Bronkiektasier

Test kunnskapen din7 flashcards fra denne artikkelen.

Sammendrag

Bronkiektasier er varige utvidelser av bronkier og bronkioler som følge av strukturell skade i bronkieveggen, med svekket sekrettransport og tilbakevendende inflammasjon eller infeksjon. Tilstanden bør mistenkes ved kronisk hoste, slimproduksjon og residiverende luftveisinfeksjoner, men også ikke-produktiv hoste, dyspné, hemoptyse og obstruktive symptomer kan forekomme. Diagnosen stilles med HRCT av thorax, mens spirometri, ekspektoratdyrking for bakterier og mykobakterier samt målrettet etiologisk utredning utfyller vurderingen. Stabil sykdom behandles først og fremst med slimmobilisering utprøvd av fysioterapeut, fysisk aktivitet og ved behov inhalert natriumklorid, mens bronkodilaterende legemidler ikke gis rutinemessig, men brukes ved samtidig astma eller KOLS og kan prøves ved betydelig andpustenhet. Ved eksaserbasjon tas ekspektoratdyrking, og antibiotika velges ut fra tidligere dyrkningsfunn, med 14 dagers behandling som standard og kortere kur ved lett sykdom eller raskt behandlingssvar. Ved høy risiko for eksaserbasjoner anbefales langvarig azitromycinprofylakse etter at ikke-tuberkuløse mykobakterier er utelukket og sikkerhetskontroller er gjennomført.

Definisjon og sykdomsmekanismer

Definisjon

Bronkiektasier er varige utvidelser av bronkier og bronkioler, sekundære til strukturelle defekter i bronkieveggen. Forandringene er altså ikke en forbigående bronkiedilatasjon, for eksempel ved akutt infeksjon, men en anatomisk tilstand der bronkieveggen er skadet eller har utviklet seg avvikende.

Skaden kan være medfødt, men bronkiektasier oppstår vanligvis etter inflammatoriske prosesser som ødelegger bronkieveggen. Tilstanden er heterogen og kan være begrenset til et mindre område eller ha større utbredelse. Diagnosen stilles med HRCT av thorax, som viser bronkiektasienes type og anatomiske utbredelse.

Bronkiektasier er forbundet med betydelig sykelighet og økt mortalitet. Det kliniske bildet varierer avhengig av forandringenes omfang og den underliggende sykdommen.

Strukturell skade og sekretansamling

Den sentrale sykdomsmekanismen er en varig skade i bronkieveggen. Når bronkier og bronkioler dilateres, endres luftveienes anatomi og forutsetningene for å transportere bort sekret. Sekret kan da bli liggende igjen i de utvidede luftveiene. Dette gjenspeiles klinisk ofte som kronisk hoste og slimproduksjon samt residiverende luftveisinfeksjoner. Også ikke-produktiv hoste forekommer.

HRCT kan, i tillegg til selve bronkiedilatasjonen, vise tegn på samtidige forandringer i og omkring luftveiene:

  • fortykket bronkievegg
  • slimplugger
  • såkalt tree-in-bud-mønster
  • peribronkiale infiltrater
  • luftfanging

Disse funnene beskriver ulike deler av sykdommens strukturelle og inflammatoriske uttrykk. Fortykket bronkievegg og peribronkiale infiltrater kan ses ved inflammasjon, mens slimplugger viser sekretansamling. Luftfanging taler for vanskeliggjort lufttømming fra deler av lungen. Med tiden kan dyspné og obstruktive symptomer utvikles.

Underliggende mekanismer

Bronkiektasier utgjør et felles anatomisk sluttstadium for flere ulike sykdomsprosesser. Viktige mekanismer og tilstander er:

Mekanisme Eksempler
Destruksjon etter infeksjon Kikhoste, tuberkulose, atypiske mykobakterier, mykoplasma, Klebsiella, Staphylococcus aureus, RS-virus, influensa, adenovirus og herpes simplex
Medfødt forstyrrelse Primær ciliær dyskinesi, cystisk fibrose og alfa-1-antitrypsinmangel
Svekket immunforsvar Hypogammaglobulinemi, vanlig variabel immunsvikt, hiv, kreft og cytostatikabehandling
Immunologisk skade etter transplantasjon Graft-versus-host-reaksjon etter benmargstransplantasjon og kronisk avstøtning etter lungetransplantasjon
Systemisk inflammatorisk sykdom Revmatoid artritt, SLE, Sjögrens syndrom og inflammatorisk tarmsykdom
Allergisk og inflammatorisk luftveissykdom Allergisk bronkopulmonal aspergillose, astma og KOLS
Lokal bronkieobstruksjon Bronkieobstruksjon og midtlappsyndrom
Direkte luftveisskade Inhalasjon av toksiske gasser
Gjentatt eksponering av luftveiene Aspirasjon og refluks
Andre assosierte tilstander Gule negler-syndrom

Infeksjoner kan gi nekrotiserende skader som direkte ødelegger bronkieveggen. Ved medfødte tilstander kan luftveienes struktur eller funksjon være avvikende fra starten. Primær ciliær dyskinesi og cystisk fibrose er eksempler på sykdommer der sekrettransporten er forstyrret og bronkiektasier kan utvikles.

