Back to Kurs

Klinisk ekkokardiografi

0% Complete
0/0 Steps
  1. Introduksjon til ekkokardiografi og ultralydavbildning
    12 Emner
  2. Prinsipper for hemodynamikk
    5 Emner
  3. Den ekkokardiografiske undersøkelsen
    3 Emner
  4. Systolisk funksjon og kontraktilitet i venstre ventrikkel
    11 Emner
  5. Diastolisk funksjon i venstre ventrikkel
    3 Emner
  6. Kardiomyopatier
    6 Emner
  7. Hjerteklaffsykdom
    8 Emner
  8. Diverse forhold
    5 Emner
  9. Perikardial sykdom
    2 Emner
Leksjon Progress
0% Complete

M-modus ekkokardiografi

M-modus (Time-Motion mode) var tidligere den dominerende modaliteten innen ekkokardiografi. Selv om den nå i stor grad er erstattet av 2D-ekkokardiografi for volum- og anatomiske vurderinger, brukes den fortsatt aktivt i klinisk praksis på grunn av sin unike evne til å fange raske bevegelser. M-modus gir en endimensjonal visning av alle reflektorer (dvs. strukturer som reflekterer ultralydbølger) langs én enkelt skanlinje over tid. M-modus-bildet fremstiller derfor dybden (y-aksen) mot tid (x-aksen), som vist i figur 1.

Figur 1. M-modus registrering gjennom venstre ventrikkel. Legg merke til den høye temporale oppløsningen som tydelig avgrenser endokard og epikard gjennom hjertesyklusen.

M-modusbilder tas ved å plassere en markør (ultralydlinje) manuelt i 2D-bildet (figur 1). Linjen plasseres gjennom strukturene som skal studeres. Bildet vil vise bevegelsesmønsteret til alle vevsstrukturer langs denne linjen. Siden M-modus dedikerer all prosesseringskraft til én enkelt ultralydlinje, er samplingsfrekvensen (PRF) svært høy – ofte over 1000 bilder per sekund (fps). Dette gir en temporal oppløsning som er overlegen konvensjonell 2D-ekkokardiografi (som typisk ligger på 30–60 fps).

Denne høye oppløsningen gjør M-modus spesielt verdifull for nøyaktig måling av raske bevegelser, som klaffeåpninger og veggbevegelser i systole og diastole. For å oppnå representative og valide målinger er det avgjørende å justere M-moduslinjen slik at den står vinkelrett på strukturene som måles. Ved måling av venstre ventrikkeldimensjoner (LVIDd/s) og veggtykkelse (IVSd/s, LVPWd/s) kreves det at linjen plasseres vinkelrett på venstre ventrikkels lengdeakse, typisk i et parasternalt langaksesnitt, like distalt for mitralklafftuppene.

En begrensning ved konvensjonell M-modus er at ultralydlinjen er låst til spissen av transduseren (apeks av sektoren). Dette kan gjøre det utfordrende å få representative snitt dersom hjertets akse ikke er optimalt posisjonert i forhold til proben. Skjeve snitt vil føre til overestimering av dimensjoner og veggtykkelser.

Anatomisk M-modus (AM-mode)

For å kompensere for vinkelavhengigheten i konvensjonell M-modus, har de fleste moderne ekkomaskiner funksjonen Anatomisk M-modus. Denne teknikken lar operatøren plassere M-modus-linjen fritt i det frosne 2D-bildet eller på cine-loopen, uavhengig av ultralydstrålens opprinnelse. Dette muliggjør korrekte målinger (f.eks. av venstre ventrikkel eller MAPSE) selv når standard akustiske vinduer ikke tillater perfekt vinkelrett justering med den fysiske strålen.

M-modus kan også kombineres med dopplerteknikker (fargedoppler, vevsdoppler) for å visualisere tidsaspektet av blodstrøm (Color M-mode) eller vevshastigheter med høy presisjon.

