Cauda equina-syndrom: diagnostikk og akutt håndtering

Sammendrag

Cauda equina-syndrom er et klinisk syndrom forårsaket av affeksjon av sakrale nerverøtter, vanligvis ved et stort sentralt lumbalt skiveprolaps. Nyoppstått blæredysfunksjon, tarmdysfunksjon, nedsatt følelse i ridebukseområdet eller seksuell dysfunksjon skal vekke mistanke. Bilateral isjias og progredierende motoriske utfall styrker mistanken, men er ikke nødvendige for diagnosen. Normal perineal sensibilitet, normal analsfinktertonus eller lavt resturinvolum utelukker ikke tilstanden. Ingen enkeltstående symptomer eller undersøkelsesfunn har tilstrekkelig sensitivitet til sikkert å avkrefte kompresjon [1,2].

Mistenkt cauda equina-syndrom skal håndteres som en tidskritisk tilstand med strukturert anamnese og nevrologisk status, blærescanning etter miksjon og akutt MR av lumbosakralcolumna. Resturin på minst 200 ml øker sannsynligheten for kompresjon, men verdien skal bare brukes som supplement til den kliniske vurderingen [3]. Ved MR-verifisert kompresjon skal ryggkirurg kontaktes umiddelbart med tanke på dekompresjon så snart det praktisk og medisinsk lar seg gjennomføre, helst innen 24 timer og senest innen 48 timer fra debut av nyoppståtte syndromspesifikke symptomer. Evidensen for et eksakt tidsvindu er imidlertid usikker, og observasjonsstudiene er motstridende [1,4,5]. Forsinket presentasjon er ikke en grunn til å avstå fra operasjon.

Bakgrunn og epidemiologi

Cauda equina består av lumbale, sakrale og coccygeale nerverøtter nedenfor ryggmargens distale ende. Cauda equina-syndrom innebærer dysfunksjon i én eller flere sakrale nerverøtter fra S2 og nedover, med minst ett av følgende:

• blæredysfunksjon eller tarmdysfunksjon
• nedsatt følelse i ridebukseområdet
• seksuell dysfunksjon

Korsryggsmerter, radikulære bensmerter og motoriske eller sensoriske utfall i bena er vanlige, men ikke nødvendige for diagnosen [6].

Tilstanden er sjelden. Rapportert insidens ligger rundt 0,3 til 0,6 tilfeller per 100 000 innbyggere per år, men populasjonsbaserte estimater varierer og kan være høyere avhengig av diagnosedefinisjon og registrering [1]. Den vanligste årsaken er et stort sentralt eller paracentralt skiveprolaps, oftest på nivå L4-L5 eller L5-S1. I en britisk prospektiv kohort med 621 opererte pasienter lå kompresjonen på L4-L5 hos 50 prosent og på L5-S1 hos 36 prosent [4].

Andre årsaker er:

• uttalt degenerativ spinal stenose, iblant med et mindre nyoppstått skiveprolaps
• spinal epidural abscess eller spondylodiskitt
• spinalt epiduralt hematom, spontant, postoperativt eller etter nevroaksial intervensjon
• traume med fraktur, dislokasjon eller intraspinal blødning
• primær eller metastatisk tumor
• postoperativ kompresjon, for eksempel ved hematom, resterende skivevev eller feilplassert implantat
• sjeldnere karmalformasjon, inflammatorisk sykdom eller andre ekspansive prosesser

Skiveprolaps oppgis å stå for omkring 45 prosent av tilfellene i blandede materialer. Iatrogent cauda equina-syndrom etter lumbal kirurgi eller prosedyre er rapportert hos cirka 0,2 til 1,2 prosent i enkelte serier, men risikoen varierer betydelig med inngrepstype og definisjon [1].

Patofysiologi og klassifikasjon

Skaden skyldes mekanisk kompresjon, venøs stase, nedsatt mikrosirkulasjon og påfølgende iskemi i nerverøttene. Både kompresjonens grad og varighet har sannsynligvis betydning. Sakrale autonome fibre styrer detrusorfunksjon, sfinktere, tarm og seksualfunksjon. Tidlig blæreaffeksjon kan derfor gi seg uttrykk som endret følelse snarere enn som åpenbar retensjon.