Ved immunsvikt øker mottakeligheten for tilbakevendende eller vanskelig behandlbare infeksjoner, som kan bidra til inflammatorisk skade på bronkieveggen. Revmatiske og andre systemiske inflammatoriske sykdommer kan være assosiert med bronkiektasier gjennom inflammasjon i luftveiene. Allergisk bronkopulmonal aspergillose utgjør enda en særskilt inflammatorisk årsak.

Lokal bronkieobstruksjon kan gi en anatomisk avgrenset forandring ved at ventilasjon og sekrettransport påvirkes distalt for hinderet. Aspirasjon, refluks og toksiske gasser kan derimot forårsake gjentatt eller direkte skade på luftveiene. Hos en enkelt pasient kan flere mekanismer forekomme samtidig og sammen påvirke bronkiektasienes utbredelse og kliniske uttrykk.

Normalt forgrenet bronkialtre ved siden av et bronkialtre med bronkiektasier, med tverrsnitt av begge.
Til venstre en normal bronkie som smalner jevnt av mot periferien og har tynn vegg og bruskplater. Til høyre varige sylindriske, varikøse og sakkulære utvidelser med fortykket, inflammert bronkievegg og gjenliggende sekret og slimplugger, noe som også ses i tverrsnittet.

Epidemiologi

Forekomst og demografisk fordeling

Bronkiektasier forekommer i alle aldre, men epidemiologien er heterogen og påvirkes i stor grad av den underliggende etiologien. Den rapporterte prevalensen har økt de senere årene i USA. Forekomsten varierer mellom populasjoner og kan ikke beskrives med ett enkelt mål som er representativt for alle pasientgrupper. Forskjeller i etiologi, aldersfordeling og geografisk forekomst av infeksjoner bidrar til den store variasjonen.

Generelt gjelder følgende:

  • Insidensen øker med stigende alder.
  • Bronkiektasier er vanligere hos kvinner enn hos menn.
  • Tilstanden diagnostiseres ofte samtidig med KOLS eller astma.
  • Alder og klinisk profil varierer avhengig av den underliggende sykdommen eller infeksjonen.

Samtidig diagnose av bronkiektasier og KOLS eller astma innebærer at pasientgruppene delvis overlapper epidemiologisk. Forekomstdata basert på populasjoner med obstruktiv lungesykdom kan derfor avvike fra data i uselekterte befolkninger, og overlappingen må tas i betraktning når epidemiologiske opplysninger sammenlignes.

Etiologispesifikke pasientgrupper

Ved cystisk fibrose utvikles klinisk betydningsfulle bronkiektasier ofte i sene tenår eller tidlig voksen alder. Cystisk fibrose kan imidlertid også ha et atypisk sykdomsbilde og først diagnostiseres hos voksne i 30- eller 40-årsalderen. Bronkiektasier hos yngre voksne og middelaldrende pasienter kan dermed forekomme innenfor denne etiologiske gruppen, selv om alderen ved klinisk manifestasjon varierer.

En annen karakteristisk epidemiologisk profil ses ved infeksjon med Mycobacterium avium-komplekset, MAC. Bronkiektasier relatert til MAC rammer klassisk ikke-røykende kvinner over 50 år. Denne profilen skiller seg fra den ved cystisk fibrose og illustrerer hvorfor alder, kjønn og røykestatus må tas med i vurderingen ved beskrivelse av bronkiektasier på befolkningsnivå.

Etiologisk kobling Typisk epidemiologisk profil
Cystisk fibrose Klinisk betydningsfulle bronkiektasier ofte i sene tenår eller tidlig voksen alder
Cystisk fibrose med atypisk sykdomsbilde Kan først diagnostiseres i 30- eller 40-årsalderen
MAC-infeksjon Klassisk ikke-røykende kvinner over 50 år
Tuberkulose Viktigere årsak i områder der tuberkulose er vanlig
KOLS eller astma Bronkiektasier diagnostiseres ofte samtidig

Geografiske forskjeller og tuberkulose

I områder med høy forekomst av tuberkulose opptrer bronkiektasier oftere som følge av granulomatøs infeksjon. De kan være fokale eller mer utbredte avhengig av hvordan infeksjonen har påvirket luftveier og lungeparenkym.

Fokale bronkiektasier kan oppstå når forstørrede granulomatøse lymfeknuter komprimerer en luftvei utenfra. De kan også utvikles ved en intraluminal obstruksjon dersom en forkalket lymfeknute eroderer gjennom luftveisveggen, for eksempel ved bronkolitiasis. Ved reaktivert tuberkulose kan infeksjonen forårsake destruksjon av lungeparenkymet og dermed mer diffust utbredte bronkiektasier. Tuberkulosebyrden i en populasjon påvirker således både hvor vanlig tilstanden er og hvilke radiologiske utbredelsesmønstre som forekommer.

