Bleiedermatitt: diagnostikk og behandling

Sammendrag

Bleiedermatitt er et samlebegrep for inflammatoriske hudforandringer innenfor det området som dekkes av bleien. Vanligst er irritativ kontaktdermatitt, forårsaket av langvarig kontakt med avføring og urin i kombinasjon med fuktighet, okklusjon og friksjon. Diagnosen er klinisk. Typiske funn er rødhet på konvekse, bleienære flater, mens hudfoldene initialt er relativt spart. Engasjement av hudfolder, intenst erytem og satellittpapler eller satellittpustler taler for sekundær candidainfeksjon [1,2].

Basisbehandlingen er hyppige bleieskift, skånsom rengjøring, lufting når det er praktisk mulig og et tykt lag uparfymert barrieresalve ved hvert bleieskift. Petrolatum eller sinkoksid kan brukes. Ved uttalt inflammasjon kan hydrokortison 1 prosent appliseres tynt 1 til 2 ganger daglig i høyst 5 til 7 dager. Ved klinisk candidainfeksjon gis i første rekke et lokalt imidazolpreparat, for eksempel klotrimazol 1 prosent 2 ganger daglig i 7 til 10 dager. Potente lokale kortikosteroider og kombinasjonspreparater med potent steroid skal ikke brukes i bleieområdet.

Avvikende morfologi, allmennpåvirkning, blemmer, ulcerasjon, petekkier, forandringer utenfor bleieområdet eller manglende bedring innen noen dager skal føre til revurdering av diagnosen. Viktige differensialdiagnoser er perianal streptokokkinfeksjon, psoriasis, seboroisk eksem, allergisk kontaktdermatitt, impetigo, sinkmangel og Langerhanscellehistiocytose.

Bakgrunn og epidemiologi

Bleiedermatitt forekommer først og fremst hos barn under 2 års alder og har høyest insidens omkring 9 til 12 måneders alder [3]. Begrepet skal ikke brukes som etiologisk sluttdiagnose, men beskriver lokalisasjonen. I klinisk praksis må man først og fremst skille mellom:

1. Irritativ bleiedermatitt.
2. Candidainfisert bleiedermatitt.
3. Annen hudsykdom eller infeksjon som manifesterer seg i bleieområdet.

Rapportert prevalens varierer kraftig avhengig av populasjon, definisjon, undersøkelsesmetode, bleietype og hygienerutiner. I litteraturen angis ofte at 7 til 35 prosent av spedbarn har bleiedermatitt på et gitt tidspunkt, og de fleste barn utvikler minst én episode i bleieperioden [4]. I en internasjonal tverrsnittsstudie av 1 791 barn varierte forekomst og alvorlighetsgrad tydelig mellom land. Moderat eller alvorligere dermatitt hos barn i alderen 2 til 8 måneder forekom hos 1,3 prosent i Kina, 8,7 prosent i USA og 14,9 prosent i Tyskland. Forskjellene var assosiert med blant annet fuktighet under bleien, hudens pH, barrierefunksjon og de foresattes rutiner, men studien var industrifinansiert og kan ikke fastslå kausalitet [5].

Også eldre barn og voksne med inkontinensbeskyttelse kan utvikle tilsvarende hudskade. Denne artikkelen avgrenses til nyfødte, spedbarn og småbarn.

Risikofaktorer

De viktigste risikofaktorene er:

• diaré eller hyppige avføringer
• lange intervaller mellom bleieskift
• utilstrekkelig rengjøring etter avføring
• svært okklusivt bleiemiljø
• antibiotikabehandling
• oral candidose
• underliggende skade i hudbarrieren
• gjentatte behandlinger med irriterende eller allergifremkallende produkter
• potente lokale kortikosteroider i bleieområdet
• langvarig bleiebruk hos eldre barn.

I en studie av barn i alderen 2 til 4 år var prevalensen 17,2 prosent. Antibiotikabehandling var sterkt assosiert med bleiedermatitt, men konfidensintervallet var bredt og resultatene gjelder en særskilt barnehagepopulasjon [6].