Klassifikasjonen etter Lavy et al. beskriver progresjonen fra mistenkt eller tidlig syndrom til inkomplett syndrom og til slutt retensjon [6].

Klassifikasjonen er nyttig for kommunikasjon og prognose, men skal ikke forsinke bildediagnostikk. Overgangen mellom stadiene kan være gradvis eller rask, og retrospektiv kategorisering har lavt samsvar mellom klinikere [4].

Conus medullaris-syndrom kan gi et lignende bilde, men skyldes en lesjon rundt ryggmargens distale del, vanligvis på virvelnivå T12-L1. Symptomene er ofte mer symmetriske og kan omfatte både sentralmotoriske og perifernevrogene funn. Klinikken overlapper så mye at MR er nødvendig for nivådiagnostikk [1].

Klinisk bilde

Blæredysfunksjon

Blæresymptomer skal etterspørres konkret. Spørsmålet om pasienten er inkontinent er utilstrekkelig. Tidlige symptomer omfatter:

• endret følelse av blærefylning
• redusert eller tapt vannlatingstrang
• vansker med å starte vannlatingen
• svak eller avbrutt urinstråle
• behov for bukpress
• nyoppstått følelse av ufullstendig tømming
• endret følelse når urinen passerer
• nyoppståtte episoder med urinlekkasje

Smertefri retensjon og overløpsinkontinens er sene funn. Smerter, opioider, antikolinerge legemidler, forstoppelse, prostataforstørrelse og uro kan samtidig gi vannlatingsvansker og må tas med i vurderingen uten at nevrologisk årsak avfeies.

Sensoriske og seksuelle symptomer

Spør etter nummenhet, prikking eller endret følelse perianalt, over genitalia, på innsiden av lårene og glutealt. Pasienten kan beskrive endret følelse ved toalettbesøk, tørking, samleie eller kontakt med undertøy.

Seksuell dysfunksjon kan bestå av nyoppstått erektil dysfunksjon, nedsatt genital sensibilitet, manglende orgasme eller endret ejakulasjon. Symptomene underrapporteres dersom det ikke spørres uttrykkelig etter dem.

Tarmfunksjon

Tarmsymptomer omfatter nyoppstått fekal inkontinens, nedsatt følelse av rektal fylning, vansker med å skille luft fra avføring eller manglende evne til å starte defekasjon. Forstoppelse i seg selv er uspesifikt, særlig ved opioidbehandling.

Smerter og utfall i bena

Korsryggsmerter og isjias er vanlige. Bilateral isjias regnes som et varselsignal, men lav sensitivitet gjør at fravær ikke utelukker syndromet. I en prospektiv studie var sensitiviteten for bilateral isjias 32,4 prosent [3]. Motoriske utfall kan omfatte svakhet i dorsalfleksjon i ankelen, stortåekstensjon, plantarfleksjon eller knefunksjon. Utfallene kan være asymmetriske.

I den britiske kohorten hadde 96 prosent ryggsmerter, 93 prosent isjias, 83 prosent blæredysfunksjon og 81 prosent nedsatt følelse i ridebukseområdet. Tarmdysfunksjon ble rapportert hos 39 prosent og seksuell dysfunksjon hos 38 prosent av dem som var vurdert med hensyn til seksualfunksjon [4].

I en systematisk oversikt lå den poolede sensitiviteten for enkeltstående varselfunn (blant annet nedsatt analtonus, ridebukseanestesi, urinretensjon og urin- eller fekal inkontinens) mellom 0,19 og 0,43, og spesifisiteten mellom 0,62 og 0,88. Et positivt funn begrunner derfor rask utredning, mens fravær ikke sikkert kan avkrefte diagnosen [2].

Utredning og diagnostikk

Umiddelbar vurdering

Dokumenter tidspunkt for debut og progresjon av blæresymptomer, perineal sensibilitetsforstyrrelse, tarmplager, seksuell dysfunksjon og motoriske utfall. Eksakt symptomdebut er ofte vanskelig å fastslå. Angi derfor hvilket symptom som tidfestes, og om opplysningen kommer fra pasienten, journalen eller undersøkeren.