I tillegg til tuberkuloseassosierte tilfeller er det rapportert økt insidens av bronkiektasier uten cystisk fibrose som et betydelig problem i utviklingsland. Den underliggende mekanismen er ikke avklart. Det er foreslått at den høye forekomsten av underernæring i enkelte områder kan medføre økt risiko for svekket immunfunksjon og dermed bidra til utvikling av bronkiektasier, men dette er en foreslått forklaring snarere enn en fastslått generell mekanisme.

Etiologi

Bronkiektasier er et felles strukturelt sluttstadium for flere infeksiøse, genetiske, immunologiske og mekaniske tilstander. Etiologien kan ofte mistenkes ut fra om forandringene er fokale eller diffuse, samt deres anatomiske fordeling. Til tross for målrettet etiologisk utredning klassifiseres 25–50 % av tilfellene i henviste pasientmaterialer som idiopatiske.

Fokale bronkiektasier

Fokale forandringer taler i første rekke for lokal luftveisobstruksjon. Obstruksjonen kan være:

  • Intrabronkial, for eksempel aspirert fremmedlegeme, bronkial tumor, arrdannelse med stenose eller medfødt bronkialatresi.
  • Ekstrinsisk, for eksempel kompresjon fra forstørrede lymfeknuter eller en tilgrensende tumormasse i lungeparenkymet.

Granulomatøs infeksjon kan gi fokale bronkiektasier ved at forstørrede lymfeknuter komprimerer bronkien. En forkalket lymfeknute kan også erodere gjennom bronkieveggen og danne en bronkolitt med intrabronkial obstruksjon. Fokale bronkiektasier bør derfor alltid vekke mistanke om et lokalt anatomisk hinder.

Diffuse bronkiektasier

Diffuse eller multilobære bronkiektasier taler oftere for en systemisk, infeksiøs eller medfødt årsak.

Etiologisk kategori Eksempler og klinisk betydning
Infeksjon Alvorlig eller tilbakevendende bakteriell infeksjon, tuberkulose og ikke-tuberkuløse mykobakterier
Immunsvikt Hypogammaglobulinemi, hivinfeksjon og obliterativ bronkiolitt etter lungetransplantasjon
Genetisk eller medfødt sykdom Cystisk fibrose, primær ciliær dyskinesi inkludert Kartageners syndrom, alfa-1-antitrypsinmangel og medfødt bruskdefekt
Immunmediert sykdom Allergisk bronkopulmonal aspergillose
Autoimmun eller inflammatorisk sykdom Revmatoid artritt, Sjögrens syndrom, systemisk sklerose og inflammatorisk tarmsykdom
Aspirasjon Kronisk tilbakevendende aspirasjon, blant annet ved øsofagusdysmotilitet
Fibrotisk lungesykdom Traksjonsbronkiektasier ved idiopatisk lungefibrose eller etter strålebehandling
Øvrig Gule negler-syndrom

En enkelt alvorlig luftveisinfeksjon kan forårsake varig skade på bronkieveggen og svekket sekrettransport. Klassiske eksempler er pneumoni forårsaket av Bordetella pertussis eller Mycoplasma pneumoniae. Tuberkulose kan gi mer utbredte forandringer gjennom destruksjon av lungeparenkymet, særlig ved reaktivert sykdom.

Ikke-tuberkuløse mykobakterier, først og fremst Mycobacterium avium-intracellulare-komplekset, er forbundet med bronkiektasier og har ofte en forkjærlighet for lungenes midtre deler. Pseudomonas aeruginosa koloniserer særlig gjerne allerede skadede luftveier og kan deretter bidra til vedvarende infeksjon og vevsskade, men funnet trenger ikke å angi den opprinnelige etiologien.

Svekket mukociliær transport er sentral ved cystisk fibrose og primær ciliær dyskinesi. Også alfa-1-antitrypsinmangel er satt i sammenheng med bronkiektasier, sannsynligvis gjennom utilstrekkelig beskyttelse mot nøytrofil elastase og andre proteolytiske mediatorer.

Etiologiske ledetråder i utbredelsen

Den radiologiske fordelingen kan styre den etiologiske vurderingen:

  • Overlappsdominans: cystisk fibrose; etter strålebehandling tilsvarer forandringene vanligvis det bestrålte området.
  • Midtlappsdominans: infeksjon med ikke-tuberkuløse mykobakterier eller primær ciliær dyskinesi.
  • Underlappsdominans: tilbakevendende aspirasjon, hypogammaglobulinemi med residiverende infeksjoner eller avansert fibrotisk lungesykdom.
  • Sentrale bronkiektasier: allergisk bronkopulmonal aspergillose, der en immunmediert reaksjon mot Aspergillus skader bronkieveggen.