Patofysiologi

Bleiedermatitt er vanligvis en kumulativ irritativ kontaktdermatitt. Fuktighet og okklusjon overhydrerer hornlaget og endrer lipidstrukturen i det. Huden blir mer gjennomtrengelig og mindre motstandsdyktig mot mekanisk påvirkning. Friksjon mellom hud, bleie og hudfolder gir deretter ytterligere barriereskade [7].

Avføring er viktigere som direkte irritasjonsfaktor enn urin. Fekale proteaser og lipaser bryter ned hudens proteiner og lipider. Aktiviteten til disse enzymene øker når pH stiger. Urin bidrar gjennom hydrering og ved å heve pH sammen med fekale og mikrobielle enzymer. Eldre forestillinger om at ammoniakk alene forårsaker bleiedermatitt er derfor utilstrekkelige [8].

Barriereskaden utløser frisetting av blant annet IL-1-alfa, IL-8 og TNF-alfa fra keratinocytter. Følgen blir vasodilatasjon, rekruttering av inflammatoriske celler, erytem og iblant ødem og erosjoner. En sur hud-pH har betydning for hornlagets funksjon og hemmer visse patogene mikroorganismer. En høyere pH er assosiert med dårligere barrierefunksjon og alvorligere bleiedermatitt [5,7].

Mikrobiomet varierer mellom perianal hud, genitalregion, lysker og setet. Ved tiltagende dermatitt øker andelen fekale bakterier, for eksempel Enterococcus, samtidig som Candida albicans blir vanligere. Ved alvorlig dermatitt utgjør Staphylococcus aureus en større andel av stafylokokkfloraen. Disse funnene viser assosiasjoner, men beviser ikke at endringen i mikrobiomet er den primære årsaken [9].

Candida albicans er et vanlig sekundært patogen. Varme, fuktighet, okklusjon og skadet hornlag letter overgangen til invasive hyfer og pseudohyfer. Candida påvises sjelden på frisk bleiehud, men betydelig oftere ved etablert dermatitt, særlig når utslettet har vart i minst noen dager [4]. Forekomst av Candida i dyrkning må imidlertid alltid vurderes mot det kliniske bildet, siden kolonisering ikke er det samme som infeksjon.

Klinisk bilde

Irritativ bleiedermatitt

Irritativ bleiedermatitt begynner ofte med lett erytem og tørrhet. Ved fortsatt eksponering tilkommer glinsende erytem, papler, skjelling, maserasjon og ødem. Erosjoner kan oppstå ved alvorlig dermatitt. Barnet kan være irritabelt og reagere med smerte ved rengjøring, vannlating eller avføring.

Forandringene er mest uttalte på hud som ligger an mot bleien:

• de konvekse delene av setet
• genitalregionen
• nedre del av buken
• innsiden og øvre del av lårene
• perianal hud.

Dype lyskefolder er ofte relativt spart tidlig, siden de har mindre direktekontakt med bleien og avføringen. Ved alvorligere eller langvarig irritativ dermatitt kan også foldene engasjeres. Perianal dermatitt dominerer ofte hos barn med diaré [5].

Mild rødhet uten ødem eller erosjon betraktes som lett dermatitt. Uttalt erytem, papler eller begrensede overfladiske erosjoner taler for moderat dermatitt. Utbredte erosjoner, ulcerasjon, blemmer, pustler, kraftige smerter eller blødning skal vurderes som alvorlig eller atypisk sykdom og føre til aktiv utredning.

Candidainfisert bleiedermatitt

Candida bør mistenkes ved:

• intenst, sammenflytende og ofte glinsende erytem
• tydelig engasjement av lyskefolder
• papler eller pustler utenfor hovedområdet, såkalte satellittforandringer
• perifer skjellkrage
• langtrukken dermatitt til tross for god barrierebehandling
• samtidig oral candidose
• nylig antibiotikabehandling.

Satellittpustler er karakteristiske, men ikke obligate. Erosjon og ulcerasjon kan forekomme ved alvorlig infeksjon [4]. Undersøk også munnhulen og morens brystvorter ved amming, siden samtidig candidose kan bidra til tilbakevendende besvær.

