Prinsipper for ekkokardiografiske undersøkelser
Hos små barn er det mulig å utføre hele den transthorakale ekkokardiografien (TTE) med barnet i ryggleie. Dette er mulig fordi avstanden mellom hjertet og ultralydtransduseren er liten, og fordi mindre luftfylt lungevev dekker hjertet. Hos voksne er avstanden mellom hjertet og transduseren derimot større, og mer lungevev skjuler hjertet. Derfor tas de fleste bildene ved TTE av voksne med pasienten i venstre lateral decubitusleie. I denne posisjonen kommer hjertet nærmere brystveggen, og mindre lungevev dekker hjertet. Noen bilder ved TTE av voksne tas med pasienten i ryggleie.
For å oppnå best mulig bildekvalitet, pasientsikkerhet og ergonomi for operatøren brukes det spesielle undersøkelsesbord. Disse bordene er utstyrt med en åpning (utskjæring) der ultralydtransduseren kan manøvreres fritt, til og med plasseres vertikalt, noe som er viktig for å få bilder fra apikale vinduer.
Pasientens venstre arm bør plasseres under pasientens hode. Dette tøyer brystveggen slik at avstanden mellom ribbeina øker, noe som gir større vinduer for ultralydstrålen.
Operatøren kan sitte på begge sider av pasienten, avhengig av preferanser. Operatøren bør ha albuestøtte og unngå å bøye ryggen under undersøkelsen. Arbeidsrelaterte muskel- og skjelettplager er en vanlig årsak til smerter og sykefravær for ultralydleger (Harrison et al.).
Ved akutt ekkokardiografi, eller andre undersøkelser uten et skikkelig undersøkelsesbord, kan det være vanskelig å ta bilder i venstre lateral decubitus-stilling. Dette påvirker bildene som tas i apikale vinduer (se Standard transthorakalt ekkokardiogram: Komplett bildeprotokoll). Det er likevel åpenbare fordeler med å utføre akuttundersøkelser ved sengen, uavhengig av bildekvaliteten.
Ultralydtransduseren holdes i spissen ved hjelp av tommelen og pekefingeren, mens de resterende fingrene stabiliserer grepet. Transduseren har en tendens til å gli ut av posisjon på grunn av gelen. En eller to fingre kan plasseres forsiktig på huden for å feste posisjonen til transduseren. Ultralydgelen er viktig fordi den maksimerer kontaktflaten mellom transduseren og huden. Det anbefales å bruke rikelig med gel. I tillegg til gelen er det viktig å bruke et visst trykk når du holder transduseren mot huden. Pasienter med mye subkutant fett krever hardere trykk.
Orienteringsindeksmarkør
Alle ultralydtransdusere har en indeksmarkør som brukes til å orientere seg i ultralydbildet. I utgangspunktet brukes indeksmarkøren til å bestemme venstre og høyre side i bildet som tas. Figur 1 illustrerer hvordan indeksmarkøren brukes til orientering.
Bildekvalitet
Ulike metoder for å optimalisere bildekvaliteten har blitt diskutert tidligere (se Optimalisering av ultralydbildet). Her nevnes bare de viktigste prinsippene.
Moderne ultralydsystemer bruker harmonisk avbildning, noe som betyr at maskinen sender ut ultralydbølger med en viss frekvens og deretter registrerer reflekterte lydbølger med dobbelt så høy frekvens som de utsendte bølgene. Hvis maskinen sender ut lydbølger på 1,7 MHz, lytter den altså etter reflekterte lydbølger på 3,4 MHz. Man kan øke frekvensen på den utsendte lyden når man studerer objekter som befinner seg nær transduseren, og omvendt (dvs. at frekvensen reduseres når man studerer objekter som befinner seg langt unna). Disse konseptene har blitt diskutert i detalj tidligere.
Forsterkningen reguleres med TGC og forsterkningskontroll, som diskutert tidligere. Forsterkningen må kalibreres slik at blodfylte områder (ventrikulære hulrom, atriale hulrom, blodårer) skal fremstå som svarte i bildet. Hvis disse områdene vises i en hvilken som helst helst gråtone, må forsterkningen reduseres.
Ved bruk av fargedoppler bør Nyquist-grensen ligge mellom 50 og 60 cm/s. Fargesektoren bør være så liten som mulig. Jo større sektoren er, desto dårligere blir den tidsmessige oppløsningen.
Ved bruk av pulsbølgedoppler bør prøvevolumet være 3 til 4 mm bredt ved måling av høye hastigheter (strømning over aortaklaffen, mitralklaffen, trikuspidalklaffen og pulmonalklaffen). For alle andre målinger, f.eks. vevsdoppler, venøs strømning, AV-planbevegelse, bør prøvevolumet være 5 til 7 mm bredt.
Ved bruk av spektral doppler bør bakgrunnen være svart, ellers må forsterkningen reduseres. Spektralsignalet må være tydelig og lyst.
Referanser
Harrison et al: Arbeidsrelaterte muskel- og skjelettlidelser ved ultralyd: Kan du redusere risikoen? Ultralyd.