Medfødt bruskmangel kan også gi sentralt dominerende forandringer. Hit hører trakeobronkomegali, Mounier-Kuhns syndrom og Williams-Campbells syndrom. Traksjonsbronkiektasier skiller seg etiologisk ved at luftveiene utvides når fibrotisk omdannet lungeparenkym trekker i bronkieveggene, snarere enn ved primær infeksiøs destruksjon.

Diagnostisk utredning

Utredningen har to hovedmål:

  1. Å verifisere eller utelukke bronkiektasier og kartlegge forandringenes utbredelse.
  2. Å identifisere eventuell underliggende sykdom samt relevante mikrobiologiske funn.

HRCT thorax er den bildediagnostiske undersøkelsen. Spirometri brukes for å vurdere påvirkning av lungefunksjonen, mens ekspektoratdyrkinger kartlegger forekomst av bakterier, mykobakterier og andre mikroorganismer. Bronkoskopi kan være nødvendig når ekspektoratprøver ikke gir adekvat diagnostisk materiale.

HRCT thorax

HRCT thorax gjøres for å stille diagnosen. Undersøkelsen viser bronkiektasienes type, anatomiske fordeling og utbredelse. Vurderingen skal også omfatte andre forandringer som kan forekomme sammen med bronkiektasier.

HRCT-funn Diagnostisk betydning
Bronkiektasier Verifiserer de strukturelle bronkieforandringene og viser deres type og utbredelse
Fortykket bronkievegg Viser forandringer i bronkieveggene
Slimplugger Viser sekretansamling i luftveiene
tree-in-bud Assosiert radiologisk funn i de mindre luftveiene
Peribronkiale infiltrater Viser infiltrative forandringer rundt bronkiene
Luftfanging Kan påvise samtidig påvirkning av ventilasjonen

Utbredelsen på HRCT skal tas med i den videre etiologiske utredningen. Fokale og diffuse forandringer kan begrunne ulike diagnostiske overveielser, men ingen enkeltstående radiologiske kriterier fastslår alene underliggende årsak.

Lungefunksjonsundersøkelse

Spirometri gjøres for å måle graden av påvirkning av lungefunksjonen og for å etablere en utgangsverdi for senere sammenligninger. Pasienter med bronkiektasier utvikler vanligvis en obstruktiv ventilasjonsinnskrenkning. Obstruksjonen kan forverres ved hyppige eksaserbasjoner og ved progresjon av bronkiektasiene.

Spirometrien utfyller HRCT, men erstatter ikke bildediagnostikken. En påvist ventilasjonsinnskrenkning beskriver den funksjonelle påvirkningen, mens HRCT verifiserer og kartlegger de strukturelle forandringene.

Mikrobiologisk diagnostikk

Ekspektoratprøve skal tas i stabil fase for både:

  • generell bakteriedyrking
  • tuberkulosedyrking, inkludert diagnostikk av mykobakterier

Dyrking for ikke-tuberkuløse mykobakterier anbefales hos alle pasienter med bronkiektasier, ikke bare ved særskilt klinisk mistanke [2][3].

Vanlige bakteriefunn ved bronkiektasier er:

  • Haemophilus influenzae
  • Staphylococcus aureus
  • Streptococcus pneumoniae
  • Moraxella catarrhalis
  • Pseudomonas aeruginosa
  • Stenotrophomonas maltophilia
  • Achromobacter spp.

Dyrkningens betydning må vurderes i lys av det kliniske bildet og de radiologiske funnene. Ikke-tuberkuløse mykobakterier og Aspergillus spp. kan kolonisere luftveiene uten å være sykdomsfremkallende. Et positivt dyrkningsfunn betyr derfor ikke automatisk aktiv infeksjon.

For diagnosen pulmonal mykobakteriose kreves:

  • minst to positive ekspektoratdyrkinger eller én positiv dyrking fra bronkialskyllevæske (BAL)
  • typiske symptomer
  • typiske radiologiske funn

Alle delene må dermed vurderes samlet. Én enkelt positiv ekspektoratdyrking er ikke tilstrekkelig for diagnose, mens én positiv dyrking fra bronkialskyllevæske er mikrobiologisk tilstrekkelig.

Når bronkoskopi kan være nødvendig

Bronkoskopi kan brukes når adekvate prøver ikke kan skaffes på annen måte. Ved undersøkelsen kan bronkietreet inspiseres til minst subsegmentnivå, sekret suges bort og materiale tas til dyrking eller cytologi. Prøvetaking kan gjøres fra sekret og epitelceller, og bronkoalveolær lavage kan brukes når dette er indisert.

Bronkoskopi er ikke en rutineundersøkelse for alle pasienter. Den bør først og fremst vurderes når mikrobiologisk diagnostikk fra ekspektorat er utilstrekkelig, eller når målrettet prøvetaking fra luftveiene er nødvendig.