Spør samtidig etter risikofaktorer og mulige alternative årsaker:

• feber, nylig gjennomgått infeksjon, intravenøs rusbruk eller immunsuppresjon
• kjent malignitet eller uforklart vekttap
• traume
• antikoagulasjon, koagulasjonsforstyrrelse eller platehemmende behandling
• nylig gjennomgått lumbal kirurgi, spinalpunksjon, epiduralbedøvelse eller spinal injeksjon
• tidligere vannlatingsproblemer, bekkenbunnsplager eller nevrologisk sykdom
• legemidler som påvirker blærefunksjonen

Undersøkelsen skal omfatte:

1. Gangfunksjon dersom dette er trygt.
2. Motorikk i hofte, kne, ankel og stortå.
3. Sensibilitet i relevante lumbale og sakrale dermatomer.
4. Patellar- og akillesrefleks.
5. Perineal og perianal sensibilitet, helst for både lett berøring og stikk.
6. Viljestyrt analkontraksjon dersom rektaleksplorasjon vurderes som klinisk indisert.
7. Blærepalpasjon og måling av resturin etter miksjon.

Undersøkelsen skal ikke forsinke MR. Digital rektaleksplorasjon av hviletonus har lav diagnostisk treffsikkerhet. I en metaanalyse av seks studier med 741 pasienter var sensitiviteten bare 0,23 til 0,53. Normal tonus kan derfor gi falsk trygghet og skal aldri brukes til å utelukke kompresjon [7].

Blærescanning

Mål resturin så snart som mulig etter frivillig miksjon. Dokumenter om pasienten kunne kjenne blærefylning, starte vannlatingen normalt og tømme uten bukpress. Dersom pasienten ikke kan late vannet, skal blæren scannes før kateterisering og tappet volum dokumenteres.

I en prospektiv studie av 260 pasienter hadde grensen minst 200 ml en sensitivitet på 94,1 prosent, spesifisitet på 66,8 prosent og negativ prediktiv verdi på 98,7 prosent [3]. Resultatet er imidlertid populasjonsavhengig og skal ikke tolkes slik at lavere verdier utelukker syndromet. I en serie med MR-verifiserte medikolegale tilfeller hadde 13 av 26 pasienter tydelig kompresjon til tross for resturin på høyst 200 ml. Samtlige hadde inkomplett syndrom og gjennomgikk akutt dekompresjon [8]. Også i den store britiske kohorten hadde 59 prosent av de blærescannede pasientene resturin under 200 ml [4].

{
  "$schema": "https://vega.github.io/schema/vega-lite/v5.json",
  "width": "container",
  "height": 200,
  "data": {
    "values": [
      {"fynd": "Enkeltstående varselfunn (poolet)", "lag": 19, "hog": 43, "etikett": "19–43 %", "etikettX": 43},
      {"fynd": "Nedsatt hviletonus per rektum", "lag": 23, "hog": 53, "etikett": "23–53 %", "etikettX": 53},
      {"fynd": "Bilateral isjias", "punkt": 32.4, "etikett": "32 %", "etikettX": 32.4},
      {"fynd": "Resturin minst 200 ml", "punkt": 94.1, "etikett": "94 %", "etikettX": 94.1}
    ]
  },
  "encoding": {
    "y": {
      "field": "fynd",
      "type": "nominal",
      "sort": ["Enkeltstående varselfunn (poolet)", "Nedsatt hviletonus per rektum", "Bilateral isjias", "Resturin minst 200 ml"],
      "title": null,
      "axis": {"labelLimit": 260, "labelFontSize": 13, "ticks": false, "domain": false}
    },
    "x": {
      "type": "quantitative",
      "scale": {"domain": [0, 112]},
      "title": "Sensitivitet for kompresjon på MR (%)",
      "axis": {"values": [0, 25, 50, 75, 100], "labelFontSize": 12, "titleFontSize": 12, "grid": true}
    }
  },
  "layer": [
    {
      "transform": [{"filter": "isValid(datum.lag)"}],
      "mark": {"type": "bar", "color": "#0e7490", "cornerRadius": 3, "height": {"band": 0.34}},
      "encoding": {"x": {"field": "lag"}, "x2": {"field": "hog"}}
    },
    {
      "transform": [{"filter": "isValid(datum.punkt)"}],
      "mark": {"type": "point", "filled": true, "color": "#0e7490", "size": 150, "opacity": 1},
      "encoding": {"x": {"field": "punkt"}}
    },
    {
      "mark": {"type": "text", "align": "left", "dx": 10, "fontSize": 12, "color": "#444444"},
      "encoding": {"x": {"field": "etikettX"}, "text": {"field": "etikett"}}
    }
  ],
  "config": {"view": {"stroke": null}}
}

