Mollusker: diagnostikk og behandling

Sammendrag

Mollusker, molluscum contagiosum, er en benign epidermal infeksjon forårsaket av molluscum contagiosum-virus. Tilstanden ses først og fremst hos barn, men også hos seksuelt aktive voksne og personer med nedsatt cellulær immunitet. Diagnosen er vanligvis klinisk: faste, glinsende, hudfargede eller rosa, kuppelformede papler med sentral navling. Dermatoskopi kan støtte diagnosen. Biopsi er bare nødvendig ved atypisk klinikk eller mistanke om annen infeksjon eller svulst.

Hos immunfriske pasienter er ekspektans oftest førstevalg. Gjennomsnittlig tid til tilheling hos barn er omkring 13 måneder, men cirka 13 prosent har gjenværende lesjoner etter to år [1]. Aktiv behandling vurderes ved plagsom kløe eller eksem, mange eller raskt økende lesjoner, psykososial påvirkning, gjentatt smittespredning, genital lokalisasjon hos voksne, øyekomplikasjon eller immunsuppresjon. Curettage og kryoterapi gir rask destruksjon, men kan gi smerte, pigmentforandringer og arr. Kaliumhydroksid 10 prosent kan brukes som lokal destruktiv behandling, men gir ofte svie og erytem. Imikvimod bør ikke brukes rutinemessig fordi det ikke er mer effektivt enn vehikkel og gir flere lokale reaksjoner [2].

Inflammasjon i en mollusk er ofte et tegn på begynnende immunologisk tilheling, såkalt BOTE-tegn, og skal ikke automatisk tolkes som bakteriell infeksjon. Utbredte, store, ansiktsdominerte eller terapiresistente mollusker hos en voksen bør føre til vurdering av immunsuppresjon, inkludert HIV-test når dette er klinisk begrunnet.

Bakgrunn og epidemiologi

Molluscum contagiosum-virus er et kappekledd dobbelttrådet DNA-virus i familien Poxviridae. Fire genotyper er beskrevet. MCV-1 dominerer hos barn, mens MCV-2 er relativt vanligere ved genital infeksjon og hos voksne. Viruset er strengt humanpatogent og infiserer epidermale keratinocytter [3].

Infeksjonen forekommer globalt. En systematisk oversikt anslo punktprevalensen hos barn mellom 0 og 16 år til 5,1 til 11,5 prosent. Insidensen er rapportert til 12 til 14 episoder per 1 000 barn og år, med høyest insidens mellom ett og fire års alder. Epidemiologiske studier er heterogene og gir begrenset støtte for geografiske eller tidsmessige variasjoner [4].

Tre kliniske grupper dominerer:

1. Barn, vanligvis i barnehage- eller tidlig skolealder.
2. Seksuelt aktive ungdommer og voksne med anogenitale eller nedre abdominale lesjoner.
3. Personer med nedsatt cellulær immunitet, for eksempel ved ubehandlet HIV-infeksjon, hematologisk malignitet, organtransplantasjon eller immunsuppressiv behandling.

Atopisk eksem er assosiert med mollusker. Barrieredefekt, kløe og autoinokulasjon gjennom kloring bidrar sannsynligvis. I en prospektiv dermatologisk kohort hadde 43 prosent tidligere atopisk eksem og 25,5 prosent aktivt eksem. Molluskeksem forekom hos 19 prosent [5]. Sammenhengen innebærer ikke at hvert barn med mollusker og tørr hud trenger immunologisk utredning.

Svømming har i epidemiologiske studier vært assosiert med mollusker, men det er uklart om smitten skjer i bassengvann, gjennom hudkontakt eller via håndklær og felles utstyr [4]. Bading sammen med søsken er assosiert med flere lesjoner [5].

Smitteveier og inkubasjonstid

Smitte skjer først og fremst gjennom:

• direkte hudkontakt
• seksuell hudkontakt
• autoinokulasjon gjennom kloring, barbering eller annen hudtraumatisering
• sannsynligvis indirekte kontakt via håndklær, badeutstyr og sportsutstyr

Inkubasjonstiden angis vanligvis til to til åtte uker [6]. Den sentrale, hvitaktige massen inneholder virusrike keratinocytter. Manipulasjon av lesjonene kan derfor spre infeksjonen til nærliggende hud.