Samlet diagnostisk vurdering

Diagnosen skal baseres på HRCT-funn sammen med vurdering av lungefunksjon og mikrobiologi. Deretter rettes den videre utredningen mot mulige underliggende sykdommer. Mikrobiologiske funn, særlig ikke-tuberkuløse mykobakterier og Aspergillus, skal ikke tolkes isolert, men relateres til symptomer og radiologiske forandringer.

Differensialdiagnoser

Bronkiektasier bør vurderes ved kronisk hoste, slimproduksjon og tilbakevendende luftveisinfeksjoner, men symptombildet er ikke spesifikt. Også ikke-produktiv hoste, hemoptyse, dyspné, obstruktive symptomer, tretthet og vekttap kan forekomme. Differensialdiagnostikken må derfor omfatte andre obstruktive lungesykdommer, interstitiell lungesykdom, restriktive tilstander, lungeemboli og hjertesvikt. Samtidig må fokale radiologiske forandringer føre til vurdering av lokal luftveisobstruksjon.

Viktige differensialdiagnoser

Tilstand Funn som taler for diagnosen Undersøkelser som kan skille tilstandene fra hverandre
Astma Variable obstruktive symptomer og varierende lungefunksjon Spirometri med reversibilitetstest. Ved behov PEF-kurve, metakolintest, eosinofile i blod og FeNO
KOLS eller emfysem Vedvarende luftveisobstruksjon, særlig ved relevant eksponering. Emfysem kan forekomme til tross for relativt velbevart spirometri Sammenlign med tidligere spirometri og vurder diffusjonskapasitet. HRCT kan bidra til å karakterisere strukturelle forandringer
Bronkiolitt Påvirkning av små luftveier og obstruktive symptomer Inertgassutvasking, impulsoscillometri samt CT thorax med ekspirasjonsbilder
Interstitiell lungesykdom Dyspné og nedsatt diffusjonskapasitet. Tilstanden ses ikke alltid på røntgen thorax Måling av oksygenmetning under anstrengelse og HRCT thorax
Restriktiv ventilasjonsinnskrenkning Stivhet i brystkassen, diafragmaparese eller nevromuskulær sykdom, for eksempel tidlig ALS. Symptomer på hypoventilasjon kan forekomme Statisk spirometri, blodgass, eventuelt måling av respirasjonsmuskelstyrke og nattlig registrering
Lungeemboli eller lungeinfarkt Akutt eller nyoppstått dyspné, takykardi, hemoptyse og pleuritisk smerte. En mindre pleuraeffusjon kan forekomme Målrettet utredning for lungeemboli ut fra den kliniske mistanken
Hjertesvikt Ortopné eller nattlig dyspné. Hoste og pipende pust kan forekomme ved venstreventrikkelsvikt Klinisk hjertevurdering. En svært lav BNP eller NT-proBNP kan hos pasienter uten fedme tale imot hjertesvikt som årsak til dyspnéen
Lokal luftveisobstruksjon Fokale bronkiektasier eller lokale tilbakevendende infeksjoner Bronkoskopi for å utelukke tumor eller fremmedlegeme

Radiologiske og etiologiske avgrensninger

HRCT verifiserer bronkiektasier og viser deres utbredelse, men forekomsten av utvidede bronkier angir ikke alltid en primær bronkial sykdom. Traksjonsbronkiektasier kan oppstå ved forvrengning av lungevevet ved fibrose, for eksempel idiopatisk lungefibrose eller fibrose etter strålebehandling. I slike tilfeller må den interstitielle eller fibrotiske lungesykdommen identifiseres som den dominerende prosessen.

Ved fokale bronkiektasier skal en obstruerende forandring aktivt utelukkes. Underliggende tumor eller inhalert fremmedlegeme kan gi lokal sekretstagnasjon, infeksjoner og sekundære bronkiektasier. Bronkoskopi kreves derfor nesten alltid ved fokal sykdom for vurdering av luftveislumen og prøvetaking.

Behandling av stabil sykdom

Behandlingen rettes mot å bedre slimmobiliseringen, redusere symptomene og forebygge eksaserbasjoner. Tiltakene tilpasses slimproduksjon, infeksjonshyppighet, samtidig astma og pasientens evne til å gjennomføre behandlingen.

Slimmobilisering og fysioterapi

Slimmobilisering er en hjørnestein i behandlingen. Bedret sekrettransport forebygger eksaserbasjoner, reduserer symptomene og bedrer prognosen. Alle pasienter bør vurderes av fysioterapeut, med gjentatte konsultasjoner ved behov. Fysioterapeuten prøver ut egnet teknikk og bistår ved oppstart av nebulisatorbehandling.

Ved lett sykdom kan følgende være tilstrekkelig:

  • Daglig fysisk aktivitet.
  • Pusteøvelser med BA-tube eller PEP-maske.

