ADHD hos voksne

Sammendrag

ADHD hos voksne kjennetegnes av kjernesymptomene uoppmerksomhet, hyperaktivitet og impulsivitet, i kombinasjon med funksjonspåvirkning innenfor for eksempel arbeid, studier, relasjoner og selvregulering. Mistanken vekkes gjennom anamnese og konkrete eksempler på tilbakevendende vansker, med strukturert kartlegging av komorbiditet og alternative forklaringer. Diagnosen stilles etter DSM-5, som hos voksne krever minst fem symptomer innenfor ett av symptomområdene, flere symptomer før 12 års alder og tydelig funksjonspåvirkning. Vurderingen er en samlet klinisk avveining av opplysninger fra pasient, nærstående og tidligere dokumentasjon. ASRS, DIVA 2.0 og nevropsykologisk testing kan støtte utredningen, men kan ikke alene fastslå diagnosen. Behandlingen er multimodal: sentralstimulerende legemidler (metylfenidat, lisdeksamfetamin og deksamfetamin) er førstevalg ved farmakologisk behandling, atomoksetin er et ikke-stimulerende alternativ, og psykologiske tiltak som kognitiv atferdsterapi (CBT) kan supplere. Behandlingseffekt, puls, blodtrykk og vekt følges strukturert.

Epidemiologi

ADHD er en av de vanligste nevropsykiatriske diagnosene. Prevalensen hos barn i skolealderen anslås til omkring 5 % og hos voksne til omkring 2,5 % [1]. Systematiske oversikter angir samstemmig en voksenprevalens rundt 2,5 % og en prevalens hos barn og ungdom på godt 7 %, om enn med betydelig metodologisk usikkerhet [2]. Symptomene vedvarer ofte opp i voksen alder: omtrent 50 til 70 % av tilfellene med debut i barndommen har vedvarende symptomer som voksne, og punktprevalensen hos voksne beregnes til 2 til 3 % [3].

Hos voksne dominerer den uoppmerksomme symptomprofilen, mens den utpregede hyperaktiviteten ofte avtar med årene [3]. Kjønnsforskjellen er tydelig i barndommen, da ADHD diagnostiseres omtrent dobbelt så ofte hos gutter [2], men jevnes ut i voksen alder. Kvinner viser oftere uoppmerksomme og internaliserende symptomer, noe som kan bidra til at diagnosen stilles senere [3].

Komorbiditet er snarere regel enn unntak. Omkring 70 % av voksne med ADHD har minst én ytterligere psykiatrisk tilstand, oftest angst- eller depresjonslidelse, bipolar lidelse, personlighetsforstyrrelse eller ruslidelse [3]. ADHD forekommer også sammen med autisme, intellektuell funksjonsnedsettelse og epilepsi. Populasjonen er dermed klinisk heterogen, og utredningens omfang må tilpasses kompleksiteten i symptombildet.

Klinisk bilde og funksjonspåvirkning

Symptomenes sammenheng

Det kliniske bildet ved mistenkt ADHD hos voksne skal beskrives ut fra både symptomer og faktisk funksjonspåvirkning. Impulsivitet er særlig viktig å være oppmerksom på, ikke minst når den forekommer sammen med selvskading eller annen psykiatrisk problematikk. En symptombeskrivelse er likevel ikke tilstrekkelig. Vurder hvordan vanskene påvirker pasientens evne til å klare hverdagens krav, og om påvirkningen gjentar seg innenfor flere livsområder.

Symptomer og funksjonsnivå kan variere betydelig mellom situasjoner. Pasienten kan for eksempel opprettholde visse relasjoner eller klare visse arbeidsoppgaver, men ha uttalte vansker innenfor andre områder. En tilsynelatende stabil situasjon kan være avhengig av et støttende sosialt nettverk, pågående behandling eller omfattende støtte. Omvendt behøver ikke selvrapporterte symptomer å innebære betydelig funksjonsnedsettelse. Vurder derfor symptomenes intensitet, varighet og konsekvenser separat.

Etterspør konkrete eksempler snarere enn generelle vurderinger. Beskriv hva pasienten klarer, hva som ikke fungerer og hvilke støttetiltak som kreves, samt om funksjonsevnen er stabil, varierende eller tydelig forverret.