Husstandssmitte er vanlig. I en britisk prospektiv kohort ble infeksjonen overført til et annet barn i husstanden i 41 prosent av tilfellene [1]. Barn skal likevel normalt ikke holdes borte fra barnehage, skole eller vanlig idrett. Synlige lesjoner kan dekkes til ved nær hudkontakt. For konkurranseidrett med intensiv hudkontakt kan egne forbundsregler gjelde. Innen bryting tillater visse internasjonale regelverk retur etter fjerning og tildekking av behandlede lesjoner [7].

Patofysiologi

Viruset infiserer keratinocytter via mindre barriereskader og replikerer i epidermis. Infiserte celler forstørres og fylles gradvis av intracytoplasmatiske virusinklusjoner. Dette skaper en lobulert epidermal hyperplasi med et sentralt krater som inneholder keratin og viruspartikler.

Molluscum contagiosum-virus uttrykker flere proteiner som hemmer vertens inflammatoriske og antivirale respons. Dette bidrar til at typiske lesjoner lenge kan være bleke og klinisk uinflammerte. Når en effektiv cellemediert immunrespons utvikles, blir lesjonen ofte rød, hoven og skorpebelagt før den forsvinner. Dette kalles BOTE, beginning of the end, og er, i fravær av økende rødhet rundt lesjonen, pussdannelse, uttalt smerte eller feber, ikke et tegn på bakteriell infeksjon [3].

Etter gjennomgått infeksjon utvikles ikke sikker livslang immunitet. Nye lesjoner under pågående sykdom skyldes ofte tidligere inkubasjon eller autoinokulasjon, mens senere episoder kan representere reinfeksjon.

Klinisk bilde

Typiske lesjoner

Den typiske mollusken er:

• 2 til 5 mm, iblant opptil 10 mm
• rund, fast og kuppelformet
• hudfarget, perlemorsskimrende, rosa eller hvitaktig
• glinsende med sentral navling eller pore
• solitær eller gruppert

Ved trykk eller curettage kan en hvit, grynet eller voksaktig masse komme fram. Antallet varierer fra enkeltstående lesjoner til flere hundre. Hos immunfriske barn er 5 til 20 lesjoner vanlig [5].

Hos barn sitter mollusker først og fremst på truncus, ekstremiteter, hals, ansikt og i hudfolder. Håndflater og fotsåler er vanligvis spart. Hos voksne med seksuell smitte dominerer nedre del av abdomen, lysker, lår, pubis, genitalia og perianal hud [3].

Genitale mollusker hos barn kan oppstå gjennom autoinokulasjon eller vanlig nær kontakt og er ikke i seg selv diagnostiske for seksuelle overgrep. Vurderingen skal bygge på barnets alder, øvrige hudfunn, anamnese, atferdssignaler og eventuell forekomst av andre seksuelt overførbare infeksjoner.

Inflammatoriske og eksematøse manifestasjoner

Molluskeksem er et kløende, eksematøst område rundt en eller flere lesjoner. Det forekommer særlig ved atopisk eksem og er i ulike materialer rapportert hos 9 til 47 prosent [3]. Eksemet fremmer kloring og autoinokulasjon og bør derfor behandles.

En inflammert mollusk blir erytematøs, hoven og iblant øm eller skorpebelagt. Funnet representerer ofte immunologisk regress. Bakteriell sekundærinfeksjon skal mistenkes ved:

• økende og utbredt rødhet rundt lesjonen
• tydelig varmeøkning og palpasjonsømhet
• purulent sekresjon
• lymfangitt
• feber eller allmennpåvirkning

Rutinemessig antibiotikabehandling av bare røde eller skorpete mollusker er ikke indisert.

Atypiske mollusker

Atypisk morfologi er vanligere ved immunsuppresjon. Lesjonene kan være:

• større enn 5 til 10 mm
• konfluerende eller svulstliknende
• verrukøse eller pedunkulerte
• ulcererte
• svært tallrike
• ansiktsdominerte
• langvarige og behandlingsresistente

Begrepet kjempemollusk brukes ofte om lesjoner over 10 mm. Hos en voksen er mange store mollusker i ansiktet et klinisk varselsignal om uttalt T-celledefekt, særlig avansert HIV-infeksjon.