Sensitivitet for ulike funn ved mistenkt cauda equina-syndrom, med kompresjon på MR som referanse: poolet sensitivitet for enkeltstående varselfunn 19 til 43 prosent [2], nedsatt hviletonus ved rektaleksplorasjon 23 til 53 prosent [7], bilateral isjias 32,4 prosent og resturin på minst 200 ml 94,1 prosent [3]. Streker angir spennvidden mellom henholdsvis funn og studier, punkter enkeltstående estimater. Den høye sensitiviteten for resturin motsvares av lav spesifisitet, 66,8 prosent [3].

Bildediagnostikk

Akutt MR av lumbosakralcolumna uten kontrast er førstevalgsundersøkelse ved mistenkt kompresjon. Undersøkelsen skal identifisere kompresjonens nivå, grad og årsak. Samtlige identifiserte internasjonale retningslinjer i en systematisk oversikt anbefalte akutt MR ved relevante varselfunn [9].

Kontrast bør vurderes når infeksjon, tumor, inflammatorisk prosess eller postoperativ komplikasjon mistenkes. Ved kliniske tegn på conus- eller ryggmargsaffeksjon skal undersøkelsen utvides kranialt. Dersom MR er absolutt kontraindisert eller ikke gjennomførbar, kan CT-myelografi brukes etter diskusjon med radiolog og ryggkirurg. Vanlig CT uten myelografi er mindre sensitiv for bløtvevskompresjon og er ikke et likeverdig alternativ.

En høy andel akutte MR-undersøkelser er negative for relevant kompresjon. Dette er en forventet følge av at kliniske funn har lav sensitivitet og spesifisitet, ikke et argument for å heve terskelen ved velbegrunnet mistanke [10].

Laboratorieprøver

Laboratorieprøver skal ikke forsinke MR eller kontakt med kirurg. Før mulig operasjon tas vanligvis hematologisk status, elektrolytter, kreatinin, glukose, koagulasjonsprøver og blodtyping i henhold til lokal rutine. CRP, leukocytter og blodkulturer er særlig viktige ved mistenkt infeksjon. Fravær av feber eller lav inflammatorisk aktivitet utelukker ikke epidural abscess. Den klassiske triaden ryggsmerter, feber og nevrologisk utfall forekommer bare hos cirka 10 til 15 prosent [11].

Differensialdiagnoser

Spontant spinalt epiduralt hematom er sjeldent, men tidskritisk. En systematisk oversikt fant at preoperativ nevrologisk alvorlighetsgrad, warfarinbehandling og tid til evakuering var assosiert med utfallet [12].

MR-negativ mistanke

MR-negativt mistenkt cauda equina-syndrom innebærer at pasienten har forenlige symptomer, men ingen radiologisk kompresjon som forklarer dem. Mulige mekanismer er akutt smerteutløst forstyrrelse av blærekontrollen, legemiddeleffekt, tidligere blæredysfunksjon og funksjonelle nevrologiske symptomer. Den vitenskapelige litteraturen er heterogen, og noen etablert enhetlig behandlingsprotokoll finnes ikke [10].

En negativ lumbal MR avslutter ikke automatisk utredningen. Kontroller at riktig anatomisk område er avbildet, og vurder infeksjon, tumor, conuslesjon, inflammatorisk polyradikulopati og urologisk sykdom. Ved nye eller progredierende objektive utfall kreves ny vurdering og iblant fornyet eller utvidet bildediagnostikk.