Livsområder som skal vurderes

Funksjonspåvirkning bør kartlegges strukturert innenfor følgende områder:

Vurderingen må fange opp både styrker og svakheter. Nevropsykologisk testing kan gi informasjon om pasientens kognitive funksjoner og dermed bidra til forståelsen av funksjonsprofilen, særlig ved problemstilling om intellektuell funksjon. Testresultater skal likevel ikke erstatte beskrivelsen av hvordan pasienten fungerer i hverdagen.

Opplysninger fra flere informasjonskilder

Pasientens egen beskrivelse bør, når det er mulig, suppleres med opplysninger fra nærstående og tidligere dokumentasjon. Eldre dokumentasjon fra skolen kan være verdifull. Samsvar mellom pasientens bilde, nærståendes opplysninger og eldre dokumentasjon styrker påliteligheten i beskrivelsen. Mangel på pålitelige informasjonskilder øker kompleksiteten i vurderingen.

ASRS kan brukes til screening av ADHD-symptomer. Ved utdypet kartlegging kan et strukturert intervju med DIVA 2.0 gjennomføres med pasienten og en pårørende. Selvskåring og pårørendeskåring kan supplere anamnesen, men skal ikke tolkes løsrevet fra funksjonsnivå og klinisk sammenheng.

Komplekst eller avvikende symptombilde

Ved uttalt komorbiditet må det vurderes hvordan ulike symptomer samspiller, og om funksjonspåvirkningen best forklares av ADHD, annen problematikk eller en kombinasjon. Særlig relevante samtidige problemstillinger er autisme, intellektuell funksjonsnedsettelse, personlighetsforstyrrelse, PTSD, bipolar lidelse, psykose og avhengighetstilstander. Akutte psykiatriske eller somatiske tilstander skal ikke forklares som en del av et stabilt ADHD-bilde (se nedenfor).

Psykiatrisk og somatisk komorbiditet

Bred kartlegging

Ved utredning av ADHD hos voksne skal komorbiditet og differensialdiagnoser kartlegges systematisk. Vurderingen må gi et sammenhengende bilde av hvilke tilstander som foreligger, hvilken tilstand som er primær og hvordan symptomene samspiller. Uttalt komorbiditet, mangel på pålitelige informasjonskilder eller et svært komplekst symptombilde øker vanskelighetsgraden i utredningen og tilsier vurdering av erfaren psykolog eller spesialistlege.

Anamnesen suppleres ved behov med rettede skåringsskalaer (se Utredning). Skalaene er en støtte for kartleggingen, men erstatter ikke klinisk diagnostikk.

Avhengighetstilstander

Alkohol- og rusmiddelbruk skal etterspørres aktivt. Ved etablert avhengighetstilstand bør vanlig avhengighetsbehandling og stabilisering inngå i håndteringen før eller parallelt med beslutning om videre ADHD-utredning. Den felles vurderingen skal særlig klargjøre om oppmerksomhetsproblemer, impulsivitet eller annen kognitiv påvirkning best forklares av ADHD, avhengighetstilstanden eller annen psykiatrisk problematikk.

Tilstander som krever rask håndtering

Komorbiditet kan være mer akutt enn selve ADHD-problemstillingen. Følgende funn krever umiddelbar eller rask psykiatrisk vurdering:

• Høy suicidrisiko
• Nyoppstått psykose eller alvorlige psykosesymptomer
• Mani
• Stupor
• Alvorlig depresjon
• Selvskading
• Nyoppstått forvirring med nedsatt orientering for person, tid eller sted

Psykosesymptomer kan skyldes legemidler eller rusmidler, dyp depresjon, somatisk sykdom eller primær psykoselidelse. Nydebutert psykose krever ofte akutt håndtering også uten samtidig suicidrisiko. Kroniske stabile psykosesymptomer innebærer derimot ikke automatisk behov for akutt tiltak.

Somatisk komorbiditet og risiko

Somatiske symptomer skal vurderes selvstendig og ikke tilskrives ADHD eller psykiske helseproblemer uten utredning. Akutt nyoppståtte symptomer, akutt somatisk forverring eller sultetilstand krever rask somatisk vurdering.

