impulser og behandlingsintervall er ikke fastslått, noe som taler for behandling ved en enhet med erfaring med metoden.

Kortikosteroidinjeksjon

Kortikosteroidinjeksjon bør ikke brukes rutinemessig. En Cochrane-oversikt fant en liten mulig smertelindring den første måneden, men ingen sikker effekt deretter. Blant 699 steroidbehandlede studiedeltakere ble det rapportert to fascierupturer og tre infeksjoner, samtidig som bivirkninger sannsynligvis ble underrapportert [15].

En senere metaanalyse av 47 randomiserte studier fant at kortikosteroid ikke var bedre enn placeboinjeksjon for smerte eller funksjon. Da studier med høy risiko for systematiske skjevheter (bias) ble ekskludert, forsvant også fordelene sammenlignet med andre behandlinger [16].

Dersom injeksjon likevel vurderes ved sterk kortvarig smerte, bør pasienten informeres om:

• usikker og vanligvis kortvarig effekt
• risiko for postinjeksjonssmerte
• risiko for skade på fettputen, hudatrofi og pigmentforandring
• sjelden risiko for infeksjon og fascieruptur
• behov for midlertidig belastningsreduksjon etter inngrepet.

Gjentatte injeksjoner bør unngås. Svensk lokal praksis og tilgang til ultralydstyrt injeksjon kan variere.

PRP og andre injeksjonsbehandlinger

PRP har i noen metaanalyser gitt bedre smertereduksjon enn kortikosteroid, placebo eller ESWT. Resultatene er imidlertid heterogene, og preparatenes trombocyttkonsentrasjon, leukocyttinnhold, volum og tilberedning varierer [17]. Ved direkte sammenligning mellom PRP og ESWT var forskjellen i smerte etter 3 til 6 måneder statistisk signifikant, men ikke klinisk betydningsfull [18].

PRP kan derfor diskuteres ved langvarige behandlingsresistente plager, men skal ikke fremstilles som etablert regenerativ behandling. Kostnad, usikker standardisering og mangel på sikre langtidsdata må tas med i vurderingen. Dekstroseproloterapi, autologt blod, hyaluronsyre og andre injeksjonspreparater har utilstrekkelig støtte for rutinebruk.

Tørr nålebehandling (dry needling), botulinumtoksin og fysikalske modaliteter

Dry needling kan gi smertereduksjon, men underlaget omfatter få studier og betydelig heterogenitet. En metaanalyse av seks studier fant lav til moderat evidens for bedring av smerte og funksjonsrelatert funksjonsnedsettelse [19]. Behandlingen kan muligens brukes som supplement, men bør ikke erstatte belastningsstyring og trening.

Botulinumtoksin A er studert både som injeksjon nær fascien og i gastrocnemius. En metaanalyse av sju randomiserte studier med 305 deltakere viste smertereduksjon etter én måned og bedrede funksjonsmål, men doser, injeksjonssteder og kontrollbehandlinger varierte. Evidensen er ennå utilstrekkelig for rutinebehandling [20].

Fotobiomodulasjon og lavenergilaser kan redusere smerte kortvarig, men effekten på funksjon er usikker, og behandlingsprotokollene varierer kraftig [21]. Terapeutisk ultralyd, iontoforese, elektromodaliteter og akupunktur har ikke tilstrekkelig robust støtte til å prioriteres. Passive modaliteter bør ikke fortrenge aktiv rehabilitering.

Kirurgi

Kirurgi er aktuelt for en liten minoritet. Før henvisning bør følgende være oppfylt:

• symptomer vanligvis i minst 6 til 12 måneder
• sikret eller velbegrunnet diagnose
• betydelig gjenværende funksjonsinnskrenkning
• dokumentert forsøk med belastningstilpasning, tøyning, styrketrening, sko eller innlegg og vanligvis ESWT
• ny vurdering av differensialdiagnoser.

Alternativene omfatter partiell plantar fasciotomi og gastrocnemiusforlengelse hos pasienter med relevant gastrocnemiuskontraktur. Fullstendig fasciotomi bør unngås på grunn av risiko for endret hvelvmekanikk, smerte i fotens laterale kolonne og nerveskade.

Systematiske oversikter taler for at gastrocnemiusforlengelse kan redusere smerte hos selekterte pasienter med kontraktur og behandlingsresistente plager, men studiene er få og ofte metodologisk svake. Rapportert samlet komplikasjonsfrekvens var 8,5 prosent i en oversikt, med vedvarende smerte som vanligste komplikasjon [22].

Oppfølging og prognose

Følg opp etter omtrent 6 til 12 uker. Vurder:

• førstestegssmerte på numerisk skala
• smerte etter gange, arbeid eller idrett
• gangdistanse og ståtid
• evne til tåhev på ett ben
• treningsetterlevelse og faktisk dosering
• skovalg og barfotbelastning
• endringer i arbeid, løping og kroppsvekt
• tegn på alternativ diagnose.

Ved bedring fortsetter pasienten med gradvis økt aktivitet. Øk helst én belastningskomponent om gangen, for eksempel varighet før hastighet og flatt underlag før bakker. Retur til løping kan innledes med gang- og løpeintervaller når hverdagsgange tolereres uten tydelig påfølgende forverring.

Ved manglende bedring bør diagnosen vurderes på nytt før ytterligere behandling legges til. Kontroller om øvelsene faktisk er utført, om belastningen fortsatt er for høy eller om pasienten i stedet har blitt overdrevent inaktiv. Vurder ultralyd eller annen målrettet bildediagnostikk, særlig ved avvikende smertelokalisasjon eller status.