Komplisert irritativ dermatitt

Langvarig, kraftig irritasjon kan gi papulonodulære eller erosive varianter:

• Jacquets erosive bleiedermatitt: velavgrensede, utstansede erosjoner eller ulcerasjoner med forhøyet kant, ofte etter alvorlig diaré eller kronisk inkontinens.
• Granuloma gluteale infantum: rødbrune eller violacøse papler og noduli på setet og i lyskene, assosiert med langvarig irritasjon og iblant overbehandling med lokale kortikosteroider.
• Pseudoverrukøse papler og noduli: vorteliknende forandringer etter langvarig kontakt med urin eller avføring.

Ulcerasjon i bleieområdet kan også forårsakes av ulcerert hemangiom, bulløs impetigo, trauma, inflammatorisk tarmsykdom, ernæringsmangel eller Langerhanscellehistiocytose [10]. Uttalte ulcerasjoner skal derfor ikke rutinemessig tilskrives vanlig bleiedermatitt.

Utredning og diagnostikk

Anamnese

Spør om:

• debut, forløp og tidligere episoder
• avføringsfrekvens, diaré og oppkast
• intervall mellom bleieskift, særlig om natten
• type bleie og passform
• rengjøringsmetode
• samtlige salver, våtservietter, oljer, pudder og legemidler som er brukt
• antibiotikabehandling
• oral candidose eller candidose hos ammende forelder
• kløe, smerte, feber og allmennpåvirkning
• hudforandringer utenfor bleieområdet
• vekst, ernæringsstatus og kronisk diaré
• psoriasis, atopi eller kontaktallergi i familien.

Eksakt produktnavn er viktig. Allergisk kontaktdermatitt kan forårsakes av duftstoffer, botaniske ekstrakter, lanolin, propylenglykol, konserveringsmidler og bestanddeler i våtservietter eller lokale preparater [11].

Status

Barnet skal kles av tilstrekkelig for at hele huden skal kunne vurderes. Dokumenter:

• anatomisk utbredelse
• om hudfolder er engasjerte eller spart
• erytemets avgrensning og intensitet
• skjelling, maserasjon, papler, pustler og satellittforandringer
• erosjon, ulcerasjon, skorper, blemmer og petekkier
• perianale fissurer
• forandringer i hodebunn, ansikt, navle, armhuler, negler og ekstremiteter
• oral candidose
• tegn på impetigo eller annen bakteriell infeksjon
• barnets allmenntilstand og vekst.

Vurder erytem med hensyn til hudpigmentering. Inflammasjon i pigmentert hud kan fremtre som mørkerød, brun, fiolett eller gråaktig misfarging snarere enn klarrød rødhet. Palpasjon for varme, ødem og infiltrasjon samt vurdering av erosjoner blir da særlig viktig.

Laboratorieundersøkelser

Ved typisk lett eller moderat irritativ bleiedermatitt behøves ingen prøver. Utredningen rettes etter klinisk problemstilling.

Candida kan ved behov påvises ved KOH-mikroskopi av materiale fra en pustel eller en aktiv skjellende kant. Dyrkning er først og fremst indisert ved behandlingssvikt, residiv eller mistanke om uvanlig art eller resistens [4].

Perianal infeksjon med gruppe A-streptokokker gir typisk en skarpt avgrenset rødhet som strekker seg noen centimeter fra anus, ofte med smerte, kløe, forstoppelse, blodstriper eller fissurer. Hurtigtest fra perianal hud hadde i en systematisk oversikt positiv prediktiv verdi 80 prosent og negativ prediktiv verdi 96 prosent sammenliknet med dyrkning. Dyrkning er derfor egnet for sikker diagnose, særlig etter en negativ hurtigtest ved sterk klinisk mistanke [12].