Ved mer uttalt slimproduksjon eller tilbakevendende infeksjoner er det ofte behov for inhalasjonsbehandling som supplement. Ingen enkelt teknikk eller hjelpemiddel har vist seg å være overlegen, og metoden bør velges individuelt av fysioterapeut. Også pasienter som har vanskelig for å få opp slim, kan ha nytte av slimmobilisering [2]. Lungerehabilitering anbefales til pasienter med nedsatt fysisk yteevne [1].

Inhalert natriumklorid og slimløsende behandling

Isoton natriumkloridløsning kan brukes for å lette slimmobiliseringen:

Behandling Dosering Viktige tiltak
Natriumklorid 9 mg/ml 4 ml 3–4 ganger daglig via nebulisator Oppstart og utprøving hos fysioterapeut
Hyperton natriumklorid 3–7 % Doseringen individualiseres Forbehandle med beta-2-agonist på grunn av risiko for bronkieobstruksjon
Acetylcystein til inhalasjon 200 mg/ml 1–2 ml 3–4 ganger daglig Kombiner med beta-2-agonist; kan forårsake bronkieobstruksjon

Hyperton natriumkloridløsning kan prøves når isoton løsning ikke gir tilstrekkelig effekt. Behandlingen skal startes i samarbeid med fysioterapeut.

Den vitenskapelige støtten for inhalert acetylcystein er svak. Også perorale slimløsende legemidler, som acetylcystein og bromheksin, har lavt evidensnivå. Dornase alfa er ikke indisert ved bronkiektasier uten cystisk fibrose.

Inhalasjonslegemidler

Bronkodilaterende legemidler skal ikke gis rutinemessig utelukkende på grunn av bronkiektasier [5]. De brukes ved samtidig astma eller KOLS, i henhold til retningslinjene for disse tilstandene, og langtidsvirkende bronkodilaterende legemidler kan prøves ved betydelig andpustenhet [2][3][5]. Korttidsvirkende bronkodilaterende legemidler kan gis før slimmobilisering og før inhalasjon av hyperton natriumklorid eller antibiotika [3][5]. Inhalasjonssteroider skal ikke gis rutinemessig utelukkende på grunn av bronkiektasier, men bare ved annen indikasjon som astma eller KOLS med steroidindikasjon [1][3]. ABPA behandles med perorale kortikosteroider og/eller itrakonazol, ikke med inhalasjonssteroider [6].

Langvarig makrolidbehandling

Makrolider har lokale immunmodulerende effekter i luftveisslimhinnen og reduserer antall eksaserbasjoner. Langvarig makrolidbehandling anbefales til pasienter med høy risiko for eksaserbasjoner til tross for optimalisert grunnbehandling [1][2]. Tidligere ble tre eller flere eksaserbasjoner per år brukt som grense. I henhold til ERS 2025 vurderes risikoen i stedet individuelt, og i tillegg til tidligere eksaserbasjoner tas alvorlige daglige symptomer, underliggende årsak (for eksempel KOLS, primær ciliær dyskinesi eller revmatoid artritt), infeksjon med Pseudomonas aeruginosa eller andre gramnegative bakterier samt komplikasjoner som ikke-tuberkuløs mykobakteriose og ABPA med i vurderingen [2]. Før profylakse startes, skal underliggende sykdommer være utredet og behandlet og slimmobiliseringen optimalisert [2][3].

Legemiddel Dosering Kommentar
Azitromycin 250 mg tre ganger per uke som startdose Dosen kan økes, vanligvis til 500 mg tre ganger per uke, ut fra effekt og bivirkninger [3]

Før behandlingen startes, skal aktiv infeksjon med ikke-tuberkuløse mykobakterier utelukkes med minst én negativ mykobakteriedyrking [3]. Makrolider er sentrale legemidler ved behandling av mykobakteriose, og makrolid som eneste behandling ved uoppdaget mykobakterieinfeksjon medfører høy risiko for resistensutvikling. Forsiktighet kreves ved betydelig hørselstap eller balanseplager [3].

Før behandlingsstart og under videre profylakse kreves strukturert sikkerhetskontroll:

Tidspunkt Kontroll
Før start EKG med tanke på risiko for forlenget QT-intervall
Før start Leverprøver
Før langvarig behandling Audiogram
Etter 2 uker Leverprøver
Deretter Leverprøver hver tredje måned
Ved hørselssymptomer Nytt audiogram

Pasienten skal informeres om risikoen for hørselsskade. Hos pasienter der eksaserbasjonene hovedsakelig opptrer i vinterhalvåret, kan det gjøres opphold i azitromycinbehandlingen om sommeren. Langvarig antibiotikaprofylakse bør bare startes av lungespesialist, og pasienten følges deretter i spesialisthelsetjenesten med vurdering av effekt, bivirkninger og fortsatt behov hver sjette måned samt regelmessig ekspektoratdyrking med resistensbestemmelse [3].

Ernæring, vaksinasjon og kirurgi

Vekten skal følges nøye. Ved underernæring eller fallende vekt bør klinisk ernæringsfysiolog kontaktes.