Prognosen er generelt god, men ofte langsom. Påstanden om at nesten alle blir symptomfrie i løpet av ett år er sannsynligvis altfor optimistisk. I en kohort med gjennomsnittlig 9,7 års oppfølging var 54 prosent symptomfrie, mens 46 prosent fortsatt rapporterte plager. Den gjennomsnittlige symptomvarigheten hos dem som ble friske var omtrent to år. Bilaterale plager og kvinnelig kjønn var assosiert med dårligere langtidsprognose, mens initial fascietykkelse og forekomst av hælspore ikke forutså utfallet [5].

Pasienten bør derfor få et realistisk, men betryggende budskap: bedring er vanlig, men rehabiliteringen kan måtte fortsette i mange måneder. Klinisk funksjon og symptomutvikling er viktigere enn om fascien eller hælsporen normaliseres på bildediagnostikk.

Kilder

1. Rhim HC et al. A Systematic Review of Systematic Reviews on the Epidemiology, Evaluation, and Treatment of Plantar Fasciitis. Life 2021. PMID: 34947818
2. Morrissey D et al. Management of plantar heel pain: a best practice guide informed by a systematic review, expert clinical reasoning and patient values. British Journal of Sports Medicine 2021. PMID: 33785535
3. Drake C et al. Medical imaging for plantar heel pain: a systematic review and meta-analysis. Journal of Foot and Ankle Research 2022. PMID: 35065676
4. Hamstra-Wright KL et al. Risk Factors for Plantar Fasciitis in Physically Active Individuals: A Systematic Review and Meta-analysis. Sports Health 2021. PMID: 33530860
5. Hansen L et al. Long-Term Prognosis of Plantar Fasciitis: A 5- to 15-Year Follow-up Study of 174 Patients With Ultrasound Examination. Orthopaedic Journal of Sports Medicine 2018. PMID: 29536022
6. Chang AH et al. What do we actually know about a common cause of plantar heel pain? A scoping review of heel fat pad syndrome. Journal of Foot and Ankle Research 2022. PMID: 35974398
7. DiGiovanni BF et al. Tissue-specific plantar fascia-stretching exercise enhances outcomes in patients with chronic heel pain. A prospective, randomized study. Journal of Bone and Joint Surgery American Volume 2003. PMID: 12851352
8. DiGiovanni BF et al. Plantar fascia-specific stretching exercise improves outcomes in patients with chronic plantar fasciitis. A prospective clinical trial with two-year follow-up. Journal of Bone and Joint Surgery American Volume 2006. PMID: 16882901
9. Rathleff MS et al. High-load strength training improves outcome in patients with plantar fasciitis: A randomized controlled trial with 12-month follow-up. Scandinavian Journal of Medicine and Science in Sports 2015. PMID: 25145882
10. Radford JA et al. Effectiveness of low-Dye taping for the short-term treatment of plantar heel pain: a randomised trial. BMC Musculoskeletal Disorders 2006. PMID: 16895612
11. Whittaker GA et al. Foot orthoses for plantar heel pain: a systematic review and meta-analysis. British Journal of Sports Medicine 2018. PMID: 28935689
12. Probe RA et al. Night splint treatment for plantar fasciitis. A prospective randomized study. Clinical Orthopaedics and Related Research 1999. PMID: 10613168
13. Donley BG et al. The efficacy of oral nonsteroidal anti-inflammatory medication in the treatment of plantar fasciitis: a randomized, prospective, placebo-controlled study. Foot and Ankle International 2007. PMID: 17257533
14. Charles R et al. The effectiveness of shockwave therapy on patellar tendinopathy, Achilles tendinopathy, and plantar fasciitis: a systematic review and meta-analysis. Frontiers in Immunology 2023. PMID: 37662911
15. David JA et al. Injected corticosteroids for treating plantar heel pain in adults. Cochrane Database of Systematic Reviews 2017. PMID: 28602048
16. Whittaker GA et al. Corticosteroid injection for plantar heel pain: a systematic review and meta-analysis. BMC Musculoskeletal Disorders 2019. PMID: 31421688
17. Herber A et al. Platelet rich plasma therapy versus other modalities for treatment of plantar fasciitis: A systematic review and meta-analysis. Foot and Ankle Surgery 2024. PMID: 38395675
18. Daher M et al. Platelet-Rich Plasma vs Extracorporeal Shock Wave Therapy in the Treatment of Plantar Fasciitis at 3-6 Months: A Systematic Review and Meta-analysis of Randomized Controlled Trials. Foot and Ankle International 2024. PMID: 38419209
19. Llurda-Almuzara L et al. Is Dry Needling Effective for the Management of Plantar Heel Pain or Plantar Fasciitis? An Updated Systematic Review and Meta-Analysis. Pain Medicine 2021. PMID: 33760098
20. Li Q et al. Therapeutic efficacy and safety of botulinum toxin A injection in plantar fasciitis: A systematic review and meta-analysis. PLOS ONE 2024. PMID: 39689135
21. Ferlito JV et al. Effects of photobiomodulation therapy on the management of pain intensity and disability in plantar fasciitis: systematic review and meta-analysis. Lasers in Medical Science 2023. PMID: 37464155
22. Arshad Z et al. Gastrocnemius Release in the Management of Chronic Plantar Fasciitis: A Systematic Review. Foot and Ankle International 2022. PMID: 34766860