Ved mistenkt spiseforstyrrelse skal vektutvikling, allmenntilstand og tegn på sirkulasjons- eller elektrolyttpåvirkning vurderes, og somatisk instabilitet håndteres raskt. Undervekt er også relevant før eventuell behandling med sentralstimulerende legemidler, som ofte reduserer appetitten [4].

Kardiovaskulære risikofaktorer bør tillegges oppmerksomhet, blant annet hypertensjon, diabetes, dyslipidemi, røyking og fysisk inaktivitet, siden de påvirker vurderingen før legemiddelbehandling. Legemiddelinteraksjoner, bivirkninger og etterlevelse skal følges strukturert.

Differensialdiagnoser

Diagnostisk tilnærming

Ved mistenkt ADHD skal differensialdiagnostikken være aktiv og dokumentert. Symptomer kan være uspesifikke, diagnoser kan overlappe, og komorbiditet kan påvirke både symptombilde og funksjonsnivå. Vurderingen bør derfor ikke reduseres til et enkelt spørreskjema eller en diagnoseetikett.

Ta fortløpende utgangspunkt i tre spørsmål:

1. Hva kan det ellers være?
2. Hva i pasientens anamnese eller kliniske bilde passer ikke med den preliminære forklaringen?
3. Hvilke viktige diagnoser må ikke overses?

For hver aktuell differensialdiagnostisk tilstand må vurderingen klargjøre om tilstanden bedre forklarer pasientens vansker, om den forekommer samtidig med ADHD, eller om diagnosen fortsatt er usikker. Særlig vekt bør legges på anamnese, tidligere kontakter med helsetjenesten, psykososial sammenheng og informasjon fra pasienten og, når det er mulig og relevant, nærstående.

Psykiatriske differensialdiagnoser

Følgende tilstander bør vurderes ut fra det aktuelle symptombildet. Validerte instrumenter kan støtte en strukturert kartlegging, men resultatene må vurderes sammen med den samlede kliniske vurderingen.

Valget av instrument skal styres av anamnese og klinisk problemstilling. Et bredt batteri uten tydelig hypotese kan gi informasjonsoverflod, falskt positive funn og uklare bifunn. Rettet bruk er derfor å foretrekke. LPFS kan brukes til vurdering av funksjonsnedsettelse og eventuelt som screening sammen med PID-5. PSWQ kan være mer egnet som screening for generalisert angstlidelse.

Tolkning av overlappende funn

Diagnoser skal ikke alltid betraktes som klart avgrensede alternativer. Flere tilstander kan forekomme samtidig, virke sammen og endres over tid. Et positivt resultat innenfor for eksempel autismespekter, angst, traume, bipolar lidelse eller personlighetsforstyrrelse innebærer derfor ikke automatisk at ADHD kan avskrives. På tilsvarende måte skal et ADHD-relatert funn ikke føre til at avvikende eller uforklarte symptomer overses.

Dokumenter:

• hvilke differensialdiagnoser som er vurdert
• hvilke funn som taler for, henholdsvis mot, disse
• hva som ennå er uklart
• om supplerende intervju, vurdering eller oppfølging er nødvendig

Diagnostisk sikkerhet og oppfølging

Ved vedvarende usikkerhet bør diagnosen ses som en fortløpende klinisk vurdering, ikke som en engangsbeslutning. Planlegg aktiv oppfølging av symptomer, funksjonsutvikling, undersøkelsesresultater og bestilte vurderinger. Avvikende funn eller manglende forventet utvikling skal føre til ny vurdering av den diagnostiske hypotesen.

Usikkerheten bør formidles åpent til pasienten. Forklar hvilke tilstander som vurderes, hva som ennå ikke passer og hvilken informasjon som er nødvendig for å gå videre. Dette forbedrer pasientens mulighet til å bidra med supplerende anamnese og reduserer risikoen for at en preliminær ADHD-diagnose blir styrende til tross for motstridende funn.

