GCK-MODY under graviditet: håndtering

Sammendrag

GCK-MODY skyldes en heterozygot inaktiverende variant i GCK og gir livslang, mild og stabil fastehyperglykemi, vanligvis 5,4 til 8,3 mmol/L, uten nevneverdig risiko for vanlige diabeteskomplikasjoner. Glukosesenkende behandling er normalt ikke nødvendig. Under graviditet avgjøres håndteringen først og fremst av fosterets genotype, ikke av morens glukoseverdier. Hvert foster til en kvinne med GCK-MODY har 50 prosents sannsynlighet for å arve varianten [1].

Hvis fosteret har arvet morens GCK-variant, deler det morens forhøyede glukoseterskel. Fosterveksten er da vanligvis normal uten behandling, mens insulinbehandling kan redusere veksten. Hvis fosteret ikke har arvet varianten, stimulerer morens hyperglykemi fetal insulinsekresjon, noe som øker risikoen for stort barn, skulderdystoci, keisersnitt og neonatal hypoglykemi. Et slikt foster veier i gjennomsnitt omkring 500 til 700 g mer enn et foster som har arvet varianten [2,3].

I første rekke bør fosterets GCK-genotype fastsettes ved ikke-invasiv prenatal diagnostikk basert på cellefritt DNA, dersom metoden er tilgjengelig. I en diagnostisk studie var sensitiviteten 100 prosent og spesifisiteten 96 prosent, sammenliknet med henholdsvis 53 og 61 prosent for fosterets abdominalomkrets ved grensen 75. persentil [4]. Tilgjengeligheten av en slik varianttilpasset analyse er imidlertid begrenset og bør etterspørres tidlig via klinisk genetikk. Invasiv prøvetaking skal ikke utføres bare for GCK-genotyping, men hvis korionvillusbiopsi eller amniocentese gjøres på annen indikasjon, bør GCK-analyse tilbys.

Hvis fosterets genotype ikke kan bestemmes, følges veksten med ultralyd hver andre uke fra svangerskapsuke 26. Abdominalomkrets over 75. persentil eller tydelig akselererende abdominalomkrets taler for at fosteret ikke har arvet varianten. Insulin kan da vurderes. Abdominalomkrets under denne grensen og normal veksthastighet taler for et foster med GCK-varianten, og insulin skal da normalt unngås. Ultralyd er imidlertid en usikker genotypemarkør, og behandlingsbeslutninger må også ta hensyn til veksttrend, estimert fostervekt, morens BMI, vektøkning og eventuell samtidig insulinresistens.

Bakgrunn og epidemiologi

GCK-MODY, tidligere kalt MODY 2, er en monogen form for hyperglykemi. Tilstanden arves autosomalt dominant, noe som innebærer 50 prosents sannsynlighet for overføring ved hver graviditet. De fleste personer er asymptomatiske, og diagnosen stilles etter at hyperglykemi er oppdaget som bifunn, ved familieutredning eller glukosescreening under graviditet [1].

Den anslåtte befolkningsprevalensen er omkring 1,1 per 1 000 personer. I den populasjonsbaserte Atlantic Diabetes in Pregnancy-kohorten var prevalensen blant kvinner som var klassifisert med svangerskapsdiabetes 0,9 prosent. Kombinasjonen fasteglukose minst 5,5 mmol/L og BMI under 25 kg/m² hadde i denne hovedsakelig europeiske populasjonen 68 prosents sensitivitet og 96 prosents spesifisitet for GCK-MODY [5]. Kriteriene fungerer dårligere i visse multietniske populasjoner, og en høyere BMI utelukker ikke GCK-MODY [6].

GCK-MODY må skilles fra svangerskapsdiabetes, type 1-diabetes og type 2-diabetes. Ved vanlig svangerskapsdiabetes styrer morens glukoseverdier behandlingen. Ved GCK-MODY kan samme strategi føre til unødvendig insulinbehandling, maternell hypoglykemi og redusert fostervekst hvis fosteret har arvet varianten.

