Ankeldistorsjon: vurdering og behandling

Sammendrag

Ankeldistorsjon er vanligvis en lateral ligamentskade etter inversjon og plantarfleksjon. Cirka 85 prosent rammer det laterale ligamentkomplekset, oftest ligamentum talofibulare anterius. Håndteringen skal først utelukke fraktur, luksasjon, nevrovaskulær skade, syndesmoseskade og annen assosiert skade som krever behandling. Ottawa ankle rules og Ottawa foot rules styrer behovet for konvensjonell røntgen, men erstatter ikke klinisk skjønn. En negativ regel har høy sensitivitet for fraktur, mens en positiv regel bare innebærer at røntgen bør utføres [1,2].

De fleste isolerte ankeldistorsjoner behandles ikke-operativt med tidlig belastning etter evne, en funksjonell ankelstøtte og gradvis opptrappet rehabilitering. Langvarig immobilisering forverrer restitusjonen. Ved en uttalt grad III-skade kan høyst 10 dagers immobilisering være berettiget, fulgt av funksjonell behandling [3-5]. Kulde, kompresjon og høyt leie kan brukes kortvarig for smertelindring, men evidensen for raskere tilheling er begrenset. Paracetamol og NSAID gir sammenlignbar smertelindring. NSAID bør brukes kortvarig og etter individuell risikovurdering [6,7].

Rehabiliteringen skal inneholde bevegelsestrening, styrke, balanse, propriosepsjon og aktivitetsspesifikk trening. Treningsbasert rehabilitering reduserer risikoen for ny distorsjon ved 7 til 12 måneder [8]. Smerte, bevegelighet, styrke, balanse, opplevd stabilitet og funksjon skal styre retur til idrett, ikke bare tiden etter skaden [9]. Mistenkt syndesmoseskade, vedvarende uttalt smerte, mekaniske symptomer, avvikende tilhelingsforløp eller tilbakevendende instabilitet gir grunnlag for ny vurdering og ofte MR, ultralyd eller ortopedisk vurdering.

Bakgrunn og epidemiologi

En ankeldistorsjon er en traumatisk ligamentskade i ankelen uten samtidig luksasjon. Begrepet brukes ofte om lateral distorsjon, men skaden kan også omfatte syndesmosen eller det mediale deltoidligamentet. Den akutte fasen defineres vanligvis som de første to ukene etter traumet [10].

Insidensen i vestlige populasjoner er anslått til omkring én ankeldistorsjon per 10 000 personer og dag. Skaden utgjør 16 til 40 prosent av idrettsrelaterte traumer og er særlig vanlig i basketball, fotball og andre innendørs- og baneidretter [11]. Barn, ungdom, kvinner og personer som deltar i idretter med hopp, landing, retningsforandringer eller kroppskontakt har høy insidens.

Omtrent 85 prosent av distorsjonene rammer det laterale ligamentkomplekset. En isolert skade på ligamentum talofibulare anterius, ATFL, utgjør omkring 65 prosent, mens kombinert skade på ATFL og ligamentum calcaneofibulare, CFL, forekommer i cirka 20 prosent. Skade på ligamentum talofibulare posterius er uvanlig og taler for et kraftigere trauma [11].

Den viktigste risikofaktoren for en ny ankeldistorsjon er en tidligere distorsjon. Nedsatt balanse, vedvarende ligamentær laksitet, utilstrekkelig rehabilitering og for tidlig retur til risikoaktivitet bidrar sannsynligvis. Evidensen er mer usikker for eksempelvis fottype, generell hypermobilitet og kjønn som uavhengige risikofaktorer [11].

Skaden skal ikke betraktes som triviell. I en systematisk oversikt over førstegangsdistorsjoner hadde 15,8 prosent fått en ny distorsjon innen 12 måneder. Etter ett år rapporterte 8,1 prosent subjektiv instabilitet og 6,7 prosent vedvarende smerte [12]. I aktive populasjoner er kronisk ankelinstabilitet rapportert hos 25 prosent totalt og hos 46 prosent av personer med tidligere distorsjon, men anslagene varierer betydelig mellom studiene [13].

Skademekanisme og skadetyper

Lateral ligamentskade

Den typiske mekanismen er inversjon og adduksjon av foten i plantarfleksjon. ATFL belastes først. Ved kraftigere trauma kan også CFL og, sjelden, det posteriore talofibulare ligamentet skades. Skaden gir vanligvis smerte og hevelse anterolateralt for den laterale malleolen.