Øyeaffeksjon

Mollusker på øyelokkskanten kan gi kronisk ensidig follikulær konjunktivitt ved at virusmateriale spres til konjunktiva. Blefaritt, keratitt og okulære overflatelesjoner er mer uvanlige. I en systematisk oversikt var eksisjon og curettage de vanligste behandlingene, og konjunktivitten gikk vanligvis tilbake når øyelokkslesjonen ble fjernet [8].

Utredning og diagnostikk

Klinisk diagnostikk

Diagnosen stilles vanligvis ved inspeksjon. Vurder:

• paplenes form, glans og sentrale navling
• antall og anatomisk utbredelse
• eksem rundt lesjonene
• tegn på inflammasjon eller sekundærinfeksjon
• genital eller periokulær lokalisasjon
• tegn på atopisk eksem eller annen barrieresykdom
• legemidler eller sykdommer som gir immunsuppresjon
• psykososial og funksjonell påvirkning

En eller to umodne lesjoner kan mangle synlig navling. Diagnosen blir da lettere hvis andre, mer utviklede mollusker finnes i nærheten.

Dermatoskopi

Dermatoskopi er nyttig når navlingen er diskret. Typiske funn er:

• sentral pore eller krater
• hvite til gulhvite amorfe, polylobulerte strukturer
• perifere kronekar som ikke krysser lesjonens sentrum

Kombinasjonen av en hvitgul lobulert kjerne og perifere kar er sterkt støttende, men ikke helt spesifikk [3].

Histopatologi og mikrobiologi

Biopsi vurderes ved:

• atypisk solitær lesjon
• raskt voksende eller ulcerert forandring
• uklar diagnose hos immunsupprimert pasient
• mistanke om kryptokokkose, histoplasmose eller neoplasi
• terapiresistent lesjon der den opprinnelige diagnosen må vurderes på nytt

Histologisk ses en kraterformet epidermal hyperplasi med store intracytoplasmatiske inklusjonslegemer, Henderson-Patterson-legemer. Inklusjonene er initialt eosinofile og blir mer basofile når de modnes [6].

Viruskultur eller serologi brukes ikke rutinemessig. Polymerasekjedereaksjon kan påvise molluscum contagiosum-virus, men er sjelden nødvendig i klinisk praksis.

Når immunsvikt skal utredes

Rutinemessig immunologisk prøvetaking er ikke nødvendig hos et ellers friskt barn med typiske mollusker. Vurder målrettet utredning ved:

• flere hundre eller raskt progredierende lesjoner
• kjempemollusker
• utbredte ansiktslesjoner hos voksen
• uvanlig langtrukkent eller behandlingsresistent forløp
• gjentatte alvorlige eller opportunistiske infeksjoner
• vekstavvik, kronisk diaré eller andre tegn på primær immunsvikt
• kjent eller mistenkt eksponering for HIV

Hos voksne med atypiske eller utbredte mollusker bør HIV-test tilbys etter vanlig informasjon. Ved genitale mollusker etter seksuell debut bør anamnese og prøvetaking for andre seksuelt overførbare infeksjoner individualiseres. Britiske og europeiske retningslinjer behandler genitale mollusker som en seksuelt overførbar infeksjon når utbredelse og anamnese taler for seksuell transmisjon [9,10].

flowchart TD
A["Typiske navlede papler"] --> B["Vurder antall, lokalisasjon,<br>eksem og immunstatus"]
B -->|"Immunfrisk og lette plager"| C["Informer og avvent"]
B -->|"Plager, spredning eller komplikasjon"| D["Diskuter aktiv behandling"]
B -->|"Atypiske eller kjempestore lesjoner"| E["Dermatoskopi og vurder biopsi"]
E --> F["Utred underliggende<br>immunsuppresjon"]
D --> G["Curettage, kryoterapi<br>eller lokal behandling"]
G --> H["Oppfølging ved behov"]

Differensialdiagnoser

Behandling

Behandlingsbeslutning

For immunfriske pasienter er både ekspektans og aktiv behandling rimelige alternativer. Valget bør bygge på sykdomsbyrde og pasientens preferanser, ikke bare på forekomsten av smittsomme lesjoner.