Dokumentasjonen for håndtering under graviditet er begrenset. Den består hovedsakelig av retrospektive kohorter, registerstudier, mindre prospektive observasjonsstudier og kasusserier. Randomiserte behandlingsstudier mangler. En systematisk oversikt fra 2025 identifiserte 15 studier om graviditetsutfall ved GCK-MODY og konkluderte med at fosterets genotype er den viktigste bestemmende faktoren for fødselsvekt og perinatalt utfall [7].

Patofysiologi som styrer håndteringen

Glukokinase katalyserer fosforylering av glukose til glukose-6-fosfat og fungerer som glukosesensor i betacellene i pankreas. En heterozygot inaktiverende GCK-variant forskyver terskelen for glukosestimulert insulinfrisetting oppover. Insulinfrisettingen er bevart, men skjer ved høyere glukosekonsentrasjon enn normalt. Også motregulerende responser aktiveres ved høyere glukosenivåer, noe som bidrar til at glukoseverdien holdes rundt et individuelt forhøyet likevektsnivå [8].

Denne fysiologien forklarer tre sentrale forhold under graviditeten:

1. Morens milde hyperglykemi er stabil og skyldes ikke primært den insulinresistensen som forårsaker vanlig svangerskapsdiabetes.
2. Glukose passerer placenta, mens maternelt insulin ikke gjør det.
3. Fosterets insulinsekresjon, som påvirkes av fosterets egen GCK-genotype, er en viktig vekstfaktor.

Maternell GCK-MODY, fosteret har arvet varianten

Fosteret har samme forhøyede glukoseterskel som moren. Morens glukosekonsentrasjon oppfattes derfor ikke som uttalt forhøyet av fosterets betaceller. Fetal hyperinsulinemi og overvekst uteblir vanligvis. Fødselsvekten er normalfordelt hvis moren ikke behandles.

Hvis moren behandles til vanlige glukosemål for graviditet, kan fosterets glukosetilgang havne under det genetisk bestemte likevektsnivået. Dette kan redusere fosterets insulinsekresjon og vekst. En tidlig kasusrapport beskrev fødselsvekt under første persentil hos et barn som hadde arvet morens GCK-variant etter insulinbehandling under graviditeten [9].

Maternell GCK-MODY, fosteret har ikke arvet varianten

Fosteret har normal glukosesensorikk og reagerer på morens hyperglykemi med økt insulinsekresjon. Dette stimulerer fettavleiring og somatisk vekst, først og fremst abdominalomkretsen. I en klassisk familiestudie økte maternell GCK-hyperglykemi fødselsvekten med i gjennomsnitt 601 g, mens fetal nedarving av GCK-varianten reduserte den med 533 g. Effektene var additive [2].

I en sammenstilling av 14 studier var 44 prosent av fostrene uten varianten store for gestasjonsalderen, og 22 prosent veide over 4 000 g. Tilsvarende andeler blant foster som hadde arvet varianten var henholdsvis 10 og 2 prosent [3]. GCK-negative foster har også høyere risiko for operativ forløsning og skulderdystoci.

Paternell GCK-MODY

Hvis bare faren har GCK-MODY, er moren normoglykemisk. Et foster som arver farens variant, har da en høyere glukoseterskel enn det det maternelle glukosemiljøet tilsvarer. Fetal insulinsekresjon og vekst reduseres, med omkring 400 til 500 g lavere fødselsvekt enn hos søsken uten varianten [2]. Maternell glukoseøkende behandling er ikke berettiget. Graviditeten bør følges obstetrisk med oppmerksomhet på veksthemming, særlig hvis fosteret er kjent eller mistenkt bærer.

GCK-varianter hos fosteret er også assosiert med lavere placentavekt. I en studie var placentavekten 610 g hos bærere og 720 g hos foster uten varianten [10].