Syndesmoseskade

Syndesmosen skades typisk ved forsert utoverrotasjon av en dorsalflektert fot. Smerten sitter anterolateralt ovenfor ankelen og provoseres ofte av utoverrotasjon, dorsalfleksjon og belastning. Skaden forekommer særlig i kontaktidrett og i idretter der foten fikseres i en stiv sko eller skistøvel.

Syndesmoseskader overses ofte initialt og har lengre rehabiliteringstid enn isolerte laterale distorsjoner. En stabil skade kan behandles ikke-operativt, mens instabil syndesmosediastase krever kirurgisk stabilisering [14].

Medial ligamentskade

En isolert skade på deltoidligamentet er uvanlig og skyldes vanligvis eversjon eller utoverrotasjon. Medial hevelse og palpasjonsømhet skal føre til vurdering av deltoidligamentet, syndesmosen, den mediale malleolen og proksimale fibula. Kombinert medial og syndesmotisk skade kan være instabil selv om det initiale røntgenbildet er diskret [14].

Klinisk bilde

Anamnese

Dokumenter:

• tidspunkt og energinivå
• nøyaktig skademekanisme
• evne til å belaste rett etter traumet
• smertens lokalisasjon
• raskt økende hevelse eller hematom
• opplevd knepp, luksasjonsfølelse eller feilstilling
• tidligere distorsjoner, instabilitet, frakturer eller operasjoner
• låsninger, hekting eller andre mekaniske symptomer
• nummenhet eller annen nevrologisk påvirkning
• aktivitetskrav, arbeid og idrett
• legemidler, blødningsrisiko, osteoporose og komorbiditet.

Manglende evne til å belaste kan forekomme både ved fraktur og alvorlig ligamentskade. Smerte ovenfor ankelen, smerte ved utoverrotasjon og langsommere symptomutvikling enn ved en typisk lateral distorsjon gir mistanke om syndesmoseskade.

Inspeksjon og palpasjon

Undersøk pasienten med legg, ankel og fot avdekket. Merk deg feilstilling, hevelse, hematom, sår og avlastende gange. Palper systematisk:

• distale 6 cm av bakkanten på tibia og fibula
• spissen av begge malleoler
• ATFL, anteromedialt for fibulaspissen
• CFL, inferiort og posteriort for fibulaspissen
• deltoidligamentet
• syndesmosen og det interosseøse membranet
• proksimale fibula
• os naviculare
• basis av metatarsale V
• talus, calcaneus og mellomfoten
• akillessenen og peroneussenene.

Palpasjonsømhet over bare ATFL og CFL, uten skjelettømhet etter Ottawa-reglene, støtter lateral distorsjon. Uttalt ømhet over hele fibula eller proksimalt for syndesmosen krever at Maisonneuve-fraktur vurderes.

Nevrovaskulær undersøkelse

Dokumenter fotpulser, kapillærfylning, hudtemperatur, sensibilitet og motorikk. Feilstilling, blek eller kald fot, bortfalte pulser, progredierende sensibilitetsnedsettelse eller uforholdsmessig smerte krever akutt håndtering.

Bevegelses- og stabilitetstester

Vurder aktiv og passiv plantarfleksjon, dorsalfleksjon, inversjon og eversjon. Smerte ved motstandstest kan tale for muskel- eller seneskade.

Fremre skuffetest vurderer først og fremst ATFL. Leggen stabiliseres, hælen gripes, og talus føres framover i forhold til tibia. Økt translasjon eller myk sluttfølelse sammenlignet med den friske siden taler for skade.

Talar tilt vurderer først og fremst CFL ved inversjon av en nøytralt posisjonert ankel. Testen skal sammenlignes med motsatt side.

Smerte og hevelse de første døgnene svekker testenes pålitelighet. Hvis skadens omfang er uklart, bør undersøkelsen gjentas etter 3 til 5 dager. En forsinket fremre skuffetest har i sammenstillinger vist cirka 96 prosent sensitivitet og 84 prosent spesifisitet for lateral ligamentruptur [15,16].