Når diagnosen skal revurderes

Revurder diagnosen hvis:

• utslettet ikke bedres etter 3 til 5 dager med korrekt gjennomført behandling
• dermatitten residiverer umiddelbart når behandlingen avsluttes
• hudforandringene begynte før barnet brukte bleie
• utslettet strekker seg tydelig utenfor bleieområdet
• det finnes petekkier, purpura, blemmer, noduli eller dype sår
• barnet har feber, dårlig vektøkning, kronisk diaré, alopesi eller allmennpåvirkning
• sterke lokale kortikosteroider har vært brukt.

flowchart TD
A["Barn med utslett<br>i bleieområdet"] --> B["Feber, allmennpåvirkning,<br>blemmer, dype sår<br>eller petekkier?"]
B -->|Ja| C["Målrettet prøvetaking og<br>rask vurdering"]
B -->|Nei| D["Skarpt avgrenset<br>perianalt erytem med<br>smerte eller fissur?"]
D -->|Ja| E["Perianal dyrkning for<br>gruppe A-streptokokker,<br>systemisk behandling"]
D -->|Nei| F["Foldeengasjement med<br>satellittpapler eller<br>satellittpustler?"]
F -->|Ja| G["Basisbehandling og<br>klotrimazol 1 prosent<br>2 ganger daglig<br>i 7 til 10 dager"]
F -->|Nei| H["Hyppige bleieskift, skånsom<br>rengjøring og barrieresalve;<br>ved uttalt inflammasjon<br>hydrokortison 1 prosent"]
G --> J["Tydelig bedring<br>etter 3 til 5 dager?"]
H --> J
J -->|Ja| K["Fortsett barrierepleie<br>til huden er tilhelet"]
J -->|Nei| L["Revurder diagnosen,<br>dyrk eller henvis"]

Håndtering av utslett i bleieområdet. Allmennpåvirkning og andre alarmerende funn sorteres ut først, deretter skarpt avgrenset perianalt erytem og så tegn på sekundær candidainfeksjon. Evalueringen etter 3 til 5 dager avgjør om diagnosen skal revurderes.

Differensialdiagnoser

Psoriasis

Bleiepsoriasis kan debutere i spedbarnsalderen. Den gir ofte velavgrensede, symmetriske, glinsende røde plakk som engasjerer hudfoldene. Skjellingen er mindre uttalt enn ved psoriasis på tørr hud. Se etter psoriasis i navlen, hodebunnen, bak ørene og på neglene. Streptokokkinfeksjon kan utløse eller forverre psoriasis [13].

Seboroisk eksem

Seboroisk eksem debuterer vanligvis i de første levemånedene. Hodebunn, øyenbryn, retroaurikulær hud, halsfolder, armhuler og lysker kan være engasjerte. Skjellene er ofte fete og gulaktige. Barnet er som regel relativt upåvirket, og kløen er mindre fremtredende enn ved atopisk eksem. Sykdommen er oftest selvbegrensende, og evidensen for spesifikke behandlinger hos spedbarn er begrenset [14].

Allergisk kontaktdermatitt

Allergisk kontaktdermatitt er mindre vanlig enn irritativ dermatitt, men sannsynligvis underdiagnostisert. Eksponeringen kan komme fra våtservietter, barrierepreparater, lokale legemidler, parfyme, botaniske ekstrakter, lanolin eller konserveringsmidler. Metylisotiazolinon og metylkloroisotiazolinon har fått særlig oppmerksomhet i våtservietter, selv om innholdet varierer mellom markeder og over tid [15].

Mistenk allergi når utslettet har en uvanlig kontaktgeometri, klør, forverres av behandling eller ikke tilheler til tross for optimal irritasjonsreduksjon. Kontaktallergi kan forekomme også hos spedbarn. Epikutantest bør vurderes ved kronisk, atypisk eller vanskelig behandlingsbar dermatitt [16].

Sinkmangel

Acrodermatitis enteropathica forårsakes av en arvelig forstyrrelse i intestinalt sinkopptak og debuterer ofte etter avsluttet amming. Ervervet sinkmangel kan ses ved prematuritet, malabsorpsjon, langvarig diaré eller utilstrekkelig ernæring. Dermatitt rundt munn, øyne og anogenitalt samt på hender og føtter, sammen med alopesi, diaré eller dårlig vekst, skal vekke mistanke [17].

Langerhanscellehistiocytose

Langerhanscellehistiocytose er sjelden, men viktig, siden hudforandringene kan feiltolkes som terapiresistent bleiedermatitt eller seboroisk eksem. Purpuriske papler, petekkier, skorper eller erosjoner i hodebunnen, retroaurikulært, i hudfolder og i bleieområdet er varselfunn. Diagnosen krever biopsi med histopatologisk og immunhistokjemisk analyse. Ved bekreftet sykdom kreves systemutredning, siden flere organer kan være engasjerte [18].