Utredning

Omfang og dokumentasjon

Utredningen skal planlegges ut fra kompleksiteten i problemstillingen. En avgrenset ADHD-problemstilling med samsvarende og pålitelige opplysninger kan vurderes enklere enn et symptombilde med mistenkt autisme, intellektuell funksjonsnedsettelse, personlighetsforstyrrelse, traume, psykose eller omfattende komorbiditet. Mangel på pålitelige informasjonskilder og et svært komplekst symptombilde stiller høyere krav til utrederens erfaring.

Grunnlaget for vurderingen bør omfatte:

• aktuelle og tidligere journalnotater
• allerede gjennomførte utredninger
• tilgjengelig skoledokumentasjon
• pasientens egen beskrivelse
• opplysninger fra pårørende, når disse kan innhentes
• utfylte skåringsskjemaer

Innledende vurdering

Den innledende vurderingen bør gi en bred oversikt over problematikken og samtidig avgjøre om grunnlaget er tilstrekkelig for en diagnostisk beslutning. Lege og psykolog veier sammen anamnese, journalopplysninger, funksjonsnivå, skåringsresultater og tilgjengelige opplysninger fra nærstående.

Relevante selvskåringsskalaer kan fylles ut før konsultasjonen. Utvalget skal styres av problemstillingen, og skalaene kan suppleres hvis en utdypet utredning innledes.

Utdypet utredning

Hvis den felles vurderingen ikke gir tilstrekkelig diagnostisk sikkerhet, skal den videre problemstillingen formuleres tydelig. Det kan for eksempel gjelde samtidig autisme eller autisme som alternativ diagnose, intellektuell funksjonsnedsettelse, personlighetsforstyrrelse, PTSD eller psykosetilstand. Utredningen fortsetter til den diagnostiske sikkerheten er tilstrekkelig, men skal ikke gjøres mer omfattende enn det problemstillingen krever.

Ved utdypet ADHD-vurdering kan følgende inngå:

• DIVA 2.0, gjennomført med pasienten og om mulig også pårørende
• ADHD-skjema etter Russell A. Barkley som selvskåring
• tilsvarende pårørendeskjema
• pårørendeskåring av barndomssymptomer med 5-15 eller A-TAC
• supplerende strukturerte intervjuer eller skjemaer ut fra gjenstående diagnostiske spørsmål

Ved problemstilling om annen eller samtidig psykiatrisk diagnose kan IDA brukes for autisme, STIP-5 eller SCID-II for personlighetsforstyrrelse, CAPS-5 for PTSD og SCI-PANSS for psykose eller schizofreni. Utvalgte deler av MINI kan brukes for bredere psykiatrisk diagnostikk.

Nevropsykologisk testing

Nevropsykologisk testing brukes selektivt. Den kan beskrive kognitive styrker og svakheter og er særlig relevant ved en tydelig problemstilling om intellektuell funksjon. Verken nevropsykologiske eller nevrobiologiske tester har tilstrekkelig prediktiv verdi for å fastslå ADHD-diagnosen hos den enkelte pasienten, og i sammenligninger har de fleste nevropsykologiske instrumentene skilt dårligere mellom pasienter med og uten ADHD enn klinisk vurdering med ASRS og DIVA 2.0 [5].

Diagnostiske kriterier

Kriterier etter DSM-5

DSM-5 tilpasset kriteriene for ungdom og voksne [5]:

ICD-11 har i hovedsak samme krav til debutalder og samme tre presentasjonsformer [5]. Hos voksne viser hyperaktivitet seg ofte som indre rastløshet snarere enn synlig overaktivitet, og emosjonell ustabilitet er et vanlig assosiert trekk som støtter diagnosen, men som ikke er et kriterium [5]. Siden mange voksne har vansker med å huske atferden sin i barndommen, er opplysninger fra forelder, partner eller skoledokumentasjon særlig verdifulle for debutkriteriet [5].

Diagnosen er en samlet klinisk vurdering

En ADHD-diagnose hos voksne skal bygge på en samlet vurdering av symptomer, funksjonsnivå og pålitelig anamnese. En diagnose kan ikke fastslås bare gjennom et selvskåringsskjema, et strukturert intervju eller nevropsykologisk testing.