Klinisk bilde og når GCK-MODY skal mistenkes

GCK-MODY gir vanligvis ingen hyperglykemisymptomer. Hyperglykemien finnes fra fødselen, forverres bare ubetydelig med alderen og er relativt uavhengig av BMI. Typiske laboratoriefunn er [1,8]:

GCK-MODY bør særlig vurderes hos en gravid kvinne med:

• fasteglukose minst 5,5 mmol/L tidlig i graviditeten
• mild hyperglykemi som er dokumentert før graviditeten
• liten glukosestigning ved OGTT
• HbA1c innenfor det typiske GCK-intervallet
• normal eller bare moderat forhøyet kroppsvekt
• førstegradsslektning med mild fastehyperglykemi, svangerskapsdiabetes eller antatt type 2-diabetes uten behandling
• vedvarende, uendret fastehyperglykemi etter tidligere graviditet
• uventet liten effekt av insulin eller perorale glukosesenkende legemidler.

Normal familieanamnese utelukker ikke tilstanden, siden de novo-varianter forekommer og mild hyperglykemi ofte forblir udiagnostisert.

Utredning og diagnostikk

Innledende vurdering

Ved mistanke under graviditet bør tidligere prøvesvar, særlig fasteglukose og HbA1c før graviditeten, etterspørres. Kartlegg minst tre generasjoner med hensyn til mild hyperglykemi, svangerskapsdiabetes, debutalder, behandling og komplikasjoner.

Følgende bør vurderes:

• fasteglukose og HbA1c
• resultat fra aktuell eller tidligere OGTT
• BMI før graviditeten og vektutvikling
• symptomer på uttalt insulinmangel
• tegn på insulinresistens
• eventuell tidligere graviditet med stort eller lite barn
• tidligere barns GCK-genotype
• legemidler som påvirker glukosemetabolismen.

Ved atypisk bilde bør annen diabetes utredes. Øycelleantistoffer mot GAD, IA-2 og ZnT8 samt C-peptid kan være verdifulle hvis type 1-diabetes vurderes. Uttalt glukosestigning etter måltid, raskt stigende HbA1c eller progressiv hyperglykemi taler mer for HNF1A-MODY, HNF4A-MODY, type 1-diabetes eller type 2-diabetes.

Genetisk bekreftelse hos moren

Diagnosen skal bekreftes ved påvisning av en patogen eller sannsynlig patogen heterozygot GCK-variant. Analysen kan gjøres med rettet sekvensering eller et panel for monogen diabetes. Analysemetoden bør kunne oppdage delesjoner og duplikasjoner, siden slike varianter kan overses ved sekvensering alene [11].

Funn av en variant med uklar klinisk betydning skal ikke alene legges til grunn for den graviditetsspesifikke håndteringen. Varianten må vurderes sammen med fenotype, familiesegregasjon og laboratoriets klassifisering.

Hvis GCK-MODY bare mistenkes, men ennå ikke er genetisk bekreftet, bør kvinnen inntil videre håndteres etter lokale retningslinjer for diabetes under graviditet. Samtidig bør genetisk diagnostikk framskyndes, siden diagnosen kan endre behandlingen vesentlig.

Bestemmelse av fosterets genotype

Ikke-invasiv prenatal diagnostikk

Analyse av cellefritt DNA i morens plasma kan avgjøre om fosteret har arvet den maternelle GCK-varianten. Siden moren selv er heterozygot, kreves en spesialisert analyse som måler allelbalanse eller relativ haplotypedosering. Det er altså ikke samme analyse som rutinemessig NIPT (ikke-invasiv prenatal test) for kromosomavvik.

I en studie av 38 graviditeter stemte resultatet med barnets senere direkte bestemte genotype i 37 tilfeller. Sensitiviteten var 100 prosent og spesifisiteten 96 prosent. Median ledetid var 5 uker. Når prøven kom til laboratoriet før svangerskapsuke 20, ble 92 prosent av resultatene rapportert før uke 28 [4].

Metoden har også kunnet gjennomføres fra uke 12 med relativ haplotypedosering [12]. Senere serier har vist at lav fetal DNA-fraksjon, utilstrekkelig mengde cellefritt DNA, fravær av informative genetiske markører og behov for familieprøver kan gjøre analysen vanskelig eller inkonklusiv [13].