Behandling

Basisbehandling

Behandlingen skal samtidig redusere eksponeringen for avføring og urin, gjenopprette hudbarrieren og behandle eventuell sekundær infeksjon.

Bleieskift

Skift bleie:

• umiddelbart etter avføring
• så snart det er praktisk mulig når bleien er våt
• minst én gang i løpet av lengre nattperioder hvis barnet har aktiv dermatitt og bleien er svært våt eller inneholder avføring.

Et prospektivt materiale av én måned gamle spedbarn viste en median tilhelingstid på 10 dager. Høyst 10 bleieskift per døgn var assosiert med lengre tilhelingstid, men observasjonsdata kan ikke angi et universelt optimalt antall skift [19]. Det viktigste er å minimere tiden med avføring mot huden.

Bruk en godt tilpasset, høyabsorberende bleie og unngå å stramme den for hardt. Moderne superabsorberende bleier reduserer hudens fuktbelastning, men randomiserte studier har vært metodologisk svake og kan ikke sikkert vise at en bestemt bleietype er overlegen alle andre [20].

Rengjøring

Etter avføring rengjøres huden varsomt med lunkent vann og en myk klut, eller med uparfymerte våtservietter som er beregnet på spedbarnshud. Ikke gni. Klapp huden tørr, eller la den lufttørke kort før barrieresalve og ny bleie appliseres.

Vann med myk klut og velformulerte våtservietter har i studier gitt sammenliknbare resultater. Noen studier taler for en fordel med våtservietter, men en betydelig del av litteraturen er industrifinansiert [3,15]. Velg produkter uten parfyme og med så få potensielle allergener som mulig. Unngå vanlig alkalisk såpe, sterke tensider og alkoholholdige produkter. Et mildt flytende rengjøringsprodukt kan brukes når vann ikke er nok til å fjerne avføring, men det skal skylles bort [21].

Etter en bleie som bare inneholder urin, behøver huden ikke vaskes intensivt ved hvert skift. Unødig rengjøring kan øke friksjonen.

Lufting

La barnet være uten bleie korte stunder når det er praktisk og trygt. Tiltaket reduserer okklusjonen og er fysiologisk rimelig, men det mangler robust evidens for optimal frekvens og varighet [22].

Barrieresalve

Appliser et synlig, dekkende lag barrieresalve ved hvert bleieskift. Petrolatum og sinkoksid er etablerte alternativer. Salven reduserer hudens kontakt med avføring og urin og reduserer friksjon.

Ikke fjern hele det forrige salvelaget ved hvert skift. Tørk bort avføring og løst materiale, og legg deretter på et nytt lag. Kraftig avtørking av fastsittende sinkpasta motvirker behandlingen.

Det finnes ingen overbevisende støtte for at en bestemt konsentrasjon sinkoksid generelt er overlegen petrolatum. En randomisert studie ved diarérelatert dermatitt fant at salve med 5 prosent dekspantenol og sinkoksid forbedret transepidermalt vanntap dag 3 sammenliknet med salvebase, men ga ingen sikker forskjell i klinisk alvorlighetsgrad eller fullstendig tilheling [23]. Vitamin A-preparater har ikke vist seg å forebygge bleiedermatitt, og det mangler støtte for behandlingseffekt [24].

Talkum, maisstivelse og løse pudder bør unngås. De kan klumpe seg, øke friksjonen og inhaleres. Unngå også borsyre, kamfer, fenol, salisylsyre og andre potensielt toksiske eller irriterende ingredienser.

Lokalt kortikosteroid

Ved moderat eller alvorlig irritativ inflammasjon som ikke raskt bedres med korrekt barrierebehandling, kan hydrokortison 1 prosent appliseres tynt på inflammert hud 1 til 2 ganger daglig. Behandle i 3 til 5 dager og høyst 7 dager uten ny medisinsk vurdering.