Aktiv behandling er særlig begrunnet ved:

• uttalt kløe, smerte eller molluskeksem
• mange lesjoner eller rask autoinokulasjon
• synlige lesjoner med betydelig psykososial påvirkning
• gjentatt smitte innen familien
• anogenitale lesjoner hos seksuelt aktive voksne
• lesjon på øyelokkskanten med konjunktivitt
• immunsuppresjon
• diagnostisk usikkerhet der curettage også gir vev til histologi

En Cochrane-oversikt med 22 randomiserte studier og 1 650 deltakere fant ikke overbevisende støtte for noen enkelt behandling av ikke-genitale mollusker hos immunfriske. Studiene var ofte små, kortvarige og metodologisk svake [2]. Nyere randomiserte studier gir bedre støtte for standardisert kantaridin og berdazimer, men disse resultatene må veies mot spontan tilheling, lokale bivirkninger, kostnad og tilgjengelighet.

Ekspektans og rådgivning

Ekspektans innebærer aktiv informasjon, ikke at plagene avfeies. Forklar at nye lesjoner kan oppstå mens eldre tilheler, og at dette ikke nødvendigvis betyr at tilstanden forverres.

I den britiske kohorten var gjennomsnittlig tid til tilheling 13,3 måneder. Tretti prosent hadde gjenværende mollusker etter 18 måneder og 13 prosent etter 24 måneder. Elleve prosent hadde svært kraftig påvirkning på livskvaliteten, særlig barn med mange lesjoner [1].

Råd til pasient og familie:

• unngå kloring, barbering og klemming hjemme
• hold neglene korte
• dekk til lesjoner ved nær kontaktidrett hvis det er praktisk mulig
• ikke del håndklær, barberhøvler eller badesvamper
• unngå felles bad når flere barn i husstanden har eksem eller omfattende mollusker
• bruk mykgjørende behandling for å redusere tørrhet og kløe
• barn trenger normalt ikke å avstå fra skole, barnehage eller svømmeopplæring

Det finnes ingen vaksine og ingen etablert legemiddelprofylakse.

Behandling av molluskeksem

Eksem rundt mollusker behandles etter samme prinsipper som annet eksem:

• mykgjørende legemidler regelmessig
• kort kur med passende potent topikalt kortikosteroid på eksemet
• tiltak mot kloring og annen hudtraumatisering

Topikalt kortikosteroid skal appliseres på eksemet, ikke brukes som behandling av selve molluskene. Frykten for at kortikosteroider alltid forverrer virusinfeksjonen bør ikke føre til underbehandling av et kløende eksem, siden kloring i seg selv fremmer spredning. Observasjonsdata har imidlertid assosiert pågående steroidbruk med tilbakefall, noe som understreker at behandlingen skal være behovsstyrt og kombineres med god barrierepleie [5].

Curettage

Curettage gir umiddelbar fysisk fjerning og passer best ved et begrenset antall lesjoner hos en pasient som aksepterer inngrepet. I en randomisert studie av 124 barn trengte 80,6 prosent bare én behandling. Curettage hadde færre bivirkninger enn kantaridin, keratolytisk syre og imikvimod, men krevde adekvat anestesi og var tidkrevende [11].

Praktisk utførelse:

1. Appliser lokalbedøvende krem i henhold til preparatomtale og lokale rutiner.
2. Rengjør huden.
3. Fjern hver lesjon med ringcurette.
4. Komprimer mindre blødning.
5. Dekk til med tørr bandasje ved behov.

Ulempene er smerte, frykt, punktblødning, postinflammatorisk pigmentforandring og en liten risiko for arr. Forsiktig curettage er særlig nyttig ved en øyelokkslesjon, men inngrep nær øyet bør utføres av vant operatør eller øyelege.

Kryoterapi

Flytende nitrogen kan appliseres med spray eller bomullspinne, vanligvis som en kort frysing av hver lesjon. Publiserte behandlingsprotokoller varierer, og behandlingen gjentas ofte med én til tre ukers intervall til lesjonene er forsvunnet. Oversikter beskriver vanligvis én eller to frysesykluser på 10 til 20 sekunder, men kortere behandling er ofte passende for små mollusker og sensitiv barnehud [3].

Kryoterapi er praktisk for et lite antall lesjoner hos større barn og voksne. Den er mindre egnet ved mange lesjoner, ansiktslokalisasjon eller uttalt behandlingsangst. Smerte, blemmedannelse og hypo- eller hyperpigmentering er vanlig. Arr er uvanlig, men mulig. Risikoen for pigmentforandring er større ved mørkere hud.