Akutt håndtering

flowchart TD
A["Nyoppstått blæredysfunksjon,<br>nedsatt følelse i ridebukseområdet,<br>tarm- eller seksuell dysfunksjon"] --> B["Strukturert anamnese og<br>fullstendig nevrologisk status"]
B --> C["Blærescanning etter miksjon<br>uten å forsinke MR"]
C --> D["Akutt MR lumbosakralcolumna,<br>ryggkirurg kontaktes<br>parallelt"]
D --> E["Viser MR kompresjon av<br>cauda equina?"]
E -->|Ja| F["Fastslå årsak, nivå og<br>nevrologisk alvorlighetsgrad"]
E -->|Nei| G["Revurder diagnosen og<br>vurder utvidet MR<br>med kontrast"]
F --> H["Avlast blæren og<br>optimaliser før operasjon"]
H --> I["Kirurgisk dekompresjon<br>uten opphold, helst innen<br>24 timer"]
I --> J["Postoperativ kontroll av<br>motorikk, sensibilitet, blære- og<br>tarmfunksjon"]

Håndteringsforløp ved mistenkt cauda equina-syndrom. Nevrologisk status og blærescanning skal ikke forsinke akutt MR, og ryggkirurg kontaktes parallelt med undersøkelsen.

Initiale tiltak

• Kontakt ryggkirurgisk enhet tidlig, gjerne parallelt med rekvirering av MR.
• Hold pasienten fastende når operasjon kan bli aktuelt.
• Gi adekvat analgesi, men dokumenter nevrologisk status før sederende behandling når det er mulig.
• Legg inn perifert venekateter og ta preoperative prøver.
• Dokumenter antikoagulasjon, siste dose og indikasjon. Reversering planlegges sammen med kirurg, anestesilege og ved behov koagulasjonsekspert.
• Ved retensjon skal blæren avlastes. Dokumenter scannet volum, tappet volum, følelse av drag i kateteret dersom dette testes, og om retensjonen var smertefull eller smertefri.
• Ved traume immobiliseres og utredes pasienten etter etablerte traumeprinsipper.
• Steroider anbefales ikke rutinemessig ved cauda equina-syndrom forårsaket av skiveprolaps, fordi det mangler holdepunkter for nytte [1]. Tumorkompresjon er en separat situasjon og skal håndteres etter protokoll for malign spinal kompresjon.

Kirurgisk behandling

MR-verifisert kompresjon med forenlig klinikk behandles med dekompresjon av nerverøttene og behandling av årsaken, vanligvis laminektomi eller laminotomi med diskektomi. Eksakt inngrep bestemmes av kompresjonens nivå, utbredelse, spinal stabilitet og etiologi.

Operasjonen skal gjennomføres så snart det er trygt og praktisk mulig. Konsensusanbefalinger angir helst mindre enn 24 timer og innen 48 timer fra debut av akutte syndromspesifikke symptomer [1]. Et slikt mål må ikke feiltolkes som at det er akseptabelt å vente 48 timer etter at diagnosen er stilt.

Evidensen bak tidsgrensene er hovedsakelig retrospektiv og heterogen. En eldre metaanalyse av 322 pasienter fant bedre motorisk, sensorisk, urin- og tarmfunksjon når dekompresjon ble utført innen 48 timer sammenlignet med senere, men ingen sikker forskjell mellom mindre enn 24 timer og 24 til 48 timer [5]. En senere metaanalyse av 22 studier og 852 pasienter fant vedvarende blæredysfunksjon hos 24,6 prosent i studier med dekompresjon innen 48 timer, sammenlignet med 50,3 prosent der gjennomsnittlig tid oversteg 48 timer. Konfidensintervallene var brede, og studiene hadde betydelig risiko for konfundering [13].

Den prospektive britiske kohorten fant derimot ingen uavhengig assosiasjon mellom tid til operasjon og blærefunksjon eller funksjonsnivå etter ett år. Pasienter med mer alvorlig retensjon ble operert tidligere, noe som illustrerer indikasjonsbias. Nesten alle ble operert innen ett døgn etter innleggelse, og studien kan derfor ikke vise at sykehusbetinget forsinkelse er trygg [4].