Bleien fungerer som en okklusiv bandasje og øker absorpsjonen. Bruk derfor minste nødvendige mengde og bare et mildt kortikosteroid. Potente og svært potente kortikosteroider er kontraindisert for rutinebehandling i bleieområdet. Langvarig eller potent behandling kan forårsake hudatrofi, striae, sekundær candidainfeksjon og systemisk absorpsjon med hemming av hypotalamus-hypofyse-binyre-aksen [4].

En mindre randomisert studie fant liknende bedring med hydrokortison 1 prosent og lokalt applisert morsmelk i 7 dager [25]. En annen studie hos nyfødte viste bedre endelig hudskår med en barrierekrem som inneholdt 40 prosent sinkoksid enn med morsmelk, særlig ved moderat eller alvorlig dermatitt [26]. Morsmelk bør derfor ikke erstatte etablert barrierebehandling.

Candidainfisert dermatitt

Ved typisk klinisk candidainfeksjon gis et lokalt imidazolpreparat samtidig som basisbehandlingen fortsetter. Klotrimazol 1 prosent appliseres tynt 2 ganger daglig i 7 til 10 dager. Behandlingen kan måtte fortsette noen dager etter klinisk tilheling, men langvarig profylaktisk antimykotikabehandling anbefales ikke.

Nystatin er et alternativ i land der en egnet lokal beredningsform finnes. I Sverige kan produktutvalget og godkjente indikasjoner skille seg fra internasjonal litteratur. Lokal nystatinberedning er ikke alltid praktisk tilgjengelig for bleiedermatitt. Kontroller gjeldende preparatomtale og lokale anbefalinger.

I en randomisert studie med 96 spedbarn ble klotrimazol 1 prosent sammenliknet med nystatin 100 000 IE/g pluss 20 prosent sinkoksid, begge 2 ganger daglig i 14 dager. Begge ga mikrobiologisk tilheling, men klotrimazol ga større symptomreduksjon og høyere klinisk tilheling dag 14, 68,1 prosent sammenliknet med 46,9 prosent [27].

Hvis nystatin brukes og tydelig bedring mangler etter 1 til 3 dager, bør diagnosen revurderes eller bytte til imidazol vurderes. Ved manglende respons på imidazol skal etterlevelse, kontaktallergi, bakteriell infeksjon, dermatofytose og psoriasis vurderes. Nystatin har ingen effekt mot dermatofytter [4].

Systemisk antimykotikabehandling er ikke indisert ved ukomplisert candidainfisert bleiedermatitt. Utbredt eller invasiv candidose, immunsuppresjon eller samtidig alvorlig mukosal infeksjon skal håndteres av barnelege eller infeksjonslege.

Legemiddeldoser

For antibiotika angis ingen standarddose i mg/kg her, siden perianal streptokokkinfeksjon er en differensialdiagnose snarere enn vanlig bleiedermatitt, og svensk dosering skal følge gjeldende preparatomtale og regional anbefaling. Internasjonal litteratur støtter systemisk behandling med penicillin V eller amoksicillin fremfor lokal antibiotikabehandling alene [12].

Bakteriell infeksjon

Begrenset impetigo og utbredt eller bulløs impetigo skal håndteres i henhold til separate anbefalinger. Ved pustler, honninggule skorper, raskt tiltagende rødhet eller terapisvikt tas bakteriedyrkning.

Perianal streptokokkinfeksjon behandles systemisk. I en systematisk oversikt var mer enn 80 prosent av tilfellene gutter på høyst 7 år. Omkring 20 prosent hadde samtidig streptokokktonsillitt, 63 prosent asymptomatisk bærerskap i svelget og cirka 20 prosent residiverte innen noen måneder [12]. Undersøk svelget ved symptomer, og vurder prøvetaking ved residiv eller smittespredning i familien. Lokal antibiotikamonoterapi er utilstrekkelig.

Kombinasjonskremer med antibiotikum, antimykotikum og potent kortikosteroid bør unngås. De kan maskere diagnosen, fremme kontaktallergi og utsette barnet for unødig potent steroid.