Tilgjengeligheten i Sverige kan avvike fra de internasjonale studiene. Prøvetaking og henvisningsvei bør derfor diskuteres tidlig med klinisk genetikk, fostermedisin og laboratorium med erfaring med monogen prenatal diagnostikk. En vurdering bør angi sannsynlighet for genotype, analysens begrensninger og om postnatal verifisering anbefales.

Invasiv prenatal diagnostikk

Hvis korionvillusbiopsi eller amniocentese utføres på annen medisinsk indikasjon, bør fosterets DNA analyseres for familiens GCK-variant. To rapporterte graviditeter der fosteret på denne måten ble konstatert å ha arvet varianten, ble håndtert uten insulin og resulterte i barn med normal fødselsvekt uten peripartale komplikasjoner [14].

Invasiv prøvetaking skal ikke gjøres bare for GCK-genotyping. Den begrensede nytten rettferdiggjør ikke den prosedyrerelaterte risikoen når håndtering med cellefritt DNA eller ultralyd er mulig.

Ultralyd når fosterets genotype er ukjent

Tradisjonelt har fosterets abdominalomkrets blitt brukt som indirekte markør for genotype. Anbefalingen har vært ultralyd hver andre uke fra uke 26. Abdominalomkrets over 75. persentil, særlig hvis den øker raskere enn hodeomkrets og femurlengde, har blitt tolket som tegn på et GCK-negativt foster med fetal hyperinsulinemi [8].

Metoden er betydelig mindre sikker enn tidligere antatt. Ved ultralyd omkring uke 28 hadde grensen 75. persentil bare 53 prosents sensitivitet og 61 prosents spesifisitet for fosterets GCK-genotype. Grensen 90. persentil forbedret sensitiviteten til 87 prosent, men spesifisiteten sank til 48 prosent [4].

Vurder derfor ikke en enkelt måleverdi isolert. Følg:

• abdominalomkretsens persentil og endring over tid
• estimert fostervekt
• forholdet mellom abdominalomkrets, hodeomkrets og femurlengde
• mengde fostervann
• morens BMI og graviditetsrelaterte vektøkning
• tidligere barns fødselsvekt og genotype
• tegn på samtidig insulinresistens eller annen diabetes hos moren.

Differensialdiagnoser

Behandling og obstetrisk håndtering

Organisering og planlegging

Graviditeten bør håndteres i fellesskap av diabetolog, obstetriker med erfaring med diabetesgraviditeter, klinisk genetiker og ved behov fostermedisiner. Planen bør dokumentere:

• morens molekylærgenetiske diagnose
• den spesifikke familievarianten
• fosterets kjente eller antatte genotype
• valgt metode for vekstovervåking
• kriterier for å starte eller avstå fra insulin
• plan for forløsning og neonatal glukoseovervåking.

Rutinemessig glukosesenkende behandling før konsepsjon anbefales som regel ikke ved isolert GCK-MODY. En oversikt har imidlertid foreslått at insulin kan vurderes hvis HbA1c før konsepsjon overstiger 45 mmol/mol, med henvisning til den misdannelsesrisikoen som er beskrevet ved pregestasjonell diabetes [21]. I registerdata var spontanabortfrekvensen 19 prosent, noe som tilsvarte den forventede bakgrunnsfrekvensen [15]. En metaanalyse av 257 kvinner og 499 barn fant en misdannelsesfrekvens på 2,4 prosent og ingen sikker forskjell mellom foster med og uten GCK-varianten [16]. Grunnlaget er imidlertid utilstrekkelig for helt å utelukke en liten risikoøkning.

Folsyre, legemiddelgjennomgang og øvrig prekonsepsjonell rådgivning skal følge lokale rutiner. Internasjonale oversikter har diskutert høydosefolsyre siden HbA1c kan ligge over det normale graviditetsintervallet, men spesifikk dokumentasjon for høydosefolsyre ved GCK-MODY mangler. Svensk ordinasjon bør derfor følge svensk nasjonal praksis og kvinnens øvrige risikofaktorer.