Bruk av M-modus

Selv om 2D-målinger (B-mode) i økende grad anbefales av internasjonale retningslinjer (ASE/EACVI) for kammerkvantifisering for å unngå feilkilder ved skjeve snitt, brukes M-modus fortsatt som et viktig supplement, spesielt for funksjonelle vurderinger:

  • Venstre ventrikkel (LV): Måling av dimensjoner (LVID) og veggtykkelse (IVS, PW). Gir grunnlag for beregning av fraksjonell forkortning (Fractional Shortening, FS) og estimert LV-masse (ved Teichholz-formel, selv om 2D-baserte metoder nå foretrekkes).
  • Høyre ventrikkel (RV): Vurdering av systolisk funksjon via TAPSE (se under) og måling av friveggstykkelse (subkostalt snitt).
  • Mitralklaffen: Analyse av bevegelsesmønster (E- og A-takk). Spesifikke tegn som «B-bump» (en ekstra bevegelse mellom A-bølgen og ventrikkelsystolen) kan indikere forhøyet lendediastolisk trykk (LVEDP) i venstre ventrikkel.
  • Aortaklaffen: Vurdering av åpning (bokseformet separasjon) og lukking. Systolisk «flutter» av aortaklaffen er et normalfunn ved god flow, mens redusert åpning sees ved aortastenose eller lavt slagvolum.
  • Venstre atrium (LA): Måling av anteroposterior diameter i parasternalt langaksesnitt (selv om volumindeks (LAVI) målt i 2D er standarden for størrelsesestimering).

TAPSE (Tricuspid Annular Plane Systolic Excursion)

TAPSE er en av de mest brukte parameterne for å kvantifisere høyre ventrikkels lengdeaksefunksjon. Det måles ved å plassere M-modus-markøren gjennom den laterale trikuspidalringen i et apikalt firekammerbilde. Bildet viser ringens bevegelse mot apeks i systolen og tilbake mot atriet i diastolen.

Målingen gjøres vertikalt fra sluttdiastole til toppen av systolen (maksimal ekskursjon). TAPSE er robust, reproduserbart og har prognostisk verdi. I henhold til gjeldende retningslinjer indikerer en TAPSE < 17 mm redusert systolisk funksjon i høyre ventrikkel.

Det er viktig å merke seg at TAPSE kun måler den longitudinelle forkortelsen av RV-friveggen og antar at dette representerer funksjonen til hele kammeret. TAPSE kan derfor underestimere funksjonen etter hjertekirurgi (perikard åpnet) eller ved regionale bevegelsesforstyrrelser, og metoden tar ikke hensyn til den radiale kontraksjonen som også bidrar til RV-tømming.

MAPSE (Mitral Annular Plane Systolic Excursion)

På tilsvarende måte som TAPSE, kan man måle bevegelsen til mitralringen for å vurdere venstre ventrikkels longitudinelle funksjon. Dette kalles MAPSE (eller MAV – Mitral Annular Velocity, om det måles med vevsdoppler). MAPSE måles typisk i firekammerbildet ved den septale og laterale del av mitralringen.

Normalverdier for MAPSE er vanligvis > 12–14 mm (lateral) og > 10–12 mm (septal). Redusert MAPSE er en sensitiv markør for tidlig systolisk dysfunksjon, selv når ejeksjonsfraksjonen (EF) er bevart, for eksempel ved HFpEF (hjertesvikt med bevart ejeksjonsfraksjon) eller iskemi.

EPSS (E-Point Septal Separation)

EPSS er avstanden mellom fremre mitralklaffseil (E-bølgen) og interventrikulærseptum i tidlig diastole. Målingen gjøres i parasternalt langaksesnitt med M-modus. Normalt vil blodet strømme raskt inn i venstre ventrikkel, og det fremre mitralseilet vil nesten berøre septum. En økt avstand (EPSS > 7 mm) er en sterk indikator på nedsatt venstre ventrikkelfunksjon (lav EF) og/eller dilatert venstre ventrikkel. Dette er en nyttig «visuell pekepinn» for rask vurdering av global systolisk funksjon.

Farge M-modus (Color M-mode)

Ved å legge fargedoppler over M-modus-linjen (typisk gjennom mitralstrømmen inn i venstre ventrikkel fra apikalt firekammer), kan man måle Propagation Velocity (Vp). Vp representerer hastigheten på blodstrømmens forplantning fra mitralringen mot apeks under tidlig diastole. Dette er et mål på venstre ventrikkels relaksasjonsevne (sugeevne). En Vp < 50 cm/s indikerer nedsatt relaksasjon og diastolisk dysfunksjon. Farge M-modus er mindre belastningsavhengig enn vanlig pulset doppler av mitralinnstrømningen.