I praksis gjelder derfor:

• operer uten unødig opphold når klinikk og MR er forenlige
• prioriter særlig pasienter med progredierende utfall eller inkomplett syndrom, der ytterligere funksjon kan gå tapt
• operer også ved etablert retensjon, fordi bedring fortsatt er mulig
• avstå ikke fra operasjon bare fordi 24 eller 48 timer har gått

I en liten serie med 19 pasienter med syndrom med retensjon (CESR), som alle søkte etter mer enn 72 timer og ble dekomprimert etter gjennomsnittlig 11 dager, oppnådde 74 prosent et optimalt urinfunksjonsutfall, selv om restitusjonen ofte tok måneder [14]. Også serier med sent presenterende pasienter viser at nevrologisk bedring kan fortsette lenge etter dekompresjon [15].

Oppfølging og prognose

Kontroller postoperativt motorikk, sensibilitet i bena og ridebukseområdet, blærefunksjon, tarmfunksjon og nyoppståtte smerter. Akutt forverring etter operasjon krever umiddelbar kontakt med operatør og ofte ny akutt MR for å utelukke hematom, resterende kompresjon eller annen komplikasjon.

Blærefunksjonen følges med væskebalanse, miksjonsforsøk og resturin. Ved vedvarende tømmingsvansker trengs en plan for intermitterende kateterisering eller permanent kateter, blæretrening og oppfølging innen urologi eller fysikalsk medisin og rehabilitering. Urodynamikk kan bli aktuelt ved vedvarende eller uklare plager, men inngår normalt ikke i den akutte diagnostikken.

Rehabiliteringen bør etter behov omfatte:

• fysioterapi for gange, styrke og balanse
• ergoterapeutisk vurdering
• blære- og tarmprogram
• bekkenbunnsspesialisert fysioterapi
• smertebehandling
• sexologisk eller urologisk vurdering
• psykologisk støtte og arbeidsrettet rehabilitering

Prognosen bestemmes i stor grad av nevrologisk alvorlighetsgrad ved behandling. Preoperativ kateterkrevende retensjon og uttalt sakral sensibilitetsnedsettelse er ugunstige markører, men utelukker ikke restitusjon.

Langvarige restsymptomer er vanlige. I en metaanalyse med minst ett års oppfølging hadde 43,3 prosent vedvarende blæredysfunksjon, 31,1 prosent tarmdysfunksjon, 53,3 prosent sensoriske utfall, 38,4 prosent motorisk svakhet og 40,1 prosent seksuell dysfunksjon [13]. I den prospektive britiske kohorten hadde omtrent halvparten unormal blærefunksjon og 43 prosent unormal tarmfunksjon etter ett år. Av dem som ble kateterisert før operasjon, trengte 26 prosent fortsatt kateter ved ett år. Samtidig bedret funksjonsnivå, mobilitet og flere symptomer seg tydelig, og de fleste preoperativt kateteriserte ble kateterfrie [4].

Pasienten bør informeres om at restitusjonen kan fortsette i måneder eller lenger, særlig for blære, tarm, seksualfunksjon og sensibilitet. Oppfølgingen skal aktivt spørre etter disse områdene, fordi de ellers lett undervurderes.

{
  "$schema": "https://vega.github.io/schema/vega-lite/v5.json",
  "width": "container",
  "height": 210,
  "data": {
    "values": [
      {"omrade": "Sensoriske utfall", "andel": 53.3},
      {"omrade": "Blæredysfunksjon", "andel": 43.3},
      {"omrade": "Seksuell dysfunksjon", "andel": 40.1},
      {"omrade": "Motorisk svakhet", "andel": 38.4},
      {"omrade": "Tarmdysfunksjon", "andel": 31.1}
    ]
  },
  "transform": [{"calculate": "replace(format(datum.andel, '.1f'), '.', ',') + ' %'", "as": "etikett"}],
  "encoding": {
    "y": {
      "field": "omrade",
      "type": "nominal",
      "sort": ["Sensoriske utfall", "Blæredysfunksjon", "Seksuell dysfunksjon", "Motorisk svakhet", "Tarmdysfunksjon"],
      "title": null,
      "axis": {"labelLimit": 220, "labelFontSize": 13, "ticks": false, "domain": false}
    },
    "x": {
      "field": "andel",
      "type": "quantitative",
      "scale": {"domain": [0, 70]},
      "title": "Andel med vedvarende plager etter minst ett år (%)",
      "axis": {"values": [0, 20, 40, 60], "labelFontSize": 12, "titleFontSize": 12, "grid": true}
    }
  },
  "layer": [
    {"mark": {"type": "bar", "color": "#0e7490", "cornerRadiusEnd": 2, "height": {"band": 0.66}}},
    {
      "mark": {"type": "text", "align": "left", "dx": 8, "fontSize": 12, "color": "#444444"},
      "encoding": {"text": {"field": "etikett"}}
    }
  ],
  "config": {"view": {"stroke": null}}
}