Ved mistenkt syndesmoseskade brukes palpasjon over syndesmosen, dorsalfleksjonsutfall, squeeze-test og utoverrotasjonstest. Ingen enkelt test kan både utelukke og bekrefte skaden. Palpasjon har rapportert sensitivitet på 92 prosent, squeeze-test spesifisitet på 85 prosent og utoverrotasjonstest spesifisitet på 78 prosent [17]. Klinisk mistanke om instabilitet må derfor følges av bildediagnostikk og spesialistvurdering.

Klinisk gradering

Den tradisjonelle graderingen er nyttig for kommunikasjon, men har begrenset presisjon akutt.

I praksis er inndelingen i stabil og potensielt instabil skade viktigere. Initial behandling er funksjonell ved både grad I og II. Også de fleste grad III-skadene behandles ikke-operativt, men de trenger tettere oppfølging og ofte en kort periode med mer rigid stabilisering [3,5].

Utredning og diagnostikk

Akutt håndteringsalgoritme

flowchart TD
A["Akutt ankeltrauma"] --> B["Inspeksjon samt<br>nevrovaskulær kontroll"]
B --> C["Feilstilling, åpen skade<br>eller nevrovaskulær påvirkning"]
C -->|"Ja"| D["Akutt reponering ved behov<br>og ortopedkontakt"]
C -->|"Nei"| E["Anamnese, palpasjon og<br>Ottawa-regler"]
E --> F["Indikasjon for røntgen"]
F -->|"Ja"| G["Røntgen av ankel<br>og/eller fot"]
F -->|"Nei"| H["Klinisk vurdering av<br>ligamenter og sener"]
G --> I["Fraktur eller diastase"]
I -->|"Ja"| J["Frakturhåndtering eller<br>ortopedvurdering"]
I -->|"Nei"| H
H --> K["Mistenkt syndesmose-, medial<br>eller assosiert skade"]
K -->|"Ja"| L["Beskyttet belastning,<br>bildediagnostikk og oppfølging"]
K -->|"Nei"| M["Funksjonell støtte, tidlig<br>belastning og rehabilitering"]
M --> N["Ny vurdering etter<br>3 til 7 dager ved behov"]
L --> N
N --> O["Forventet bedring"]
O -->|"Ja"| P["Opptrappet rehabilitering og<br>kriteriebasert retur"]
O -->|"Nei"| Q["Revurder diagnosen,<br>vurder MR eller ultralyd"]

Ottawa ankle rules og Ottawa foot rules

Reglene skal brukes ved akutt butt ankeltrauma for å avgjøre om røntgen er nødvendig.

Røntgen av ankelen er indisert ved smerte i malleolsonen og minst ett av følgende:

• palpasjonsømhet langs distale 6 cm av bakkanten på fibula eller over spissen av den laterale malleolen
• palpasjonsømhet langs distale 6 cm av bakkanten på tibia eller over spissen av den mediale malleolen
• manglende evne til å belaste fire skritt både umiddelbart etter traumet og ved undersøkelsen.

Røntgen av foten er indisert ved smerte i mellomfotsonen og minst ett av følgende:

• palpasjonsømhet over basis av metatarsale V
• palpasjonsømhet over os naviculare
• manglende evne til å belaste fire skritt både umiddelbart etter traumet og ved undersøkelsen.

Ottawa-reglene er konstruert for å utelukke fraktur. En eldre metaanalyse fant en negativ sannsynlighetsratio på 0,08 for både ankel og mellomfot og anslo at reglene kunne redusere antallet røntgenundersøkelser med 30 til 40 prosent [2]. En nyere metaanalyse av 8 560 voksne fant sensitivitet 91 prosent og spesifisitet 25 prosent, med betydelig heterogenitet mellom studiene [1]. Reglene skal derfor kombineres med klinisk skjønn, særlig hos eldre, pasienter med nedsatt sensibilitet, uttalt osteoporose, multiple skader eller anamnese som er vanskelig å vurdere.

Konvensjonell røntgen

Ved indikasjon tas front-, mortise- og sideprojeksjon av ankelen. Fotprojeksjoner supplerer ved smerte i mellomfoten. Røntgen skal vurderes med tanke på:

• malleolfraktur og avulsjonsfragment
• talus- eller calcaneusfraktur
• fraktur i metatarsale V eller os naviculare
• leddkongruens
• medial leddspalte
• tibiofibulær avstand og overlapping
• osteokondralt fragment.