Forebyggende vaksinasjon omfatter:

Kirurgisk reseksjon kan vurderes ved lokaliserte bronkiektasier når sykdommen ikke kan kontrolleres med medisinsk behandling [2].

Akutte eksaserbasjoner og oppfølging

Definisjon og vurdering

En eksaserbasjon defineres som forverring over minst 48 timer av minst tre av følgende symptomer: hoste, ekspektoratmengde eller ekspektoratkonsistens, ekspektoratpurulens, andpustenhet eller anstrengelsestoleranse, tretthet eller sykdomsfølelse samt hemoptyse, der legen vurderer at behandlingen må endres [4]. Definisjonen ble utviklet for klinisk forskning, men er nyttig også i klinisk praksis.

Endringen vurderes i forhold til pasientens habituelle symptomer og tidligere infeksjonsmønster. Dokumenter særlig:

  • endret ekspektoratmengde, ekspektoratkonsistens eller ekspektoratfarge
  • feber og andre allmennsymptomer
  • tiltakende dyspné
  • hemoptyse
  • tretthet, appetitt og vektutvikling
  • antall tidligere eksaserbasjoner som har krevd antibiotika
  • tidligere ekspektoratdyrkinger og forekomst av tilbakevendende luftveispatogener
  • aktuell antibiotikaprofylakse

Antibiotikabehandling

Eksaserbasjoner skal behandles raskt [3]. Prinsippene ifølge BTS og ERS er:

  • Ekspektoratdyrking før antibiotika. Spontant eller indusert ekspektorat sendes om mulig til dyrking og resistensbestemmelse før behandlingen startes [2][3].
  • Empirisk behandling ut fra tidligere dyrkningsfunn. Antibiotika startes uten å avvente dyrkningssvar og velges ut fra pasientens tidligere ekspektoratbakteriologi [2][3].
  • Bytte etter resistenssvar bare ved manglende effekt. Pasienter kan respondere klinisk til tross for in vitro-resistens, og preparatet bør derfor først byttes dersom bedring uteblir [3].
  • Behandlingstid 14 dager som standard. Fjortendagerskurer er standard og skal alltid brukes ved infeksjon med P. aeruginosa [3]. I henhold til ERS 2025 er 14 dager fortsatt hensiktsmessig, men 7–10 dager kan være tilstrekkelig ved antibiotikafølsomme patogener eller raskt klinisk svar [2]. Kortere kurer kan også være tilstrekkelig ved lette bronkiektasier [3].
  • Intravenøs behandling vurderes ved uttalt allmennpåvirkning, resistente patogener eller manglende effekt av peroral behandling, oftest ved P. aeruginosa [3].
  • Egenbehandlingsplan. Pasienten bør kunne gjenkjenne en eksaserbasjon og vite hvordan den skal håndteres. Egnede pasienter kan ha antibiotika hjemme for å kunne starte behandling uten forsinkelse [2][3].

Slimmobiliseringen skal fortsette og tilpasses under eksaserbasjonen. Inneliggende pasienter bør vurderes daglig av fysioterapeut til slimmobiliseringen er optimalisert [3].

Antibiotikavalg ut fra tidligere dyrkningsfunn hos voksne, ifølge BTS [3]

Patogen Førstevalg Alternativ Behandlingstid
Streptococcus pneumoniae Amoksicillin 500 mg × 3 po Doksysyklin 100 mg × 2 po 14 dager
Haemophilus influenzae, betalaktamasenegativ Amoksicillin 500 mg–1 g × 3 po Doksysyklin 100 mg × 2 po, ciprofloksacin 500–750 mg × 2 po eller ceftriakson 2 g × 1 iv 14 dager
Haemophilus influenzae, betalaktamasepositiv Amoksicillin-klavulansyre 500/125 mg × 3 po Doksysyklin 100 mg × 2 po, ciprofloksacin 500–750 mg × 2 po eller ceftriakson 2 g × 1 iv 14 dager
Moraxella catarrhalis Amoksicillin-klavulansyre 500/125 mg × 3 po Klaritromycin 500 mg × 2 po, doksysyklin 100 mg × 2 po eller ciprofloksacin 500–750 mg × 2 po 14 dager
Staphylococcus aureus (MSSA) Flukloksacillin 500 mg × 4 po Klaritromycin 500 mg × 2 po, doksysyklin 100 mg × 2 po eller amoksicillin-klavulansyre 500/125 mg × 3 po 14 dager
Koliforme bakterier, for eksempel Klebsiella og Enterobacter Ciprofloksacin 500–750 mg × 2 po Ceftriakson 2 g × 1 iv 14 dager
Pseudomonas aeruginosa Ciprofloksacin 500 mg × 2 po, 750 mg × 2 ved alvorligere infeksjon Ceftazidim 2 g × 3 iv, piperacillin-tazobaktam 4 g/0,5 g × 3 iv, aztreonam 2 g × 3 iv eller meropenem 2 g × 3 iv, ved behov kombinert med aminoglykosid 14 dager

Dosene følger den britiske retningslinjen og gjelder voksne med normal nyrefunksjon. Kontroller doseringen mot preparatomtalen og tilpass etter nyrefunksjon, vekt og tidligere bivirkninger. Aminoglykosider gis med forsiktighet under graviditet, ved nyresvikt, hos eldre og ved tidligere oto- eller nefrotoksisitet [3].