Kaliumhydroksid

Kaliumhydroksid løser keratin og framkaller en lokal inflammatorisk reaksjon. Randomiserte studier har brukt konsentrasjoner mellom 5 og 15 prosent. I en placebokontrollert studie på barn ga kaliumhydroksid 10 prosent, applisert én gang daglig i høyst 30 dager, fullstendig tilheling hos 55,3 prosent sammenlignet med 16,3 prosent med placebo. Lokale bivirkninger forekom hos 72,3 prosent, men var vanligvis forbigående [12].

I en annen, mindre studie ga kaliumhydroksid 10 prosent en høyere tilhelingsrate etter åtte uker enn salisylsyre 10 prosent, henholdsvis 79,5 og 22,6 prosent. Svie forekom hos 76,9 prosent og erytem hos 59 prosent i kaliumhydroksidgruppen [13]. Resultatene kan ikke uten videre generaliseres til alle beredninger eller pasientgrupper.

Appliser bare punktvis på selve mollusken. Avslutt når en tydelig lokal inflammasjon har oppstått, eller hvis erosjon, kraftig smerte eller uttalt eksem utvikles. Unngå øyelokk, slimhinner, genital slimhinne og skadet hud. Produktkonsentrasjoner og medisinsk-teknisk status varierer, og svensk produktinformasjon skal følges.

Kantaridin

Kantaridin er et vesikant stoff som bryter ned desmosomale forbindelser og framkaller en overfladisk intraepidermal blemme. Tradisjonelle ekstemporeberedninger har variert i konsentrasjon og appliseringsmetode, noe som har bidratt til usikker evidens.

En standardisert løsning med kantaridin 0,7 prosent applisert av helsepersonell hver 21. dag, høyst fire ganger, ble studert i to randomiserte fase 3-studier. Fullstendig tilheling etter 84 dager ble oppnådd hos henholdsvis 46,3 og 54,0 prosent, sammenlignet med 17,9 og 13,4 prosent med vehikkel [14]. I den poolede analysen var tilsvarende resultat henholdsvis 50,0 og 15,6 prosent [15]. Blemmer, smerte, kløe, erytem og skorper var vanlig, men hovedsakelig lett eller moderat.

Standardisert kantaridin er godkjent i USA for behandling av mollusker, men tilgjengelighet og godkjenning i Sverige kan avvike. I svensk klinisk praksis skal gjeldende produktgodkjenning og lokal tilgang kontrolleres. Ekstemporetilberedt kantaridin er ikke byttbart med det studerte standardiserte produktet.

Kantaridin skal ikke appliseres nær øyet, på slimhinne eller på hud der en større blemme kan gi funksjonelle problemer. Pasienten skal instrueres om når løsningen skal vaskes bort, og hvordan kraftig blemmedannelse håndteres.

Berdazimer

Berdazimer er en nitrogenoksidfrigjørende gel beregnet for applisering hjemme. I fase 3-studien B-SIMPLE4 ble 891 pasienter fra seks måneders alder randomisert til berdazimer 10,3 prosent eller vehikkel én gang daglig i 12 uker. Fullstendig tilheling ble oppnådd hos henholdsvis 32,4 og 19,7 prosent, en absolutt forskjell på 12,7 prosent. Smerte og erytem på appliseringsstedet var vanligst. Behandlingsavbrudd på grunn av bivirkninger forekom hos 4,1 prosent med berdazimer og 0,7 prosent med vehikkel [16].

En poolet etteranalyse viste effekt også hos pasienter med atopisk eksem, men konfidensintervallet for undergruppen var bredt, og dermatitt var vanligere med aktiv behandling [17]. Berdazimer er godkjent i USA, men svensk og europeisk tilgjengelighet kan være forskjellig. Det skal derfor ikke betraktes som en etablert svensk standardbehandling uten kontroll av gjeldende godkjenning.

Imikvimod og behandlinger som ikke anbefales rutinemessig

Imikvimod 5 prosent er ikke mer effektivt enn vehikkel. I Cochrane-analysen ble det ikke sett sikker effekt på tilheling etter 12, 18 eller 28 uker. Lokale reaksjoner var vanligere, med relativ risiko 1,41 for reaksjon på appliseringsstedet [2]. Imikvimod bør derfor ikke brukes rutinemessig mot mollusker, heller ikke hos barn.