Den diagnostiske vurderingen skal klargjøre:

• hvilke symptomer som taler for ADHD
• hvordan symptomene påvirker pasientens funksjon
• om opplysningene fra ulike informasjonskilder samsvarer
• om det finnes en bedre forklaring på symptomene
• om komorbiditet foreligger og hvordan ulike symptomer samspiller
• om ADHD er det primære problemet, eller om symptomene er sekundære til en annen tilstand

Vurderingen må være sammenhengende og dokumentere hvordan konklusjonen er nådd. Ved utilstrekkelige eller motstridende opplysninger skal diagnosen ikke bygge på et enkelt positivt instrumentutfall.

Dokumentasjon som styrker diagnosen

En tydelig ADHD-problemstilling kan vurderes med en mindre omfattende utredning når anamnesen samsvarer, det finnes pålitelig dokumentasjon fra tidligere livsfaser, og det ikke er mistanke om komorbiditet eller lærevansker. For voksne kan opplysninger fra pasienten måtte suppleres med informasjon fra en pårørende og tilgjengelig dokumentasjon fra skoletiden.

Når kriterievurderingen er usikker

Den diagnostiske sikkerheten reduseres når informasjonskildene er få, opplysningene er motstridende eller symptombildet er komplekst. Da kreves en utdypet vurdering og høyere diagnostisk kompetanse. Problemstillingen skal presiseres, for eksempel mistenkt autisme, intellektuell funksjonsnedsettelse eller personlighetsforstyrrelse.

Faktorer som særlig må tas i betraktning før diagnosen fastslås, er:

• mangel på pålitelige opplysninger fra tidligere livsfaser
• uttalt psykiatrisk komorbiditet
• pågående rusmisbruk
• intellektuell funksjonsnedsettelse
• pågående legemiddelbehandling som kan påvirke vurderingen
• markert undervekt
• vansker med å skille primær ADHD fra sekundære konsentrasjons-, aktivitets- eller impulsivitetsproblemer

Ved slik usikkerhet kan utvalgte deler av MINI og rettede instrumenter for for eksempel autisme, bipolar lidelse, PTSD, psykose eller personlighetsforstyrrelse være nødvendige. Instrumentene velges etter den diagnostiske problemstillingen og skal tolkes sammen med øvrige kliniske opplysninger.

Diagnostisk beslutning

En ADHD-diagnose kan stilles når den samlede informasjonen gir tilstrekkelig støtte for et ADHD-relatert symptombilde med funksjonspåvirkning, og alternative forklaringer er vurdert. Hvis grunnlaget ikke er tilstrekkelig, skal usikkerheten angis og utredningen suppleres rettet. Vurderingen, beslutningen og den videre planen forklares for pasienten.

Behandling

Behandlingen av ADHD hos voksne er multimodal og kombinerer farmakologisk behandling med psykologiske og psykososiale tiltak samt tilpasninger i hverdag, studier og arbeid [6]. Legemiddelbehandling er førstevalg og har god effekt på kjernesymptomene, mens psykologisk behandling framfor alt rettes mot vedvarende symptomer, emosjonsregulering og komorbiditet [1, 6].

Farmakologisk behandling

I den hittil mest omfattende nettverksmetaanalysen (133 randomiserte dobbeltblinde studier, hvorav 51 hos voksne) var samtlige utprøvde legemidler bortsett fra modafinil mer effektive enn placebo hos voksne. Amfetaminpreparater, inkludert lisdeksamfetamin, hadde størst effekt på kjernesymptomene (standardisert gjennomsnittsforskjell, SMD, 0,79; 95 % KI 0,58 til 0,99), fulgt av metylfenidat (SMD 0,49), bupropion (0,46) og atomoksetin (0,45). Veid mot både effekt og tolerabilitet framstår amfetaminpreparater som førstevalg hos voksne [1]. Systematiske oversikter og gjeldende retningslinjer angir samstemmig sentralstimulerende legemidler som førstevalg [2, 6].