Håndteringsalgoritme

flowchart TD
A["Bekreftet maternell<br>GCK-MODY"] --> B["Henvis tidlig til diabetes,<br>obstetrikk og klinisk genetikk"]
B --> C["Ikke-invasiv fetal<br>GCK-genotyping tilgjengelig"]
C -->|"Ja"| D["Bestem fosterets genotype<br>med cellefritt DNA"]
C -->|"Nei eller inkonklusivt"| E["Vekstultralyd hver andre uke<br>fra uke 26"]
D -->|"Varianten arvet"| F["Ingen glukosesenkende behandling<br>ved isolert GCK-MODY"]
D -->|"Varianten ikke arvet"| G["Vurder insulin og følg<br>vekst samt hypoglykemi"]
E -->|"Normal vekst og abdominalomkrets<br>under 75. persentil"| F
E -->|"Akselererende vekst eller<br>abdominalomkrets over 75. persentil"| G
F --> H["Forløsning etter obstetriske<br>indikasjoner"]
G --> I["Individualiser forløsning,<br>vurder omkring uke 38"]
H --> J["Neonatal glukosekontroll og<br>postnatal genotypeverifisering"]
I --> J

Foster som har arvet morens GCK-variant

Ved bekreftet fetal variant skal mild maternell hyperglykemi ikke behandles hvis kvinnen for øvrig har en typisk GCK-fenotype. Pågående insulin som er startet bare på grunn av vanlige graviditetsmål, bør vurderes på nytt og kan vanligvis seponeres under spesialistovervåking.

Grunnene er:

• fosterveksten er vanligvis normal uten behandling
• insulin kan redusere fødselsvekten
• moren har økt risiko for hypoglykemi
• behandlingen har usikker nytte og kan medføre flere obstetriske intervensjoner.

I det amerikanske registeret for monogen diabetes var gjennomsnittlig fødselsvekt hos fullbårne barn som hadde arvet varianten 2 967 g etter maternell insulinbehandling og 3 725 g uten behandling. Blant insulinbehandlede kvinner rapporterte 56 prosent hypoglykemi og 23 prosent alvorlig hypoglykemi som krevde hjelp fra en annen person [15].

En japansk kohort fant at samtlige rapporterte perinatale komplikasjoner inntraff hos GCK-positive barn av insulinbehandlede mødre. Ett barn ble født med vekten 1 542 g ved 37 uker [17]. En kinesisk studie rapporterte maternell hypoglykemi hos 47,6 prosent av insulinbehandlede kvinner og lavere fødselsvekt hos GCK-positive barn etter insulinbehandling [18].

Foster som ikke har arvet morens GCK-variant

Ved sikker normal GCK-genotype er fosteret eksponert for maternell hyperglykemi med normal glukosesensorikk. Insulin kan vurderes for å redusere fetal hyperinsulinemi og overvekst. Behandlingen skal individualiseres, siden observasjonsstudier ikke entydig viser redusert risiko for stort barn.

I en kohort med 99 graviditeter veide GCK-negative barn i gjennomsnitt 4,0 kg sammenliknet med 3,4 kg for GCK-positive barn. Andelen store for gestasjonsalderen var henholdsvis 65 og 13 prosent. Insulin reduserte ikke sikkert andelen store barn og var assosiert med tidligere forløsning [19].

I en prospektiv observasjonsstudie ble behandling styrt av vanlige glukosegrenser sammenliknet med behandling styrt av fostervekst. Glukosestyring førte til tidligere og hyppigere insulinbehandling samt mer hypoglykemi, uten bedrede graviditetsutfall. Stort barn forekom hos 36 prosent av barna uten GCK-varianten og hos ingen av barna med varianten [20]. Resultatene støtter en forsiktig, vekstbasert strategi når pålitelig fetal genotype mangler.