Normal røntgen utelukker ikke osteokondral skade, subtil syndesmoseskade eller okkult fraktur. Stressrøntgen anbefales ikke rutinemessig ved akutt lateral distorsjon, fordi metoden er smertefull, varierer i utførelse og sjelden påvirker initial behandling [18].

Ultralyd

Ultralyd kan vurdere ATFL, CFL, peroneussener, akillessene og dynamisk ligamentær stabilitet. Metoden er nyttig når klinisk undersøkelse er uklar og det finnes en erfaren undersøker. Den er imidlertid operatøravhengig og skal ikke brukes til rutinemessig gradering av alle akutte distorsjoner.

Ved kronisk lateral ligamentskade har ultralyd vist høy diagnostisk treffsikkerhet. I en metaanalyse var sensitiviteten 99 prosent for kronisk ATFL-skade og 94 prosent for CFL-skade, med spesifisitet omkring 91 prosent [19]. Disse resultatene kan ikke overføres direkte til de første døgnene etter skaden.

MR

MR er ikke nødvendig ved en ukomplisert akutt lateral distorsjon. Undersøkelsen er aktuell ved:

• mistenkt syndesmoseskade
• låsninger eller hekting
• mistenkt osteokondral skade
• mistenkt okkult fraktur
• vedvarende fokal smerte til tross for normal røntgen
• mistenkt seneruptur eller dislokasjon av peroneussene
• manglende tydelig bedring i løpet av de første 4 til 6 ukene
• kronisk instabilitet før eventuell kirurgi.

MR kan vise omfattende signalavvik uten at disse tilsvarer klinisk relevant instabilitet. Bildefunn skal derfor alltid vurderes sammen med mekanisme, status og funksjonsnivå.

Barn og ungdom

Ottawa-reglene kan brukes hos samarbeidsvillige barn, men ømhet over vekstsonen, ufullstendig skjelettmodning og vansker med å lokalisere smerten krever særlig skjønn. Hos barn med vedvarende klinisk frakturmistanke til tross for normal initial røntgen er okkult fraktur rapportert i 24 prosent, selv om de fleste var små og prognostisk gunstige [20]. Vedvarende manglende evne til å belaste, uttalt fokal skjelettømhet eller manglende bedring gir grunnlag for ny klinisk og radiologisk vurdering.

Differensialdiagnoser

Behandling

Akutt beskyttelse og symptomlindring

De første 1 til 3 døgnene skal behandlingen muliggjøre trygg belastning og tidlig bevegelse. En praktisk tilnærming er:

• beskytt ankelen mot ny inversjon eller eversjon
• belast etter evne, med krykker ved behov
• bruk funksjonell ankelstøtte
• komprimer ved brysom hevelse
• hold foten høyt i ro
• bruk kulde kortvarig hvis det reduserer smerten
• start smertebegrenset bevegelse tidlig.

RICE eller PRICE har svak støtte som samlet behandlingspakke. Kulde kan gi kortvarig analgesi, men er ikke vist å framskynde ligamenttilheling. Legg ikke is direkte mot huden, og unngå langvarig nedkjøling, særlig ved nedsatt sensibilitet eller sirkulasjon [4,11].

Kompresjonen skal ikke være så stram at den gir nummenhet, misfarging eller økende smerte. Pasienten skal få instruksjon om å løsne støtten og oppsøke helsehjelp ved nevrovaskulære symptomer.

Smertestillende legemidler

Paracetamol er et rimelig førstevalg når analgetika er nødvendig. Perorale NSAID gir ikke bedre smertelindring enn paracetamol i løpet av de første timene eller 2 til 3 døgnene etter en akutt bløtvevsskade, men kan gi noe flere gastrointestinale bivirkninger [6]. NSAID kan brukes i kort tid, vanligvis 3 til 7 dager, hvis pasienten ikke har kontraindikasjoner.

Topikale NSAID gir bedre smertelindring enn placebo ved akutte forstuinger og muskelstrekk, med få systemiske bivirkninger [7]. Valg av preparat og dosering skal følge gjeldende preparatomtale. Perorale NSAID bør unngås eller brukes restriktivt ved blant annet nyresvikt, ulcussykdom, antikoagulasjonsbehandling, hjertesvikt og betydelig kardiovaskulær risiko.

Opioider gir ikke bedre smertelindring enn NSAID, men flere gastrointestinale og nevrologiske bivirkninger. De har derfor normalt ingen plass ved isolert ankeldistorsjon [6]. Kortikosteroidinjeksjon, hyaluronsyre og blodplaterikt plasma anbefales ikke som rutinebehandling.