Sentralstimulerende legemidler utgjøres av metylfenidat og amfetaminpreparater (deksamfetamin og lisdeksamfetamin). Metylfenidat er en dopamin- og noradrenalinreopptakshemmer med moderat effekt på kjernesymptomene (SMD 0,49; 95 % KI 0,35 til 0,64) og på samtidige vansker med emosjonsregulering (SMD 0,34) [4]. Både metylfenidat og amfetaminpreparater finnes som korttidsvirkende og langtidsvirkende formuleringer, og dosen titreres individuelt fra en lav startdose mot best mulig symptomkontroll og tolerabilitet [4, 6]. Vanlige bivirkninger ved behandling over lengre tid er redusert appetitt (omkring 20 %), munntørrhet (15 %), hjertebank (13 %) og rastløshet eller agitasjon (omkring 10 %) [4].

Hvis sentralstimulerende legemidler er kontraindisert, ikke tolereres, eller pasienten foretrekker det, er atomoksetin det ikke-stimulerende alternativet som har mest evidens hos voksne. Effekten kommer langsommere enn for sentralstimulerende legemidler og kan kreve flere ukers behandling før full effekt oppnås [6].

Før oppstart gjøres en somatisk vurdering med puls, blodtrykk og vekt samt prøver for å utelukke andre årsaker til oppmerksomhetsvansker, for eksempel anemi og tyreoideasykdom, og for å fastslå nyre- og leverfunksjon samt kardiometabolsk status. Kardiologisk vurdering bør overveies ved anstrengelsesutløst dyspné eller synkope, palpitasjoner, brystsmerter av kardial type, bilyd eller hypertensjon, likeså ved medfødt hjertesykdom, tidligere hjertekirurgi eller plutselig hjertedød hos førstegradsslektning før 40 års alder. En risikovurdering for rusmiddelbruk og risiko for videreformidling av legemidler bør også gjøres [6].

Kontraindikasjoner og forsiktighet oppsummeres nedenfor.

Legemiddelinteraksjoner skal tas i betraktning. Sentralstimulerende legemidler sammen med serotonerge legemidler, inkludert selektive serotoninreopptakshemmere og serotonin- og noradrenalinreopptakshemmere (SNRI), kan øke risikoen for serotonergt syndrom. For atomoksetin kan samtidig behandling med potente CYP2D6-hemmere (for eksempel fluoksetin, paroksetin og bupropion) øke plasmakonsentrasjonen [6].

Psykologisk og psykososial behandling

Legemiddelbehandling bør integreres i en bredere, tverrfaglig oppfølging som også omfatter psykologiske tiltak og støtte i hverdag og arbeid [6]. Hos voksne har psykologiske behandlinger, framfor alt kognitiv atferdsterapi (CBT), men også dialektisk atferdsterapi og mindfulnessbasert kognitiv terapi, i oppfølginger på minst 12 måneder vist bedring av selvrapporterte ADHD-symptomer, uoppmerksomhet og hyperaktivitet eller impulsivitet sammenlignet med kontroll (SMD 0,71; 95 % KI 0,22 til 1,21), selv om studiekvaliteten gjennomgående vurderes som lav. CBT bedrer også samtidige angst- og depresjonssymptomer, emosjonsregulering og livskvalitet [2].

Behandling ved komorbiditet

Siden omkring 70 % av voksne med ADHD har minst én ytterligere psykiatrisk tilstand, bør den tilstanden som gir størst funksjonspåvirkning prioriteres i håndteringen, og ADHD-behandlingen tilpasses deretter [3, 6]. Ved samtidig avhengighetstilstand bør avhengighetsbehandling og stabilisering inngå før eller parallelt med farmakologisk ADHD-behandling, og risikoen for misbruk og videreformidling av sentralstimulerende legemidler vektlegges ved valg av preparat og formulering [6].

Oppfølging og prognose

Oppfølging av behandling

Oppfølgingen omfatter både behandlingseffekt og bivirkninger. Ved oppstart og dosejustering anbefales tett oppfølging, ukentlig til månedlig, som etter dosestabilisering kan utvides til hver tredje til hver sjette måned [6]. Effekten vurderes ut fra pasientens funksjon i hverdag og arbeid og kan struktureres med en selvskåringsskala som ASRS [6].