Evidensen er utilstrekkelig eller inkonsekvent for rutinemessig bruk av:

• peroralt cimetidin
• topikale retinoider
• benzoylperoksid
• salisylsyre eller kombinasjoner av salisylsyre og melkesyre
• hydrogenperoksid
• podofyllotoksin utenfor spesiell genital spesialistpraksis
• tea tree-olje eller andre eteriske oljer
• intralesjonell antigenimmunterapi
• fotodynamisk terapi
• pulset fargestofflaser

En systematisk gjennomgang av randomiserte studier fant varierende resultater for flere topikale behandlinger og framhevet små studiepopulasjoner og mangelfull statistisk rapportering [18]. Sterke syrer og alkaliske løsninger kan gi kjemiske brannskader og skal ikke improviseres hjemme.

Samlet dosering

Genitale mollusker

Hos et barn er genital lokalisasjon ikke i seg selv bevis for seksuell smitte. Hos seksuelt aktive voksne bør håndteringen omfatte:

• seksualanamnese
• undersøkelse av hele det anogenitale området og nærliggende hud
• tilbud om prøvetaking for andre seksuelt overførbare infeksjoner ut fra risiko
• informasjon om hudkontakt som smittevei
• råd om å unngå barbering over lesjonene
• informasjon om at kondom reduserer, men ikke eliminerer smitterisikoen

Barbering av pubeshår kan fremme autoinokulasjon. Curettage eller forsiktig kryoterapi er ofte praktisk ved et begrenset antall lesjoner. Sterkt irriterende midler skal unngås på slimhinne. Europeiske retningslinjer framhever at behandlingsvalget skal styres av lesjonenes antall og lokalisasjon, pasientens ønsker og samtidig immunsuppresjon [10].

Immunsuppresjon og HIV

Ved HIV-infeksjon er optimalisert antiretroviral behandling sentral. Mollusker kan gå tilbake når den cellulære immuniteten tar seg opp igjen. Etter behandlingsstart kan lesjonene midlertidig bli flere eller kraftig inflammerte som del av immunrekonstitusjonssyndrom. Antiretroviral behandling skal normalt ikke avbrytes av denne grunn [20].

Utbredte lesjoner kan behandles med gjentatt lokal destruksjon, men tilbakefall er vanlig hvis immundefekten vedvarer. Ved terapiresistent sykdom bør dermatolog, infeksjonsmedisiner og den som er ansvarlig for grunnsykdommen, rådføre seg om:

• optimalisering eller reduksjon av immunsuppresjon når dette er medisinsk mulig
• curettage, kryoterapi eller laser for utvalgte lesjoner
• ekstemporetilberedt topikalt eller intralesjonelt cidofovir
• biopsi for å utelukke opportunistisk infeksjon

Cidofovir har først og fremst støtte fra kasusrapporter og små serier. Topikale beredninger mellom 1 og 3 prosent er brukt. Lokal inflammasjon, erosjon og svie forekommer. Systemisk cidofovir kan gi nefrotoksisitet, nøytropeni og metabolsk acidose og skal ikke brukes mot ukompliserte mollusker [19].

Oppfølging og prognose

Immunfriske pasienter som velger ekspektans, trenger ikke rutinemessig medisinsk oppfølging. Ny konsultasjon bør tilbys ved diagnostisk usikkerhet, betydelig eksem, behandlingskrevende plager eller manglende bedring etter den tidsrammen som er diskutert.

Etter destruktiv behandling vurderes:

• gjenværende og nyoppståtte lesjoner
• infeksjonstegn
• erosjoner, arr og pigmentforandringer
• eksemkontroll
• behandlingstoleranse
• behov for ytterligere behandlingsrunde

Nyoppståtte papler etter behandling er vanlige, fordi subkliniske lesjoner kan ha vært til stede allerede ved behandlingstidspunktet. De innebærer ikke automatisk behandlingssvikt.

Prognosen er utmerket hos immunfriske. Lesjonene tilheler oftest uten arr, men arr kan oppstå etter kraftig inflammasjon, kloring, sekundærinfeksjon eller aggressiv behandling. Postinflammatorisk hypo- eller hyperpigmentering kan vedvare i måneder.

