Venstre ventrikkels arbeidssløyfe ved endret preload, afterload og kontraktilitet.
Tidsvarierende elastanse (Suga & Sagawa) i Burkhoffs form, koblet til en treelements-Windkessel, med fire klafftilstander som Bernoulli-åpninger og et passivt venstre atrium. Én eneste aktiveringsfunksjon vekter sammen den endesystoliske og den endediastoliske relasjonen: ved e = 1 er ventrikkelen sin ESPVR, ved e = 0 sin EDPVR. Sløyfen er INTEGRERT FRAM, ikke tegnet — hjertesviktsimuleringen regner i stedet ut sløyfens hjørner algebraisk og tegner sidene for hånd, og en modell som tegner sløyfens form, kan per definisjon ikke vise hvordan en klaffefeil deformerer den.
ESPVR er en rett linje med fast volumintercept V0 = 5 mL. EDPVR er Klotz' normaliserte relasjon og ingen eksponentialkurve: Klotz målte 80 menneskehjerter av ulik etiologi og viste at den normaliserte kurven i praksis er identisk uansett sykdom — bare skaleringsvolumet skiller. Diastolen bæres derfor av ÉN parameter, V30, altså volumet der fylningstrykket når 30 mmHg, i stedet for to frie konstanter.
Aktiveringen er en todelt hevet cosinus med to tider som begge betyr noe: tid til maksimal elastanse og relaksasjonstid. Tiden til maksimal elastanse knyttes til Weisslers QS2-regresjon, noe som gir riktig systolelengde over hele skalaen — fylningstiden blir 0,90 s ved 40 slag/min og 0,12 s ved 180. Ejeksjonstiden er derimot IKKE påtvunget: klaffene åpner og lukker seg når trykkene sier fra, og ejeksjonstiden faller ut. Det er derfor aortastenose forlenger ejeksjonen og mitralinsuffisiens forkorter den, uten at noen regel er skrevet inn.
Arterietreet er den samme treelements-Windkessel som blodtrykkssimuleringen: et elastisk kammer som tømmes gjennom den perifere motstanden, med aortas karakteristiske impedans i serie. Modellens egen ratio slagvolum delt på pulstrykk blir 1,70 når arteriell compliance mates inn som 1,70 mL/mmHg — Chemlas sammenheng, altså en uavhengig kontroll på at koblingen er riktig.
Klaffene er ÉN lov for alle fire tilstander: forenklet Bernoulli i ekkokonvensjon, der flowen er 50 · areal · √gradient. Kvadratisk og ikke lineær resistans, og det er ikke kosmetikk: 50 er den rene hydrauliske konstanten for blod, og den gjør at retningslinjenes grenseverdier faller ut av fysikken i stedet for å bli skrevet inn. Den samme kodelinjen bærer forlengs flow gjennom en stenose og baklengs flow gjennom en lekkasje, og det er hele grunnen til at fire klaffefeil og kombinasjonene av dem får plass uten fire spesialtilfeller.
Venstre atrium er et passivt kammer med lineær compliance, matet fra et pulmonalt reservoar ved satt trykk. Uten det lar mitralstenose seg ikke vise i det hele tatt — lesjonen ER en trykkforskjell mellom to rom — og v-bølgen ved mitralinsuffisiens finnes ikke. Fire tilstandsvariabler totalt, integrert med forover-Euler i steg på 0,2 ms til steady state etter tolv hjerteslag, regnet synkront ved hvert glidebryterdrag slik at avlesningene ikke dirrer med bildefrekvensen.