Puls, blodtrykk og vekt kontrolleres regelmessig [6]. Sentralstimulerende legemidler og atomoksetin er sympatomimetisk virkende og gir små økninger i blodtrykk og hjertefrekvens [1, 4]. I en systematisk oversikt og metaanalyse av 19 observasjonsstudier med mer enn 3,9 millioner deltakere fantes ingen statistisk sikker assosiasjon mellom ADHD-legemidler og hjerte- og karsykdom hos verken barn og ungdom, yngre og middelaldrende voksne eller eldre. Usikkerhet gjenstår imidlertid for hjertestans og takyarytmier, for kvinner og for pasienter med allerede kjent hjerte- og karsykdom [7].

Ved følgende funn bør behandlingen vurderes på nytt og ved behov kardiolog eller psykiater kontaktes: vedvarende forhøyet puls eller forhøyet blodtrykk, nyoppståtte kardiale symptomer, vekttap, forverret psykisk tilstand (særlig psykose eller mani), alvorlig søvnforstyrrelse samt tegn på misbruk eller videreformidling av legemidlet. Misbruk og videresalg av sentralstimulerende legemidler er vanlig, og forskrivningen bør følges [6].

Prognose

ADHD hos voksne medfører en bred og kumulativ funksjonspåvirkning på sosiale relasjoner, utdanning og arbeid, med økt risiko for ulykker og skader og nedsatt livskvalitet [8]. Ubehandlet ADHD er knyttet til lavere sysselsettingsgrad, dårligere arbeidsprestasjon samt økt forekomst av trafikkulykker og andre utilsiktede skader [8].

ADHD er forbundet med forhøyet mortalitet, omtrent fordoblet sammenlignet med bakgrunnsbefolkningen, og overdødeligheten domineres av unaturlige årsaker, framfor alt ulykker og suicid [8]. Risikoen er høyere desto senere i livet diagnosen stilles, noe som taler for verdien av tidlig oppdagelse og behandling [8].

Behandling påvirker prognosen gunstig. I en populasjonsbasert kohortstudie av personer opptil 24 års alder var perioder med ADHD-legemidler forbundet med lavere risiko for død uansett årsak (justert hasardratio 0,61; 95 % KI 0,48 til 0,76) og med lavere risiko for utilsiktede skader som førte til akuttbesøk eller sykehusinnleggelse; den beskyttende effekten på total mortalitet ble framfor alt sett for sentralstimulerende legemidler [9]. Prognosen er individuell og påvirkes sterkt av komorbiditet, som er vanlig og kan forverre forløpet [3].

Kilder

1. Cortese S, Adamo N, Del Giovane C, et al. Comparative efficacy and tolerability of medications for attention-deficit hyperactivity disorder in children, adolescents, and adults: a systematic review and network meta-analysis. Lancet Psychiatry 2018. PMID: 30097390
2. Chaulagain A, Lyhmann I, Halmøy A, et al. A systematic meta-review of systematic reviews on attention deficit hyperactivity disorder. Eur Psychiatry 2023. PMID: 37974470
3. Fu X, Wu W, Wu Y, et al. Adult ADHD and comorbid anxiety and depressive disorders: a review of etiology and treatment. Front Psychiatry 2025. PMID: 40547117
4. Jaeschke RR, Sujkowska E, Sowa-Kućma M. Methylphenidate for attention-deficit/hyperactivity disorder in adults: a narrative review. Psychopharmacology (Berl) 2021. PMID: 34436651
5. Kooij JJS, Bijlenga D, Salerno L, et al. Updated European Consensus Statement on diagnosis and treatment of adult ADHD. Eur Psychiatry 2019. PMID: 30453134
6. Suetani S, Hull J, Scott JG. Pharmacological management of attention deficit hyperactivity disorder in adults. Aust Prescr 2026. PMID: 41736842
7. Zhang L, Yao H, Li L, et al. Risk of Cardiovascular Diseases Associated With Medications Used in Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder. JAMA Netw Open 2022. PMID: 36416824
8. Kosheleff AR, Mason O, Jain R, et al. Functional Impairments Associated With ADHD in Adulthood and the Impact of Pharmacological Treatment. J Atten Disord 2023. PMID: 36876491
9. Vasiliadis HM, Lunghi C, Rahme E, et al. ADHD medications use and risk of mortality and unintentional injuries: a population-based cohort study. Transl Psychiatry 2024. PMID: 38418443