Vedvarende plager minst ett år etter dekompresjon ved cauda equina-syndrom forårsaket av lumbalt skiveprolaps, i en metaanalyse av 22 studier med 852 pasienter [13].

Kilder

1. Vaishya S, Pojskic M, Bedi MS et al. Cauda equina, conus medullaris and syndromes mimicking sciatic pain: WFNS spine committee recommendations. World Neurosurg X 2024. PMID: 38496349
2. Dionne N, Adefolarin A, Kunzelman D et al. What is the diagnostic accuracy of red flags related to cauda equina syndrome, when compared to Magnetic Resonance Imaging? A systematic review. Musculoskelet Sci Pract 2019. PMID: 31132655
3. Katzouraki G, Zubairi AJ, Hershkovich O et al. A prospective study of the role of bladder scanning and post-void residual volume measurement in improving diagnostic accuracy of cauda equina syndrome. Bone Joint J 2020. PMID: 32475252
4. Woodfield J, Hoeritzauer I, Jamjoom AAB et al. Presentation, management, and outcomes of cauda equina syndrome up to one year after surgery, using clinician and participant reporting: A multi-centre prospective cohort study. Lancet Reg Health Eur 2023. PMID: 36426378
5. Ahn UM, Ahn NU, Buchowski JM et al. Cauda equina syndrome secondary to lumbar disc herniation: a meta-analysis of surgical outcomes. Spine 2000. PMID: 10851100
6. Lavy C, Marks P, Dangas K et al. Cauda equina syndrome: a practical guide to definition and classification. Int Orthop 2022. PMID: 34862914
7. Tabrah J, Wilson N, Phillips D et al. Can digital rectal examination be used to detect cauda equina compression in people presenting with acute cauda equina syndrome? A systematic review and meta-analysis of diagnostic test accuracy studies. Musculoskelet Sci Pract 2022. PMID: 35180641
8. Todd N, Dangas K, Lavy C. Post-void bladder ultrasound in suspected cauda equina syndrome: data from medicolegal cases and relevance to magnetic resonance imaging scanning. Int Orthop 2022. PMID: 35182176
9. Hennessy O, Devitt AT, Synnott K et al. Assessment and early investigation of cauda equina syndrome: a systematic review of existing international guidelines and summary of the current evidence. Eur Spine J 2025. PMID: 40000448
10. McDonnell J, Ahern DP, Gibbons D et al. A systematic review of the presentation of scan-negative suspected cauda equina syndrome. Surgeon 2020. PMID: 31201127
11. Alerhand S, Wood S, Long B et al. The time-sensitive challenge of diagnosing spinal epidural abscess in the emergency department. Intern Emerg Med 2017. PMID: 28779448
12. Vastani A, Baig Mirza A, Khoja AK et al. Prognostic factors and surgical outcomes of spontaneous spinal epidural haematoma: a systematic review and meta-analysis. Neurosurg Rev 2022. PMID: 36538111
13. Kumar V, Baburaj V, Rajnish RK et al. Outcomes of cauda equina syndrome due to lumbar disc herniation after surgical management and the factors affecting it: a systematic review and meta-analysis of 22 studies with 852 cases. Eur Spine J 2022. PMID: 34581849
14. Jha V, Deep G, Pandita N et al. Factors affecting urinary outcome after delayed decompression in complete cauda equina syndrome: A regression model study. Eur J Trauma Emerg Surg 2022. PMID: 33454810
15. Dhatt S, Tahasildar N, Tripathy SK et al. Outcome of spinal decompression in cauda equina syndrome presenting late in developing countries: case series of 50 cases. Eur Spine J 2011. PMID: 21594752