Myokardets mekanikk: Myokardfibrenes struktur og funksjon
Myokardfibrenes struktur og kontraktile funksjon
Venstre ventrikkelvegg kan deles inn i flere lag. Disse lagene ligner dem man ser i arteriene i hele sirkulasjonssystemet (figur 1). Ventrikkelveggen består av en indre foring (endokard), et tykt muskellag (myokard) og en ytre foring (epikard). Disse lagene tilsvarer henholdsvis tunica intima, tunica media og tunica adventitia.
Endokardiet
Endokardiet omslutter atriene, ventriklene og hjerteklaffene. I likhet med det vaskulære endotelet inneholder endokardiet en underliggende basalmembran og et lite lag med løst bindevev. Endokardiet slutter seg til endotelet som omslutter de større karene som er forbundet med hjertet.
Epikardiet
Det ytterste laget av ventrikkelveggen er epikardiet, som inneholder fibroelastisk bindevev, blodårer, lymfekjertler og fettvev.
Myokardiet
Det tykke muskellaget mellom endokardiet og epikardiet kalles myokard. Det inneholder hjertemuskelfibre, bindevev og en svært høy tetthet av kapillærer. Muskelfibrene er organisert i flere lag som ligger rundt ventrikkelen med varierende orientering. Som forklart nedenfor gjør dette at ventrikkelen kan trekke seg sammen i flere retninger samtidig.
Subendokardiet er det muskellaget som ligger nærmest endokardiet. Subendokardiet har de dårligste forutsetningene ved myokardiskemi. Alle hjerteinfarkt rammer subendokardiet (derav betegnelsen subendokardinfarkt). Hjerteinfarkt som bare rammer subendokardiet, er vanligvis forårsaket av subtotal okklusjon av en koronararterie. Dette er nærmere omtalt i kapittelet NSTEMI (ikke ST-elevasjonsinfarkt).
Orienteringen av myokardfibrene
Orienteringen av myokardfibrene varierer, og dette gjør at venstre hjertekammer kan trekke seg sammen på en svært sofistikert og effektiv måte. Muskelfibrene ved siden av endokardiet er orientert i lengderetningen, noe som resulterer i forkortelse i lengderetningen (figur 2A). Muskelfibrene i det midtre laget (midtveggen) er orientert sirkulært rundt kortaksen. Kontraksjon i dette muskellaget resulterer i radial forkortning, noe som betyr at diameteren på ventrikkelhulen minker (figur 2B). Muskelfibrene som ligger inntil epikardiet, er orientert ca. 60° i forhold til fibrene i midtveggen. Kontraksjon i dette laget resulterer i en vridningsbevegelse av hele ventrikkelen. De basale segmentene vris med urviseren, og apex vris mot urviseren. Den vridende sammentrekningen kalles sirkumferensiell forkortelse (figur 2C).
Longitudinell, radial og perifer forkortelse skjer samtidig. Dette fører til at AV-planet trekkes mot apex (som er festet til diafragma via perikardposen), mens myokardet beveger seg mot midten av hulrommet og hele ventrikkelen vris. I tillegg fortykkes hele myokardiet under sammentrekningen, noe som ytterligere reduserer hulrommets volum og dermed presser blod ut i aorta. Longitudinell sammentrekning, radial sammentrekning, periferisk sammentrekning og myokardial fortykkelse vurderes ved hjelp av ekkokardiografi.
Disse mekanismene gir en svært effektiv sammentrekning som maksimerer utstøtningen av blod (figur 3). Dette demonstreres ved at muskelfibrene i seg selv bare kan forkortes med ca. 13 % av sin lengde, men summen av alle sammentrekningene resulterer i en reduksjon av ventrikkelens diameter og lengde med 20 %, og mer enn 60 % av det endediastoliske volumet kan støtes ut til aorta.