Funksjonell støtte og belastning

Tidlig funksjonell behandling gir raskere retur til arbeid og idrett, mindre vedvarende hevelse og bedre bevegelsesutslag enn langvarig immobilisering [3,4,18]. Funksjonell behandling innebærer beskyttet bevegelse og belastning med for eksempel snørestøtte eller semirigid ortose.

For grad I og II anbefales:

• umiddelbar eller tidlig belastning etter evne
• ankelstøtte ved gange og risikoaktivitet
• bevegelsestrening så snart smerten tillater det
• gradvis normalisering av gangmønsteret.

Ved uttalt grad III-skade kan en rigid ortose, walker eller leggips brukes i høyst 10 dager for smerte og hevelse. Deretter går behandlingen over til funksjonell støtte og rehabilitering [3,5]. Immobilisering lenger enn 10 dager bør unngås ved isolert ligamentskade.

Ankelstøtte brukes ofte i 4 til 6 uker etter en moderat eller alvorlig skade. Ved retur til idrett med høy distorsjonsrisiko kan støtten fortsette i 6 til 12 måneder. Semirigide og snørte støtter gir vanligvis bedre mekanisk beskyttelse enn elastisk bind. Teiping kan være et alternativ innen idrett, men gir oftere hudproblemer og må settes på igjen. Kinesiotape gir ikke tilstrekkelig mekanisk støtte ved instabil ankel.

Rehabilitering

Rehabiliteringen bør starte tidlig og tilpasses smerte, hevelse, gangfunksjon og skadens stabilitet. Optimal treningsdose er ikke fastslått, men programmet skal være progressivt og omfatte hele den funksjonelle kjeden [8,21].

Inversjon og eversjon provoseres forsiktig i begynnelsen, særlig ved uttalt lateral eller medial ømhet. Dorsalfleksjon og plantarfleksjon kan vanligvis startes umiddelbart. Når bevegeligheten er bedret, legges styrketrening til for plantarfleksorer, dorsalfleksorer, invertorer og framfor alt evertorer. Styrke i hofte og kjernemuskulatur skal inkluderes ved idrettsrehabilitering.

Balanse- og proprioseptiv trening skal inngå også etter lette skader. I en metaanalyse av sju randomiserte studier reduserte treningsbasert rehabilitering nye distorsjoner ved 7 til 12 måneder, oddsratio 0,53, 95 prosent konfidensintervall 0,38 til 0,73 [8].

Veiledet fysioterapi er særlig berettiget ved:

• grad II eller III
• syndesmoseskade
• tilbakevendende distorsjoner
• uttalt nedsatt balanse eller styrke
• høye arbeids- eller idrettskrav
• manglende framgang med hjemmeprogram
• redsel for belastning eller lav tillit til ankelen.

Veiledet trening kan gi raskere tidlig restitusjon og retur til idrett, men er ikke konsekvent vist å være overlegen et godt gjennomført hjemmeprogram for alle pasienter [22].

Manuell behandling

Leddmobilisering kombinert med aktiv trening kan kortvarig bedre dorsalfleksjon, smerte og gangfunksjon. Effekten skal brukes til å lette aktiv rehabilitering, ikke som eneste behandling. Evidensen er moderat, og påvirkningen på risikoen for ny skade er usikker [4,23].

Behandlinger som ikke anbefales rutinemessig

Terapeutisk ultralyd, diatermi, elektroterapi, lavnivålaser, akupunktur og passive modaliteter uten samtidig aktiv rehabilitering har ikke tilstrekkelig støtte for rutinebruk [4,23]. De må ikke forsinke belastning, bevegelsestrening eller utredning av en alternativ diagnose.

Kirurgi

Akutt kirurgisk reparasjon er ikke standard ved isolert lateral ligamentskade. Flertallet av grad I, II og III behandles med godt resultat ikke-operativt. Kirurgi kan redusere objektiv laksitet, men medfører risiko for sårkomplikasjon, nervepåvirkning, stivhet og lengre initial restitusjon. Klinisk betydningsfulle langtidsfordeler sammenlignet med funksjonell behandling er usikre [3,5].