P_lv(V,t) = e(t)·Ees·(V − V0) + (1 − e(t))·P_ed(V)P_ed(V) = 28,2 · [ (V − V0d) / (V30 − V0d) ]^2,79 V0d = 0,44·V30e(t) = ½·[1 − cos(π·t/Tc)] Tc = min(0,546 − 0,0021·HR ; 0,65·RR)C · dPwk/dt = Q_ao − (Pwk − Pcv)/R P_ao = Pwk + Zc·Q_aoΔP = a·Q² + R·Q , a = 1/(2500·A²) → Q = (−R + √(R² + 4a·ΔP)) / (2a)dV_lv/dt = Q_mv − Q_ao dV_la/dt = Q_pv − Q_mvPVA = SW + PE SW = ∮ P dV
Forenklinger. Modellen har ingen reflektorisk regulering. Baroreseptorene svarer ikke, sympatikus svarer ikke, nyren svarer ikke. Drar du i en glidebryter, beveger ingenting annet seg, mens det hos en pasient beveger seg hjertefrekvens, perifer motstand og kontraktilitet samtidig — hver isolerte endring får derfor større gjennomslag her enn i virkeligheten. Den regner ETT hjerteslag ved steady state: ingen slag-til-slag-variasjon, intet atrieflimmer som rytme, ingen ekstraslag, ingen postekstrasystolisk potensering og ingen respirasjonsvariasjon, så pulsus alternans og pulsus paradoxus kan ikke oppstå. Atriet er PASSIVT og mangler atriekontraksjon, altså finnes ingen a-bølge — og dermed ingen mulighet til å vise hva tapt atriekontraksjon gjør med en stenotisk mitralklaff eller en stiv ventrikkel, som er nettopp den hendelsen som feller de pasientene. Bare venstre hjertehalvdel finnes: ingen høyre ventrikkel, intet lungekretsløp som krets, ingen ventrikulær interdependens og ingen perikardial begrensning, så tamponade, høyre ventrikkelinfarkt og konstriksjon ligger utenfor. Blodvolumet bevares ikke — det pulmonale reservoaret er en uendelig kilde ved et satt trykk, så atriets MIDDELtrykk følger glidebryteren snarere enn å stige av seg selv ved en lekkasje; bare v-bølgen gjør det. Ees er en VENTRIKKELegenskap og ikke en myokardiell: en liten, hypertrofiert ventrikkel har høy Ees ved uendret myokardfunksjon, og modellen kan ikke skille dem — det kan ikke målingen heller. ESPVR tegnes som en rett linje med fast volumintercept, mens virkelige endesystoliske relasjoner er krumme ved høye trykk og flytter interceptet sitt med kontraktil tilstand. EDPVR bruker Klotz' normaliserte form, som forfatterne selv angir er mest pålitelig for GRUPPER av hjerter og mindre for ett enkelt; hele diastolen er redusert til ett skaleringsvolum, så en stor ettergivelig ventrikkel lar seg ikke skille fra en stor stiv ut over det tallet, og relaksasjonens hastighet (tau) finnes ikke — en forlenget isovolumetrisk relaksasjon lar seg altså ikke vise. Tidsvarierende elastanse er ikke belastningsuavhengig i virkeligheten; modellen behandler E(t) som gitt av klokken, og tidsangivelsen følger Weisslers regresjon, utledet hos voksne ved omtrent 50–110 slag/min og ekstrapolert utenfor det båndet. Klaffene er momentane åpninger med FAST areal: ingen treghet i klaffeseilene, ingen åpnings- eller lukketid, intet dynamisk regurgitasjonsareal og intet flowavhengig areal — ved lav flow åpner en stenotisk klaff seg ikke helt, og det er hele problemet med lavflow-lavgradientstenose, og modellen viser den fallende gradienten, men ikke det fallende arealet. Ingen proteser, ingen paravalvulær lekkasje, ingen dynamisk utløpsobstruksjon. Klaffearealene er EFFEKTIVE åpningsarealer i ekkokonvensjon; Gorlins kateterutledede arealer er 15–30 % større for samme flow og gradient. Ingen koronarsirkulasjon finnes: modellen regner trykk-volumarealet, som forutsier oksygenBEHOVET, men vet ingenting om tilførselen, så subendokardial iskemi ved aortastenose og det kollapsende diastoliske perfusjonstrykket ved aortainsuffisiens synes bare som tall leseren selv må tolke. Ingen geometri, ingen veggspenning og ingen remodellering — det finnes ingen Laplace, ingen veggtykkelse og ingen TID: modellen viser en tilstand, aldri et forløp, og remodelleringen ved kronisk aorta- eller mitralinsuffisiens må mates inn for hånd ved å flytte den diastoliske kapasiteten. Arteriesiden er en treelements-Windkessel uten bølgerefleksjoner og uten pulsbølgeutbredelse, så augmentasjonsindeks og forskjellen mellom sentralt og perifert målt trykk kan ikke oppstå. Arteriell elastanse regnes som endesystolisk trykk delt på TOTALT slagvolum, noe som er riktig ved tette klaffer, men gjør koblingsratioen Ea/Ees vanskelig å lese ved store lekkasjer, der ventrikkelen ejiserer inn i et lavimpedant rom. Tallene er voksenverdier i hvile: ingen anstrengelse, ingen anestesi og ingen farmakokinetikk — en inotropi synes bare som en høyere Ees, aldri som en dose.
Ees 2,3 mmHg/mL og Ea/Ees 0,64 — betingelsen for maksimal mekanisk virkningsgrad. Slagvolum delt på pulstrykk blir 1,7, altså nøyaktig den arterielle compliancen som er matet inn.
Kiletrykket ligger under stuvningsgrensen. Fyllingen kan økes uten at lungene betaler for det.