Venstre ventrikkelfunksjon og ekkokardiografisk vurdering av denne
Hjertefunksjonen avhenger av et stort antall parametere, blant annet atriefunksjon, klaffefunksjon og ventrikkelfunksjon. En stor mengde forskning har vist at disse parameterne er svært avhengige av hverandre og ganske komplekse. Faktisk utgjør myokardets mekanikk et helt forskningsfelt. Hjertefunksjonen er også avhengig av sirkulasjons-, lunge-, nyre- og nevrohormonelle faktorer. Disse faktorene, som først og fremst påvirker hjertefunksjonen ved å påvirke ventrikkelfunksjonen, omfatter blodtrykk, venøs retur, effektiviteten av gassutvekslingen i lungene, konsentrasjonen av katekolaminer, angiotensin, hemoglobin osv. Et levende eksempel på hvordan hjertefunksjonen kan påvirkes ved å påvirke perifere mekanismer, er bruken av ACE-hemmere og betablokkere ved hjertesvikt. Disse medikamentene motvirker nevrohormonelle mekanismer og forbedrer hjertefunksjonen og overlevelsen dramatisk ved hjertesvikt (Yancy et al.).
En grunnleggende forståelse av hjertets funksjon forutsetter en forståelse av myokardets mekanikk. Denne delen dekker alle klinisk relevante aspekter ved myokardets mekanikk, med hovedvekt på ekkokardiografiske aspekter. Hovedtyngden av diskusjonen gjelder venstre ventrikkelfunksjon, som har blitt studert intenst gjennom flere tiår. Venstre ventrikkelfunksjon korrelerer sterkt med total dødelighet og kardiovaskulær dødelighet (Curtis et al.). Blant pasienter med koronar hjertesykdom er venstre ventrikkelfunksjon faktisk en sterkere prediktor for død enn den aterosklerotiske byrden. Vurdering av venstre ventrikkels størrelse, masse, geometri og funksjon er grunnleggende for diagnostisering og prognose av de fleste hjertesykdommer, inkludert koronarsykdom, hjertesvikt, arytmier, strukturell hjertesykdom osv.
I årenes løp har det blitt introdusert et stort antall parametere for å vurdere venstre ventrikkels funksjon. De fleste av disse parameterne kan beregnes eller tilnærmes ved hjelp av todimensjonal ekkokardiografi. Den mest utbredte parameteren er ejeksjonsfraksjonen (EF). Begrepet ejeksjonsfraksjon ble introdusert av Braunwald og medarbeidere i 1962 (Braunwald et al.), og det har siden vært den dominerende metoden for å vurdere ventrikkelfunksjonen. På godt og vondt har ejeksjonsfraksjon blitt nærmest synonymt med venstre ventrikkels funksjon.
En åpenbar ulempe med bruk av ejeksjonsfraksjon er at den kun vurderer systolisk funksjon. De siste årenes forskning har vist at venstre ventrikkels diastoliske funksjon også er grunnleggende for den globale hjertefunksjonen. Diastolisk dysfunksjon resulterer i en spesiell type hjertesvikt, som kalles hjertesvikt med bevart ejeksjonsfraksjon (HFPEF). HFPEF kan være vanligere enn hjertesvikt med redusert ejeksjonsfraksjon (HFREF, Redfield et al.).
Ekkokardiografi er den viktigste metoden for å undersøke venstre ventrikkels systoliske og diastoliske funksjon. M-modus, 2D-ekkokardiografi og Doppler brukes alle til å undersøke ulike parametere. Tredimensjonal (3D) ekkokardiografi har blitt stadig vanligere, og kan være like presis som hjerte-MRI (magnetisk resonanstomografi) når det gjelder beregning av ejeksjonsfraksjon.
Referanser
Redfield et al: Hjertesvikt med bevart ejeksjonsfraksjon. NEJM 2016.