Artefakter ved ultralyd
Følgende kunstfakter er vanlige ved ultralydavbildning:
- Ultralydbildet viser ikke-eksisterende strukturer.
- Ultralydbildet viser ikke eksisterende strukturer.
- Ultralydbildet gir en feilaktig fremstilling av strukturenes ekkogenisitet.
Ekkogenisitet defineres som intensiteten til reflekterte lydbølger. Strukturer med høy ekkogenisitet vil reflektere mer ultralyd og se lysere ut på bildet. Strukturer med lav ekkogenisitet reflekterer mindre ultralyd og blir mørkere på bildet.
Akustisk skyggelegging
Noen strukturer har svært høy ekkogenisitet (f.eks. skjelett, forkalkninger, mekaniske hjerteklaffer) og reflekterer praktisk talt alle lydbølger, slik at det blir for få bølger til å utforske området bak reflektoren. Dette resulterer i mørke områder, som kalles akustiske skygger. Figur 1 viser akustiske skygger under en gallestein.
Etterklangsartefakter
Ultralydbølger kan reflekteres flere ganger mellom tette strukturer (dvs. strukturer med høy ekkogenisitet). For hver refleksjon returnerer en del av lydbølgene til transduseren og produserer en kopi av reflektoren på bildet. Derfor kan ultralydbildet vise flere kopier av en tett struktur. Slike artefakter kalles etterklang.
Etterklang kan også oppstå innenfor en struktur som har grenser med høy ekkogenisitet. Da kan lydbølgene reflekteres flere ganger mellom grenselagene, som illustrert i figur 2.
Etterklang kan også oppstå hvis lydbølger som returnerer til transduseren, reflekteres tilbake til vevet.
Etterklang er vanlig ved undersøkelse av lungevev; den dobbeltlagede pleuraen produserer etterklang, som omtales som A-linjer.
Speilbildeartefakt
Speilbildeartefakter oppstår under en sterk reflektor som fungerer som et speil. Bak speilet vises en kopi av en struktur som vises foran speilet. Mekanismen bak speilbildeartefakter ligner på mekanismen bak etterklang.
Sidelappartefakt
Et 2D-bilde dannes ved å la ultralydstrålen sveipe frem og tilbake innenfor en definert sektor. Transduseren registrerer refleksjoner som stammer fra den sentrale ultralydstrålen (hovedstrålen). Noen ultralydbølger kan imidlertid bevege seg utenfor aksen i såkalte sidelober (figur 5A og 5B). Ultralydsenergien i sidelober blir for det meste spredt i vevet uten å generere refleksjoner av betydning. Men når sidelober møter sterke reflektorer (forkalkninger, hjertesekk, mekaniske hjerteklaffer, ledninger osv.), kan de generere betydelige refleksjoner som detekteres av transduseren. Disse refleksjonene tolkes som om de stammer fra hovedstrålen. Når ultralydstrålen sveiper frem og tilbake, kan det genereres flere sideobartefakter på begge sider av den sanne reflektoren. Hvis det genereres mange sidelobeartefakter, kan de se ut som en sammenhengende struktur, som illustrert i figur 5C.
Refraksjonsartefakt
Refleksjon og refraksjon oppstår når ultralyd passerer vevsgrenser. Vevsgrenser representerer akustiske reflektorer der noe av ultralydenergien reflekteres, mens resten fortsetter gjennom vevet. Avhengig av forskjellen i akustisk impedans mellom vevene, kan vinkelen på ultralydbølgen endres. Dette kalles refraksjon. Jo større forskjellen i akustisk impedans er, desto større er refraksjonen.
Refraksjonsartefakter oppstår når ultralyd beveger seg gjennom vev som oppfører seg som en linse som forårsaker betydelig refraksjon, noe som leder ultralyden til et område som samtidig undersøkes av andre lydbølger (figur 6). Den refrakterte ultralyden reflekteres deretter tilbake til linsen, hvorfra den refrakteres tilbake til transduseren, noe som resulterer i et duplikat av reflektoren. Duplikatet avbildes langs lydbølgens opprinnelige bane. Strukturer bak linsen kan være usynlige i bildet, noe som skyldes at lydbølgene aldri når frem til dem, men i stedet overskrives av duplikatet.
Refraksjonsartefakter er vanligvis lette å gjenkjenne fordi de skaper usannsynlige bildefunn, for eksempel duplisering av ventriklene eller atriene. Fett, pleura og perikard er blant vevene som kan oppføre seg som linser og forårsake refraksjon. Refraksjonsartefakter kan avhjelpes ved å bytte bildevindu eller justere vinkelen på transduseren.