Tiltak som ikke anbefales rutinemessig

Følgende behandlinger har utilstrekkelig støtte eller ugunstig risikoprofil:

• profylaktisk lokalt antimykotikum uten kliniske tegn på Candida
• systemisk antimykotikum ved lokal, ukomplisert dermatitt
• lokalt antibiotikum ved rent irritativ dermatitt
• potente lokale kortikosteroider
• langvarige steroidkurer
• kalsineurinhemmere som rutinebehandling
• probiotika for forebygging eller behandling
• vitamin A-salve som spesifikk behandling
• morsmelk som erstatning for barrieresalve
• antiseptiske fargestoffer, borsyre og alkoholholdige løsninger
• talkum eller andre løse pudder.

Probiotika har teoretisk interesse, siden mikrobiomet endres ved bleiedermatitt, men foreliggende data er preliminære og er ikke tilstrekkelige for en klinisk anbefaling [7].

Oppfølging og prognose

Lett irritativ bleiedermatitt bør begynne å bedres innen 2 til 3 dager når irritanteksponeringen reduseres og barrierebehandling brukes konsekvent. Fullstendig tilheling kan ta omkring en uke, lengre ved pågående diaré. I et prospektivt observasjonsmateriale var median tilhelingstid 10 dager, og 6,1 prosent hadde vedvarende dermatitt lenger enn 5 uker [19].

Planlegg ny vurdering innen 3 til 5 dager ved moderat eller alvorlig dermatitt. Ved candidainfeksjon bør klinisk bedring ses innen noen dager. Fortsatt forverring til tross for korrekt behandling taler for feil diagnose, resistent eller blandet infeksjon, allergisk kontaktdermatitt eller bakenforliggende dermatose.

Indikasjoner for rask vurdering

Barnet bør vurderes samme dag ved:

• feber eller allmennpåvirkning
• raskt progredierende erytem eller hevelse
• utbredte blemmer eller hudavløsning
• nekrose, dype sår eller betydelig blødning
• uttalte smerter
• mistenkt herpesinfeksjon
• immunsvikt eller annen betydelig komorbiditet
• tegn på dehydrering ved diaré.

Indikasjoner for henvisning til barnelege eller dermatolog

Henvis eller konsulter spesialist ved:

• manglende tydelig bedring etter 1 til 2 uker til tross for verifisert etterlevelse
• gjentatte alvorlige residiv
• behov for gjentatte steroidkurer
• mistenkt psoriasis eller allergisk kontaktdermatitt
• ulcerasjon, purpura, petekkier eller infiltrerte papler
• mistenkt sinkmangel eller annen ernæringsforstyrrelse
• dårlig vektøkning, kronisk diaré eller tilbakevendende infeksjoner
• mistenkt Langerhanscellehistiocytose
• diagnostisk usikkerhet før hudbiopsi.

Prognosen ved vanlig irritativ eller candidainfisert bleiedermatitt er svært god. Residiv er vanlig så lenge barnet bruker bleie, særlig ved diaré og antibiotikabehandling. Foresatte bør derfor få en konkret plan for bleieskift, rengjøring og barrieresalve samt instruksjon om hvilke funn som krever ny medisinsk vurdering.