Når fosterets genotype er ukjent

Rutinemessig insulinbehandling bare fordi moren overskrider vanlige behandlingsmål for svangerskapsdiabetes, bør unngås etter at GCK-MODY er bekreftet. Insulin vurderes hvis gjentatte ultralydundersøkelser viser:

• abdominalomkrets over 75. persentil
• tydelig økning av abdominalomkretsens persentil
• disproporsjonalt stor abdominalomkrets
• estimert fostervekt over 90. persentil
• annen utvikling forenlig med fetal hyperinsulinemi.

Siden ultralydbasert genotyping har lav spesifisitet, bør en enkeltstående måling litt over 75. persentil normalt verifiseres og settes i relasjon til tidligere vekst. Uttalt overvekt, stor graviditetsrelatert vektøkning eller samtidig type 2-diabetes kan forårsake fetal overvekst også om fosteret har arvet GCK-varianten.

Insulinbehandling

Insulin er det glukosesenkende legemidlet som har størst erfaringsgrunnlag når behandling vurderes som nødvendig. Sulfonylurea bør unngås fordi de passerer placenta, kan stimulere fosterets insulinsekresjon og er assosiert med makrosomi og neonatal hypoglykemi. Metformin passerer også placenta og er ikke evaluert som rettet behandling ved GCK-MODY [21].

Insulinregimet bør tilpasses glukoseprofil og hypoglykemirisiko. Kvinner med GCK-MODY kan trenge høyere doser enn ved vanlig svangerskapsdiabetes for å forskyve glukosenivået fra den genetisk bestemte likevekten. Oversikter angir at doser på 1 E/kg/døgn eller mer ofte kreves for å motvirke den oppregulerte motreguleringen [8,21]. Så høye doser medfører høy risiko for hypoglykemi [21]. I retrospektive studier varierte dosen mellom 0,1 og 1,5 E/kg/døgn. Det finnes ingen validert startdose, titreringsalgoritme eller maksdose spesifikt for GCK-MODY [21].

Vanlige graviditetsmål kan være vanskelige å nå uten hypoglykemi. I den prospektive studien ble det brukt 5,3 mmol/L før måltid og 6,7 mmol/L to timer etter måltid i den glukosestyrte gruppen. I den vekststyrte gruppen fungerte 6,7 mmol/L før måltid og 11,1 mmol/L to timer etter måltid som sikkerhetsgrenser for likevel å starte insulin [20]. Disse grensene er studieprotokoll, ikke universelt validerte behandlingsmål for GCK-MODY.

Kontinuerlig glukosemåling kan vurderes ved insulinbehandling for å oppdage hypoglykemi og beskrive døgnprofilen. Det mangler imidlertid dokumentasjon for særskilte mål for tid innenfor målområdet ved GCK-MODY. Titrering skal ikke skje mekanisk mot samme mål som ved type 1-diabetes, men med samtidig vurdering av fosterets genotype og vekst.

Kvinnen og de nærmeste skal få opplæring om hypoglykemisymptomer, karbohydratbehandling og når dosen skal reduseres. Glukagon bør vurderes etter lokal rutine ved intensiv insulinbehandling.

Forløsningsplanlegging

Ved foster som har arvet varianten og normal vekst finnes det ingen GCK-spesifikk indikasjon for forløsning før termin, induksjon eller keisersnitt. Forløsningen planlegges etter obstetriske indikasjoner.

Ved foster uten varianten, akselererende vekst eller insulinbehandling bør tidspunkt og forløsningsmåte individualiseres. Internasjonale oversikter anbefaler ofte at forløsning omkring uke 38 vurderes, særlig ved stort foster eller vanskelig behandlingsbar maternell hyperglykemi [1,21]. Dokumentasjonen er svak, og svensk praksis kan avvike. Beslutningen bør veie estimert fostervekt, veksttrend, cervixstatus, tidligere fødsler og risikoen for skulderdystoci mot risikoene ved tidligere forløsning.

