Osteoporoserisikoindeks (OSIRIS)

Klinisk bakgrunn

Osteoporoseriskindeksen (OSIRIS) ble utviklet for å løse et ressursproblem: DXA-måling av bentetthet er kostbar og ikke alltid tilgjengelig, særlig utenfor spesialistpoliklinikker. Samtidig er prevalensen av osteoporose blant postmenopausale kvinner høy nok til at massescreening med DXA blir ressurskrevende. OSIRIS er et forhåndsseleksjonsinstrument som med fire enkle variabler skal sortere kvinner i risikokategorier, slik at DXA forbeholdes dem der resultatet faktisk påvirker håndteringen. Instrumentet er altså ikke et diagnostisk verktøy, men en triageringsmetode som har som formål å identifisere kvinner med så lav sannsynlighet for osteoporose at DXA kan utsettes, og kvinner med så høy sannsynlighet at behandling kan vurderes uavhengig av bentetthetsmåling.

Beregning av osteoporoseriskindeksen

OSIRIS beregnes med følgende formel:

$$\text{OSIRIS} = \text{trunc}(0{,}2 \times \text{vekt}) - \text{trunc}(0{,}2 \times \text{alder}) - 2 \times (\text{tidligere lavenergibrudd}) + 2 \times (\text{pågående hormonerstattende behandling})$$

der $\text{trunc}$ betyr at desimaler trunkeres (avrunding nedover til heltall), vekt oppgis i kilogram og alder i år. Tidligere lavenergibrudd kodes som 1 hvis ja, 0 hvis nei. Pågående hormonerstattende behandling (HRT) kodes som 1 hvis ja, 0 hvis nei. Brudd og HRT bidrar altså med ±2 poeng, mens alder og vekt bidrar gjennom sine trunkerte produkter med 0,2.

Instrumentet ble utledet av Sedrine og medarbeidere i en kohort på 1303 postmenopausale kvinner rekruttert fra en belgisk osteoporosepoliklinikk [1]. Populasjonen besto av vesteuropeiske kvinner av kaukasisk opprinnelse. Utfallsmålet var osteoporose definert som T-skår ≤ −2,5 ved DXA-måling (dual x-ray absorptiometry) av lumbalcolumna og/eller lårhals. Forfatterne valgte ut variablene på grunnlag av en litteraturgjennomgang av risikofaktorer for osteoporose og testet deretter modellens ytelse i samme kohort.

Tre risikokategorier ble laget med terskelverdiene +1 og −3:

T-skår ≤ −2,5 tilsvarer WHOs densitometriske definisjon av osteoporose.

Tolkning i praksis

OSIRIS er et forhåndsseleksjonsverktøy, ikke et beslutningsstøtteverktøy for behandling. De tre kategoriene omsettes til ulike handlingsveier:

Lav risiko (> 1): Sannsynligheten for osteoporose er lav. DXA kan utsettes. I utledningskohorten hadde bare 7 % av kvinnene i denne kategorien osteoporose [1]. Pasienten bør følges opp med årlig revurdering, siden risikoen ikke er statisk: alderen stiger, vekten kan falle, og HRT kan avsluttes, noe som alt sammen forskyver skåren nedover.

Middels risiko (−3 til 1): Beslutning om DXA tas individuelt. I utledningskohorten hadde 39 % osteoporose i denne gruppen [1], noe som betyr at nesten to av fem kvinner har nedsatt bentetthet. DXA er begrunnet når ytterligere risikofaktorer foreligger, for eksempel familieanamnese, røyking, lav fysisk aktivitet, steroidbruk eller tidligere fall.

Høy risiko (< −3): Sannsynligheten for osteoporose er markert forhøyet. I utledningskohorten hadde 66 % osteoporose [1]. Her kan behandling vurderes uansett om DXA utføres umiddelbart eller ikke. DXA bør likevel utføres, dels for å bekrefte diagnosen, dels som utgangsverdi for oppfølging av behandlingseffekt.

Validering og ytelse

Utledningskohorten rapporterte et areal under ROC-kurven (AUC) på 0,71, med en sensitivitet på 78,5 % og en spesifisitet på 51,4 % ved terskelen +1 [1]. Diskriminasjonen var altså moderat, noe som er forventet for et instrument med bare fire variabler og et formål om å forhåndsselektere snarere enn å stille diagnose.

Ekstern validering i fransk populasjon: Reginster og medarbeidere validerte OSIRIS prospektivt hos 889 postmenopausale kvinner fra Frankrike [2]. Resultatene bekreftet i hovedsak utledningsdataene: 62 % av kvinnene i høyrisikokategorien hadde osteoporose, sammenlignet med 34 % i mellomgruppen og 16,8 % i lavrisikogruppen. Prevalensen i lavrisikogruppen var imidlertid høyere enn i utledningskohorten (16,8 % mot 7 %), noe som tyder på at terskelverdiene kan trenge kalibrering for populasjoner med høyere bakgrunnsprevalens.

Sammenlignende studie i Taiwan: Chen og medarbeidere vurderte ni screeninginstrumenter blant 553 eldre personer som bodde hjemme (186 menn, 367 kvinner, gjennomsnittsalder cirka 68 år) i Taiwan [3]. For kvinner lå AUC for OSIRIS i intervallet 0,70 til 0,83, sammen med de øvrige enkle screeningverktøyene (ABONE, BWC, ORAI, OSTA, SCORE). Sensitiviteten var 100 % og negativ prediktiv verdi 90 til 92 %, men spesifisiteten og positiv prediktiv verdi var lave. Instrumentene presterte bedre blant menn enn blant kvinner i denne populasjonen. Forfatterne bemerket at OSIRIS og lignende enkle verktøy målte samme underliggende konstrukt og fungerte best til å utelukke osteoporose, ikke til å bekrefte den.