Akutt ortopedvurdering er nødvendig ved:

• åpen skade eller irreponibel luksasjon
• instabil syndesmoseskade
• tydelig multiligamentær instabilitet
• assosiert fraktur som krever behandling
• osteokondralt fragment eller fritt legeme
• seneruptur eller seneluksasjon som krever kirurgi
• nevrovaskulær påvirkning.

Ved kronisk mekanisk instabilitet som vedvarer etter strukturert rehabilitering i minst 3 til 6 måneder kan ligamentrekonstruksjon vurderes [14].

Oppfølging og prognose

Tidlig oppfølging

Ny vurdering etter 3 til 7 dager er hensiktsmessig ved moderat eller alvorlig skade, usikker diagnose eller uttalte vansker med å belaste. Når hevelse og smerte er redusert, blir stabilitetstestene mer pålitelige. Vurder:

• smerteutvikling og behov for analgetika
• belastning og gange
• hevelse og hematom
• fokal skjelett- eller syndesmoseømhet
• bevegelighet
• fremre skuffetest og talar tilt
• senefunksjon
• etterlevelse av støtte og trening.

Manglende bedring skal føre til at diagnosen revurderes, ikke bare til forlenget avlastning.

Varselsignaler under oppfølgingen

Ny utredning er nødvendig ved:

• vedvarende manglende evne til å ta fire skritt etter flere dager
• økende i stedet for avtagende smerte
• dyp leddsmerte eller mekaniske symptomer
• smerte over syndesmosen eller proksimale fibula
• uttalt medial smerte
• tilbakevendende giving way
• smerte bak den laterale malleolen
• vedvarende hevelse eller fokal smerte etter 4 til 6 uker
• nyoppstått leggsmerte, dyspné eller annen mistanke om tromboembolisme
• nevrovaskulære symptomer.

Vurdering av funksjon

Ved vedvarende plager kan validerte spørreskjemaer og funksjonstester brukes. Cumberland Ankle Instability Tool har god reliabilitet og validitet ved kronisk eller funksjonell instabilitet. Star Excursion Balance Test og Multiple Hop Test kan brukes for dynamisk postural kontroll [16].

Retur til arbeid og idrett

Retur skal være kriteriebasert. Tiden varierer med skadens omfang, aktivitetens krav og kvaliteten på rehabiliteringen. En lett lateral distorsjon kan tillate retur innen 1 til 2 uker, mens en moderat skade ofte krever flere uker. Grad III og syndesmoseskader tar vanligvis lengre tid.

PAASS-rammeverket angir fem områder som bør vurderes før retur til idrett [9]:

1. Pain: smerte under aktivitet og det siste døgnet.
2. Ankle impairments: bevegelighet, styrke, utholdenhet og eksplosivitet.
3. Athlete perception: opplevd stabilitet, trygghet og psykologisk beredskap.
4. Sensorimotor control: propriosepsjon, balanse og dynamisk postural kontroll.
5. Sport performance: hopp, retningsforandring, idrettsspesifikke momenter og evne til å gjennomføre en hel treningsøkt.

Praktisk bør pasienten kunne gå og løpe uten halting, gjennomføre ettbenshopp og retningsforandringer med god kontroll, ha nær symmetrisk bevegelighet og styrke samt klare full trening uten økte symptomer under eller etter økten. Kalenderdager etter skaden er ikke et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag.

Forebygging og langtidsprognose

Ankelstøtte har sterk evidens for å redusere nye distorsjoner hos personer med tidligere skade. Nevromuskulær trening har moderat evidens og bør fortsette også etter retur til full aktivitet [24]. Personer med høy risiko for ny skade bør bruke støtte under risikoidrett og fortsette balanse- og styrketrening i minst flere måneder.

Kronisk ankelinstabilitet omfatter tilbakevendende distorsjoner, giving way, opplevd instabilitet og noen ganger objektiv mekanisk laksitet. Tilstanden kan også medføre smerte, bevegelsesinnskrenkning og redusert fysisk aktivitet. Ved slike symptomer kreves ny klinisk vurdering, rettet rehabilitering og ved behov ultralyd eller MR. Langvarig ubehandlet instabilitet kan bidra til osteokondrale skader og posttraumatisk artrose.