Kilder

1. Chiriac A, Wollina U. Diaper dermatitis, a narrative review of clinical presentation, subtypes, and treatment. Wiener Medizinische Wochenschrift 2024. PMID: 37861874
2. Šikić Pogačar M, Maver U, Marčun Varda N et al. Diagnosis and management of diaper dermatitis in infants with emphasis on skin microbiota in the diaper area. International Journal of Dermatology 2018. PMID: 28986935
3. Blume-Peytavi U, Hauser M, Lünnemann L et al. Prevention of diaper dermatitis in infants, a literature review. Pediatric Dermatology 2014. PMID: 24890321
4. Bonifaz A, Rojas R, Tirado-Sánchez A et al. Superficial Mycoses Associated with Diaper Dermatitis. Mycopathologia 2016. PMID: 27193417
5. Carr AN, DeWitt T, Cork MJ et al. Diaper dermatitis prevalence and severity: Global perspective on the impact of caregiver behavior. Pediatric Dermatology 2020. PMID: 31793090
6. Suebsarakam P, Chaiyarit J, Techasatian L. Diaper Dermatitis: Prevalence and Associated Factors in 2 University Daycare Centers. Journal of Primary Care and Community Health 2020. PMID: 31920146
7. Hertiš Petek T, Petek M, Petek T et al. Emerging Links between Microbiome Composition and Skin Immunology in Diaper Dermatitis: A Narrative Review. Children 2022. PMID: 35053737
8. Atherton DJ. Understanding irritant napkin dermatitis. International Journal of Dermatology 2016. PMID: 27311779
9. Teufel A, Howard B, Hu P et al. Characterization of the microbiome in the infant diapered area: Insights from healthy and damaged skin. Experimental Dermatology 2021. PMID: 32974911
10. Halbert AR, Chan JJ. Anogenital and buttock ulceration in infancy. Australasian Journal of Dermatology 2002. PMID: 11869199
11. Yu J, Treat J, Chaney K et al. Potential Allergens in Disposable Diaper Wipes, Topical Diaper Preparations, and Disposable Diapers: Under-recognized Etiology of Pediatric Perineal Dermatitis. Dermatitis 2016. PMID: 27172304
12. Gualtieri R, Bronz G, Bianchetti MG et al. Perianal streptococcal disease in childhood: systematic literature review. European Journal of Pediatrics 2021. PMID: 33532889
13. Mahé E. Childhood psoriasis. European Journal of Dermatology 2016. PMID: 27900946
14. Victoire A, Magin P, Coughlan J et al. Interventions for infantile seborrhoeic dermatitis including cradle cap. Cochrane Database of Systematic Reviews 2019. PMID: 30828791
15. Mactaggart E, Orchard D, Mui Tam M. Baby wipes and nappy rash, what is the relationship? A review. Australasian Journal of Dermatology 2021. PMID: 34523734
16. Sharma VK, Asati DP. Pediatric contact dermatitis. Indian Journal of Dermatology, Venereology and Leprology 2010. PMID: 20826990
17. Glutsch V, Hamm H, Goebeler M. Zinc and skin: an update. Journal der Deutschen Dermatologischen Gesellschaft 2019. PMID: 30873720
18. Emile JF, Abla O, Fraitag S et al. Revised classification of histiocytoses and neoplasms of the macrophage-dendritic cell lineages. Blood 2016. PMID: 26966089
19. Yokoyama M, Yonezawa K, Matsubara M et al. The factors related to recovery time of diaper dermatitis in infants: A prospective observational study. Japan Journal of Nursing Science 2022. PMID: 35652131
20. Baer EL, Davies MW, Easterbrook KJ. Disposable nappies for preventing napkin dermatitis in infants. Cochrane Database of Systematic Reviews 2006. PMID: 16856040
21. Blume-Peytavi U, Lavender T, Jenerowicz D et al. Recommendations from a European Roundtable Meeting on Best Practice Healthy Infant Skin Care. Pediatric Dermatology 2016. PMID: 26919683
22. Burdall O, Willgress L, Goad N. Neonatal skin care: Developments in care to maintain neonatal barrier function and prevention of diaper dermatitis. Pediatric Dermatology 2019. PMID: 30506880
23. Wananukul S, Limpongsanuruk W, Singalavanija S et al. Comparison of dexpanthenol and zinc oxide ointment with ointment base in the treatment of irritant diaper dermatitis from diarrhea: a multicenter study. Journal of the Medical Association of Thailand 2006. PMID: 17128840
24. Davies MW, Dore AJ, Perissinotto KL. Topical vitamin A, or its derivatives, for treating and preventing napkin dermatitis in infants. Cochrane Database of Systematic Reviews 2005. PMID: 16235358
25. Farahani LA, Ghobadzadeh M, Yousefi P. Comparison of the effect of human milk and topical hydrocortisone 1% on diaper dermatitis. Pediatric Dermatology 2013. PMID: 23600719
26. Gozen D, Caglar S, Bayraktar S et al. Diaper dermatitis care of newborns human breast milk or barrier cream. Journal of Clinical Nursing 2014. PMID: 23506257
27. Hoeger PH, Stark S, Jost G. Efficacy and safety of two different antifungal pastes in infants with diaper dermatitis: a randomized, controlled study. Journal of the European Academy of Dermatology and Venereology 2010. PMID: 20553355