Validering i iransk populasjon: Sani og medarbeidere vurderte sju screeninginstrumenter i Bushehr Elderly Health-kohorten på 1237 iranske kvinner med gjennomsnittsalder 69,1 år, hvorav 59 % hadde osteoporose [4]. Ved de anbefalte terskelverdiene hadde OSIRIS en sensitivitet på bare 16,7 %, som var det dårligste resultatet blant alle testede instrumenter. FRAX og OPERA presterte best. Den lave sensitiviteten gjenspeiler sannsynligvis at OSIRIS-terskelverdiene er kalibrert for en populasjon med lavere prevalens enn den iranske kohortens 59 %.

Validering i thailandsk populasjon: Indhavivadhana og medarbeidere testet sju instrumenter blant 1038 thailandske kvinner med gjennomsnittsalder 53 år og prevalens av osteoporose på 7,3 % [5]. OSIRIS nådde ikke AUC > 0,8 og ble ikke anbefalt som screeningverktøy. FRAX, SCORE og OSTA presterte bedre.

Validering på taiwansk landsbygd: Hsieh og medarbeidere vurderte ti screeninginstrumenter blant 567 eldre personer på taiwansk landsbygd [6]. Blant kvinner hadde OSIRIS en AUC på 0,71 (95 % KI 0,66 til 0,76), sammenlignbart med OSTA. Forfatterne anbefalte OSTA framfor OSIRIS på grunn av enkelheten og den sammenlignbare ytelsen hos begge kjønn.

Oppsummert holder OSIRIS en diskriminasjon rundt AUC 0,71 i flere populasjoner, men sensitiviteten varierer sterkt med prevalensen og populasjonens etniske sammensetning. Instrumentet fungerer best som et utelukkelsesverktøy i populasjoner med moderat prevalens, og dårligst i populasjoner med svært høy prevalens, der terskelverdiene ikke fanger opp tilstrekkelig mange tilfeller.

Begrensninger

OSIRIS er utledet for postmenopausale kvinner av kaukasisk opprinnelse og er ikke validert for menn, premenopausale kvinner eller yngre populasjoner. Forsøk på å bruke instrumentet i asiatiske populasjoner har vist varierende og ofte dårligere ytelse, særlig i populasjoner med høy prevalens av osteoporose, der terskelverdiene gir lav sensitivitet [4, 5].

Instrumentet fanger bare fire risikofaktorer og mangler flere variabler som er klinisk sentrale: familieanamnese for hoftebrudd, røyking, alkoholbruk, steroidbruk, sekundære årsaker til osteoporose (hypogonadisme, hypertyreose, malabsorpsjon) og fysisk aktivitetsnivå. Dette innebærer at en pasient med sterke risikofaktorer som ikke inngår i OSIRIS, kan få en lav skår til tross for høy faktisk risiko.

Terskelverdiene er faste og ikke kalibrert for populasjoner med avvikende prevalens. I populasjoner med høy prevalens av osteoporose, som den iranske kohorten med 59 %, gir OSIRIS lav sensitivitet [4]. Omvendt kan instrumentet i populasjoner med svært lav prevalens gi falsk trygghet i lavrisikogruppen.

OSIRIS forutsetter at spørsmålet om tidligere lavenergibrudd besvares riktig. Pasienter kan overse eller bagatellisere tidligere brudd, særlig kompresjonsbrudd i ryggvirvler som kan ha vært subkliniske. Et kompresjonsbrudd som oppdages retrospektivt på røntgen, men som pasienten ikke rapporterer, fører til undervurdering av risikoen.

Instrumentet er ikke et verktøy for bruddrisiko. Det predikerer osteoporose definert ut fra bentetthet, ikke bruddrisiko. FRAX, som inkluderer flere risikofaktorer og gir en absolutt bruddsannsynlighet, har i flere sammenlignende studier prestert bedre enn eller på høyde med OSIRIS [4, 5]. I klinisk praksis der FRAX er tilgjengelig, er det få argumenter for å velge OSIRIS framfor FRAX, med mindre formålet spesifikt er å minimere antall variabler.

Kilder

1. Sedrine WB, Chevallier T, Zegels B, m.fl. Development and assessment of the Osteoporosis Index of Risk (OSIRIS) to facilitate selection of women for bone densitometry. Gynecol Endocrinol 2002. PMID: 12192897
2. Reginster JY, Ben Sedrine W, Viethel P, m.fl. Validation of OSIRIS, a prescreening tool for the identification of women with an increased risk of osteoporosis. Gynecol Endocrinol 2004. PMID: 15106358
3. Chen SJ, Chen YJ, Cheng CH, m.fl. Comparisons of Different Screening Tools for Identifying Fracture/Osteoporosis Risk Among Community-Dwelling Older People. Medicine 2016. PMID: 27196447
4. Sani MP, Fahimfar N, Panahi N, m.fl. Evaluation of the performance of osteoporosis/fracture screening models to identify high-risk women for osteoporosis: Bushehr elderly health (BEH) program. J Diabetes Metab Disord 2022. PMID: 36404865
5. Indhavivadhana S, Rattanachaiyanont M, Angsuwathana S, m.fl. Validation of osteoporosis risk assessment tools in middle-aged Thai women. Climacteric 2016. PMID: 27667093
6. Hsieh WT, Groot TM, Yen HK, m.fl. Validation of Ten Osteoporosis Screening Tools in Rural Communities of Taiwan. Calcif Tissue Int 2024. PMID: 39155291