Måltidsrespons ved type 1- og type 2-diabetes, med doseforslag beregnet etter de reglene som brukes klinisk.
Bergmans minimalmodell for glukosekinetikk, koblet til en subkutan insulinabsorpsjon i to trinn og en tarmmodell for karbohydratopptak. Det er den samme strukturen som ligger under de fleste lukket-sløyfe-algoritmene, bare med færre tilstander.
G er plasmaglukose, X insulinets virkning ute i vevet og I plasmainsulin. Leverens glukoseproduksjon ligger på omtrent 2 mg/kg/min, hemmes av insulin og stiger når glukosen faller — det er den som løfter en pasient ut av en hypoglykemi, og uten den blir enhver overdose permanent i modellen. Insulinets halveringstid i plasma er fem minutter, mens tiden til maksimal absorpsjon fra underhuden er 55 minutter for en hurtigvirkende analog og 100 minutter for humaninsulin. Det er den forskjellen som avgjør hvor tidlig dosen må gis.
Type 1 og type 2 skilles av to glidebrytere og ingenting annet: egen insulinproduksjon satt til null henholdsvis bevart, og insulinfølsomheten høy henholdsvis lav.
dG/dt = −(SG + X)·G + SG·Gb + Ra/(V_G·vekt)dX/dt = −p2·X + p2·SI·(I − Ib)dS1/dt = u(t) − S1/tmax dS2/dt = (S1 − S2)/tmaxICR = 500 / TDD ISF = 100 / TDDdose = karbohydrater/ICR + (G − mål)/ISF − aktivt insulin
Forenklinger. Modellen har en kompartmentstruktur og beskriver en gjennomsnittlig respons, ikke en enkelt pasient. Den mangler fysisk aktivitet, gastroparese, alkohol og den døgnvariasjonen i insulinfølsomhet som gjør at samme måltid krever ulik dose om morgenen og om kvelden. Fett- og proteininnhold påvirker opptaket i virkeligheten, men ikke her. Legg også merke til at kurven svarer SVAKERE på én enkelt enhet enn det korreksjonsregelen lover: modellen regner med leverens motregulering, noe regelen ikke gjør. Forskjellen er bevisst synlig — reglene er utgangspunkter som skal justeres mot målte verdier, ikke fasit. Doseforslaget beregnes ut fra reglene og ikke ut fra simuleringen, akkurat som i virkeligheten.
0,5 E/kg, bolus 15 min før måltid, ingen egen insulinproduksjon.