Henvisning til dermatolog er aktuelt ved:

• uklar diagnose
• utbredte, store eller ansiktsdominerte lesjoner
• mistenkt immunsvikt
• behandlingssvikt til tross for rimelig gjennomført behandling
• betydelig risiko for arr eller psykososial påvirkning
• behov for spesialistbehandling med kantaridin, laser eller cidofovir

Henvisning til øyelege er aktuelt ved øyelokkslesjon med konjunktivitt, mistanke om keratitt, synspåvirkning eller lesjon nær tårepunkt eller øyeoverflate.

Kilder

1. Olsen JR et al. Time to resolution and effect on quality of life of molluscum contagiosum in children in the UK: a prospective community cohort study. Lancet Infect Dis 2015. PMID: 25541478
2. van der Wouden JC et al. Interventions for cutaneous molluscum contagiosum. Cochrane Database Syst Rev 2017. PMID: 28513067
3. Meza-Romero R et al. Molluscum contagiosum: an update and review of new perspectives in etiology, diagnosis, and treatment. Clin Cosmet Investig Dermatol 2019. PMID: 31239742
4. Olsen JR et al. Epidemiology of molluscum contagiosum in children: a systematic review. Fam Pract 2014. PMID: 24297468
5. Osio A et al. Clinical characteristics of molluscum contagiosum in children in a private dermatology practice in the greater Paris area, France: a prospective study in 661 patients. Dermatology 2011. PMID: 21691050
6. Lacarrubba F et al. New Developing Treatments for Molluscum Contagiosum. Dermatol Ther 2022. PMID: 36239905
7. Peterson AR et al. Infectious Disease in Contact Sports. Sports Health 2019. PMID: 30106670
8. Naseer S et al. Ocular and Periorbital Manifestations of Molluscum Contagiosum: A 20-year Systematic Review. Int Ophthalmol Clin 2025. PMID: 40116404
9. Fernando I et al. British Association for Sexual Health and HIV national guideline for the management of Genital Molluscum in adults. Int J STD AIDS 2022. PMID: 35312417
10. Edwards S et al. 2020 European guideline on the management of genital molluscum contagiosum. J Eur Acad Dermatol Venereol 2021. PMID: 32881110
11. Hanna D et al. A prospective randomized trial comparing the efficacy and adverse effects of four recognized treatments of molluscum contagiosum in children. Pediatr Dermatol 2006. PMID: 17156002
12. Giner-Soriano M et al. Randomized placebo-controlled clinical trial on efficacy and safety of topical 10% Potassium hydroxide for molluscum contagiosum treatment in children. J Dermatolog Treat 2019. PMID: 30668179
13. Nguyen HS et al. Efficacy of 10% Potassium Hydroxide Solution Versus 10% Salicylic Acid Ointment in Treatment of Molluscum Contagiosum. Open Access Maced J Med Sci 2019. PMID: 30745977
14. Eichenfield LF et al. Safety and Efficacy of VP-102, a Proprietary, Drug-Device Combination Product Containing Cantharidin, 0.7%, in Children and Adults With Molluscum Contagiosum: Two Phase 3 Randomized Clinical Trials. JAMA Dermatol 2020. PMID: 32965495
15. Eichenfield LF et al. Pooled Results of Two Randomized Phase III Trials Evaluating VP-102 for the Treatment of Molluscum Contagiosum. Am J Clin Dermatol 2021. PMID: 33599960
16. Browning JC et al. Efficacy and Safety of Topical Nitric Oxide-Releasing Berdazimer Gel in Patients With Molluscum Contagiosum: A Phase 3 Randomized Clinical Trial. JAMA Dermatol 2022. PMID: 35830173
17. Paller AS et al. Berdazimer gel for molluscum contagiosum in patients with atopic dermatitis. Pediatr Dermatol 2024. PMID: 38413239
18. Phan S et al. Efficacy of topical treatments for molluscum contagiosum in randomized controlled trials. Clin Dermatol 2021. PMID: 34920817
19. Poppens M et al. Cutaneous Applications of the Antiviral Drug Cidofovir: A Review. J Clin Med 2024. PMID: 38730991
20. Drain PK et al. Recurrent giant molluscum contagiosum immune reconstitution inflammatory syndrome after initiation of antiretroviral therapy in an HIV-infected man. Int J STD AIDS 2014. PMID: 23970647