Keisersnitt skal ikke utføres bare på grunn av diagnosen GCK-MODY. I en kohort var keisersnittfrekvensen 74 prosent for barn uten varianten og 28 prosent for barn med varianten, sannsynligvis delvis som følge av forskjeller i fostervekt og mer intervensjonell håndtering [19].

Oppfølging etter forløsningen

Moren

Insulin som er ordinert bare for graviditeten, skal normalt seponeres rett etter forløsningen. Mild fastehyperglykemi forventes å komme tilbake og skal ikke i seg selv gi grunnlag for behandling. Amming påvirker ikke denne anbefalingen.

Etter graviditeten bør:

• HbA1c kontrolleres når graviditetens hematologiske forandringer har normalisert seg
• fortsatt årlig eller klinisk berettiget HbA1c-kontroll vurderes
• nyoppståtte symptomer eller HbA1c over omkring 60 mmol/mol utredes for samtidig type 1- eller type 2-diabetes
• prekonsepsjonell rådgivning tilbys før ny graviditet
• familien informeres om autosomalt dominant arvegang og muligheten for rettet slektsutredning.

Farmakologisk behandling utenfor graviditet påvirker vanligvis ikke HbA1c. I en studie med 799 personer brukte 21 prosent legemidler før genetisk diagnose. Hos 16 behandlede personer endret HbA1c seg ikke da insulin eller perorale legemidler ble seponert [22].

Barnet

Neonatal glukosekontroll bør gjennomføres, særlig hvis:

• fosteret ikke har arvet varianten
• genotypen er ukjent
• barnet er stort for gestasjonsalderen
• moren har blitt insulinbehandlet
• barnet har symptomer på hypoglykemi.

Risikoen for neonatal hypoglykemi er først og fremst knyttet til et GCK-negativt foster som har utviklet hyperinsulinemi in utero. En metaanalyse viste lavere risiko for neonatal hypoglykemi og sammensatte neonatale komplikasjoner hos barn som hadde arvet varianten [16].

Hvis prenatal genotyping mangler, bør barnet tilbys rettet analyse av familiens GCK-variant. Prøve fra navlestrengsblod, venøst blod eller annet validert materiale kan brukes etter laboratoriets rutine. Tidlig diagnose forhindrer at barnet senere feilaktig klassifiseres som prediabetes eller diabetes og utsettes for unødvendig behandling.

Prognose

Morens langtidsprognose ved isolert GCK-MODY er god. Klinisk betydningsfulle mikro- og makrovaskulære komplikasjoner er uvanlige også etter flere tiår. Sedvanlige kardiovaskulære risikofaktorer skal imidlertid behandles på egne indikasjoner.

Tilgjengelige langtidsstudier har ikke vist at eksponering for morens milde GCK-hyperglykemi in utero forverrer glukosetoleranse, insulinsekresjon, insulinfølsomhet, blodtrykk eller BMI i voksen alder [21]. Grunnlaget er begrenset, men taler ikke for behov for særskilt langtidsoppfølging utover genetisk diagnostikk og sedvanlig barnehelsetjeneste.