Kilder

1. Gomes YE et al. Diagnostic accuracy of the Ottawa ankle rule to exclude fractures in acute ankle injuries in adults: a systematic review and meta-analysis. BMC Musculoskeletal Disorders 2022. PMID: 36151550
2. Bachmann LM et al. Accuracy of Ottawa ankle rules to exclude fractures of the ankle and mid-foot: systematic review. BMJ 2003. PMID: 12595378
3. Petersen W et al. Treatment of acute ankle ligament injuries: a systematic review. Archives of Orthopaedic and Trauma Surgery 2013. PMID: 23712708
4. Gaddi D et al. Acute Ankle Sprain Management: An Umbrella Review of Systematic Reviews. Frontiers in Medicine 2022. PMID: 35872766
5. Polzer H et al. Diagnosis and treatment of acute ankle injuries: development of an evidence-based algorithm. Orthopedic Reviews 2012. PMID: 22577506
6. Jones P et al. Oral non-steroidal anti-inflammatory drugs versus other oral analgesic agents for acute soft tissue injury. Cochrane Database of Systematic Reviews 2020. PMID: 32797734
7. Derry S et al. Topical NSAIDs for acute musculoskeletal pain in adults. Cochrane Database of Systematic Reviews 2015. PMID: 26068955
8. Bleakley CM et al. Rehabilitation Exercises Reduce Reinjury Post Ankle Sprain, But the Content and Parameters of an Optimal Exercise Program Have Yet to Be Established: A Systematic Review and Meta-analysis. Archives of Physical Medicine and Rehabilitation 2019. PMID: 30612980
9. Smith MD et al. Return to sport decisions after an acute lateral ankle sprain injury: introducing the PAASS framework, an international multidisciplinary consensus. British Journal of Sports Medicine 2021. PMID: 34158354
10. Green T et al. What is the quality of clinical practice guidelines for the treatment of acute lateral ankle ligament sprains in adults? A systematic review. BMC Musculoskeletal Disorders 2019. PMID: 31470826
11. Halabchi F, Hassabi M. Acute ankle sprain in athletes: Clinical aspects and algorithmic approach. World Journal of Orthopedics 2020. PMID: 33362991
12. Michels F et al. The presence of persistent symptoms 12 months following a first lateral ankle sprain: A systematic review and meta-analysis. Foot and Ankle Surgery 2022. PMID: 34961654
13. Lin CI et al. The epidemiology of chronic ankle instability with perceived ankle instability: a systematic review. Journal of Foot and Ankle Research 2021. PMID: 34049565
14. Corte-Real N, Caetano J. Ankle and syndesmosis instability: consensus and controversies. EFORT Open Reviews 2021. PMID: 34267932
15. Ruiz-Sánchez FJ et al. Management and treatment of ankle sprain according to clinical practice guidelines: A PRISMA systematic review. Medicine 2022. PMID: 36281183
16. Schurz AP et al. Impairment-based assessments for patients with lateral ankle sprain: A systematic review of measurement properties. PLOS ONE 2023. PMID: 36812288
17. Netterström-Wedin F, Bleakley C. Diagnostic accuracy of clinical tests assessing ligamentous injury of the ankle syndesmosis: A systematic review with meta-analysis. Physical Therapy in Sport 2021. PMID: 33774464
18. Bsoul N et al. Evidence-based clinical practice guidelines for the management of acute ankle injuries according to: a PRISMA systematic review and quality appraisal with AGREE II. BMC Musculoskeletal Disorders 2024. PMID: 38978052
19. Cao S et al. Imaging diagnosis for chronic lateral ankle ligament injury: a systemic review with meta-analysis. Journal of Orthopaedic Surgery and Research 2018. PMID: 29788978
20. Najaf-Zadeh A et al. Prevalence and clinical significance of occult fractures in children with radiograph-negative acute ankle injury. A meta-analysis. Acta Orthopaedica 2014. PMID: 24875057
21. Martin RL et al. Ankle Stability and Movement Coordination Impairments: Lateral Ankle Ligament Sprains Revision 2021. Journal of Orthopaedic and Sports Physical Therapy 2021. PMID: 33789434
22. van Rijn RM et al. Effectiveness of additional supervised exercises compared with conventional treatment alone in patients with acute lateral ankle sprains: systematic review. BMJ 2010. PMID: 20978065
23. Doherty C et al. Treatment and prevention of acute and recurrent ankle sprain: an overview of systematic reviews with meta-analysis. British Journal of Sports Medicine 2017. PMID: 28053200
24. de Vries JS et al. Interventions for treating chronic ankle instability. Cochrane Database of Systematic Reviews 2011. PMID: 21833947