Den forverrede pasienten

En pasient regnes som forverret ved økende alvorlighetsgrad eller hyppighet av eksaserbasjoner, tydelig symptomforverring, tilbakefall tidlig etter behandlet eksaserbasjon, gjentatte innleggelser eller raskt fall i lungefunksjon [2][3]. Hyppige eksaserbasjoner er dessuten forbundet med forverring av den obstruktive ventilasjonsinnskrenkningen som ofte utvikles ved bronkiektasier.

Den forverrede pasienten bør henvises til spesialist i bronkiektasier. Etterlevelse av slimmobilisering og legemidler kontrolleres, slimmobiliseringen revurderes av fysioterapeut, og ny utredning gjøres. Vanlige årsaker er nyoppstått infeksjon, særlig P. aeruginosa og ikke-tuberkuløse mykobakterier, ABPA og nye komorbiditeter. Utredningen kan omfatte ny HRCT, ekspektoratdyrking for bakterier, mykobakterier og sopp, ved behov bronkoskopi når ekspektorat ikke kan skaffes, samt ny serologi for ABPA [2].

Strukturert langtidsoppfølging

Alle pasienter med bronkiektasier bør følges regelmessig for å oppdage sykdomsprogresjon og nye patogener og for å justere behandlingen. Kontrollhyppigheten tilpasses alvorlighetsgraden, med vurdering minst årlig og oftere ved alvorligere sykdom [3].

Kontroll Lett sykdom Moderat til alvorlig sykdom
Eksaserbasjonsanamnese Årlig Hver sjette måned
Ekspektoratdyrking Årlig Hver sjette måned
Dyspnégradering etter MRC Årlig Hver sjette måned
Pulsoksymetri Årlig Hver sjette måned
Spirometri Årlig Årlig
BMI Årlig Årlig
Ekspektoratdyrking for mykobakterier Ved diagnose, gjentas ved forverring Ved diagnose, gjentas ved forverring
CT thorax Ved diagnose, gjentas ved forverring Ved diagnose, gjentas ved forverring
Etiologisk utredning og komorbiditet Ved diagnose, gjentas ved forverring Ved diagnose, gjentas ved forverring

Kilde: BTS [3]. Pulsoksymetri brukes for å identifisere pasienter som trenger blodgassanalyse for å oppdage respirasjonssvikt [3]. Vekten følges nøye, og klinisk ernæringsfysiolog kontaktes ved underernæring eller fallende vekt.

Behandlingsnivå

Følgende pasienter bør følges i spesialisthelsetjenesten [3]:

  • kronisk infeksjon med P. aeruginosa, ikke-tuberkuløse mykobakterier eller meticillinresistente S. aureus
  • forverring med fallende lungefunksjon
  • tilbakevendende eksaserbasjoner, tre eller flere per år
  • pågående langtidsbehandling med antibiotika, peroralt eller inhalert
  • bronkiektasier i forbindelse med revmatoid artritt, immunsvikt, inflammatorisk tarmsykdom eller primær ciliær dyskinesi
  • allergisk bronkopulmonal aspergillose
  • avansert sykdom eller aktuell vurdering før lungetransplantasjon

Fallende vekt, økende eksaserbasjonshyppighet, forverret lungefunksjon, tilbakevendende hemoptyse eller mistenkt radiologisk forverring taler for ny eller intensivert spesialistvurdering.

Kilder

  1. Chalmers JD m.fl. European Respiratory Society clinical practice guideline for the management of adult bronchiectasis. European Respiratory Journal 2025. PMID: 41016738
  2. Chalmers JD m.fl. The European Respiratory Society guideline for management of adult bronchiectasis: clinical summary. Breathe 2026. PMID: 41988091
  3. Hill AT m.fl. British Thoracic Society guideline for bronchiectasis in adults. BMJ Open Respiratory Research 2018. PMID: 30687502
  4. Hill AT m.fl. Pulmonary exacerbation in adults with bronchiectasis: a consensus definition for clinical research. European Respiratory Journal 2017. PMID: 28596426
  5. Polverino E m.fl. European Respiratory Society guidelines for the management of adult bronchiectasis. European Respiratory Journal 2017. PMID: 28889110
  6. Agarwal R m.fl. Revised ISHAM-ABPA working group clinical practice guidelines for diagnosing, classifying and treating allergic bronchopulmonary aspergillosis/mycoses. European Respiratory Journal 2024. PMID: 38423624

Oppdatert 13. oktober 2026

Øv på artikkelen7 flashcards fra denne artikkelen.