Kilder

1. Chakera AJ, Steele AM, Gloyn AL et al. Recognition and Management of Individuals With Hyperglycemia Because of a Heterozygous Glucokinase Mutation. Diabetes Care 2015. PMID: 26106223
2. Hattersley AT, Beards F, Ballantyne E et al. Mutations in the glucokinase gene of the fetus result in reduced birth weight. Nature Genetics 1998. PMID: 9662401
3. Kirzhner A, Barak O, Vaisbuch E et al. The Challenges of Treating Glucokinase MODY during Pregnancy: A Review of Maternal and Fetal Outcomes. International Journal of Environmental Research and Public Health 2022. PMID: 35627517
4. Hughes AE, Houghton JAL, Bunce B et al. Bringing precision medicine to the management of pregnancy in women with glucokinase-MODY: a study of diagnostic accuracy and feasibility of non-invasive prenatal testing. Diabetologia 2023. PMID: 37653058
5. Chakera AJ, Spyer G, Vincent N et al. The 0.1% of the population with glucokinase monogenic diabetes can be recognized by clinical characteristics in pregnancy: the Atlantic Diabetes in Pregnancy cohort. Diabetes Care 2014. PMID: 24550216
6. Flack JR, Ross GP, Cheung NW. GCK monogenic diabetes and gestational diabetes: possible diagnosis on clinical grounds. Diabetic Medicine 2015. PMID: 26043405
7. Ługowski F, Babińska J, Makowska K et al. Pregnancy and Neonatal Outcomes in Maturity-Onset Diabetes of the Young: A Systematic Review. International Journal of Molecular Sciences 2025. PMID: 40649834
8. Rudland VL. Diagnosis and management of glucokinase monogenic diabetes in pregnancy: current perspectives. Diabetes, Metabolic Syndrome and Obesity 2019. PMID: 31372018
9. Spyer G, Hattersley AT, Sykes JE et al. Influence of maternal and fetal glucokinase mutations in gestational diabetes. American Journal of Obstetrics and Gynecology 2001. PMID: 11483936
10. Shields BM, Spyer G, Slingerland AS et al. Mutations in the glucokinase gene of the fetus result in reduced placental weight. Diabetes Care 2008. PMID: 18184897
11. Bhattacharya S, Fernandez CJ, Kamrul-Hasan ABM et al. Monogenic diabetes: An evidence-based clinical approach. World Journal of Diabetes 2025. PMID: 40487603
12. Nouspikel T, Blouin JL, Puder JJ et al. Precision medicine in diabetes: A non-invasive prenatal diagnostic test for the determination of fetal glucokinase mutations. Journal of Diabetes Investigation 2022. PMID: 34469064
13. Schwitzgebel VM, Blouin JL, Dehos B et al. Enhancing fetal outcomes in GCK-MODY pregnancies: a precision medicine approach via non-invasive prenatal GCK mutation detection. Frontiers in Medicine 2024. PMID: 38745742
14. Chakera AJ, Carleton VL, Ellard S et al. Antenatal diagnosis of fetal genotype determines if maternal hyperglycemia due to a glucokinase mutation requires treatment. Diabetes Care 2012. PMID: 22773699
15. Dickens LT, Letourneau LR, Sanyoura M et al. Management and pregnancy outcomes of women with GCK-MODY enrolled in the US Monogenic Diabetes Registry. Acta Diabetologica 2019. PMID: 30535721
16. Ren Q, Wang Z, Yang W et al. Maternal and Infant Outcomes in GCK-MODY Complicated by Pregnancy. Journal of Clinical Endocrinology and Metabolism 2023. PMID: 37011183
17. Hosokawa Y, Higuchi S, Kawakita R et al. Pregnancy outcome of Japanese patients with glucokinase-maturity-onset diabetes of the young. Journal of Diabetes Investigation 2019. PMID: 30897270
18. Jiang Y, Jiang F, Li M et al. Identification and management of GCK-MODY complicating pregnancy in Chinese patients with gestational diabetes. Molecular and Cellular Biochemistry 2022. PMID: 35229243
19. López Tinoco C, Sánchez Lechuga B, Bacon S et al. Evaluation of pregnancy outcomes in women with GCK-MODY. Diabetic Medicine 2021. PMID: 33277730
20. Ciangura C, Seco A, Saint-Martin C et al. Pregnancy and neonatal outcomes in women with GCK-MODY: an observational study based on standardised insulin modalities. Diabetologia 2025. PMID: 39971752
21. Timsit J, Ciangura C, Dubois-Laforgue D et al. Pregnancy in Women With Monogenic Diabetes due to Pathogenic Variants of the Glucokinase Gene: Lessons and Challenges. Frontiers in Endocrinology 2021. PMID: 35069449
22. Stride A, Shields B, Gill-Carey O et al. Cross-sectional and longitudinal studies suggest pharmacological treatment used in patients with glucokinase mutations does not alter glycaemia. Diabetologia 2014. PMID: 24092492